Norske utslipp øker

Norge har hatt den største veksten i CO2-utslipp i Europa. Er ikke det et problem Tine Sundtoft?

Innlegg i VG 26. juni

Innlegg i VG 26. juni

Følgende innlegg sto på trykk i VG fredag 26. juni, som svar på en kommentar til meg fra Klima- og miljøvernminister Tine Sundtoft.

Økte utslipp av karbondioksid (CO2) er den viktigste årsaken til global oppvarming. Derfor er verdens land enige om at CO2-utslippene må ned. Likevel har norske CO2-utslipp økt med en fjerdedel siden 1990. Det er den største prosentvise veksten i Europa. Årsaken er en eksplosiv vekst i flytrafikk, veitrafikk og petroleumsproduksjon her til lands. Til sammenlikning har Danmark og Sverige kuttet sine CO2-utslipp med henholdsvis 25 og 20 prosent.

I EN KRONIKK her i avisen den 22. juli påviser jeg hvordan skiftende regjeringer bevisst (eller ubevisst?) har kamuflert den rekordhøye utslippsveksten ved konsekvent å snakke om ”samlede klimagassutslipp” heller enn CO2. Framfor å kutte CO2, har vi i Norge kuttet de mer ukjente klimagassene svovelheksafluorid (SF6) og perfluorkarboner (PFK). Enkle kutt som har gitt dramatisk godt utslag på klimaregnskapet. I skjul av disse kuttene har utslippene av CO2 kunnet øke

Grafen viser utviklingen i CO2-utslipp for Norge og et knippe av våre naboland.

Grafen viser utviklingen i CO2-utslipp for Norge og et knippe av våre naboland.

I EN KOMMENTAR her i avisen (i VG) den 24.6., lager klima- og miljøminister Tine Sundtoft et poeng av at alle land rapporterer samlede utslipp på samme måte. Det er selvfølgelig riktig. I praksis har likevel ingen andre land så stor forholdsmessig avstand mellom utviklingen i samlede klimagassutslipp og utvikling i CO2-utslipp som Norge. Ingen andre land har hatt så store fordeler av å trekke fra SF6 og PFK fra sitt regnskap. For alle praktiske formål blir dermed problemstillingen særnorsk. Og for den offentlige samtale framstår det som uredelig når politikerne snakker om fallende utslipp, så lenge utslippene øker i alle viktige sektorer.

Sundtoft påpeker ikke en eneste feil i tallene jeg presenter. Men framfor å kommentere sakens kjerne, de skyhøye norske CO2-utslippene, bruker hun tid på å akkedere over en spissformulert ingress. Det er synd.

Grafen viser utviklingen i de totale klimagassutslippene for et knippe europeiske land.

Grafen viser utviklingen i de totale klimagassutslippene for et knippe europeiske land.

DET ER LIKEVEL ikke min oppgave å stille meg til doms over Sundtofts politikk. For den eksplosive veksten i norske CO2 skyldes strukturelle forhold knyttet til skiftende regjeringer over mer enn 25 år. I den sammenhengen er det begrenset hva Sundtoft har kunnet gjøre. Men skal man løse et problem, må man anerkjenne utfordringen. Fram mot 2020 skal Norge ifølge klimaforliket gjøre kraftige kutt i klimagassutslippene. Skal vi klare det, må CO2-utslippene nå ned, ikke bare SF6 og PFK. Det vil kreve helt andre omstillingstiltak, enn det regjering og Storting så langt har mobilisert. Om statsråden ikke anerkjenner hovedutfordringen, blir det vanskelig.

Kilder: UNFCCC og SSB

Ps. Jan Arild Snoen har blogget et svar til meg på Minervanett, der han framfører noen av de samme synspunktene som Sundtoft.

Les mer:

Her er klimatallene du aldri får se

Hva feiler norsk miljøteknologi?

«Noe så sjeldent som en pageturner om klima».

Publisert i Ukategorisert, Klima, POLITIKK, Nyheter, Samfunn, Industri, EU, Fluorholdige gasser | Merket med , , | Legg igjen en kommentar

Her er klimatallene du aldri får se

Politikerne sier utslippene går ned, men i realiteten går de opp.

Grafen viser utviklingen i CO2-utslipp for Norge og våre naboland.

Grafen viser utviklingen i CO2-utslipp for Norge og våre naboland. Kilden er innrapporterte utslippstall til UNFCCC.

Det er en myte at norske klimagassutslipp går ned. Sannheten er at utslippene av norske klimagasser øker år for år i alle viktige sektorer. I olje- og gassektoren har utslippene gått opp med 89 prosent siden 1990, utslippene fra veitrafikken har økt med 32 prosent siden 1990, utslippene fra tungtransporten har økt med 60 prosent, og utslippene fra innenriks luftfart har økt med 40 prosent siden 1990. I tillegg har Norge bygd gasskraftverk som har tredoblet av utslippene fra energisektoren, viser tall fra Statistisk sentralbyrå.

LIKEVEL HEVDER mange politikere at utslippene går ned. I mai uttalte miljøvernminister Tine Sundtoft at ”Den negative trenden med økte utslipp ser ut til å ha snudd«(Link). Hun er ikke den første politikeren som har sagt det. I 2013 uttalte forgjengeren Bård Vegar Solhjell (SV) at: ”De norske utslippene er gått klart ned siden toppåret 2007″ (Link til Vårt Land). Hvordan er det mulig? Hvordan kan politikerne påstå at norske utslipp går ned, når de egentlig går opp?

Forklaringen ligger i et særegent norsk klimaregnskap. Der resten av verden snakker om karbondioksid (CO2) som ensbetydende med klimagassutslipp, er norske politikere nøye med å snakke om totale klimagassutslipp og ikke CO2. Årsaken er at norske CO2-utslipp går rett i været, mens reduksjoner i andre mer kuriøse klimagasser kamuflerer utslippsveksten.

For det finnes flere klimagasser enn CO2. To av disse er de mer ukjente perfluorkarboner (PFK) og Svovelheksafluorid (SF6). På starten av 1990-tallet hadde Norge høye utslipp av PFK og SF6 fra metallindustrien, gasser med ekstremt sterkt klimaeffekt. Klimaeffekten av å kutte et tonn SF6 er eksempelvis den samme som å kutte utslippet av 24000 tonn CO2. Klimaeffekten av PFK er 9000 ganger sterkere enn CO2. Å kutte slike utslipp er relativt enkelt og på mange måter en snarvei til et bedre klimaregnskap. Nye smelteovner i norsk metallindustri har fjernet det meste av disse utslippene. Like lett har det ikke vært å gjøre noe med CO2-utslippene.

UTSLIPPENE AV CO2 fra industrien er de samme i dag som i 1990. Fra olje, transport og energi har CO2-utslippene gått rett i været. Det er dermed en sannhet med modifikasjoner når politikerne hevder at norske utslipp går ned. I europeisk sammenheng er norske klimagassutslipp tvert i mot svært høye. Veksten i CO2 alene har vært 25 prosent siden 1990. Det er den største prosentvise veksten i Europa. Der hver nordmann slipper ut 10,5 tonn klimagasser i året, slipper hver svenske ut 5,9 tonn. Men de reduserte utslippene av PFK og SF6 kamuflerer den dramatisk vekst i norske CO2-utslipp.

Grafen viser norske CO2-utslipp per år, fordelt på de viktigste sektorene. De siste tallene for innenriks luftfart og tungtransport er fra 2013.

Grafen viser norske CO2-utslipp per år, fordelt på de viktigste sektorene. De siste tallene for innenriks luftfart og tungtransport er fra 2013. Kilde: SSB.

Siden førindustriell tid har den globale gjennomsnittstemperaturen økt med nesten en grad. Nord for den 64 breddegrad har temperaturen økt med rundt fire grader. De globale konsekvensene er mer nedbør, mer tørke, sterkere stormer og sterkere orkaner, fordelt på ulike regioner. Utslipp av CO2 er uten sammenlikning den viktigste årsaken til disse endringene. Dessverre er det også den klimagassen det er vanskeligst å gjøre noe med. Årsaken er at samfunnet vårt er så systemisk knyttet til bruken av kull, olje og gass. 78 prosent av verdens energiproduksjon kommer fra slik fossil energi, og det er forbrenning av disse brenslene som gir utslipp av CO2.

Skal vi klare å redusere CO2-utslippene må vi redusere både transportbehov og energiforbruk, eller vi må raskt bytte ut all fossil energi med fornybar energi. Mest sannsynlig må vi gjøre begge deler. Det vil bli både krevende og kostbart. Derfor skriker verden etter eksempler på land som får det til.

PRINSIPPENE OM kostnadseffektivitet er viktige også i Kyoto-avtalen. Derfor tillater den land å sjonglere med utslippsreduksjoner klimagasser i mellom. Det var likevel aldri Kyoto-avtalens hensikt at land skulle utsette omstillingen fra fossilt til fornybart, med henvisning til at de i stedet gjorde andre ting. Derfor har land i en mindre heldig posisjon enn Norge gjort lang mer og langt dyrere tiltak for å kutte sine utslipp, enn hva vi har gjort. Danmark har eksempelvis kuttet sine CO2-utslipp med en fjerdedel siden 1990. Sverige har kuttet CO2 med 20 prosent. De samlende klimagassutslippene deres er redusert tilsvarende.

Grafen viser utviklingen i de totale klimagassutslippene for et knippe europeiske land.

Grafen viser totale klimagassutslipp for land vi liker å sammenlikne oss med. Når kutt i SF6 og PFK-gasser er trukket fra våre CO2-utslipp, ser det norske klimaregnskapet bedre ut. For de andre landene er forholdet mellom utslipp av CO2 og totale klimagasser omtrent likt. Datakilden er innrapporterte utslipp til UNFCCC.

Det er bra at Norge har redusert utslipp fra industri og bergverk. Men mer enn 20 år etter Rio-konferansen, er det på høy tid at vi også tar fatt på de vanskelige utslippsreduksjonene fra fossile energi. Miljøstatus Norge har en fin oversikt over utviklingen i utslippene av SF6 og PFK.

Kilder:

Data er hentet fra UNFCC, SSB og Svenske Naturvårdsverket.

Kronikken har tidligere stått på trykk i VG.

Les mer:

Hva feiler norsk miljøteknologi?

Publisert i EU, Fluorholdige gasser, Industri, Klima, Nyheter, olje, Samfunn, Ukategorisert | Merket med , , , , , , , | 1 kommentar

Snøhetta

Det har blitt mye teknologi og politikk på denne bloggen. Det er viktig. Men noen ganger kan det være greit å tenke litt over hva det er man faktisk kjemper for å bevare. Deler derfor noen bilder fra en heldig tur jeg fikk til Snøhetta denne sommeren.

P1010407

De siste 100 år har den kjente Briksdalsbreen trukket seg tilbake en hel kilometer.

Smeltingen har akselerert de siste ti år. Den er ikke den eneste breen her til lands som er tilbakegang. Et titalls andre brearmer er i tilbakegang i Norge.

Om sommertemperaturen i Norge øker med 2,3 grader, vil 98 prosent av de norske breene forsvinne. Alle de små breene, som denne på Snøhetta, vil forsvinne. Det samme vil 1/3 av alle breer som er større enn 8 km2. Det viser data fra bl.a Cicero Senter for klimaforskning.[1] NRK har tidligere hatt sak om breene som forsvinner. På Svalbard smelter nå 4 1/2 millioner tonn med is i timen.

P1010386

P1010383

 

P1010408

 

P1010411 P1010414 P1010428

P1010424

P1010400

P1010386

Til slutt nevner jeg at boken min Drivhuseffekten – Klimapolitikken som forsvant fikk hyggelig omtale i magasinet Folkevett denne sommeren. «Det var et godt valg å lese Drivhuseffekten,” skriver anmelder Sigurd Jorde. ”Klimapolitikken som forsvant, bør leses av alle som lurer på hvorfor Norge fortsetter å pumpe opp bensin når kloden brenner.” —Takk for det.

[1] Tallene er hentet fra Aaheim et.al. 2009, side 137-138. Rapporten var del av grunnlaget for NOU 2010:10: Tilpassing til et klima i endring.

Les mer:

Hva feiler norsk miljøteknologi?

Skal Norge kjøpe flere kvoter?

Klima og psykologi

Om samfunnsøkonomene og kvotene

Publisert i Natur, Nyheter | Merket med | Legg igjen en kommentar

Hva feiler norsk miljøteknologi?

TEKNOLOGIBOMMEN: Norge sitter i førersetet i utviklingen av ny miljøteknologi. Likevel lykkes vi sjelden med å sette den i produksjon. Hvorfor?

Hvor er hjemmemarkedet for norske solceller? (Foto: REC)

Hvor er hjemmemarkedet for norske solceller? (Foto: REC)

Norges eneste produsent av vindturbiner er i ferd med å gå overende. Blaaster Wind Technologies har utviklet en av verdens mest effektive vindturbiner. Likevel får de ikke støtte til å starte produksjon. Blaaster kan dermed føye seg inn i rekken av teknologiselskaper som har mislykkes med å kommersialisere ny miljøteknologi her til lands. Turbinprodusenten ScanWind ble solgt ut av landet, biodieselselskapet Uniol gikk i praksis konkurs og batteriprodusenten Miljøbil Grenland måtte gi opp ambisjonene om å starte serieproduksjon . Hvorfor lykkes ikke norske miljøteknologiselskaper med å komme ut på markedet?

Markedssvikt? Etterspørselen etter vindturbiner, solceller og batterier har aldri vært større. Tyske Siemens og danske Vestas leverer turbiner til hele verden, solcellemarkedet vokser med 20 prosent bare i år, og salget av bilbatterier øker år for år. Teknologien norske selskaper sitter på er ikke dårligere enn hva konkurrentene stiller opp med. Snarere tvert i mot. Blaaster sin nye vindturbin er av de mest effektive på markedet. Miljøbil Grenland har levert batteriteknologi til EUs 7. rammeprogram. Uniol kunne produsere biodiesel av alger. Men skrittet fra utvikling til produksjon virker uoverkommelig her til lands. Slik eksisterer det en Catch22 situasjon i norsk teknologipolitikk. Uten støtte til å komme i produksjon får Blaaster ingen vindkraftkontrakter. Og uten vindkraftkontrakter får de heller ingen produksjon. Norge blir sittende igjen som svarteper. Blir Blaaster solgt ut av landet går Norge igjen glipp av en mulighet til å ta del i det voksende turbinmarkedet.

I Tyskland arbeider det i dag flere mennesker innen fornybar energi enn det gjør i norsk oljesektor. Hvorfor er det så vanskelig å få til noe tilsvarende her hjemme? Skal vi tro Høyres miljøpolitiske talsperson Nikolai Astrup, skyldes det at norske teknologibedrifter ikke er konkurransedyktige nok. I Dagsnytt 18 den 4. august sa han at Norge ikke kan etablere støtteordninger «som kanskje koster titalls milliarder kroner for at et selskap som tilfeldigvis er basert i Norge skal lykkes med sin teknologi». Sitatet sier mye om hvor lite Astrup og mange andre norske politikere forstår av teknologigründernes frustrasjon. Om det ikke er et mål å utvikle norsk industriproduksjon av norsk teknologi, hva er da hensikten med å gi millioner i forskningsstøtte til de samme bedriftene? Det er jo fordi de er basert i Norge, at de får slik støtte. Om det var omvendt kunne vi like gjerne gitt forskningsstøtte til selskaper i utlandet. Det ville gitt lite mening. At det vil koste det offentlige titalls milliarder kroner å få miljøteknologien i produksjon, får stå for Astrups egen regning.

Hva er galt? Norsk teknologipolitikk er i stor grad orientert etter hva innovasjonsforskerne vil kalle en gjennombruddsstrategi. Dette til forskjell fra en strategi som legger opp til trinnvis utvikling av ny teknologi ved å sette teknologien i bruk. Forskjellene på de to strategiene kan illustreres i hvordan Danmark og USA la opp sin tidlige vindkraftutvikling. USA vektla å skape radikale nye designer som de mente var nødvendig for å bli konkurransedyktige i framtiden. Man avventet det store teknologiske gjennombruddet. Men strategien var mislykket. I stedet var det Danmark som ble internasjonalt ledende på vindkraft, gjennom en strategi for inkrementell utvikling og bruk av vindkraft. I dag leverer Danmark turbiner til hele verden.

Forskning alene er med andre ord ikke nok. Ny teknologi må også komme i bruk, før den kan utfordre etablerte teknologier. Danmark har skapt et hjemmemarked for turbiner, der teknologien kan utvikle seg gjennom å bli utsatt for konkurransemekanismer, prøving og feiling. Offentlig involvering er et kjennetegn ved målrettet teknologiutvikling og radikale innovasjonsprosesser, mener seniorforsker Keth Smith ved London Imperial Collage. Skal ny teknologi klare seg i møte med etablerte teknologier, er det behov for å utvikle såkalte brobyggingsmarkeder der teknologien kan vokse og bli konkurransedyktig. Dette er noe annet enn pilotanlegg for testing av teknologi. Det er flere måter å etablere slike markeder på. Det kan gis skattefordeler, slik det er gjort for elbiler i Norge, eller det kan gis økonomiske incentiver gjennom ekstra støtte til vindparker som tar i bruk ny teknologi. Det som kjennetegner norsk teknologipolitikk, er at vi mangler slike incentiver i energisektoren. I Dagens Næringsliv 30. juli sier Sintef- forsker John O. Tande at «det er liten kontakt mellom næringspolitikken og energipolitikken i Norge, med unntak av olje- og gassektoren». Det er jeg enig i.

Misforståelse: I Dagsnytt 18 den 4. august ga Høyres Nikolai Astrup uttrykk for at det grønne sertifikatmarkedet var ment å legge til rette for norsk miljøteknologi. Det er en misforståelse. Sertifikatmarkedet er først og fremst utviklet for å øke energiproduksjonen. Grønne sertifikater favoriserer billig, lett tilgjengelig teknologi, som småskala vannkraft, foran ny teknologi som offshore vindkraft. Skal Norge lykkes med å etablere nye industriarbeidsplasser innen fornybar teknologi, må bedrifter som Blaaster få mulighet til å bygge opp produksjon hjemme, skape seg stordriftsfordeler og gjennom det kontaktpunkt med andre norske teknologibedrifter. Slik kan vi skape et konkurransekraftig teknologimiljø, som siden kan utfordre verdensmarkedet. Norge har mange bedrifter som kan levere utstyr og teknologi til slike anlegg. Det gjelder fundamenter, transformatorer, kabler, motorer, hydraulikk og turbiner.

Utfordringen går derfor til statsminister Erna Solberg. Vil hun la Blaaster gå overende slik Jens Stoltenberg lot Uniol gjøre det i 2009, eller er Høyre-FrP regjeringen villig til å ta nye grep for at norsk miljøteknologi skal lykkes også på markedet?

Fortellingen om hva som skjedde med Uniol, ScanWind og Miljøbil Grenland kan du lese mer om i boken Drivhuseffekten – Klimapolitikken som forsvant.

Kronikken over har tidligere stått på trykk i Dagbladet

Les mer:

Dramatisk vekst i sol og vind

Ny klimadebatt i emning?

Aktiv klimapolitikk kan gi ny industri (ekstern link)

Mer om Miljøbil Grenland sine fabrikkplaner (eksternt)

Publisert i Fornybar energi, Industri, Klima, Nyheter, olje, POLITIKK, Samfunn, solenergi, Ukategorisert, vindkraft | Merket med , , , , | 1 kommentar

Norsk vindkraftselskap trues av konkurs

Norges eneste produsent av vindturbiner Blaaster WInd Technologies trues av konkurs. Se sak i Dagens Næringsliv. I den forbindelse ble jeg 4.8.14 invitert til å delta i debatt på dagsnytt18.

Innslaget ligger her: http://tv.nrk.no/serie/dagsnytt-atten-tv/NNFA56080414/04-08-2014#t=37m48s

Publisert i Ukategorisert | 1 kommentar

En merkelig diskusjon

Er det noen som tror at EUs kvotemarked (ETS) er det eneste som kan redde verden fra klimahavari?

Enkelte økonomer her til lands synes å tro det. I et innlegg i Dagens Næringsliv skriver professor i økonomi Michael Hoel at han ikke tror EU vil stramme inn kvotemarkedet før 2020. Det hjelper derfor ikke å kutte utslipp i sektorer som er regulert av kvotemarkedet. Slike tiltak vil bare føre til et enda større overskudd på klimakvoer og redusert kvotepris, er argumentet. Hoel glemmer at EUs utslipp allerede ligger under 2020-målet, og at vi uansett kommer til å ha et stort overskudd av kvoter. Likevel synes han å mene at dette er et sterkt argument for at vi nå absolutt ikke må gjøre mer, fordi dette kan skade kvotemarkedet ytterligere! Har Hoel glemt at målet med kvotemarkedet var å redusere utslipp. Om utslippene er redusert ut over markedets ramme, må det da absolutt være et mål å gjøre mer?

FOR HOEL synes det altså viktigere å ivareta kvotemarkedets integritet enn faktisk å redusere utslipp. Og ettersom Hoel er en professor med stor meningsmakt, blir han også lyttet til langt inn i det norske statsapparatet. Slik misbruker Hoel sin professortittel til å gi et ferniss av vitenskapelighet til en politikk som fører til økte klimagassutslipp.

NÅ MØTER Hoel motbør. Jeg har skrevet et innlegg om saken. Se link: Hoel forstår ikke kvotemarkedet. Du kan også lese innlegget til Michael Hoel her, og et eminent svar fra en annen økonom, Gunnar Eskeland, her: Omkved i kvotelokk

Les mer:

Skal Norge kjøpe flere klimakvoter?

Klimapolitikkens Don Quijote

Kan Norge kjøpe seg helt fri?

Solberg kjøper flere klimakvoter

Klimakvoter uten innhold

Publisert i EU, Klima, klimakvoter, Natur, Nyheter, olje, POLITIKK, Samfunn, Ukategorisert | Merket med , | Legg igjen en kommentar

Skal Norge kjøpe enda flere klimakvoter?

Onsdag 21. mai holdt jeg innledning om klimakvoter på Litteraturhuste i Oslo. (Video fra debatten er lagt ut på nett).

Til stede var også Klima- og miljøvernminister Tine Sundtoft. Hun sankket om regjeringens klimapolitikk. Etterpå var det debatt i regi av Polyteknisk forening.

I boken min Drivhuseffekten – klimapolitikken som forsvant, har jeg dokumentert at flere av klimakvotene Norge har kjøpt i fattige land ikke har reell klimaeffekt. Det var derfor interessant å høre statsminister Erna Solberg si noe av det samme under Høyres landsmøte (Mer om det hos NRK).

Men til tross for at Solberg innrømmer at vi ikke har noen garanti for at klimakvotene vi kjøper har effekt, skal regjeringen kjøpe 30 millioner nye slik klimakvoter fram mot 2020. Det er fler kvoter enn det den rødgrønne regjeringen kjøpte gjennom hele sin regjeringsperiode. Jeg spør meg om det er en fornuftig politikk.

For de som ikke fikk sett debatten, er mitt og Sundtoft sitt innlegg nå lagt ut på internett. Det samme er den påfølgende debatten, der SSB-økonom Torstein Arne Bye, ZERO-leder Marius Holm, og stortingsrepresentantene Rasmus Hansson (MDG) og Nikolai Astrup (H) også deltok.

 Se innlegg og debatt her: http://new.livestream.com/accounts/3722443/events/3011695

Publisert i Ukategorisert | Legg igjen en kommentar

Hva mener regjeringen om klimakvoter?

Jeg møter i kveld Klima og miljøvernminister Tine Sundtoft til debatt. Det skjer på Litteraturhuset i Oslo fra kl. 17:00 til 19:00. (Les om debatten her)

Temaet er klimakvoter. Hva mener regjeringen egentlig? Debatten er aktualisert av Erna Solberg sitt utspill på Høyres landsmøte, der hun sa at såkalte FN kvoter egentlig ikke har noen klimaeffekt. (NRK: Strid i Høyre om klimakvoter)

I kveldens debatt deltar også ZEROs Marius Holm, Miljøpartiets Rasmus Hansson og SSB-økonom Torsten Arne Bye.

Debatten streames fra kl. 17:00Her

Publisert i Ukategorisert | Legg igjen en kommentar

Klimapolitikkens Don Quijote

Økonom Bjart Holtsmark er på tynn is når han kritiserer bioenergi, elbiler og fornybar energi.

Hovedårsaken til den globale oppvarmingen er forbrenning av kull, olje og gass. Skal vi løse klimaksen må vi skifte ut all denne fossile energien med fornybar energi og spare energi. Det er ingen lett oppgave. For å få det til trenger vi en hel bukett av virkemidler. Det overser samfunnsøkonom Bjart Holtsmark når han i Aftenposten 8. mai 2014 angriper mange av løsningene.

HOLTSMARK MENER vi bør skattlegge utslipp heller enn å hjelpe fram alternativene. Men kritikken blir for ideologisk og lite nyansert. Noen eksempler: Bioenergi er identifisert av FNs klimapanel som et viktig virkemiddel for å kutte utslipp. Bioenergi med karbonfangst og lagring vil ha svært positiv klimaeffekt (IPPC 2014, AR5). Holtsmark overser dette faktumet og sier han frykter økt hugst i norsk skog. Men i dag er bioenergien helt marginal i Norge og tilveksten av skog større enn uttaket. Holtsmark skyter spurv med kanoner. Kritikken av biodrivstoff er tilsvarende unyansert. Holtsmark hevder biodrivstoff øker etterspørsler etter jordbruksareal og nærmest automatisk legge beslag på regnskog. Men biodrivstoffet i regnskoglandet Brasil produseres av sukkerrør. Flere studier viser at det har stor klimanytte (se bl.a E. Smeets og M. Junginger 2008). Norge og EU har på sin side innført bærekraftskriterier på biodrivstoff, slik at det ikke skal fortrenge skog. Om Holtsmark virkelig var bekymret for regnskogen burde han heller kritiser kjøttindustrien som faktisk truer regnskogen. Økt forbruk av kjøtt og finansspekulasjon i mat er dessuten langt viktigere faktorer med tanke på prispress på mat (OECD 2008).

MANGE LAND bruker kullkraft til å produsere elektrisitet. Derfor er Holtsmark mot elbiler. Han overser glatt at Tyskland sikter mot å ha 50 prosent fornybar el innen 2030. Norge har 98 prosent vannkraft allerede. Skal slike land vente med elbilen til resten av verden kommer etter, betyr det dødsstøtet for den tekniske utviklingen av elbilen.

JEG TROR verken elbiler, biodrivstoff eller bioenergi løser klimakrisen alene. Men samlet kan de bringe oss et steg i riktig retning. Verre er det med den vedvarende fossilbruken. Den må vekk. Derfor spør jeg meg hvorfor Holtsmark kritiserer de 19.000 elbilene i Norge, uten å si et ord om de 2,5 millioner bensin og dieselbilene? Hvorfor er han så opptatt av den helt marginale bioenergien, mens oljeindustrien ikke er noe tema? Jeg tror det skyldes at Holtsmark egentlig mener Norge heller bør kjøpe klimakvoter enn å kutte egne utslipp. Men når vi vet at både EU og FNs klimakvotesystem flyter over av kvoter uten innhold, så kan man jo spørre seg om Holtsmarks kur er så mye bedre enn den han kritiserer. Svaret er vel at vi i møte med klimakrisen er nødt til å ta i bruk alle de virkemidlene vi har, enten det er skattlegging, kvoter eller subsidiering.

Les også denne relevante kommentaren om norske klimakvotekjøp: – Kan Norge kjøpe seg helt fri?

Les mer:

– Foredrag framover

Er det ingen klimatiltak som monner?

Dramatisk vekst i sol og vind

– Kamp om kullkraft i Polen

Ny klimapolitikk kan skape ny industri

– Klimapsykologi og annen suppekoking

Publisert i Fornybar energi, Klima, klimakvoter, Natur, Nyheter, POLITIKK, Regnskog, Samfunn, solenergi, Ukategorisert, vindkraft | Merket med , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Foredrag framover

Drivhuseffekten gir ny klimadebatt. Første opplaget utsolgt, andre opplaget på vei ut i butikkene. Delta i debatten framovet.

I høst utga jeg boken Drivhuseffekten – Klimapolitikken som forsvant. Boken tar et oppgjør med norsk klimadebatt som jeg mener er mer orientert om hva Norge ikke kan gjøre, framfor hva vi kan gjøre. Det har skapt debatt og jeg har blitt invitert til å holde flere foredrag.

For to uker siden deltok jeg på landsmøtet til Miljøpartiet de Grønne og sist uke holdt jeg innledning under en klimadebatt på Litteraturhuset i Fredrikstad. Med i debatten i Fredrikstad var også tidligere miljøvernminiser Bård Vegard Solhjell og Høyres miljøpolitiske talsmann Nikolai Astrup. Det var over 100 tilhørere i salen og stort engasjement. Tidligere i år har jeg bl.a snakket jeg på Energiseminaret på Ås, på SVs miljøseminar og på FN-sambandets lærerseminar.

Jeg tenkte derfor det var tid for å dele noen datoer framover der jeg skal snakke, slik kan interesserte få anledning til både å høre og møte meg.

  • 14. mai er det årsmøte i Forfatternes klimaaksjon. Det skjer på Nasjonalbiblioteket. I den anledning skal jeg delta i en diskusjon om klimapolitikkens vilkår i Norge. Med i panelet er også Bård Lahn, som har publisert boken Klimaspillet, og kjendisbiolog Dag O. Hessen.
  • cover21. mai (Kl. 17:00 til 19:00) er det stor klimadebatt på Litteraturhuset i Oslo, i regi av Polyteknisk forening. Der skal jeg holde innledning før det blir debatt. Med i panelet er  klima- og miljøvernminister Tine Sundtoft, stortingsrepresentant Rasmus Hansson fra Miljøpartiet de Grønne, Marius Holm fra Zero, økonom Torstein A. Bye fra SSB og kommunikasjonsdirektør Kristian Marstrand Pladsen, Statnett. Det er fri adgang (Amalie Skram salen). (Les om møtet her)
  • 5. juni (Verdens miljøverndag) skal jeg snakke på en ungdomskonferanse om klima i Moss. Det skjer i regi av FN-sambandet på Malakoff videregående skole. Seminaret er åpent for alle. Jeg snakker kl. 12:45.
  • 21. juni skal jeg til Haugesund for å snakke på EnergiRike forum.
  • 15 oktober skal jeg til Bergen. Der er det Prosalong om moralistisk miljøvern. Spørsmålet som stilles er om miljøvern er redusert til et spørsmål om trendy livsstil? Jeg intervjues / samtaler med Thor Øivind Jensen, førsteamanuensis ved Universitetet i Bergen, som har forsker og skrevet mye om forbrukermakt. Debatten finner sted på Litteraturhuset i Bergen, Olav H. Hauge salen, kl. 19:00.

Skal forsøke å annonsere andre arrangementer framover.

Publisert i Fornybar energi, Klima, Klimaforhandlinger, klimakvoter, Natur, Nyheter, olje, POLITIKK, Ukategorisert | Merket med | Legg igjen en kommentar