Snøhetta

Det har blitt mye teknologi og politikk på denne bloggen. Det er viktig. Men noen ganger kan det være greit å tenke litt over hva det er man faktisk kjemper for å bevare. Deler derfor noen bilder fra en heldig tur jeg fikk til Snøhetta denne sommeren.

P1010407

De siste 100 år har den kjente Briksdalsbreen trukket seg tilbake en hel kilometer.

Smeltingen har akselerert de siste ti år. Den er ikke den eneste breen her til lands som er tilbakegang. Et titalls andre brearmer er i tilbakegang i Norge.

Om sommertemperaturen i Norge øker med 2,3 grader, vil 98 prosent av de norske breene forsvinne. Alle de små breene, som denne på Snøhetta, vil forsvinne. Det samme vil 1/3 av alle breer som er større enn 8 km2. Det viser data fra bl.a Cicero Senter for klimaforskning.[1] NRK har tidligere hatt sak om breene som forsvinner. På Svalbard smelter nå 4 1/2 millioner tonn med is i timen.

P1010386

P1010383

 

P1010408

 

P1010411 P1010414 P1010428

P1010424

P1010400

P1010386

Til slutt nevner jeg at boken min Drivhuseffekten – Klimapolitikken som forsvant fikk hyggelig omtale i magasinet Folkevett denne sommeren. «Det var et godt valg å lese Drivhuseffekten,” skriver anmelder Sigurd Jorde. ”Klimapolitikken som forsvant, bør leses av alle som lurer på hvorfor Norge fortsetter å pumpe opp bensin når kloden brenner.” —Takk for det.

[1] Tallene er hentet fra Aaheim et.al. 2009, side 137-138. Rapporten var del av grunnlaget for NOU 2010:10: Tilpassing til et klima i endring.

Les mer:

Hva feiler norsk miljøteknologi?

Skal Norge kjøpe flere kvoter?

Klima og psykologi

Om samfunnsøkonomene og kvotene

Publisert i Natur, Nyheter | Merket med | Legg igjen en kommentar

Hva feiler norsk miljøteknologi?

TEKNOLOGIBOMMEN: Norge sitter i førersetet i utviklingen av ny miljøteknologi. Likevel lykkes vi sjelden med å sette den i produksjon. Hvorfor?

Hvor er hjemmemarkedet for norske solceller? (Foto: REC)

Hvor er hjemmemarkedet for norske solceller? (Foto: REC)

Norges eneste produsent av vindturbiner er i ferd med å gå overende. Blaaster Wind Technologies har utviklet en av verdens mest effektive vindturbiner. Likevel får de ikke støtte til å starte produksjon. Blaaster kan dermed føye seg inn i rekken av teknologiselskaper som har mislykkes med å kommersialisere ny miljøteknologi her til lands. Turbinprodusenten ScanWind ble solgt ut av landet, biodieselselskapet Uniol gikk i praksis konkurs og batteriprodusenten Miljøbil Grenland måtte gi opp ambisjonene om å starte serieproduksjon . Hvorfor lykkes ikke norske miljøteknologiselskaper med å komme ut på markedet?

Markedssvikt? Etterspørselen etter vindturbiner, solceller og batterier har aldri vært større. Tyske Siemens og danske Vestas leverer turbiner til hele verden, solcellemarkedet vokser med 20 prosent bare i år, og salget av bilbatterier øker år for år. Teknologien norske selskaper sitter på er ikke dårligere enn hva konkurrentene stiller opp med. Snarere tvert i mot. Blaaster sin nye vindturbin er av de mest effektive på markedet. Miljøbil Grenland har levert batteriteknologi til EUs 7. rammeprogram. Uniol kunne produsere biodiesel av alger. Men skrittet fra utvikling til produksjon virker uoverkommelig her til lands. Slik eksisterer det en Catch22 situasjon i norsk teknologipolitikk. Uten støtte til å komme i produksjon får Blaaster ingen vindkraftkontrakter. Og uten vindkraftkontrakter får de heller ingen produksjon. Norge blir sittende igjen som svarteper. Blir Blaaster solgt ut av landet går Norge igjen glipp av en mulighet til å ta del i det voksende turbinmarkedet.

I Tyskland arbeider det i dag flere mennesker innen fornybar energi enn det gjør i norsk oljesektor. Hvorfor er det så vanskelig å få til noe tilsvarende her hjemme? Skal vi tro Høyres miljøpolitiske talsperson Nikolai Astrup, skyldes det at norske teknologibedrifter ikke er konkurransedyktige nok. I Dagsnytt 18 den 4. august sa han at Norge ikke kan etablere støtteordninger «som kanskje koster titalls milliarder kroner for at et selskap som tilfeldigvis er basert i Norge skal lykkes med sin teknologi». Sitatet sier mye om hvor lite Astrup og mange andre norske politikere forstår av teknologigründernes frustrasjon. Om det ikke er et mål å utvikle norsk industriproduksjon av norsk teknologi, hva er da hensikten med å gi millioner i forskningsstøtte til de samme bedriftene? Det er jo fordi de er basert i Norge, at de får slik støtte. Om det var omvendt kunne vi like gjerne gitt forskningsstøtte til selskaper i utlandet. Det ville gitt lite mening. At det vil koste det offentlige titalls milliarder kroner å få miljøteknologien i produksjon, får stå for Astrups egen regning.

Hva er galt? Norsk teknologipolitikk er i stor grad orientert etter hva innovasjonsforskerne vil kalle en gjennombruddsstrategi. Dette til forskjell fra en strategi som legger opp til trinnvis utvikling av ny teknologi ved å sette teknologien i bruk. Forskjellene på de to strategiene kan illustreres i hvordan Danmark og USA la opp sin tidlige vindkraftutvikling. USA vektla å skape radikale nye designer som de mente var nødvendig for å bli konkurransedyktige i framtiden. Man avventet det store teknologiske gjennombruddet. Men strategien var mislykket. I stedet var det Danmark som ble internasjonalt ledende på vindkraft, gjennom en strategi for inkrementell utvikling og bruk av vindkraft. I dag leverer Danmark turbiner til hele verden.

Forskning alene er med andre ord ikke nok. Ny teknologi må også komme i bruk, før den kan utfordre etablerte teknologier. Danmark har skapt et hjemmemarked for turbiner, der teknologien kan utvikle seg gjennom å bli utsatt for konkurransemekanismer, prøving og feiling. Offentlig involvering er et kjennetegn ved målrettet teknologiutvikling og radikale innovasjonsprosesser, mener seniorforsker Keth Smith ved London Imperial Collage. Skal ny teknologi klare seg i møte med etablerte teknologier, er det behov for å utvikle såkalte brobyggingsmarkeder der teknologien kan vokse og bli konkurransedyktig. Dette er noe annet enn pilotanlegg for testing av teknologi. Det er flere måter å etablere slike markeder på. Det kan gis skattefordeler, slik det er gjort for elbiler i Norge, eller det kan gis økonomiske incentiver gjennom ekstra støtte til vindparker som tar i bruk ny teknologi. Det som kjennetegner norsk teknologipolitikk, er at vi mangler slike incentiver i energisektoren. I Dagens Næringsliv 30. juli sier Sintef- forsker John O. Tande at «det er liten kontakt mellom næringspolitikken og energipolitikken i Norge, med unntak av olje- og gassektoren». Det er jeg enig i.

Misforståelse: I Dagsnytt 18 den 4. august ga Høyres Nikolai Astrup uttrykk for at det grønne sertifikatmarkedet var ment å legge til rette for norsk miljøteknologi. Det er en misforståelse. Sertifikatmarkedet er først og fremst utviklet for å øke energiproduksjonen. Grønne sertifikater favoriserer billig, lett tilgjengelig teknologi, som småskala vannkraft, foran ny teknologi som offshore vindkraft. Skal Norge lykkes med å etablere nye industriarbeidsplasser innen fornybar teknologi, må bedrifter som Blaaster få mulighet til å bygge opp produksjon hjemme, skape seg stordriftsfordeler og gjennom det kontaktpunkt med andre norske teknologibedrifter. Slik kan vi skape et konkurransekraftig teknologimiljø, som siden kan utfordre verdensmarkedet. Norge har mange bedrifter som kan levere utstyr og teknologi til slike anlegg. Det gjelder fundamenter, transformatorer, kabler, motorer, hydraulikk og turbiner.

Utfordringen går derfor til statsminister Erna Solberg. Vil hun la Blaaster gå overende slik Jens Stoltenberg lot Uniol gjøre det i 2009, eller er Høyre-FrP regjeringen villig til å ta nye grep for at norsk miljøteknologi skal lykkes også på markedet?

Fortellingen om hva som skjedde med Uniol, ScanWind og Miljøbil Grenland kan du lese mer om i boken Drivhuseffekten – Klimapolitikken som forsvant.

Kronikken over har tidligere stått på trykk i Dagbladet

Les mer:

Dramatisk vekst i sol og vind

Ny klimadebatt i emning?

Aktiv klimapolitikk kan gi ny industri (ekstern link)

Mer om Miljøbil Grenland sine fabrikkplaner (eksternt)

Publisert i Fornybar energi, Industri, Klima, Nyheter, olje, POLITIKK, Samfunn, solenergi, Ukategorisert, vindkraft | Merket med , , , , | 1 kommentar

Norsk vindkraftselskap trues av konkurs

Norges eneste produsent av vindturbiner Blaaster WInd Technologies trues av konkurs. Se sak i Dagens Næringsliv. I den forbindelse ble jeg 4.8.14 invitert til å delta i debatt på dagsnytt18.

Innslaget ligger her: http://tv.nrk.no/serie/dagsnytt-atten-tv/NNFA56080414/04-08-2014#t=37m48s

Publisert i Ukategorisert | 1 kommentar

En merkelig diskusjon

Er det noen som tror at EUs kvotemarked (ETS) er det eneste som kan redde verden fra klimahavari?

Enkelte økonomer her til lands synes å tro det. I et innlegg i Dagens Næringsliv skriver professor i økonomi Michael Hoel at han ikke tror EU vil stramme inn kvotemarkedet før 2020. Det hjelper derfor ikke å kutte utslipp i sektorer som er regulert av kvotemarkedet. Slike tiltak vil bare føre til et enda større overskudd på klimakvoer og redusert kvotepris, er argumentet. Hoel glemmer at EUs utslipp allerede ligger under 2020-målet, og at vi uansett kommer til å ha et stort overskudd av kvoter. Likevel synes han å mene at dette er et sterkt argument for at vi nå absolutt ikke må gjøre mer, fordi dette kan skade kvotemarkedet ytterligere! Har Hoel glemt at målet med kvotemarkedet var å redusere utslipp. Om utslippene er redusert ut over markedets ramme, må det da absolutt være et mål å gjøre mer?

FOR HOEL synes det altså viktigere å ivareta kvotemarkedets integritet enn faktisk å redusere utslipp. Og ettersom Hoel er en professor med stor meningsmakt, blir han også lyttet til langt inn i det norske statsapparatet. Slik misbruker Hoel sin professortittel til å gi et ferniss av vitenskapelighet til en politikk som fører til økte klimagassutslipp.

NÅ MØTER Hoel motbør. Jeg har skrevet et innlegg om saken. Se link: Hoel forstår ikke kvotemarkedet. Du kan også lese innlegget til Michael Hoel her, og et eminent svar fra en annen økonom, Gunnar Eskeland, her: Omkved i kvotelokk

Les mer:

Skal Norge kjøpe flere klimakvoter?

Klimapolitikkens Don Quijote

Kan Norge kjøpe seg helt fri?

Solberg kjøper flere klimakvoter

Klimakvoter uten innhold

Publisert i EU, Klima, klimakvoter, Natur, Nyheter, olje, POLITIKK, Samfunn, Ukategorisert | Merket med , | Legg igjen en kommentar

Skal Norge kjøpe enda flere klimakvoter?

Onsdag 21. mai holdt jeg innledning om klimakvoter på Litteraturhuste i Oslo. (Video fra debatten er lagt ut på nett).

Til stede var også Klima- og miljøvernminister Tine Sundtoft. Hun sankket om regjeringens klimapolitikk. Etterpå var det debatt i regi av Polyteknisk forening.

I boken min Drivhuseffekten – klimapolitikken som forsvant, har jeg dokumentert at flere av klimakvotene Norge har kjøpt i fattige land ikke har reell klimaeffekt. Det var derfor interessant å høre statsminister Erna Solberg si noe av det samme under Høyres landsmøte (Mer om det hos NRK).

Men til tross for at Solberg innrømmer at vi ikke har noen garanti for at klimakvotene vi kjøper har effekt, skal regjeringen kjøpe 30 millioner nye slik klimakvoter fram mot 2020. Det er fler kvoter enn det den rødgrønne regjeringen kjøpte gjennom hele sin regjeringsperiode. Jeg spør meg om det er en fornuftig politikk.

For de som ikke fikk sett debatten, er mitt og Sundtoft sitt innlegg nå lagt ut på internett. Det samme er den påfølgende debatten, der SSB-økonom Torstein Arne Bye, ZERO-leder Marius Holm, og stortingsrepresentantene Rasmus Hansson (MDG) og Nikolai Astrup (H) også deltok.

 Se innlegg og debatt her: http://new.livestream.com/accounts/3722443/events/3011695

Publisert i Ukategorisert | Legg igjen en kommentar

Hva mener regjeringen om klimakvoter?

Jeg møter i kveld Klima og miljøvernminister Tine Sundtoft til debatt. Det skjer på Litteraturhuset i Oslo fra kl. 17:00 til 19:00. (Les om debatten her)

Temaet er klimakvoter. Hva mener regjeringen egentlig? Debatten er aktualisert av Erna Solberg sitt utspill på Høyres landsmøte, der hun sa at såkalte FN kvoter egentlig ikke har noen klimaeffekt. (NRK: Strid i Høyre om klimakvoter)

I kveldens debatt deltar også ZEROs Marius Holm, Miljøpartiets Rasmus Hansson og SSB-økonom Torsten Arne Bye.

Debatten streames fra kl. 17:00Her

Publisert i Ukategorisert | Legg igjen en kommentar

Klimapolitikkens Don Quijote

Økonom Bjart Holtsmark er på tynn is når han kritiserer bioenergi, elbiler og fornybar energi.

Hovedårsaken til den globale oppvarmingen er forbrenning av kull, olje og gass. Skal vi løse klimaksen må vi skifte ut all denne fossile energien med fornybar energi og spare energi. Det er ingen lett oppgave. For å få det til trenger vi en hel bukett av virkemidler. Det overser samfunnsøkonom Bjart Holtsmark når han i Aftenposten 8. mai 2014 angriper mange av løsningene.

HOLTSMARK MENER vi bør skattlegge utslipp heller enn å hjelpe fram alternativene. Men kritikken blir for ideologisk og lite nyansert. Noen eksempler: Bioenergi er identifisert av FNs klimapanel som et viktig virkemiddel for å kutte utslipp. Bioenergi med karbonfangst og lagring vil ha svært positiv klimaeffekt (IPPC 2014, AR5). Holtsmark overser dette faktumet og sier han frykter økt hugst i norsk skog. Men i dag er bioenergien helt marginal i Norge og tilveksten av skog større enn uttaket. Holtsmark skyter spurv med kanoner. Kritikken av biodrivstoff er tilsvarende unyansert. Holtsmark hevder biodrivstoff øker etterspørsler etter jordbruksareal og nærmest automatisk legge beslag på regnskog. Men biodrivstoffet i regnskoglandet Brasil produseres av sukkerrør. Flere studier viser at det har stor klimanytte (se bl.a E. Smeets og M. Junginger 2008). Norge og EU har på sin side innført bærekraftskriterier på biodrivstoff, slik at det ikke skal fortrenge skog. Om Holtsmark virkelig var bekymret for regnskogen burde han heller kritiser kjøttindustrien som faktisk truer regnskogen. Økt forbruk av kjøtt og finansspekulasjon i mat er dessuten langt viktigere faktorer med tanke på prispress på mat (OECD 2008).

MANGE LAND bruker kullkraft til å produsere elektrisitet. Derfor er Holtsmark mot elbiler. Han overser glatt at Tyskland sikter mot å ha 50 prosent fornybar el innen 2030. Norge har 98 prosent vannkraft allerede. Skal slike land vente med elbilen til resten av verden kommer etter, betyr det dødsstøtet for den tekniske utviklingen av elbilen.

JEG TROR verken elbiler, biodrivstoff eller bioenergi løser klimakrisen alene. Men samlet kan de bringe oss et steg i riktig retning. Verre er det med den vedvarende fossilbruken. Den må vekk. Derfor spør jeg meg hvorfor Holtsmark kritiserer de 19.000 elbilene i Norge, uten å si et ord om de 2,5 millioner bensin og dieselbilene? Hvorfor er han så opptatt av den helt marginale bioenergien, mens oljeindustrien ikke er noe tema? Jeg tror det skyldes at Holtsmark egentlig mener Norge heller bør kjøpe klimakvoter enn å kutte egne utslipp. Men når vi vet at både EU og FNs klimakvotesystem flyter over av kvoter uten innhold, så kan man jo spørre seg om Holtsmarks kur er så mye bedre enn den han kritiserer. Svaret er vel at vi i møte med klimakrisen er nødt til å ta i bruk alle de virkemidlene vi har, enten det er skattlegging, kvoter eller subsidiering.

Les også denne relevante kommentaren om norske klimakvotekjøp: – Kan Norge kjøpe seg helt fri?

Les mer:

- Foredrag framover

- Er det ingen klimatiltak som monner?

- Dramatisk vekst i sol og vind

- Kamp om kullkraft i Polen

- Ny klimapolitikk kan skape ny industri

- Klimapsykologi og annen suppekoking

Publisert i Fornybar energi, Klima, klimakvoter, Natur, Nyheter, POLITIKK, Regnskog, Samfunn, solenergi, Ukategorisert, vindkraft | Merket med , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Foredrag framover

Drivhuseffekten gir ny klimadebatt. Første opplaget utsolgt, andre opplaget på vei ut i butikkene. Delta i debatten framovet.

I høst utga jeg boken Drivhuseffekten – Klimapolitikken som forsvant. Boken tar et oppgjør med norsk klimadebatt som jeg mener er mer orientert om hva Norge ikke kan gjøre, framfor hva vi kan gjøre. Det har skapt debatt og jeg har blitt invitert til å holde flere foredrag.

For to uker siden deltok jeg på landsmøtet til Miljøpartiet de Grønne og sist uke holdt jeg innledning under en klimadebatt på Litteraturhuset i Fredrikstad. Med i debatten i Fredrikstad var også tidligere miljøvernminiser Bård Vegard Solhjell og Høyres miljøpolitiske talsmann Nikolai Astrup. Det var over 100 tilhørere i salen og stort engasjement. Tidligere i år har jeg bl.a snakket jeg på Energiseminaret på Ås, på SVs miljøseminar og på FN-sambandets lærerseminar.

Jeg tenkte derfor det var tid for å dele noen datoer framover der jeg skal snakke, slik kan interesserte få anledning til både å høre og møte meg.

  • 14. mai er det årsmøte i Forfatternes klimaaksjon. Det skjer på Nasjonalbiblioteket. I den anledning skal jeg delta i en diskusjon om klimapolitikkens vilkår i Norge. Med i panelet er også Bård Lahn, som har publisert boken Klimaspillet, og kjendisbiolog Dag O. Hessen.
  • cover21. mai (Kl. 17:00 til 19:00) er det stor klimadebatt på Litteraturhuset i Oslo, i regi av Polyteknisk forening. Der skal jeg holde innledning før det blir debatt. Med i panelet er  klima- og miljøvernminister Tine Sundtoft, stortingsrepresentant Rasmus Hansson fra Miljøpartiet de Grønne, Marius Holm fra Zero, økonom Torstein A. Bye fra SSB og kommunikasjonsdirektør Kristian Marstrand Pladsen, Statnett. Det er fri adgang (Amalie Skram salen). (Les om møtet her)
  • 5. juni (Verdens miljøverndag) skal jeg snakke på en ungdomskonferanse om klima i Moss. Det skjer i regi av FN-sambandet på Malakoff videregående skole. Seminaret er åpent for alle. Jeg snakker kl. 12:45.
  • 21. juni skal jeg til Haugesund for å snakke på EnergiRike forum.
  • 15 oktober skal jeg til Bergen. Der er det Prosalong om moralistisk miljøvern. Spørsmålet som stilles er om miljøvern er redusert til et spørsmål om trendy livsstil? Jeg intervjues / samtaler med Thor Øivind Jensen, førsteamanuensis ved Universitetet i Bergen, som har forsker og skrevet mye om forbrukermakt. Debatten finner sted på Litteraturhuset i Bergen, Olav H. Hauge salen, kl. 19:00.

Skal forsøke å annonsere andre arrangementer framover.

Publisert i Fornybar energi, Klima, Klimaforhandlinger, klimakvoter, Natur, Nyheter, olje, POLITIKK, Ukategorisert | Merket med | Legg igjen en kommentar

Kan Norge kjøpe seg helt fri?

Flere framstående samfunnsøkonomer har den siste tiden tatt til orde for at Norge bør kjøpe millioner av klimakvoter fra EU for så å slette kvotene. Det vil være et effektivt klimatiltak, mener de. Men er det det?

Det startet med samfunnsøkonom Anders Skonhoft fra NTNU. I en stor kronikk i Klassekampen den 19. mars, tok Skonhoft til orde for at Norge heller burde kjøpe kvoter fra EU og slette disse, enn å pålegge oljebransjen å kutte utslipp offshore. Det var mer effektiv klimapolitikk, mente Skonhoft.

Det fortsatte i Dagens Næringsliv den 1. april. Der brukte samfunnsøkonomene Katinka Kristine Holtsmark og Kristoffer Midttømme samme argumentasjon mot utbygging av fornybar kraft i Norge (Se link). De mente det ville være bedre om staten brukte milliarder av offentlig kroner på å kjøpe klimakvoter i EU, framfor at privatpersoner subsidierte fornybar energi i Norge gjennom strømregningen (slik grønne sertifikat fungerer i dag).

DET ER TO interessante sider ved denne argumentasjonen: Ut i fra et argument om at det har liten effekt og er veldig dyrt, argumenterer de tre økonomene mot mange klimatiltak i Norge. Skonhoft er eksempelvis mot elektrifisering av Utsira, mot at det bygges ut mer fornybar energi i Norge, og mot at staten legger til rette for elbiler her til lands. Holtsmark har på sin side argumentert sterkt mot bruk av bioenergi i Norge. Kjøp av klimakvoter er det eneste klimatiltaket de tre later til å ha tro på.

For det andre framstiller de tre økonomene det som både billig og langt enklere å kutte europeiske klimagassutslipp ved å kjøpe klimakvoter fra EU og slette disse. Logikken er enkel. EU har et gitt antall klimakvoter tilgjengelig. Gjennomfører du utslippskutt innenfor kvotepliktig sektor i Norge, vil utslippene/ kvotene vi sparer i Norge bare bli brukt et annet sted. Netto klimaeffekt av slike tiltak = null, mener Skonhoft. Framfor å gjøre slike ”meningsløse” tiltak her hjemme, bør staten Norge påta seg å kjøpe ut millioner av EU-kvoter for å slette dem. Bare slik kan vi redusere den totale mengden kvoter og slik den totale mengden tillate utslipp i EU.

Det er ikke noe i veien med det teoretiske rasjonale bak forslaget. Problemet er at teorien ikke er forankret i virkeligheten. For Skonhoft og de andre økonomene som foreslår offenltige innkjøp av EU kvoter har åpenbart ikke forstått hvor dyp krisen er i EUs kvotemarked. For overskuddet av klimakvoter i EU er ikke i millionklassen, det er i milliardklassen. EU Kommisjonen selv har beregnet at de fram mot 2020 vil ha milliarder av overskuddskvoter tilgjengelig. Overskuddet er så stort at kvotene knapt er etterspurt. Selv om Norge skulle gå inn å kjøpe 50 millioner kvoter og slette disse, slik Skonhoft foreslår, vil det sannsynligvis ha svært liten effekt (om noen) på kvotepris og utslipp i EU.

SLIK SITUASJONEN ER, er EUs kvotemarkedet i realisten dødt. Det er ingen etterspørsel etter det store overskuddet av klimakvoter. Skal markedet igjen begynne å fungere, må EU slette, ikke millioner av kvoter, men milliarder av kvoter. Det kan bare gjennomføres ved at EU-landene blir enige seg imellom om å stramme inn kvotemarkedet kraftig. Inntil det skjer, kanskje etter 2020, gir det liten mening om Norges skulle brukt milliarder av statlige kroner på kvotekjøp, slik de tre økonomene foreslår. Det er riktig at utslippskutt i Norge, i likhet med kutt i Sverige og Danmark, vil kunne bidra til et enda større overskudd av klimakvoter i EU. Men så lenge disse kvotene knapt er etterspurt, vil ikke våre utslippskutt nødvendigvis ”tyte ut” noe annet sted om vi gjennomfører kutt i Norge. Et vel så realistisk scenario, er at det vil gjøre det enklere for EU-landene på sikt å bli enige om å stramme inn kvotemarkedet.

Dette har våre naboland tatt konsekvensen av. Sverige og Danmark kutter nå egne utslipp i alle sektorer, uten at det ikke-fungerende kvotemarkedet i EU blir brukt som unnskyldning for ikke å gjøre noe hjemme. Skal Norge nå sine klimamål, er vi tvunget til å gjøre det samme. Det er mye som kan gjøres. Staten kan innføre høyere teknologikrav, det kan forhandles med industrien om frivillige utslippskutt, eller det kan innføres reguleringer og pålegg om kutt. Slike tiltak er nødvendige om vi skal omstille industri og energi i klimavennlige retning. I neste instans vil slike tiltak, når de gjennomføres i flere land samtidig, også gjøre det enklere for EU-politikerne å sette seg høyere klimamål og på sikt stramme inn kvotemarkedet.

DET ER ET PARADOKS at økonomene, som selv regner seg som eksperter på klimakvotemarkedet, ikke ser ut til å forstå denne dynamikken (mellom politikk og økonomi). Kvotemarkedet er ikke statisk, uavhengig av hva som skjer i politikken.

Et annet paradoks er at de tre kvotekjøptilhengerne later til å tro at Norge ikke trenger å gjøre noe på hjemmebane. Skonhoft, Holtsmark og Midttømme ser ut til å tro at det internasjonale klimaregimet er lagt opp slik at rike land som Norge kan kjøpe seg fri fra alle forpliktelser på eget territorium, så lenge de kjøper limakvoter. Slik forholder virkeligheten seg ikke. For selv om EU har oppfylt sine Kyoto-forpliktelser, har ikke Norge gjort det. Norge skal i henhold til Kyoto-avtalen kutte sine utslipp med 30 prosent innen 2020. Mer enn halvparten av kuttet må i henhold til avtalen tas hjemme. Når Skonhoft, Holtsmark og Midttømme argumentere for at Norge heller bør kjøpe kvoter enn å gjøre noe hjemme, ser de derfor bort fra disse forpliktelsene. De tre økonomene ser også bort i fra at et bredt flertall på Stortinget mener enda mer, to tredjedeler av klimaforpliktelsen, skal tas hjemme. De tre økonomenes vei til klimakutt vil derfor ikke bare bryte internasjonal rett, og sette Norge i klimapolitisk vanry, det vil også bryte med den politikk som alle partier på Stortinget (unntatt FrP) er enige om.

SKONHOFT, HOLTSMARK og Midttømme må gjerne mene at det ikke er økonomisk rasjonelt å kutte utslippene offshore, eller at det ikke er fornuftig å bygge ut mer fornybar kraft i Norge. Men skal de bli tatt på alvor i den klimapolitiske debatten, må de da komme opp med andre klimatiltak de mener er mer fornuftig å gjøre her til lands. Å påstå at Norge kan kjøpe seg fri helt og holdent ved hjelp av kvoter, er å kaste blår i øynene på folk.

Les mer:

- Er det ingen klimatiltak som monner?

- Dramatisk vekst i sol og vind

- Kamp om kullkraft i Polen

- Ny klimapolitikk kan skape ny industri

- Klimapsykologi og annen suppekoking

 

 

 

 

 

 

Publisert i EU, Fornybar energi, Klima, klimakvoter, Natur, Nyheter, olje, POLITIKK, Samfunn, Ukategorisert | Merket med , , , | 4 kommentarer

Klimapsykologene driver farlig suppekoking

Den siste uken har jeg havnet i en liten disputt med klimapsykologen Per Espen Stoknes og noen av hans meningsfeller. Bakgrunnen var en uttalelse Stoknes ga til NTB, der han antydet at hovedårsaken til at «vi snur ryggen til klimaproblemet», er at folk ikke frykter klimakrisen nok. Hadde et flertallet av befolkningen vært enda mer bekymret for klimakrisen, så ville klimaproblemet vært løst.

Er det slik vi løser klimaproblemet?

Er det slik vi løser klimaproblemet?

Jeg er uenig. Jeg mener at folk er mer enn nok bekymret for klimaproblemet og at spørsmålet vi nå må gi svar på er hvordan vi løser krisen rent politisk. Etter at jeg skrev en kronikk om dette i Dagbladet har jeg fått mange reaksjoner. Enkelte har problemer med å se ”nyanseforskjellene” mellom Stoknes og meg. Er ikke jeg og Stoknes egentlig enige? Er ikke hovedutfordringen heller alle de andre, de som ikke vil gjøre noe med klimagassutslippene? Jeg er ikke så sikker på det. La meg få bruke noen ord på å forklare hvorfor.

Stoknes sier han ønsker en mer positiv klimadebatt som ikke sprer avmakt. Det er vi enige om. Han vil fortelle om mulighetene som ligger i fornybarsamfunnet og at alt ikke ser svart ut. Det er vi også enige om. Vi er også enige om at det går alt for sakte med utslippskutt. Det vi er uenige om er hvorfor det går sakte. Og dette er en avgjørende uenighet. For skal vi løse problemet (med stillstanden i klimapolitikken), så må vi jo være enige om hva den skyldes?

Hvordan kan jeg mene at problemet ikke ligger hos «folk flest?» Vel, svært mange undersøkelser viser at folk er bekymret for klimaproblemet. En av disse er TNS Gallups klimabarometer som år etter år har vist en stabil og høy bekymring for klimaproblemet blant den norske befolkningen. Blant 15 store politiske saker folk er spesielt opptatt av, har klimaproblemet alltid vært rangert mellom plassene 4 og 6. I 2013 var folk eksempelvis mer bekymret for klimakrisen enn de var for finanskrisen i Europa, den økonomiske veksten og arbeidsledigheten. Når Stoknes og andre forståsegpåere likevel fortsetter å hevde at folk burde være enda mer bekymret (og i tillegg antyder at politikerne egentlig ikke kan gjøre noe før folk er enda mer bekymret), mener jeg de bidrar til mer avmakt enn mindre. Hvis folk ikke var bekymret for klimaproblemet, hvordan kan Stoknes da forklare at 9 av 10 nordmenn var misfornøyd med den rødgrønne regjeringens klimainnsats, hvordan kan han forklare at 6 av 10 nordmenn mener «politikerne gjør alt for lite for å begrense utslipp i Norge?», og hvordan kan han forklare at 2 av 3 mener Norge har et spesielt ansvar for å gjøre noe? (TNS Gallups Klimabarometer 2013). Her finnes det åpenbart andre forklaringer enn at folk ikke bryr seg om klimaproblemet.

Likevel er det mange som mener det samme som Stoknes. En av dem er kollegaen hans vad Handelshøyskolen BI, klimastrategen Jørgen Randers. Grunntesen hans er i likhet med Stoknes at folk egentlig ikke bryr seg om klimaproblemet. Beviset er at så få mennesker stemmer på grønne partier. Hadde folk virkelig vært bekymret for klimakrisen, hadde de flokket seg om partier som SV og Miljøpartiet de Grønne (MDG).

Denne uken fikk jeg høre det igjen. I et svarbrev til meg i Dagbladet hevder psykolog Anders Imenes at jeg velger å «se bort i fra at klimapolitikken vår er et resultat av en rekke individuelle valg gjort ved stemmeurnen». Skal vi tro Imenes har folk fått den klimapolitikken de fortjener. Flere burde ha stemt på partier som «ønsker å redusere klimagassutslippene», skriver han. Og i denne lille setningen tror jeg vi finner noe av feilen ved psykologenes tilnærming til emnet. For er det virkelig slik at et stort flertall av befolkningen ser bort i fra klimasaken ved valg?

Ved Stortingsvalget i 2009 sa 3 av 4 velgere at de la «stor vekt på miljøsaken» ved valget (Velgerundersøkelsen 2009). Likevel fikk SV bare  6,2 prosents oppslutning og Venstre falt under sperregrensen. Stoknes og Imenes sin forklaring på dette er at folk (selv om de var opptatt av miljøsaken) ikke rangerer klimasaken som viktig nok da de kom til stemmeurnen. Vi må med andre ord anta at Stoknes, Imenes og Randers har liten tillitt til Arbeiderpartiet og Høyre sine velgere. Skal vi tro klimapsykologene lider disse partienes velgere av «kognitiv dissonans». De vet at klimaproblemet er alvorlig, men velger likevel å ignorere det. Hadde de tatt klimaproblemet på alvor, ville de stemt SV, Venstre eller MDG.

Eller er dette et vrengebilde av hva klimapsykologene står for? Skal vi ta tesene deres på alvor, må vi nesen undersøke hva som ligger i påstandene deres. Imenes mener eksempelvis at beviset for at folk egentlig ikke bryr seg er at så få stemmer på partier som vil redusere klimagassutslipp. Javel. For å finne svar på hvilke partier han mener vi ikke burde ha stemt på har jeg saumfart programmene partiene gikk til valg på i 2013. Hvem er mot å redusere utslipp? Vi kan starte med partiet som nå sitter med statsministeren, Erna Solbergs Høyre. I valgprogrammet fra i høst kan man lese at Høyre vil «gjøre Norge til en pådriver for en ny internasjonal klimaavtale […] og arbeide for et ambisiøst mål for europeiske utslippsreduksjoner». Ok. Det kan se ut som om høyrevelgerne går fri for Imenes sin kritikk. De har åpenbart stemt på et parti de mener vil jobbe for å redusere klimagassutslippene. Hva så med Arbeiderpartivelgerne? Har de stemt på et parti som vil redusere utslipp?

I Arbeiderpartiet sitt valgprogram fra 2013 kan man lese: «Arbeiderpartiet vil være en pådriver i arbeidet for en omfattende og forpliktende internasjonal klimaavtale i 2015». Og videre: «Arbeiderpartiets mål er en langsiktig omstilling av Norge til et lavutslippssamfunn». Skal vi tro Imenes har med andre ord Arbeiderpartivelgerne gjort et godt klimavalg. De har stemt på et parti med en ambisiøs klimapolitikk. Jeg noterer meg at Ap-velgerne neppe lider av kognitiv dissonans.

Hva med Senterpartiets velgere? Da Senterpartiets Ola Borten Moe var olje- og energiminister ble han utskjelt for sin offensive oljepolitikk. For å forsyne verden med ren norsk olje, ville Olje-Ola bore hele veien til Nordpolen. Senterpartiets grønnfagre fikk svarte oljeflekker, mente mange. Kan det være Senterpartiets velgere Imenes og Stoknes mener lider av kognitiv dissonans? Ikke ifølge partiprogrammet. Det er krystallklart: Sp vil redusere utslipp ”i alle sektorer”.

Jeg fortsetter å lese valgprogram med stigende begeistring. KrF vil «arbeide for at Norges utslipp av klimagasser reduseres med minimum 30 prosent innen 2020». Venstre har som mål å «redusere CO2-utslippene med 40 prosent i Norge sammenliknet med 1990 innen 2020». Det samme målet har SV og Miljøpartiet de Grønne. Også Rødt vil redusere utslippene kraftig. Det er med andre ord unison enighet på tvers av alle partigrenser om at både de globale og norske klimagassutslippene må kraftig ned. Underlig. Unntaket må være FrP, tenker jeg. Jeg finner fram partiprogrammet deres for å få bekreftet mistanken. Der kan jeg lese: «Fremskrittspartiet skal føre en ansvarlig og fremtidsrettet klimapolitikk basert på fakta. Vi vil gjennomføre fornuftige tiltak for å redusere globale utslipp av klimagasser, og legger vekt på tiltak som vil ha generell god miljøeffekt, fremfor dyre symboltiltak. Vi vil kutte utslipp av klimagasser der hvor man får størst effekt». Jøss.

Selv klimaskeptikerne i FrP ønsker altså å redusere klimagassutslippene (selv om de kanskje ikke har så stor troverdighet i akkurat dette spørsmålet).

Vi ser at alle partier faktisk ønsker å redusere klimagassutslippene. Likevel går altså utslippene opp både i Norge og i verden. Det leder meg til å tro at det ikke nødvendigvis er viljen det er noe i veien med her til lands, men heller politikken. Og dette leder oss over på det mye vanskeligere spørsmålet om hva Stoknes, Imenes og de andre klimapsykologene faktisk mener om konkrete klimapolitiske tiltak? Hva med den norske elbil-satsingen? Er det en dyr og formålsløs subsidiering av rike menneskers bilbruk, eller er det en klimapolitisk suksess som kan sikre kutt i utsleppene fra bilparken vår? Eller elektrifisering av sokkelen? Kritikerne hevder det er bortkastede penger, mens tilhengerne mener det er den mest effektive måten å kutte utslipp offshore (om du ikke stenger ned hele oljevirksomheten). Og hva med statens milliardkjøp av klimakvoter? En effektiv måte for Norge å hjelpe fattige land å kutte, eller bare en billig måte å snike seg unna utslippsreduksjoner her hjemme? Vi ser at det er veldig lett å være for å kutte utslipp. Problemene oppstår i diskusjonen om hvordan vi skal gjøre det.

Det er neppe slik at motstanderne av elektrifisering lider av kognitiv dissonans? Det tror jeg heller ikke tilhengerne av elbiler gjør. Derfor mener jeg også at klimapsykologenes forklaringsfaktorer er en tynn suppe. Ved nærmere undersøkelse inneholder den verken substans eller mening. Vi kan ikke tvinge folk til å være for den klimapolitikken vi selv mener er best. Men vi kan hjelpe folk å skille dårlig klimapolitikk fra god klimapolitikk. Så langt har ikke klimapsykologene vært særlig behjelpelige på det området. I stedet har deres psykologisering av hele politikkområdet blitt en effektiv lynavleder for dem som mener hovedproblemet ligger hos den enkelte av oss, og ikke i politikken som føres. Sett i en slik sammenheng er kanskje ikke hovedproblemet de andre likevel, de som ikke vil gjøre noe med klimagassutslippene. Kanskje er hovedproblemet heller en særnorsk klimadiskurs som konsekvent forsøker å skyve ansvaret for klimakrisen nedover.

Les mer:

- Er klimakrisen et psykologisk problem? [Kommentar i Dagbladet].

- De nye miljøpessimistene [Kommentar i Morgenbladet  om Jørgen Randers sitt ønske om å begrense demokratiet i miljøsaken].

- Det skjer ingenting, men hvorfor? [Morgenbladet].

- Psykologien kan ikke ignoreres [Anders Imenes sin kommentar i Dagbladet].

Publisert i Klima, Natur, Nyheter, psykologi, Samfunn, Ukategorisert | Merket med , | 7 kommentarer