Anmeldelse: Den sjette utryddelsen

 

Menneskenes oppfinnsomhet er i ferd med å skape en masseutryddelsen. Kan den samme galskapen redde oss fra den? Jeg anmelder De sjette utryddelsen, av Elizabeth Kolbert.

static1.squarespace.com

Kolberts bok er som en thriller. Spennende, medrivende og rystende

For vel 13.000 år siden krabbet et menneske for første gang inn i Grotto des Combarelles, i dagens Sør-Frankrike. Inngangen var smal, ufremkommelig og trang. Innenfor var det stummende mørkt. Å gå videre var galskap. Forræderske hull, smale ganger og bratte fjellvegger lurte i mørket. Likevel fortsatte mennesket videre. Flere hundre meter inn i fjellet gikk mennesket. Det satte livet på spill. Så hvorfor gikk mennesket inn? Var det kreativitet, spiralisert, nysgjerrighet, eller ren og skjær galskap som motiverte det?

Spørsmålet stilles av Elizabeth Kolbert i hennes Pulitzer Pris-vinnende bok «Den sjette utryddelsen». De siste 40 år er halvparten av verdens dyr utryddet. Antallet arter stuper så raskt at forskerne snakker om den største masseutryddelsen i klodens historie. Havet forsures, korallene forvitrer, regnskogen brenner ned. I boken beskriver forfatter og journalist Elizabeth Kolbert hvordan menneskene er i ferd med å snu opp ned på hele kloden. Der verdenshavene før skilt arter og planter fra hverandre, bringer menneskene dem nå sammen. I USA dør millioner av flaggermus som følge av en smittsom sopp, introdusert med ballastvann fra Europa. På samme kontinent er fire milliarder kastanjetrær utryddet av pyntetrær tatt med fra Europa. I Kina spiser en menneske-introdusert bille opp millioner av løvtrær, mens menneske-introdusert mygg og maur har tatt plassen fra unike fuglearter, planter og snegler på Hawaii. På toppen av det hele kommer nå den globale oppvarmingen og presser allerede sårbare økosystemer ut over stupet. Regnskogene brenner ned, Arktis smelter.

Elizabeth Kolbert stiller ingen diagnoser. Som den drivende dyktige journalisten hun er, utforsker hun heller fenomenet. Hun besøker korallrev utenfor kysten av Australia, unik regnskog i Peru, og finner geologiske spor etter tidligere masseutryddelse på Island og i Italia.

De siste 500 millioner år har det skjedd fem store masseutryddelser. Den mest kjente av dem skjedde for vel 65 millioner år siden, da en stor komet slo ned over Yukatan halvøya i dagens Mexico. En ildstorm drev over jorden og drepte nesten alt liv, før en påfølgende tsunami og en endetidsvinter tok livet av det meste som var igjen. Nå mener altså forskerne at menneskene er i ferd med å utløse noe tilsvarende. Endringene vi skaper, er så store at de setter spor i millioner av år.

Dagens masseutryddelse er unik, i den forstand at den er forårsaket av en egen art. Årsaken er den samme galskapen som brakte de første menneskene inn i Grotto des Combarelles. Den samme kreativiteten og utforskertrangen som ga oss jordbruket, elektrisiteten og mobiliteten, truer nå hele klodens eksistens. Vår generasjon mennesker lever lengre og mer komfortable liv enn noen generasjon før oss. Det ironiske er at det samme levesettet er i ferd med å utrydde nesten alle menneskets artsfrender. Hva skjer med menneskene da?

Kolberts bok er som en thriller. Spennend, medrivende, lettlest og tidvis fornøyelig. Med tanke på alvoret i materialet, er det svært godt gjort. Hvert kapittel er en egen fortelling. På finurlig vis guider hun oss fram til fortidens masseutryddelser og finner parallellene til det som skjer i dag. Det er rystende lesning. Kredd til nyopprettede Mime forlag, som har fått oversatt og utgitt boken på norsk.

Finnes det da håp? Kan utviklingen snus? Kolbert gir ikke noe svar i sin bok. Men håpet ligger paradoksalt nok i den samme kreativiteten, den samme evnen til å samarbeide og den samme galskapen som har brakt oss til kanten av stupet. Evnen til å føle empati og jobbe for kollektive løsninger, er unikt for menneskene. Den har skapt jordbruket, økonomien og samfunnet vi lever i. Kan de samme egenskapene nå brukes til å redde det vi har igjen av liv på jorden? Jeg tror det.

Det er mindre enn 30 år siden vitenskapen fult ut forsto årsaken til at dinosaurene forsvant. Enda kortere tid er det siden vi beskrev og forsto de andre masseutryddelsene. Kunnskapen det gir oss, setter dagens artsutryddelse i et helt nytt perspektiv. Geologene snakker om menneskenes tid som en egen geologisk epoke. Samtidig er masseutryddelsen som klimaendringene, et kollektivt problem. Det er et problem som må løses i fellesskap. Da må det også forstås i fellesskap. Elizabeth Kolberts bok er et viktig bidrag i så måte. Men skal vi hindre den sjette masseutryddelsen, redde livet på jorden og i siste instans vår egen sivilisasjon, må det handels raskt. Jeg har ingen illusjoner om at Paris-avtalen, som legger fundamentet for internasjonalt klimasamarbeid i tiår framover, har avgjørende betydning i så måte (Les mer om avtalen her). Men den er symbolsk viktig, fordi den peker i en kollektiv retning. Nesten 200 land er nå enige om å avslutte den fossile tidsalder. Mennesker over hele verden har krevd handling av sine ledere. At lederne svarer kollektivt, bør inspirere sivilsamfunnet til å kreve mer.

Da menneskene hadde funnet veien inn i Grotto des Combarelles, fylte de veggene med kunstverk. Kampen for å overleve i denne kalde hulen, i århundrene etter siste istid, må ha vært knallhard. Likevel valgte menneskene altså å bruke tid på å skape kunst. Nå lever ikke menneskene i noen naturtilstand lenger. Vi lever i et globalt samfunn som krever reguleringer, massebevegelser og kollektiv handling. Det er å håpe at den samme dristigheten og det vågemotet som brakt oss inn i Grotto des Combarelles også kan bringe oss ut igjen.

Andre bokanmeldelser: 

  • Energirikdommens paradokser. En bok som på fortreffelig vis forklarer hvordan verdens fossile energiressurser kan erstattes med fornybare (Universitetsforlaget).
  • Tallenes grep om miljøpolitikken. Kampen om tall og fakta har blitt miljøpolitikkens omdreiningspunkt. Det fastslår professor Kristin Asdal i sin bok. Gjennom historiske eksempler, helt tilbake til etterkrigstidens industrialisering, viser Asdal linjene fram til dagens miljøpolitiske stridstema. (Universitetsforlaget 2011).
  • Klimaparadokset. (Aschehoug 2010). Hvordan vil statsminister Jens Stoltenberg løse klimakrisen? Det er tema for journalist Kjetil Bragli Alstadheim sin nye bok Klimaparadokset. Gjennom en avtale med forlaget Aschehoug har han fått en unik mulighet til å intervjue Stoltenberg om klima- og energispørsmål.
Publisert i bokanmeldelser, Klima, Natur, Nyheter, POLITIKK, Regnskog, Ukategorisert | Merket med | Legg igjen en kommentar

Tidenes varmeste år ga ekstremvær verden over

Perioden 2011-2015 er den varmeste femårsperioden som noen gang er målt. 2015 er det varmeste året. Konsekvensene verden over har vært katastrofale.

California opplever tørke for femte år på rad.

Gjennomsnittstemperaturen på jorden har steget med 0,85 grader siden førindustriell tid. Årsaken er forbrenning av kull, olje og gass. Nå varsler Verdens meteorologiske organisasjon (WMO) at perioden 2011 – 2015 blir den varmeste femårsperioden som noen gang er målt.

– Sannsynligvis vil gjennomsnittstemperaturen i 2015 passere den symbolske grensen på 1 grad, sier generalsekretær i WMO, Michel Jarraud, i en uttalelse.

Stillehavet ”koker”

Enkelte klimaskeptikere har de siste årene forsøkte å lage et poeng av at temperaturen på jorden har sluttet å øke. Skal vi tro WMO, er det langt i fra sant. De varsler nå at 2015 helt klart blir det varmeste året som noen gang er målt. 2016 vil sannsynligvis bli enda varmere, varsler WMO og UK Met Office.

Samtidig har nivåene av CO2 i atmosfæren i år vært høyere enn de noen gang har vært i menneskenes historie. Over den nordlige halvkule lå konsentrasjonene av CO2 i gjennomsnitt på 400 ppm i store deler av året. Til sammenlikning lå CO2-nivåene i atmosfæren på rundt 270 ppm i førindustriell tid.

De høye temperaturene har vært med på å sette i gang den verste El Niño i historien. El Niño er et globalt værfenomen forårsaket av at Stillehavet er ekstremt varmt . Når det enorme Stillehavet avgir varmen til atmosfæren igjen, fører det til katastrofer verden over.

Store deler av Afrika har opplevd ekstrem tørke. Etiopia er hardt rammet av den verste tørken på 30 år. 8 millioner mennesker trenger hjelp for å få mat. I Sør-Amerika har flom og oversvømmelser drevet 150.000 mennesker på flukt. I California i USA er man rammet i av den verste tørken i manns minne. Se bilder av hvordan California tørker ut på The Huffington Post.

Samtidig ødelegger det varme vannet i Stillehvet korallrevene. Blir vannet for varmt, dør de.

Tusenvis har dødd i hetebølger

Året som helhet har vært preget av mange hetebølger. I mai ble India og Pakistan rammet av en ekstrem hetebølge som tok livet av flere tusen mennesker. I India målte man gjennomsnittstemperaturer opp mot 42 grader og enkelte steder ble det målt hele 45 grader. For oss i Norge er slike temperaturer nesten umulig å forestille seg. I New Dehli var det så varmt at asfalten smeltet.

Mot slutten av sommeren rammet også en hetebølge Europa, Nord-Afrika og Midtøsten. Spania og Portugal opplevde også ekstrem varme, med temperaturer opp mot 44 grader (Les mer). Regionen opplevde tre store hetebølger i løpet av sommeren. I Wroclaw i Polen ble det 8. August satt varmerekord med 39,8 grader (i Polen!)

Flom og tørke

Høye temperaturer fører til økt vanndamp og mer nedbør. I januar var det ekstrem flom i Malawi, Zimbabwe og Moçambique. I Malawi ble en kvart million mennesker hjemløse. (Mer om denne flommen på Wikipedia). I februar og mars var det Nord-Afrika sin tur. Spesielt hardt rammet var Marokko, Algerie og Tunisia. Det var den andre ekstremflommen i Marokko på under fire måneder. BBC sine bilder fra november 2014 er sjokkerende.

I mars ble Chile rammet av ekstremt kraftig regnvær, oversvømmelser og jordskred. Se BBC sin reportasje. I august var det Buenos Aires-provinsen i Argentina som ble rammet. Les i The Wall Street Journal. En rekke nedbørsrekorder ble satt. Mexico hadde den våteste marsmåned som noen gang er målt og i USA var det flom og ekstremnedbør i mange regioner i mai. Mellom mai og oktober, opplevde Kina 35 ekstreme nedbørs-hendelser. Les mer. Påfølgende flom rammet 75 millioner mennesker og samfunnskostnadene er beregnet til 25 milliarder dollar.

I desember var det Storbritannia og Irland som ble rammet av ekstremflom. I Summerseat utenfor Manchester ble en 200 år gammel pub vasket bort av flomvannet. En 300 år gammel bro i Yorkshire, måtte også gi etter for vannmassene. Tusenvis av mennesker er rammet og kostnadene for å rydde opp er beregnet til nesten 20 milliarder kroner. Etter flere år på rad med ekstremflom i Storbritannia, har Det britiske miljødirektoratet bedt om en ”fullstendig revurdering” av flomsikringen i landet.

Verdens metrologiske organisasjon knytter det ekstreme været til menneskeskapte klimaendringer. UK Met Office mener 2016 vil bli enda varmere enn 2015.

Også i Norge har det vært et ekstremt klimaår. På Svalbard lå temperaturen 20 grader over normalen i desember, mens ekstremværet Synne skapte problemer i Sør-Norge.

Publisert i Kina, Klima, Natur, Nyheter, Polen, Samfunn, Ukategorisert, USA | Merket med | Legg igjen en kommentar

Et viktig skritt for menneskeheten

Så ble det klimaavtale til slutt «Lenge leve De forente nasjoner», ropte Frankrikes president François Hollande, da avalen var i boks. Det er et rop det er lenge siden vi har hørt. De fleste som var til stede i hangaren, i Le Bourget utenfor Paris lørdag kveld, opplevde nok at de var med på noe historisk. Aldri før har så mange land underskrevet en juridisk forpliktende klimaavtale. Avtalen har ambisiøse temperaturmål, inneholder krav om at alle land må kutte klimagassutslipp, og inneholder prinsipper om både rettferdighet og byrdefordeling. Nesten 200 land signerte slutten på den fossile tidsalderen. Alle land skal jobbe for fornybar energi.

Ingen land er 100 prosent fornøyd med avtalen. Og nettopp det kjennetegner diplomatiet. USA måtte gi seg på flere punkt. De ønsket ikke noe punkt i avtalen om såkalte klimaskade. De måtte bøye seg. Nå får FN et eget arbeidsprogram som skal hjelpe fattige land å møte klimakrisen. Prinsippet om «felles men differensiert ansvar», altså ideen om at rike land har større ansvar for å gjøre noe med klimaproblemet enn fattige, står ved lag. Men også fattige land har måtte legge konflikter bak seg. Den rettferdige harmen over at rike land ikke har gjort det de lovet i Kyoto-avtalen, er lagt til side.

Avtalen er langt fra god nok. Klimakuttene er ikke juridisk bindende og planene for utslippskutt er langt fra ambisiøse nok. Vi seiler fortsatt mot en katastrofal oppvarming på mellom 2,7 og 3,7 grader.

Men med avtalen på bordet, kan land presse hverandre i årene som kommer. Målet må være å skape et kappløp mot toppen. Alle de nye initiativene som nå kommer nedenfra, de fallende prisene på sol- og vindenergi, er oppmuntrende i så måte. Den nye klimaavtalen gir et tydelig signal om veien videre for energileverandører, næringsliv og politikere.

I en tid hvor verden igjen rystes av mistillit og stormaktsspill, underbygger klimaavtalen fellesskapets og FNs rolle. Den viser at det fortsatt er mulig å komme sammen og jobbe for et felles mål.

Og i ingen andre saker har vel dette vært viktigere enn i klimasaken. Klimakrisen rammer oss alle, uavhengig av stat, nasjon, klasse og kultur. Men avtalen overlater stort ansvar til oss selv. Den fastslår at statene må oppskalere sine klimamål svært raskt. Ingen nasjoner har gjort nok, hverken fattige eller rike. Det er nå jobben begynner – ­også her i Norge.

Under finner interesserte linker til noen av artiklene jeg har skrevet for Dagsavisen.´i løpet av toppmøtet.

14. des. – Et nytt kapittel av håp. Dagsavisen bringer deg på baksiden av kulissene da klimaavtalen ble vedtatt.

12. des. Går mot svakt klimamål. Dagsavisen møtte Naomi Klein.

11. des. Klimaflyktningene kommer. Verdens flyktningorganisasjon advarer.

10. des. Fem hindringer for klimaavtale. Dette krangler de om i Paris.

10. des. Utkast til avtale lagt fram. Verden går inn i et avgjørende døgn.

8. des. Full krig om klima-erstatning. USA beskyldes for splitt og hersk.

9. des. – Klimaendringene er her allerede. Ekstremflom i Nicaragua skaper bølger under klimaforhandlingene

8. des. Tusen byer utfordrer FN. Skal bruke 100 prosent fornybart i 2050.

6. des. Krangler om tall. Blir det 1,5 eller 2 grader?

5. des. India skal drives av solen. Får kritikk for kull, svarer med å bygge ut massivt med solenergi.

4. des. Øystater frykter at klimaforhandlingene kan spore avStatsministeren på Tuvalu sterkt kritisk til USA.

3. des. Klimaendringene truer matsikkerheten. Verdens matvareprogram slår alarm.

3. des. Rød linje for u-land. Ingen klimaavtale, uten klimaerstatning, sier de fattigste landene

1. des. Norge vil redde mer regnskog. Får med USA og Tyskland i samarbeid om å bevare regnskog i Colombia.

1. des. – Glem skogkvotene Erna. Brasil setter foten ned for Norge.

1. des. Enorme forventninger til klimaavtale. Verdens leder møttes i Paris.

30. nov. Mektige land går sammen for å stanse fossile subsidier.

30. nov. Europa og USA kan bli 100 prosent fornybart i 2030.

24. nov. Kamp om kvoter i klimaforhandlingene. Rød linje for Norge.

 

 

Publisert i COP21, EU, Kina, Klima, Klimaforhandlinger, Natur, Nyheter, Samfunn, Ukategorisert | Merket med , , | 1 kommentar

Dette krangler de om i Paris

I dag åpner FNs klimatoppmøte i Paris. Svært mange ting må falle på plass, om en klimaavtale skal komme i havn.cop-paris-perspective-cropped

Mandag 30. november åpner FNs klimatoppmøte (COP21) i Paris. Jeg reiser ned for å dekke toppmøtet for Dagsavisen fra dag en. Kjøp derfor gjerne Dagsavisen de neste ukene , eller tegne et digitalabonnement.

Jeg skal også forsøke å blogge litt om hva som skjer.

Mandag kommer nesten alle verdens toppleder til Paris for å kickstarte møtet. Det er USAs president Barack Obama, Tysklands forbundskansler Angela Merkel, Kinas president XI Jinping og Russlands president Vladimir Putin, for å nevne noen. Våre egen statsminister Erna Solberg deltar også.

Statslederne vil putte momentum inn i forhandlingene. De understreker betydningen av toppmøtet. Obama har eksempelvis ikke deltatt på noe klimamøte i FN-regi siden toppmøtet i København i 2009. Paris-toppmøtet er uten tvil det viktigste toppmøtet siden den gang.

Målet er å bli enige om en ny, internasjonal klimaavtale som skal omfatte alle verdens land fra og med 2020 og langt inn i dette århundret. Det positive som har skjedd i forkant av møtet, er at mer enn 150 land har levert inn planer for hvordan de skal kutte sine utslipp (Link til planene). Dette gjelder også store utviklingsland som Kina, India og Brasil. De samlede utslippskuttene landene har lovet er likevel ikke nok til å bringe oss under togradersmålet. Dersom alle kuttene blir gjort, vil verden bli minst 2,7 grader varmere. Det er derfor blant annet Norge er så opptatt av at avtalen må kunne jekkes opp i årene som kommer.

De fleste av statslederne reiser hjem igjen allerede tirsdag for å gi sjefsforhandlerne tid til å jobbe de neste ukene. Det trengs. For dersom det skal bli en ny klimaavtale i Paris, må mange spørsmål løses. Under følger en oversikt over noen av dem.

Historisk ansvar/ utslippskutt

I-land har et hovedansvar for klimaproblemet. De har historisk sett forurenset mest. Det står i klimakonvensjonen og det er landene enige om. Men mange u-land har også et stort ansvar, spesielt KIna som i dag er det landet i verden som slipper ut mest klimagasser i året. Hvordan skal byrdene fordeles? U-landene vil at i-landene skal kutte utslipp mye raskere enn det de planlegger. I-landene på sin side mener spesielt Kina må kutte utslipp raskere, og er spesielt opptatt av å få bedre innsyn i det kinesiske utslippsregnskapet.

Det grønne klimafondet

Innen 2020 skal rike land gi 100 milliarder dollar (USD) i årlig støtte til fattige land, slik at de kan tilpasse seg et varmere klima. Det tilsvarer 1/6 av USAs forsvarsbudsjett. FN har opprettet et grønt fond (GCF) som finansierer slike tiltak. Men per nov. 2015 står det mindre enn 6 milliarder USD på kontoen, langt mindre enn lovet. Fattige land vil ha garanti for at pengene kommer. Rike land viser til at de har gitt masse penger også utenfor fondet. Norges regnskogsatsing er eksempel på slik finansiering som går utenfor GCF.

Tap og skade

Hvem skal betale når stormen setter inn? Fattige land vil bli først rammet av klimaendringene. Skadene tørke, flom, orkan og ekstremvært gir, gir formidable utgifter. De minst utviklende landene ønsker en egen FN-organisasjon til å adressere problemet. USA og EU er kritiske, de ønsker ikke noen ny FN-organisasjon og er også kritisk til at tap og skade skal adresseres under klimaforhandlingene.

Juridisk bindende

Dette blir en nøtt. Kyoto-avtalen er juridisk bindende. EU har hele tiden sloss for at en ny avtale også må være det. Men USA vil ikke signere en avtale som er gir juridisk forpliktende utslippskutt. USA ønsker heller en avtale med frivillige utslippskutt. I 2011 ga EU delvis etter. Forhandlingene var på overtid av overtid da man ble enige om å skape «en protokoll, et juridisk instrument, eller et utkomme med juridisk kraft». Nesten alle land i verden ønsker en juridisk forpliktende avtale, inkludert Norge, EU og Kina. Spørsmålet blir hvor langt EU og Kina er villig til å strekke seg, for å få med USA.

Evalueringer

EU og Norge presser på for at den nye avtalen skal gjennomgås og oppdateres minst hvert femte år. Hensikten er å legge press på land, slik at utslippsforpliktelser kan skjerpes underveis. Det betyr evalueringer i 2025, 2030, 2035 etc. Man ønsker også transparens i forpliktelsene, slik at man kan kikke spesielt Kina og India i kortene. I dette spørsmålet går Kina for å være en bremsekloss.

Markedsmekanismer

I hvilken grad skal rike land få lov til å skrive av utslippskutt de har betalt for i fattige land på eget klimaregnskap? Landene er uenige. Norge mener det er helt avgjørende å få inn ny markedsmekanismer i en avtale. Bolivia er prinsipielt imot enhver slik mekanisme. EU står et sted i midten, mens forhandlingsgruppen AOSIS, som representerer små øystater i Stillehavet, har signalisert at de vil stille svært strenge krav til en slik mekanisme.

Det blir et svært interessant toppmøte. Liten tue kan velte stort lass og spørsmålet er hvor mange detaljer som kommer inn i den nye avtaleteksten. Mange u-land vil nok være interessert i å binde opp i-landene mest mulig, mens i-landene generelt ønsker større fleksibilitet. Spørsmålet om tap og skade kommer til å bli et av de vanskeligste å løse. Om avtalen mot formodning skulle havarere en av de siste dagene, er jeg redd det er spørsmålet om tap og skade som blir avgjørende. Her må rike land levere ett eller annet, for å få med seg de fattige.

Slik gikk det sist. Les om hvordan grunnlaget for dagens klimatoppmøtet ble lagt i Sør-Afrika for fire år siden.

Publisert i COP21, Klimaforhandlinger, Ukategorisert, USA | Legg igjen en kommentar

Kom på klimauke i Bergen

Onsdag 25. november skal jeg snakke på Litteraturhuset i Bergen. Det er siste uken før det viktige klimatoppmøtet i Paris og i den anledning arrangerer Universitetet i Bergen, Naturvernforbundet i Hordaland og FN-studentene debatt om Paris-toppmøtet.

  • Hva kan vi forvente av toppmøtet?
  • Hva blir konsekvensene om vi ikke klarer å stanse klimaendringene?
  • Hva er en rettferdig klimaavtale?

Jeg er en av innlederne og skal snakke om konfliktlinjer under klimaforhandlingene. I tillegg kommer professor Eystein Jansen (Institutt for geovitenskap ved UiB og Bjerknessenteret for klimaforskning), Ellen Viste fra Geofysisk institutt ved UiB og Bjerknessenteret, Pål Lorentzen (høyesterettsadvokat, styreleder for Norsk Klimastiftelse), og Trygve Lavik (Institutt for filosofi ved UiB). Anders Waage Nilsen er ordstyrer. Mer om arrangementet her (facebook).

Tid: Onsdag 25. november kl. 18.00

Sted: Litteraturhuset i Bergen, Øvre skostredet 5-7.

For de som ikke har anledning til å delta onsdag, så blir det flere debatter på Litteraturhuset i Bergen denne uken med klima som tema. Les mer om det her.

Publisert i COP21, Klima, Klimaforhandlinger, Natur, POLITIKK, Ukategorisert | Merket med , | Legg igjen en kommentar

Klimakvoter gir ikke nye klimaprosjekt

Jeg har begynt å frilanse for Dagsavisen. To saker denne uken handler om regjeringens klimakvotekjøp. Det viser seg nå at ikke et eneste nytt klimaprosjekt har blitt utløst av regjeringens kvotekjøp. I stedet kjøper man kvoter fra prosjekt som ble initiert for 8-9 år siden. Enkelte av selskapene som mottar penger fra Norge har milliarder av kroner i omsetning. Les saken her:

Les saken i Dagsavisen

SV har i etterkant av at saken sto på trykk sagt de vil stanse klimakvotekjøpene. De ber regjeringen stanse alle nye kontraktsinngåelser for såkalte CDM-kvoter. Det samme vil Miljøpartiet. KrF og Venstre er også kritiske.

Les saken her.

30. november reiser jeg til Paris for å dekke FNs klimakonferanse CO21. Følg med i Dagsavisen. Jeg rapporterer for dem under hele toppmøtet.

Publisert i Ukategorisert | 1 kommentar

Forfatternes klimaaksjon

Jeg snakker for forfatternes klimaaksjon i dag (torsdag 22. oktober) kl. 17.00, på Litteraturhuset i Oslo.

Det blir debatt med blant annet Ola Elvestuen (Venstre), Stian Berger Røsland (Høyre),  Per Olof Lundteigen (Sp) og Carl Johansen (MDG).

Møteprogram 22.okt.

Publisert i Ukategorisert | Legg igjen en kommentar

Nå kommer klima-facebook

Jeg har lagd promo-video for Mymiti, verdens første nettjeneste der du kan dele, bli inspirert og lære om klimaløsninger. Gi dem din støtte!

(Se video. Teksten fortsetter under videoen)

 

Hva kan den enkelte av oss gjøre for å redde klimaet? Et dedikert crew i Trondheim arbeider nå med å lansere et nytt sosialt medium for klimainnsats. Nå trenger de din støtte. Se videoen og støtt dem på Kickstarter.

Mymiti er forkortelse for My Mitigation. Gjengen bak tjenesten er dedikerte, kunnskapsrike og flinke. De har fått støtte fra Innovasjon Norge, men trenger mer penger for å få tjenesten opp på et internasjonalt nivå.

Jeg kan love at folkene bak Mymiti har et genuint engasjement for klimaet. Grunnleggeren, Gard Hopsdal Hansen, er en god venn av meg og har bakgrunn som forsker ved senter for bærekraftige energistudier ved NTNU.

Nå må de reise 70.000 kroner på en uke. Gi de gjerne en skjerv! Alt vil bidra! Klarer de ikke å nå målet, får du pengene tilbake. Se videoen og spre gjerne til andre.

Klikk på linken og støtt Mymiti på Kickstarter.

Les mer om Mymiti her: http://www.mymiti.com/

 

Publisert i IT, Klima, Natur, Nyheter, Samfunn | Merket med , , | Legg igjen en kommentar

Norske utslipp øker

Norge har hatt den største veksten i CO2-utslipp i Europa. Er ikke det et problem Tine Sundtoft?

Innlegg i VG 26. juni

Innlegg i VG 26. juni

Følgende innlegg sto på trykk i VG fredag 26. juni, som svar på en kommentar til meg fra Klima- og miljøvernminister Tine Sundtoft.

Økte utslipp av karbondioksid (CO2) er den viktigste årsaken til global oppvarming. Derfor er verdens land enige om at CO2-utslippene må ned. Likevel har norske CO2-utslipp økt med en fjerdedel siden 1990. Det er den største prosentvise veksten i Europa. Årsaken er en eksplosiv vekst i flytrafikk, veitrafikk og petroleumsproduksjon her til lands. Til sammenlikning har Danmark og Sverige kuttet sine CO2-utslipp med henholdsvis 25 og 20 prosent.

I EN KRONIKK her i avisen den 22. juli påviser jeg hvordan skiftende regjeringer bevisst (eller ubevisst?) har kamuflert den rekordhøye utslippsveksten ved konsekvent å snakke om ”samlede klimagassutslipp” heller enn CO2. Framfor å kutte CO2, har vi i Norge kuttet de mer ukjente klimagassene svovelheksafluorid (SF6) og perfluorkarboner (PFK). Enkle kutt som har gitt dramatisk godt utslag på klimaregnskapet. I skjul av disse kuttene har utslippene av CO2 kunnet øke

Grafen viser utviklingen i CO2-utslipp for Norge og et knippe av våre naboland.

Grafen viser utviklingen i CO2-utslipp for Norge og et knippe av våre naboland.

I EN KOMMENTAR her i avisen (i VG) den 24.6., lager klima- og miljøminister Tine Sundtoft et poeng av at alle land rapporterer samlede utslipp på samme måte. Det er selvfølgelig riktig. I praksis har likevel ingen andre land så stor forholdsmessig avstand mellom utviklingen i samlede klimagassutslipp og utvikling i CO2-utslipp som Norge. Ingen andre land har hatt så store fordeler av å trekke fra SF6 og PFK fra sitt regnskap. For alle praktiske formål blir dermed problemstillingen særnorsk. Og for den offentlige samtale framstår det som uredelig når politikerne snakker om fallende utslipp, så lenge utslippene øker i alle viktige sektorer.

Sundtoft påpeker ikke en eneste feil i tallene jeg presenter. Men framfor å kommentere sakens kjerne, de skyhøye norske CO2-utslippene, bruker hun tid på å akkedere over en spissformulert ingress. Det er synd.

Grafen viser utviklingen i de totale klimagassutslippene for et knippe europeiske land.

Grafen viser utviklingen i de totale klimagassutslippene for et knippe europeiske land.

DET ER LIKEVEL ikke min oppgave å stille meg til doms over Sundtofts politikk. For den eksplosive veksten i norske CO2 skyldes strukturelle forhold knyttet til skiftende regjeringer over mer enn 25 år. I den sammenhengen er det begrenset hva Sundtoft har kunnet gjøre. Men skal man løse et problem, må man anerkjenne utfordringen. Fram mot 2020 skal Norge ifølge klimaforliket gjøre kraftige kutt i klimagassutslippene. Skal vi klare det, må CO2-utslippene nå ned, ikke bare SF6 og PFK. Det vil kreve helt andre omstillingstiltak, enn det regjering og Storting så langt har mobilisert. Om statsråden ikke anerkjenner hovedutfordringen, blir det vanskelig.

Kilder: UNFCCC og SSB

Ps. Jan Arild Snoen har blogget et svar til meg på Minervanett, der han framfører noen av de samme synspunktene som Sundtoft.

Les mer:

Her er klimatallene du aldri får se

Hva feiler norsk miljøteknologi?

«Noe så sjeldent som en pageturner om klima».

Publisert i EU, Fluorholdige gasser, Industri, Klima, Nyheter, POLITIKK, Samfunn, Ukategorisert | Merket med , , | 1 kommentar

Her er klimatallene du aldri får se

Politikerne sier utslippene går ned, men i realiteten går de opp.

Grafen viser utviklingen i CO2-utslipp for Norge og våre naboland.

Grafen viser utviklingen i CO2-utslipp for Norge og våre naboland. Kilden er innrapporterte utslippstall til UNFCCC.

Det er en myte at norske klimagassutslipp går ned. Sannheten er at utslippene av norske klimagasser øker år for år i alle viktige sektorer. I olje- og gassektoren har utslippene gått opp med 89 prosent siden 1990, utslippene fra veitrafikken har økt med 32 prosent siden 1990, utslippene fra tungtransporten har økt med 60 prosent, og utslippene fra innenriks luftfart har økt med 40 prosent siden 1990. I tillegg har Norge bygd gasskraftverk som har tredoblet av utslippene fra energisektoren, viser tall fra Statistisk sentralbyrå.

LIKEVEL HEVDER mange politikere at utslippene går ned. I mai uttalte miljøvernminister Tine Sundtoft at ”Den negative trenden med økte utslipp ser ut til å ha snudd«(Link). Hun er ikke den første politikeren som har sagt det. I 2013 uttalte forgjengeren Bård Vegar Solhjell (SV) at: ”De norske utslippene er gått klart ned siden toppåret 2007″ (Link til Vårt Land). Hvordan er det mulig? Hvordan kan politikerne påstå at norske utslipp går ned, når de egentlig går opp?

Forklaringen ligger i et særegent norsk klimaregnskap. Der resten av verden snakker om karbondioksid (CO2) som ensbetydende med klimagassutslipp, er norske politikere nøye med å snakke om totale klimagassutslipp og ikke CO2. Årsaken er at norske CO2-utslipp går rett i været, mens reduksjoner i andre mer kuriøse klimagasser kamuflerer utslippsveksten.

For det finnes flere klimagasser enn CO2. To av disse er de mer ukjente perfluorkarboner (PFK) og Svovelheksafluorid (SF6). På starten av 1990-tallet hadde Norge høye utslipp av PFK og SF6 fra metallindustrien, gasser med ekstremt sterkt klimaeffekt. Klimaeffekten av å kutte et tonn SF6 er eksempelvis den samme som å kutte utslippet av 24000 tonn CO2. Klimaeffekten av PFK er 9000 ganger sterkere enn CO2. Å kutte slike utslipp er relativt enkelt og på mange måter en snarvei til et bedre klimaregnskap. Nye smelteovner i norsk metallindustri har fjernet det meste av disse utslippene. Like lett har det ikke vært å gjøre noe med CO2-utslippene.

UTSLIPPENE AV CO2 fra industrien er de samme i dag som i 1990. Fra olje, transport og energi har CO2-utslippene gått rett i været. Det er dermed en sannhet med modifikasjoner når politikerne hevder at norske utslipp går ned. I europeisk sammenheng er norske klimagassutslipp tvert i mot svært høye. Veksten i CO2 alene har vært 25 prosent siden 1990. Det er den største prosentvise veksten i Europa. Der hver nordmann slipper ut 10,5 tonn klimagasser i året, slipper hver svenske ut 5,9 tonn. Men de reduserte utslippene av PFK og SF6 kamuflerer den dramatisk vekst i norske CO2-utslipp.

Grafen viser norske CO2-utslipp per år, fordelt på de viktigste sektorene. De siste tallene for innenriks luftfart og tungtransport er fra 2013.

Grafen viser norske CO2-utslipp per år, fordelt på de viktigste sektorene. De siste tallene for innenriks luftfart og tungtransport er fra 2013. Kilde: SSB.

Siden førindustriell tid har den globale gjennomsnittstemperaturen økt med nesten en grad. Nord for den 64 breddegrad har temperaturen økt med rundt fire grader. De globale konsekvensene er mer nedbør, mer tørke, sterkere stormer og sterkere orkaner, fordelt på ulike regioner. Utslipp av CO2 er uten sammenlikning den viktigste årsaken til disse endringene. Dessverre er det også den klimagassen det er vanskeligst å gjøre noe med. Årsaken er at samfunnet vårt er så systemisk knyttet til bruken av kull, olje og gass. 78 prosent av verdens energiproduksjon kommer fra slik fossil energi, og det er forbrenning av disse brenslene som gir utslipp av CO2.

Skal vi klare å redusere CO2-utslippene må vi redusere både transportbehov og energiforbruk, eller vi må raskt bytte ut all fossil energi med fornybar energi. Mest sannsynlig må vi gjøre begge deler. Det vil bli både krevende og kostbart. Derfor skriker verden etter eksempler på land som får det til.

PRINSIPPENE OM kostnadseffektivitet er viktige også i Kyoto-avtalen. Derfor tillater den land å sjonglere med utslippsreduksjoner klimagasser i mellom. Det var likevel aldri Kyoto-avtalens hensikt at land skulle utsette omstillingen fra fossilt til fornybart, med henvisning til at de i stedet gjorde andre ting. Derfor har land i en mindre heldig posisjon enn Norge gjort lang mer og langt dyrere tiltak for å kutte sine utslipp, enn hva vi har gjort. Danmark har eksempelvis kuttet sine CO2-utslipp med en fjerdedel siden 1990. Sverige har kuttet CO2 med 20 prosent. De samlende klimagassutslippene deres er redusert tilsvarende.

Grafen viser utviklingen i de totale klimagassutslippene for et knippe europeiske land.

Grafen viser totale klimagassutslipp for land vi liker å sammenlikne oss med. Når kutt i SF6 og PFK-gasser er trukket fra våre CO2-utslipp, ser det norske klimaregnskapet bedre ut. For de andre landene er forholdet mellom utslipp av CO2 og totale klimagasser omtrent likt. Datakilden er innrapporterte utslipp til UNFCCC.

Det er bra at Norge har redusert utslipp fra industri og bergverk. Men mer enn 20 år etter Rio-konferansen, er det på høy tid at vi også tar fatt på de vanskelige utslippsreduksjonene fra fossile energi. Miljøstatus Norge har en fin oversikt over utviklingen i utslippene av SF6 og PFK.

Kilder:

Data er hentet fra UNFCC, SSB og Svenske Naturvårdsverket.

Kronikken har tidligere stått på trykk i VG.

Les mer:

Hva feiler norsk miljøteknologi?

Publisert i EU, Fluorholdige gasser, Industri, Klima, Nyheter, olje, Samfunn, Ukategorisert | Merket med , , , , , , , | 1 kommentar