Kan Norge kjøpe seg helt fri?

Flere framstående samfunnsøkonomer har den siste tiden tatt til orde for at Norge bør kjøpe millioner av klimakvoter fra EU for så å slette kvotene. Det vil være et effektivt klimatiltak, mener de. Men er det det?

Det startet med samfunnsøkonom Anders Skonhoft fra NTNU. I en stor kronikk i Klassekampen den 19. mars, tok Skonhoft til orde for at Norge heller burde kjøpe kvoter fra EU og slette disse, enn å pålegge oljebransjen å kutte utslipp offshore. Det var mer effektiv klimapolitikk, mente Skonhoft.

Det fortsatte i Dagens Næringsliv den 1. april. Der brukte samfunnsøkonomene Katinka Kristine Holtsmark og Kristoffer Midttømme samme argumentasjon mot utbygging av fornybar kraft i Norge (Se link). De mente det ville være bedre om staten brukte milliarder av offentlig kroner på å kjøpe klimakvoter i EU, framfor at privatpersoner subsidierte fornybar energi i Norge gjennom strømregningen (slik grønne sertifikat fungerer i dag).

DET ER TO interessante sider ved denne argumentasjonen: Ut i fra et argument om at det har liten effekt og er veldig dyrt, argumenterer de tre økonomene mot mange klimatiltak i Norge. Skonhoft er eksempelvis mot elektrifisering av Utsira, mot at det bygges ut mer fornybar energi i Norge, og mot at staten legger til rette for elbiler her til lands. Holtsmark har på sin side argumentert sterkt mot bruk av bioenergi i Norge. Kjøp av klimakvoter er det eneste klimatiltaket de tre later til å ha tro på.

For det andre framstiller de tre økonomene det som både billig og langt enklere å kutte europeiske klimagassutslipp ved å kjøpe klimakvoter fra EU og slette disse. Logikken er enkel. EU har et gitt antall klimakvoter tilgjengelig. Gjennomfører du utslippskutt innenfor kvotepliktig sektor i Norge, vil utslippene/ kvotene vi sparer i Norge bare bli brukt et annet sted. Netto klimaeffekt av slike tiltak = null, mener Skonhoft. Framfor å gjøre slike ”meningsløse” tiltak her hjemme, bør staten Norge påta seg å kjøpe ut millioner av EU-kvoter for å slette dem. Bare slik kan vi redusere den totale mengden kvoter og slik den totale mengden tillate utslipp i EU.

Det er ikke noe i veien med det teoretiske rasjonale bak forslaget. Problemet er at teorien ikke er forankret i virkeligheten. For Skonhoft og de andre økonomene som foreslår offenltige innkjøp av EU kvoter har åpenbart ikke forstått hvor dyp krisen er i EUs kvotemarked. For overskuddet av klimakvoter i EU er ikke i millionklassen, det er i milliardklassen. EU Kommisjonen selv har beregnet at de fram mot 2020 vil ha milliarder av overskuddskvoter tilgjengelig. Overskuddet er så stort at kvotene knapt er etterspurt. Selv om Norge skulle gå inn å kjøpe 50 millioner kvoter og slette disse, slik Skonhoft foreslår, vil det sannsynligvis ha svært liten effekt (om noen) på kvotepris og utslipp i EU.

SLIK SITUASJONEN ER, er EUs kvotemarkedet i realisten dødt. Det er ingen etterspørsel etter det store overskuddet av klimakvoter. Skal markedet igjen begynne å fungere, må EU slette, ikke millioner av kvoter, men milliarder av kvoter. Det kan bare gjennomføres ved at EU-landene blir enige seg imellom om å stramme inn kvotemarkedet kraftig. Inntil det skjer, kanskje etter 2020, gir det liten mening om Norges skulle brukt milliarder av statlige kroner på kvotekjøp, slik de tre økonomene foreslår. Det er riktig at utslippskutt i Norge, i likhet med kutt i Sverige og Danmark, vil kunne bidra til et enda større overskudd av klimakvoter i EU. Men så lenge disse kvotene knapt er etterspurt, vil ikke våre utslippskutt nødvendigvis ”tyte ut” noe annet sted om vi gjennomfører kutt i Norge. Et vel så realistisk scenario, er at det vil gjøre det enklere for EU-landene på sikt å bli enige om å stramme inn kvotemarkedet.

Dette har våre naboland tatt konsekvensen av. Sverige og Danmark kutter nå egne utslipp i alle sektorer, uten at det ikke-fungerende kvotemarkedet i EU blir brukt som unnskyldning for ikke å gjøre noe hjemme. Skal Norge nå sine klimamål, er vi tvunget til å gjøre det samme. Det er mye som kan gjøres. Staten kan innføre høyere teknologikrav, det kan forhandles med industrien om frivillige utslippskutt, eller det kan innføres reguleringer og pålegg om kutt. Slike tiltak er nødvendige om vi skal omstille industri og energi i klimavennlige retning. I neste instans vil slike tiltak, når de gjennomføres i flere land samtidig, også gjøre det enklere for EU-politikerne å sette seg høyere klimamål og på sikt stramme inn kvotemarkedet.

DET ER ET PARADOKS at økonomene, som selv regner seg som eksperter på klimakvotemarkedet, ikke ser ut til å forstå denne dynamikken (mellom politikk og økonomi). Kvotemarkedet er ikke statisk, uavhengig av hva som skjer i politikken.

Et annet paradoks er at de tre kvotekjøptilhengerne later til å tro at Norge ikke trenger å gjøre noe på hjemmebane. Skonhoft, Holtsmark og Midttømme ser ut til å tro at det internasjonale klimaregimet er lagt opp slik at rike land som Norge kan kjøpe seg fri fra alle forpliktelser på eget territorium, så lenge de kjøper limakvoter. Slik forholder virkeligheten seg ikke. For selv om EU har oppfylt sine Kyoto-forpliktelser, har ikke Norge gjort det. Norge skal i henhold til Kyoto-avtalen kutte sine utslipp med 30 prosent innen 2020. Mer enn halvparten av kuttet må i henhold til avtalen tas hjemme. Når Skonhoft, Holtsmark og Midttømme argumentere for at Norge heller bør kjøpe kvoter enn å gjøre noe hjemme, ser de derfor bort fra disse forpliktelsene. De tre økonomene ser også bort i fra at et bredt flertall på Stortinget mener enda mer, to tredjedeler av klimaforpliktelsen, skal tas hjemme. De tre økonomenes vei til klimakutt vil derfor ikke bare bryte internasjonal rett, og sette Norge i klimapolitisk vanry, det vil også bryte med den politikk som alle partier på Stortinget (unntatt FrP) er enige om.

SKONHOFT, HOLTSMARK og Midttømme må gjerne mene at det ikke er økonomisk rasjonelt å kutte utslippene offshore, eller at det ikke er fornuftig å bygge ut mer fornybar kraft i Norge. Men skal de bli tatt på alvor i den klimapolitiske debatten, må de da komme opp med andre klimatiltak de mener er mer fornuftig å gjøre her til lands. Å påstå at Norge kan kjøpe seg fri helt og holdent ved hjelp av kvoter, er å kaste blår i øynene på folk.

Les mer:

- Er det ingen klimatiltak som monner?

- Dramatisk vekst i sol og vind

- Kamp om kullkraft i Polen

- Ny klimapolitikk kan skape ny industri

- Klimapsykologi og annen suppekoking

 

 

 

 

 

 

Publisert i EU, Fornybar energi, Klima, klimakvoter, Natur, Nyheter, olje, POLITIKK, Samfunn, Ukategorisert | Merket med , , , | 3 kommentarer

Klimapsykologene driver farlig suppekoking

Den siste uken har jeg havnet i en liten disputt med klimapsykologen Per Espen Stoknes og noen av hans meningsfeller. Bakgrunnen var en uttalelse Stoknes ga til NTB, der han antydet at hovedårsaken til at «vi snur ryggen til klimaproblemet», er at folk ikke frykter klimakrisen nok. Hadde et flertallet av befolkningen vært enda mer bekymret for klimakrisen, så ville klimaproblemet vært løst.

Er det slik vi løser klimaproblemet?

Er det slik vi løser klimaproblemet?

Jeg er uenig. Jeg mener at folk er mer enn nok bekymret for klimaproblemet og at spørsmålet vi nå må gi svar på er hvordan vi løser krisen rent politisk. Etter at jeg skrev en kronikk om dette i Dagbladet har jeg fått mange reaksjoner. Enkelte har problemer med å se ”nyanseforskjellene” mellom Stoknes og meg. Er ikke jeg og Stoknes egentlig enige? Er ikke hovedutfordringen heller alle de andre, de som ikke vil gjøre noe med klimagassutslippene? Jeg er ikke så sikker på det. La meg få bruke noen ord på å forklare hvorfor.

Stoknes sier han ønsker en mer positiv klimadebatt som ikke sprer avmakt. Det er vi enige om. Han vil fortelle om mulighetene som ligger i fornybarsamfunnet og at alt ikke ser svart ut. Det er vi også enige om. Vi er også enige om at det går alt for sakte med utslippskutt. Det vi er uenige om er hvorfor det går sakte. Og dette er en avgjørende uenighet. For skal vi løse problemet (med stillstanden i klimapolitikken), så må vi jo være enige om hva den skyldes?

Hvordan kan jeg mene at problemet ikke ligger hos «folk flest?» Vel, svært mange undersøkelser viser at folk er bekymret for klimaproblemet. En av disse er TNS Gallups klimabarometer som år etter år har vist en stabil og høy bekymring for klimaproblemet blant den norske befolkningen. Blant 15 store politiske saker folk er spesielt opptatt av, har klimaproblemet alltid vært rangert mellom plassene 4 og 6. I 2013 var folk eksempelvis mer bekymret for klimakrisen enn de var for finanskrisen i Europa, den økonomiske veksten og arbeidsledigheten. Når Stoknes og andre forståsegpåere likevel fortsetter å hevde at folk burde være enda mer bekymret (og i tillegg antyder at politikerne egentlig ikke kan gjøre noe før folk er enda mer bekymret), mener jeg de bidrar til mer avmakt enn mindre. Hvis folk ikke var bekymret for klimaproblemet, hvordan kan Stoknes da forklare at 9 av 10 nordmenn var misfornøyd med den rødgrønne regjeringens klimainnsats, hvordan kan han forklare at 6 av 10 nordmenn mener «politikerne gjør alt for lite for å begrense utslipp i Norge?», og hvordan kan han forklare at 2 av 3 mener Norge har et spesielt ansvar for å gjøre noe? (TNS Gallups Klimabarometer 2013). Her finnes det åpenbart andre forklaringer enn at folk ikke bryr seg om klimaproblemet.

Likevel er det mange som mener det samme som Stoknes. En av dem er kollegaen hans vad Handelshøyskolen BI, klimastrategen Jørgen Randers. Grunntesen hans er i likhet med Stoknes at folk egentlig ikke bryr seg om klimaproblemet. Beviset er at så få mennesker stemmer på grønne partier. Hadde folk virkelig vært bekymret for klimakrisen, hadde de flokket seg om partier som SV og Miljøpartiet de Grønne (MDG).

Denne uken fikk jeg høre det igjen. I et svarbrev til meg i Dagbladet hevder psykolog Anders Imenes at jeg velger å «se bort i fra at klimapolitikken vår er et resultat av en rekke individuelle valg gjort ved stemmeurnen». Skal vi tro Imenes har folk fått den klimapolitikken de fortjener. Flere burde ha stemt på partier som «ønsker å redusere klimagassutslippene», skriver han. Og i denne lille setningen tror jeg vi finner noe av feilen ved psykologenes tilnærming til emnet. For er det virkelig slik at et stort flertall av befolkningen ser bort i fra klimasaken ved valg?

Ved Stortingsvalget i 2009 sa 3 av 4 velgere at de la «stor vekt på miljøsaken» ved valget (Velgerundersøkelsen 2009). Likevel fikk SV bare  6,2 prosents oppslutning og Venstre falt under sperregrensen. Stoknes og Imenes sin forklaring på dette er at folk (selv om de var opptatt av miljøsaken) ikke rangerer klimasaken som viktig nok da de kom til stemmeurnen. Vi må med andre ord anta at Stoknes, Imenes og Randers har liten tillitt til Arbeiderpartiet og Høyre sine velgere. Skal vi tro klimapsykologene lider disse partienes velgere av «kognitiv dissonans». De vet at klimaproblemet er alvorlig, men velger likevel å ignorere det. Hadde de tatt klimaproblemet på alvor, ville de stemt SV, Venstre eller MDG.

Eller er dette et vrengebilde av hva klimapsykologene står for? Skal vi ta tesene deres på alvor, må vi nesen undersøke hva som ligger i påstandene deres. Imenes mener eksempelvis at beviset for at folk egentlig ikke bryr seg er at så få stemmer på partier som vil redusere klimagassutslipp. Javel. For å finne svar på hvilke partier han mener vi ikke burde ha stemt på har jeg saumfart programmene partiene gikk til valg på i 2013. Hvem er mot å redusere utslipp? Vi kan starte med partiet som nå sitter med statsministeren, Erna Solbergs Høyre. I valgprogrammet fra i høst kan man lese at Høyre vil «gjøre Norge til en pådriver for en ny internasjonal klimaavtale […] og arbeide for et ambisiøst mål for europeiske utslippsreduksjoner». Ok. Det kan se ut som om høyrevelgerne går fri for Imenes sin kritikk. De har åpenbart stemt på et parti de mener vil jobbe for å redusere klimagassutslippene. Hva så med Arbeiderpartivelgerne? Har de stemt på et parti som vil redusere utslipp?

I Arbeiderpartiet sitt valgprogram fra 2013 kan man lese: «Arbeiderpartiet vil være en pådriver i arbeidet for en omfattende og forpliktende internasjonal klimaavtale i 2015». Og videre: «Arbeiderpartiets mål er en langsiktig omstilling av Norge til et lavutslippssamfunn». Skal vi tro Imenes har med andre ord Arbeiderpartivelgerne gjort et godt klimavalg. De har stemt på et parti med en ambisiøs klimapolitikk. Jeg noterer meg at Ap-velgerne neppe lider av kognitiv dissonans.

Hva med Senterpartiets velgere? Da Senterpartiets Ola Borten Moe var olje- og energiminister ble han utskjelt for sin offensive oljepolitikk. For å forsyne verden med ren norsk olje, ville Olje-Ola bore hele veien til Nordpolen. Senterpartiets grønnfagre fikk svarte oljeflekker, mente mange. Kan det være Senterpartiets velgere Imenes og Stoknes mener lider av kognitiv dissonans? Ikke ifølge partiprogrammet. Det er krystallklart: Sp vil redusere utslipp ”i alle sektorer”.

Jeg fortsetter å lese valgprogram med stigende begeistring. KrF vil «arbeide for at Norges utslipp av klimagasser reduseres med minimum 30 prosent innen 2020». Venstre har som mål å «redusere CO2-utslippene med 40 prosent i Norge sammenliknet med 1990 innen 2020». Det samme målet har SV og Miljøpartiet de Grønne. Også Rødt vil redusere utslippene kraftig. Det er med andre ord unison enighet på tvers av alle partigrenser om at både de globale og norske klimagassutslippene må kraftig ned. Underlig. Unntaket må være FrP, tenker jeg. Jeg finner fram partiprogrammet deres for å få bekreftet mistanken. Der kan jeg lese: «Fremskrittspartiet skal føre en ansvarlig og fremtidsrettet klimapolitikk basert på fakta. Vi vil gjennomføre fornuftige tiltak for å redusere globale utslipp av klimagasser, og legger vekt på tiltak som vil ha generell god miljøeffekt, fremfor dyre symboltiltak. Vi vil kutte utslipp av klimagasser der hvor man får størst effekt». Jøss.

Selv klimaskeptikerne i FrP ønsker altså å redusere klimagassutslippene (selv om de kanskje ikke har så stor troverdighet i akkurat dette spørsmålet).

Vi ser at alle partier faktisk ønsker å redusere klimagassutslippene. Likevel går altså utslippene opp både i Norge og i verden. Det leder meg til å tro at det ikke nødvendigvis er viljen det er noe i veien med her til lands, men heller politikken. Og dette leder oss over på det mye vanskeligere spørsmålet om hva Stoknes, Imenes og de andre klimapsykologene faktisk mener om konkrete klimapolitiske tiltak? Hva med den norske elbil-satsingen? Er det en dyr og formålsløs subsidiering av rike menneskers bilbruk, eller er det en klimapolitisk suksess som kan sikre kutt i utsleppene fra bilparken vår? Eller elektrifisering av sokkelen? Kritikerne hevder det er bortkastede penger, mens tilhengerne mener det er den mest effektive måten å kutte utslipp offshore (om du ikke stenger ned hele oljevirksomheten). Og hva med statens milliardkjøp av klimakvoter? En effektiv måte for Norge å hjelpe fattige land å kutte, eller bare en billig måte å snike seg unna utslippsreduksjoner her hjemme? Vi ser at det er veldig lett å være for å kutte utslipp. Problemene oppstår i diskusjonen om hvordan vi skal gjøre det.

Det er neppe slik at motstanderne av elektrifisering lider av kognitiv dissonans? Det tror jeg heller ikke tilhengerne av elbiler gjør. Derfor mener jeg også at klimapsykologenes forklaringsfaktorer er en tynn suppe. Ved nærmere undersøkelse inneholder den verken substans eller mening. Vi kan ikke tvinge folk til å være for den klimapolitikken vi selv mener er best. Men vi kan hjelpe folk å skille dårlig klimapolitikk fra god klimapolitikk. Så langt har ikke klimapsykologene vært særlig behjelpelige på det området. I stedet har deres psykologisering av hele politikkområdet blitt en effektiv lynavleder for dem som mener hovedproblemet ligger hos den enkelte av oss, og ikke i politikken som føres. Sett i en slik sammenheng er kanskje ikke hovedproblemet de andre likevel, de som ikke vil gjøre noe med klimagassutslippene. Kanskje er hovedproblemet heller en særnorsk klimadiskurs som konsekvent forsøker å skyve ansvaret for klimakrisen nedover.

Les mer:

- Er klimakrisen et psykologisk problem? [Kommentar i Dagbladet].

- De nye miljøpessimistene [Kommentar i Morgenbladet  om Jørgen Randers sitt ønske om å begrense demokratiet i miljøsaken].

- Det skjer ingenting, men hvorfor? [Morgenbladet].

- Psykologien kan ikke ignoreres [Anders Imenes sin kommentar i Dagbladet].

Publisert i Klima, Natur, Nyheter, psykologi, Samfunn, Ukategorisert | Merket med , | 7 kommentarer

Er klimakrisen et psykologisk problem?

Er det slik at svensker og dansker ikke har det samme genet som nordmenn, kanadiere og saudiarabere? Genet som gjør oss immune mot klimainformasjon?

Psykologiske teorier blir stadig vanligere for å forstå klimaproblemet. Det ligger i vår natur å tenke kortsiktig. Derfor er det vanskelig for menneskene å løse problemer som ligger langt fram i tid, forårsaket av handlinger vi foretar i dag.

Påstanden er så enkel at den er umulig å si seg uenig i. Derfor har den ene nyhetskanalen etter den andre latt seg friste til å koke suppe på den. Enkelte forskere har til og med gjort det til sport å leve av den. En av dem er ”klimapsykolog” Per Espen Stoknes.

Denne uken var han i nyhetene igjen. I en NTB melding som sto på trykk i aviser over hele landet, hevdet Stoknes at vi mennesker lider av en slags kollektiv, kognitiv dissonans: ”Derfor snur vi ryggen til klimaproblemet” ble overskriften. Som om det var en sannhet.

At nordmenn rangerer klimakrisen som et mer alvorlig problem enn finanskrisen i Europa, ble ikke nevnt. Heller ikke at nordmen har vær stabilt bekymret for klimakrisen i mange år. Det passet ikke inn i forklaringsmodellen.

Psykologi er et interessant fag. Men når det tas i bruk for å forstå komplekse samfunnsmessige sammenhenger, er det grunn til å være på vakt. Hvordan forklarer ”klimapsykologen” at utslippene går opp i land som produserer olje, mens de går ned i land som produserer vindmøller?

Stoknes får støtte fra den amerikanske sosiologen Kari Marie Norgaard. Hun har gjort 46 dybdeintervjuer i en bygd på vestlandet, og konkluderer med at klimakunnskap ikke har noen virkning på nordmenn: ”Klimaendringene er også mest tydelig i nord. Dette gjør paradokset enda større,” sier hun.

Jeg betviler ikke Norgaards funn. Det er mulig at mange nordmenn føler avmakt i forhold til klimaproblemet. Jeg betviler heller ikke Stokknes sine generelle betraktninger om at mennesket tenker kortsiktig. En må imidlertid spørre seg hva slike generelle sannheter om menneskets natur har av betydning når vi skal forstå, og helst løse klimakrisen? Ja, mennesket har en iboende grådighet i seg. Og ja, vi har en iboende evne til å tenke kortsiktig. So what? Mennesker har også andre iboende egenskaper, som evnen til empati og en grunnleggende evne til å samarbeid for å løse problemer. Men ingen av disse psykologiske erkjennelsene kan forklare hvorfor utslippene går opp i Norge, mens de går ned i Danmark.

Hva er da årsaken til at utslippene øker så kraftig i land som Norge og Canada, mens de går kraftig ned i land som Sverige og Danmark? Er det slik at svensker og dansker ikke har det samme genet som nordmenn, canadiere og saudi arabere? Genet som gjør oss immune mot klimainformasjon? Eller kan det tenkes at årsaken heller ligger i Norge og Saudi Arabias avhengighet av olje, og Canadas avhengighet av oljesand? Kanskje er det slik at vårt lands objektive ståsted i verdensøkonomien, har konsekvenser for våre politikeres subjektive standpunkt i klimapolitikken?

Jeg tror en slik forklaring er mer plausibel. Hva et samfunn produserer og lever av, påvirker innbyggernes og ikke minst politikernes politiske holdning til klimaproblemet. Om forklaringen var rent psykologisk, at nordmenn led av en kognitiv dissonans i forhold til klimaproblemet, som andre folkeslag ikke led av, så måtte jo løsningen være å sette hele det norske folk i en omfattende gruppeterapi iscenesatt av FNs klimasekretariat? Mon tro om Stoknes vil foreslå en slik løsning og bringe den med seg til neste klimatoppmøte? Personlig tror jeg heller vi bør jobbe for å gjøre norsk økonomi mindre avhengig av oljen. Om Norge gjør seg mindre økonomisk avhengig av olje, er min tese at nordmenns «kognitive dissonans» ift klimaproblemet, også vil bli mindre.

Kronikken har tidligere stått på trykk i Dagbladet

Les mer:

- Klimakvoter uten innhold

- Bomskudd fra NRK

- Tillitten til regjeringens klimapolitikk på bunnivå

- Ny klimadebatt i emning

- Dramatisk vekst i sol og vind

- Kamp om kullkraft i Polen

- Ny klimapolitikk kan skape ny industri

- Norge kjøper flere klimakvoter

- Om vindkraft i Kina (Teknisk Ukeblad)

- Tyskland satser fornybart

Publisert i Fornybar energi, Klima, klimakvoter, olje, POLITIKK, psykologi, Samfunn, Ukategorisert | Merket med , | 2 kommentarer

Klimakvoter uten innhold

Norge sprøyter milliarder av kroner inn i søkkrike kinesiske energiselskaper. Tilbake får vi klimakvoter uten innhold. Kan Norge leve med en klimapolitikk som ikke gir resultater?

Norge har kjøpt mer enn 4 millioner klimakvoter fra kinesisk vindkraft. (Foto: Erik Martiniussen)

Norge har kjøpt mer enn 4 millioner klimakvoter fra kinesisk vindkraft. (Foto: Erik Martiniussen)

Kjøp av klimakvoter har blitt det viktigste virkemidlet i norsk klimapolitikk. De siste fem årene har staten kjøpt 26 millioner klimakvoter fra fattige land.

Det tilsvarer halvparten av Norges årlige klimagassutslipp, og har kostet oss mer enn 2 milliarder kroner.

Argumentet for å kjøpe slike kvoter har vært at det er mer «effektivt» enn å investere penger i klimatiltak i Norge. Slik får vi større utslippsreduksjoner per investerte krone, hevdes det.

Stemmer analysen?

Jeg har brukt to år på å undersøke nettopp det. Funnene jeg har gjort er publisert i boken «Drivhuseffekten – klimapolitikken som forsvant», og er nedslående. For klimaet er gevinsten av norske kvotekjøp nærmest null. De fleste av prosjektene Norge investerer i ville blitt realisert uavhengig av norsk støtte, og er dermed ren symbolpolitikk.

Noen eksempler

I Guangdong provinsen i Kina, har staten kjøpt 254.000 klimakvoter fra en stor sementfabrikk. Det har kostet Norge rundt 20 millioner kroner. Pengene skal angivelig gå til å produsere strøm fra overskuddsvarme i fabrikken. I utgangspunktet er det et godt prosjekt.

Redusert strømforbruk reduserer kullforbruket, og der igjennom klimagassutslippene.

Men om det skal gi mening at Norge avskriver disse utslippsreduksjonene hjemme, må vi anta at prosjektet ikke ville blitt realisert uten norsk støtte. Slik forholder det seg ikke. Conch sement som eier fabrikken har nemlig startet et stort Joint venture med japanske Kawasaki Heavy Industries. De vil installere denne teknologien på alle kinesiske sementfabrikker, også de Norge kjøper kvoter fra. Årsaken til at de gjør det, er at det er lønnsomt.

Eksperter snakker om en nedbetalingstid på under to år. Og ikke nok med det. Teknologien er også lovpålagt av kinesiske myndigheter.

The Waste Heat Recovery Plant, som den kalles, er utpekt som en «nøkkelteknologi» av myndighetene i Beijing. Bedrifter som velger å ta den i bruk får statsstøtte for å gjøre det. På toppen av dette kommer de norske klimakvotepengene som en ekstra gevinst. De utløser dermed ikke nye klimakutt. Likevel har Norge kjøpt 4 millioner kvoter fra slike prosjekt.

Vindkraft lønnsomt

Tilsvarende har staten kjøpt fire millioner klimakvoter fra kinesisk vindindustri. Kina er i dag det landet i verden med mest vindkraft. Det skyldes ikke salg av klimakvoter, men en ordning der selskapene får mer betalt for strøm levert fra vindkraft enn strøm levert fra kullkraft. Det har gjort det svært lønnsomt å bygge ut vindkraft i Kina. Salg av klimakvoter kommer stort sett som en ekstra profitt. Den amerikanske energiforskeren Barbara Haya ved Berkeley-universitetet i USA har studert 80 slike klimakvoteprosjekt innenfor energisektoren i Kina og India.

Hun fant at tre av fire av prosjektene var i full drift før de var registrert som kvoteprosjekt av FNs klimakvotestyre.

Selv besøkte jeg i fjor et stort vindkraftverk i Hebei-provinsen i Kina, som Norge har kjøpt klimakvoter fra. Klimakvotekontrakten ble inngått i mars 2009. Likevel viser satellittdata fra Google Earth at kraftverket var under oppføring allerede i mars 2008. Eksemplene viser med all tydelighet at svært mange vindkraft og vannkraftverk i Kina ikke er avhengig av klimakvotesalg for å bli realisert.

Ved et veiskille

For den rødgrønne regjeringen var kvotekjøpene del av en plan om å overoppfylle Kyoto-avtalens første forpliktelsesperiode med 10 prosent. Denne perioden utløp i 2012. Norsk klimapolitikk står derfor ved et veiskille.

Vi kan fortsette Stoltenbergs kvotestrategi fram mot 2020, eller vi kan utvikle en ny politikk med større vekt på teknologisk omstilling her hjemme.

Kvotekjøp i fattige land kan fremstå som billig på papiret. Men om kvotene ikke fungerer er pengene bortkastet. Jeg vil derfor utfordre statsminister Erna Solberg og miljøvernminister Tine Sundtoft: Kan de leve med en klimapolitikk som ikke gir resultater?

Om den blåblå regjeringen vil styrke klimapolitikken, må den våge å satse mer penger på teknologiutvikling her hjemme.

Kjøp av klimakvoter i fattige land vil aldri gi det teknologiske skifte som må til for å kutte verdens utslipp med 80 prosent. I stedet trengs det store omstillingstiltak i høykostland, som kan bidra til å presse prisen på fornybar energi ned. Tyskland og Danmark er i ferd med å få det til. Kan vi håpe på at Norge følger etter?

Kronikken har tidligere vært på trykk i VG [Se link]

Les mer:

- Dramatisk vekst i sol og vind

- Kamp om kullkraft i Polen

- Ny klimadebatt i emning

- Norge kjøper flere klimakvoter

- Om vindkraft i Kina (Teknisk Ukeblad)

- Tyskland satser fornybart

Publisert i EU, Fornybar energi, Industri, Kina, Klima, Klimaforhandlinger, klimakvoter, Kullkraft, olje, POLITIKK, Samfunn, vindkraft | Merket med , , | Legg igjen en kommentar

Dramatisk vekst i sol og vind

Alle piler peker oppover for solenergi og vindkraft. Det Internasjonale Energibyrået (IEA) undervurderer vekstratene.

Erik Sauar med bakgrunn fra REC og Differ skriver i Dagens Næringsliv om hvordan IEA konsekvent har undervurdert vekstratene i solenergi og vindenergi (16.1.14)

Erik Sauar med bakgrunn fra REC og Differ skriver i Dagens Næringsliv om hvordan IEA konsekvent har undervurdert vekstratene i solenergi og vindenergi (16.1.14)

Mange skriver for tiden om den eksponentielle veksten i fornybar energi. Aftenpostens Ole Mathismoen hadde nylig en kommentar om en ny og grønn industriell revolusjon [Les kommentaren her]. Selv har jeg selv skrevet om hvordan Kina på ti år ble  verdensledende på vindkraft, og hvordan Tyskland sikter mot å bli fossilfritt [Les mer om tysk fornybarpolitikk].

Likevel tyder mye nå på at vekstratene i fornybar energi er større enn noen skulle tro. I Dagens Næringsliv kan vi i dag (16. januar) lese om hvordan Det Internasjonale Energibyrået gang på gang har undervurdert hvor raskt prisene faller på elektrisitet og komponenter i vind og solbransjen. Mannen som har skrevet kronikken er verd å lytte til. Erik Sauar har vært teknologidirektør i REC, er styremedlem i ZERO, og har selv gitt råd til IEA om fornybar energi. Nå skriver han om hvordan IEA neglisjerer vekstratene i sol og vind. Han viser bl.a til at kostnadene i solindustrien i dag nesten er på nivå med hva IEA mente den ville være i 2030. Han skriver om hvordan sjefene i IEA avviste nye tanker som ”ikke passet inn”, og hvordan IEA rapportene mangler grunnleggende innsikt i teknologiutviklingen innenfor solenergi.

De pessimistiske anslagene til IEA påvirker den internasjonale (og ikke minst den norske) energidebatten. Internasjonalt overinvesteres det i fossil energi. Og i Norge kanaliseres store investeringer til ytterligere leting etter olje- og gass i Barentshavet og Norskehavet, heller enn til framtidens energi. I dag investeres 9 av ti kroner i norsk industri i Olje og gass. Seinest i går hadde Nationen oppslag om hvordan Østlandet og Agder-fylkene har havnet i ”oljeskyggen.” På Østlandet blir tradisjonell industri lagt ned, mens flere og flere industribedrifter heller investerer i olje og gass. Resultatet er at norske klimagassutslipp går i været, samtidig som Norge blir mer og mer oljeavhengig.

Dette og mer til skriver jeg også om i boken min ”Drivhuseffekten – klimapolitikken som forsvant” [[Les mer om boken her]. Der dokumenterer jeg hvordan en særnorsk politisk-økonomisk tenkning har lagt grunnlaget for dagens oljeavhengighet. Overinvesteringene offshore legitimeres gjennom at de økonomiske verdiene omdisponeres til verdipapirspekulasjon og eiendomsinvesteringer (gjennom oljefondet).

Til tross for den økonomiske krisen vokser vindkraften bare mer og mer for hvert år som går.

Til tross for den økonomiske krisen vokser vindkraften bare mer og mer for hvert år som går.

Heldigvis er det en gryende diskusjon på gang om veien videre. I går hadde Dagsavisens Hege Ulstein en god kommentar om dette i Dagsavisen [Les den her]. På mandag reises jeg selv til Stord for å snakke om det samme under Samtidsdagane på Høyskolen der [Les mer om Samtidsdagane 2014 her].

Verden er inne i en dyp økonomisk krise. Økonomen Paul Krugman har lenge argumentert for at det må offensive investering til i ny infrastruktur for å få oss ut av uføret. Disse investeringene bør skje i fornybar energi. Tyskland er i dag motoren i Europeisk økonomi. Mange mener årsaken er de store velferdskuttene tyskerne har vært igjennom. Men vel så viktig (og kanskje svært undervurdert) er de store investeringene landet de sist tolv årene har gjort i fornybar infrastruktur. Over hele Tyskland popper det opp vindkraftverk og solkraftverk. Det har skapt et enormt hjemmemarked for fornybar energi som omsetter for milliarder, og en ny industri der mer enn 300.000 mennesker er ansatt. Det er flere enn det jobber mennesker i norsk oljebransje. Kanskje noe å tenke på for oljeavhengige nordmenn.

Les mer:

Ny klimadebatt i emning

Om vindkraft i Kina (Teknisk Ukeblad)

Tyskland satser fornybart

Norske kvotekjøp fungerer ikke (Kronikk i VG)

Norske økonomer ødeleger klimadebaten (NRK)

Publisert i EU, Fornybar energi, Industri, Kina, Klima, POLITIKK, Samfunn, solenergi, vindkraft | Merket med , , , , | 2 kommentarer

Ny og viktig klimadebatt i emning

Noe er i ferd med å skje med norsk klimadebatt. Virkemidlene er til diskusjon. Det kan bety positive endringer i norsk klimapolitikk.

De siste dagene har vi fått en gryende nyttårsdebatt om norsk klimapolitikk. Det startet med en glimrende kronikk i Aftenposten av Anders Bjartnes, i Norsk klimastiftelse, der han etterlyser nye koster i Norsk klimapolitikk [Les kronikken her]. Bjartnes kritiserer det han kaller ”Stoltenbergmodellen” i norsk klimapolitikk, omtalt som en ”ovenfra og ned” modell. I stedet vil Bjartnes ha en ”nedenfra og opp” tilnærming, der teknologiske løsningene utvikles nasjonalt – eller i hvert fall nedenfra, som han skriver. Han vil bruke oljefondet for å kanaliserer økonomiske ressurser til fornybar energi.

HAN FIKK RASKT SVAR fra tidligere statssekretær i Finansdepartementet, Kjetil Lund, som mente framstillingen var feil. Lund (som blir sentral i Arbeiderpartiets nye tankesmie Agenda) skriver at det grønne skiftet ikke kommer av seg selv. Han legger vekt på at klimakvoter, prising av CO2, er det viktigste svaret vi har for å løse klimakrisen [Les Lund sitt svar her].

Og virkemiddeldebatten fortsatte på DN.no. Den 31. desember var det duell mellom meg og Høyres Stortingsrepresentant Nikolai Astrup om statens kjøp av klimakvoter fra U-land. Astrup uttalte der at om jeg hadde rett, måtte vi slutte med CDM-kjøp med en eneste gang (les saken her).

Samlet danner disse sakene inntrykk av en ny vilje til å diskutere om norsk klimapolitikk virker. Fundamentet for norsk klimapolitikk har gjennom 20 år vært CO2-prising og fleksible mekanismer. Likevel har disse virkemidlene nærmest vært skjermet for politisk debatt de siste årene. Mangelen på debatt har jeg selv forsøkt å bøte på, med utgivelse av boken Drivhuseffekten.

I den pågående debatten er jeg ikke overraskende enig med Bjartnes i at det grønne skiftet må komme nedenfra. Men jeg tror kanskje Bjartnes i sin kronikk undervurderer den ideologiske motstanden mot å endre norsk klimapolitikk, som ligger hos en del toneangivende sosialøkonomer i Norge.

FOR DET dreier seg egentlig ikke om noen ”Stoltenbergmodell”. Modellen Bjartnes kritiserer har vært grunnleggende for norsk klimapolitikk siden tidlige på 1990-tallet, uavhengig av hvem som har styrt landet. Det er en økonomisk orientert modell, utviklet av økonomer i jerntrianglet mellom Finansdepartementet, SSB og økonomisk institutt ved Universitetet i Oslo. Modellen er allergisk mot å tilrettelegge et marked for ny teknologi gjennom subsidiering. Subsidiering og tilrettelegging er nemlig ”sløsing med ressurser”. Dette er en av årsakene til at økonomer som Michael Hoel og Bjart Holtsmark (som Stoltenberg er inspirert av) er så sterke motstandere av ”Energiewende” i Tyskland. Det er for ”kostbart”. Det eneste virkemiddelet de aksepterer er CO2-prisinge. Forurenser skal betale.

NÅR DENNE MODELLEN reduseres til en ”Stoltenbergmodell,» og et spørsmål om hvor oljefondets penger skal investeres, blir den også enklere å avvise for Kjetil Lund. Han kan vise til at det grønne skrifte ikke kommer av seg selv. CO2-prising må til. Det Lund ikke sier noe om, er at 25 år med klimakvoteeksperimenter ikke har lyktes med å skape grunnlag for noe grønt skrifte. CO2-prisene blir aldri høye nok. Økonomene undervurderer de systematiske motstandene som fines i markedet og i politikken mot å få til et skifte [Les mer om dette her]. Derfor må mer tilrettelegging (kall det gjerne subsidiering) til. Teorien (modellen) og politikken må legges om i tråd med empirien, og ny teknologi hjelpes fram.

I all for lang tid har en gruppe skjulte strateger, med økonomiutdannelse, fått styre og dominere norsk klimapolitikk. Les mer om det på NRK Ytring. Hvordan havnet vi her? Jeg  har skrevet mer om dette i en annen kronikk på NRK Ytring [Økonomene ødelegger klimapolitikken - les kronikken her]. Men vil du ha hele historien, og forstå hvorfor norsk klimapolitikk er så særegen og annerledes enn den er i våre Nordiske naboland, da foreslår jeg at du leser hele boken min. Den tar for seg utviklingen av norsk klimapolitikk, sier noe om hvordan vi havnet der vi er i dag, og hva som må til for å skifte retning. Boken kan du bestille her hos Forlaget Manifest – Link.

Da gjenstår bare å ønske alle en strålende nyttårsfeiring og et Godt nytt år. Måtte det bli et godt år for norsk og internasjonal klimapolitikk.

Les mer:

- Om de skjulte strategene i norsk klimapolitikk.

- Rike land har ikke gjort jobben sin.

- Polen bremser EUs klimaplan

- Dette kranglet de om på COP19

- Norge kjøper flere klimakvoter

- CDM fungerer ikke

- Norge kjøper klimakvoter for miliarder i Kina

Bestill gjerne min bok Drivhuseffekten – klimapolitikken som forsvant fra forlaget Manifest.

Publisert i Cop19, EU, Fornybar energi, Industri, Klimaforhandlinger, klimakvoter, Natur, Nyheter, POLITIKK, Samfunn | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

Ansvarsfraskrivelsen

Rike land skulle kutte i egne utslipp og hjelpe fattige land med å tilpasse seg en varmere klode. Så langt har de rike ikke gjort noen av delene.

Kommentaren er en oppsummering etter FNs klimaforhandlinger i Warszawa. Den er tidligere publisert i Verdensmagasinet X.

Filippinenes forhandlingsleder Yeb Saño satt midt i salen. Han var formelt kledd i skjorte og slips, slik det skal være når man representerer landet sitt under FNs klimaforhandlinger. Langt foran ham, helt fremst i salen, satt lederen for FNs klimasekretariat Christiana Figueres på et podium og skuet utover forsamlingen. Hun hadde en alvorlig, nesten streng mine.

I salen satt mer enn 200 delegater, representanter for alle verdens land. Det var den første dagen av klimaforhandlingene, og det Saño skulle si ville gjøre stort inntrykk på de frammøtte. Så fikk han ordet.

Nekter å kutte utslipp

Klimaforhandlingene har pågått i mer enn 20 år nå. Fra de første møtene i Rio de Janeiro i 1992 til årets møte i Warszawa nå i november , går det en rød tråd: Fra første stund har de rike landene lovet å gjennomføre klimakutt først. Det står nedfelt i FNs klimakonvensjon. Landene har et «differensiert ansvar» for klimakrisen. De som har forurenset mest, og utviklet økonomien sin på kull, olje og gass, har også et ansvar for å gå foran for å løse den.

FNs klimaforhandlinger i Warszawa var et skritt fram og to tilbake (Foto: Erik Martiniussen)

FNs klimaforhandlinger i Warszawa var et skritt fram og to tilbake (Foto: Erik Martiniussen)

I Kyoto-avtalen fra 1997 tegnet man et skarpt skille mellom rike og fattige land. De rike OECD-landene påtok seg også her å gå foran med utslippskutt. Samlet skulle de rike landene kutte sine klimagassutslipp med 5,2 prosent, sammenliknet med 1990, innen 2012. Det har de rike landene klart med et nødskrik. Men at de har klart det, skyldes i liten grad direkte utslippsreduksjoner. Det skyldes i hovedsak den økonomiske kollapsen i Sovjetunionen, og den påfølgende nedleggelsen av forurensende, sovjetisk industri. Utslippsreduksjonen dette medførte, har gjort at Kyoto-målet blir nådd. I Vest-Europa har utslippene riktignok gått noe ned, men i USA, Canada, New Zealand, Japan og Norge, er utslippene langt høyere i dag enn de var i 1990. De rike landene har langt på vei brutt løftet om å kutte egne utslipp.

Det har skapt stor frustrasjon i klimaforhandlingene. Rike land nekter å gjøre det som må til for å kutte utslippene nok, samtidig som flere og flere fattige land merker konsekvensen av klimaendringene.

Fikk applaus

Jorden er i dag 0,85 grader varmere enn den var før den industrielle revolusjon. Det har gitt sterkere tyfoner, smeltende is i Arktis, Antarktis, og på Grønland, og stigende havnivå. Jordbruksarealene i Bangladesh blir ødelagt av saltvann. Isbreene i Nepal smelter. Det er disse konsekvensene fattige land nå begynner å merke. Uken før Yeb Saño tok ordet i Warszawa, hadde tidenes tyfon rammet Filippinene. FNs generalsekretær Ban Ki-moon er en av dem som mener den var et resultat av menneskeskapte klimaendringer. Flere tusen mennesker mistet livet i katastrofen. Enda flere mistet hjemmene sine. Med tårer i øynene snakket Yeb Saño til verden om katastrofen som hadde rammet folket hans:

«Jeg snakker for de talløse menneskene som ikke lenger er i stand til å snakke for seg selv etter å ha forsvunnet i stormen», sa han fra plassen sin i konferansesalen.

«Jeg snakker for dem som har blitt foreldreløse i tragedien. Jeg snakker for dem som nå kjemper mot tiden i arbeidet for å redde overlevende og redusere lidelsene til de mange som har blitt rammet av denne ulykken. Jeg ber dere om å ta ledelsen. Og la Polen for alltid bli kjent som stedet hvor vi bestemte oss for å stoppe galskapen. Klarer menneskeheten å løfte seg til det nivået situasjonen krever av oss», spurte han (les hele talen her).

Yeb Saño fikk stående applaus fra salen. Det han hadde sagt gjorde tydelig inntrykk. Likevel tok det ikke mange dagene før kynisme og taktikkeri igjen preget klimaforhandlingene. Filippinenes delegasjon, som hadde møtt slik ydmykhet den første dagen, ble i lukkede møterom møtt med harde ansikter og strenge krav. U-landenes krav om at rike måtte holde sine utslippsforpliktelser, og reise penge til klimakutt i sør, ble avvist.

Pengene uteblir

I dag er Kyoto-avtalen mer eller mindre skrotet. Rike land vil ikke lenger «gå foran». I stedet vil de ha en ny internasjonal avtale, der alle land pålegges nesten like krav til utslippskutt.

– Siden Københavntoppmøtet i 2009 har det vært en kontinuerlig forskyvning av klimaansvaret, sier Ola S. Elvevold, klimarådgiver i Norges Naturvernforbund. Han har fulgt forhandlingene i en årrekke, og mener rike land ikke har gjort det de har lovet.

– Ansvaret for klimaproblemet skyves i større og større grad over på fattige land, sier han.

FN-forhandlingene peker nå fram mot 2015, og klimatoppmøtet i Paris. Paris er den nye deadline. Her skal landene enes om den nye, globale klimaavtalen som skal erstatte Kyoto-avtalen. Men u-landene nøler med å forplikte seg. For ikke bare har i-landene sviktet i å gå foran, de har heller ikke bevilget de pengene som skal til for å hjelpe u-landene til å møte klimakrisen.

Under klimatoppmøtet i Cancun for to år siden lovet rike land å reise 100 milliarder dollar i året innen 2020 i klimafinansiering til fattige land. Pengene er ment å hjelpe u-landene til å møte klimaendringene og kutte egne utslipp. Dette var forutsetningen for at u-landene gikk med på å inngå en ny, global avtale.

Men så langt er det ikke tegn til at en eneste krone kommer på plass. Det grønne klimafondet, som er satt til å administrere pengene som er lovet, er helt tomt. Det irriterer naturlig nok u-landene, og gjør det ikke lettere å få til en internasjonal klimaavtale.

Klimamøtet i Warszawa ble aldri det framskrittet Yeb Saño og hans meningsfeller hadde håpet på. Warszawa var framstilt som stedet der pengene skulle komme på plass. I stedet ble det arenaen for nok et løftebrudd fra i-landene. Ikke en gang en opptrappingsplan for hvordan pengene skal reises, ble man enige om.

Klimaforhandlingene er nå inne i en dyp krise. Det finnes i dag ingen internasjonale avtaler av betydning som regulerer utslippet av klimagasser. Likevel ligger håpet fortsatt i det internasjonale diplomatiet. Klimakrisen har potensial i seg til å reise dype konflikter om mat, vann og ressurser i framtiden. Skulle klimatoppmøtet i Paris havarere, slik klimatoppmøtet i København gjorde for fire år siden, vil det være tidenes nederlag for internasjonalt diplomati. Da kan klimadiplomati fort ende i klimakrig.

Les mer:

- Polen bremser EUs klimaplan

- Dette kranglet de om på COP19

- Norge kjøper flere klimakvoter

- CDM fungerer ikke

- Norge kjøper klimakvoter for miliarder i Kina

Bestill gjerne min bok Drivhuseffekten – klimapolitikken som forsvant fra forlaget Manifest.

Publisert i Cop19, EU, Klima, Klimaforhandlinger, Natur, Nyheter, Polen, POLITIKK, Samfunn, Ukategorisert | Merket med , , | Legg igjen en kommentar

Kamp om kullkraft i Polen

Polen bygger mer kullkraft. Planene truer EUs klimamål.

Det er som om det går et støt gjennom rekken av vogner når toget stanser. Det er tungt lastet med brunkull hentet opp fra dype gruver på grensen til Slovakia og Tsjekkia. Nå er kullet på vei til sitt endelikt. En mann i gul arbeidsvest vinker toget videre. Sakte men sikkert ruller vogn etter vogn inn gjennom portene på Siekierki kravtverket i Warszawa.

- For tretti år siden arbeidet alle som bor her på dette kraftverket. Slik er det ikke lenger, sier Martyna Przybylinski. Den unge kvinnen har vokst opp i skyggen av kullkraftverket. En gang jobbet faren hennes der inne. Det gjør han ikke lenger. Siekierki har effektivisert og produserer mer kraft enn noen gang før. Nesten en halv million polakker kan nyte godt av strømmen fra kraftverket. Men sammen med den økende kraftproduksjonen øker også utslippene av klimagassen CO2. 3 millioner tonn CO2 strømmer ut av pipene over kraftverket hvert år. Det er tre ganger så mye som de årlige utslippene fra Ekkofiskfeltet i Nordsjøen.

- Jeg er ikke bekymret for uslippene, sier Martyna. Vi har andre problemer som er viktigere for oss, sier hun.

Klimaendringene kommer

Kullkraftverket Siekierki utenfor Warszawa slipper ut 3 millioner tonn CO2 i året.

Kullkraftverket Siekierki utenfor Warszawa slipper ut 3 millioner tonn CO2 i året.
(Foto: Erik Martiniussen)

Noen kilometer nord for kraftverket sitter verdens miljøvernministre og forhandler. Det er en av de siste dagene på FNs klimatoppmøte i Warszawa (COP19), og amper stemning i salen. På talerstolen står Jiko Fatafehi Luveni fra Fiji med tårer i øynene.

- Jeg ber dere. Mitt land er i ferd med å synke i havet. Vi oppfordrer på det sterkeste industrialiserte land til å vise lederskap sier hun.

Klimaforhandlingene er inne i en avgjørende fase. Etter det katastrofale nederlaget i København, var forhandlingene i ferd med å spore helt av. Mange snakket om at FN var feil forum. Oppgaven burde overlates til G8 eller et annet forum av mektige ledere, mente enkelte.

Fire år seinere humper FN-forhandlingene videre. Den nye dødlinja er Paris 2015. Innen da skal landene ha blitt enige om en ny, internasjonal klimaavtale som skal omfatte alle verdens land. Men konfliktene er store. Mange u-land mener de allerede kjenner konsekvensen av klimaendringene på kroppen. I Nepal smelter isbreene og i Bangladesh trenger saltvannet inn over jordbruksarealene. På Filippinene mistet 5000 mennesker livet som følge av tyfonen Hainan.

- Menneskeskapte klimagassutslipp var med på å forårsake den, sa FNs generalsekretær Ban ki-Moon på en presssekonferanse i Warszawa. Han er ikke i tvil om at menneskeskapte utslipp er i ferd med å forandre klimaet.

Og i framtiden vil vi få flere slike sterke tyfoner rapporterer FNs klimapanel (IPCC). Spørsmålet er hvem som skal betale for skadene. Om årsaken til ekstremværet er menneskeskapte utslipp, blir det urettferdig om Filippinene, Bangladesh og andre som først rammes også skal være de første til å betale.

Vil ha «ren» kullkraft

- Nesten alle som bor her får subsidiert kraft fra Siekierki, sier Claudio Ascani. Han arbeider som postbud og har levert post til husene omkring kraftverket i tre års tid.

- Det er underlig at det ikke er kommet snø enda. Det er varmere enn det pleide å være. Jeg tror det skyldes kullkraften, sier han.

I Warszawa virker likevel problemene på Filippinene og i Bangladesh langt unna. 90 prosent av elektrisitetsforsyningen og 90 prosent av varmen i landet produseres ved å brenne kull. Mer enn 100.000 mennesker arbeider med å hente fram kull fra landets kullgruver. Og kullproduksjonen øker.

- Polen er blitt EUs skitne mann, sier Julia Michalak i den Brussel baserte klimaorganisasjonen Climate Action Network.

Julia Michalak mener Polen blokkerer EUs klimapolitikk.

Julia Michalak mener Polen blokkerer EUs klimapolitikk.

Tre ganger har Polen blokkert forslag i Ministerrådet om å skjerpe EUs klimapolitikk. Det startet i mars 2011. Da vakte det stor oppsikt da Polen som eneste land la ned veto mot å innføre nye energieffektiviseringskrav fra EU. I juni samme år la Polen ned veto igjen. Denne gangen mot et forslag om å innføre delmål, på veien mot EUs langsiktige klimamål om å kutte utslippene sine med mer enn 80 prosent innen 2050.

- I disse sakene har Polen stått helt alene, sier Michalak. Det er uvanlig.

- Det har alltid blitt ansett som kontroversielt av et land å legge ned veto i Ministerrådet. Derfor søker de fleste land støtte fra andre medlemsland, før de går inn for et veto. Men i disse sakene har ikke Polen klart å få noe støtte, sier hun.

Så, i juni 2013, lå det forslag på bordet i Ministerrådet om å skjerpe EU sine klimamål fram mot 2030. Alle medlemslandene var forslaget, unntatt Polen. Polen la ned veto igjen.

Polen ved et veiskille

Den nye, steile tonen fra Warszawa har fått observatører og politikere til å stille seg spørsmål om hva som er i ferd med å skje i Polen. Og det som skjer er en total omlegging av energipolitikken.

For i 2010 innføret EU nye utslippskrav til medlemslandenes kraftverk. Utslipp av forurensende nitrogenoksider (NOX) og svoveldioksid (SO2) skulle reduseres. Ingen av disse gassene er klimagasser, men gasser som blant annet fører til sur nedbør.

Som følge av dette direktivet må Polen stenge en lang rekke av sine eldste kullkraftverk.

- Det som står på spill her er både EUs klimaambisjoner og framtiden til Polens energisektor, sier Kuba Gogolowaki, energirådgiver i Bankwatch network, en organisasjons os gir miljøpolitiske råd til investeringsbankene i Europa. Han anslår kostnadene for å restrukturere sektoren til mellom 50 og 90 milliarder euro.

- Polen står ved et veiskille, sier Michalak. Spørsmålene er hva pengene skal investeres i?

Kullindustrien i Polen er ikke i tvil. De vil at myndighetene skal investere i ny «ren» kullkraft. Under klimatoppmøtet i Warszawa gjorde de sitt for å påvirke. På veggene i konferansesalen hang reklameplakater for noen av de største kullkraftselskapene. Og mens klimaforhandlingene pågikk arrangerte Verdens kullorganisasjon (WCA) et eget toppmøte i Warszawa der lederen for FNs klimasekretariat, Christiana Figueres var en av hovedtalerne.

- Det eksisterer et usunt, tett forhold mellom toppolitikerne i Polen og industritoppene i de store kull- og energiselskapene, sier Julia Michalak.

Samtidig som Polens miljøvernminister ledet FNs klimatoppmøtet, var visestatsminister og finansminister Janusz Piechociński, vert for den store kullkonferansen. Der var han med å jobbe fram det såkalte Warszawa Communiquéet, en uttalelse som fastslo at «energieffektive» kullkraftverk kunne løse klimakrisen. Et av kravene i communiqueet er at verdens utviklingsbanker burde øke finansieringen til «rene» kullkraftverk.

- Glem togradersmålet

90 prosent av elektrisiteten i Polen kommer fra kullkraft (Foto: Erik Martiniussen).

90 prosent av elektrisiteten i Polen kommer fra kullkraft (Foto: Erik Martiniussen).

- Fortsetter vi å bygge ut kull i samme tempo som i dag, kan vi bare glemme togradersmålet, sier Bert Metz. Han er klimaforsker, og var i sin tid en av hovedforfatterne bak IPCCs tredje og fjerde statusrapport. Han mener de er veldig lite rom for å bygge nye kullkraftverk.

- To tredjedeler av all olje, kull og gass som er oppdaget må bli liggende i bakken om vi skal nå togradersmålet. Da sier det seg selv at det er velig lite orm for å bygge ut mer kullkraft, sier han til Morgenbladet.

- Selv de aller reneste kullkraftverkene slipper ut 750 gram CO2 per produserte kilowattime strøm. Til sammenlikning er utslippene fra vindkraft og solkraft på mellom 10 og 50 gram CO2 per kilowattime, sier Metz. Sammen med et tjuetalls andre vitenskapsfolk har han utstedt en erklæring om at Warszawa communiqueet er feil. I erklæringen er det trykket grafer fra Det internasjonale energibyrået (IEA) som viser hvordan energimiksen i verden må endre seg om CO2-utslippene skal gå ned. Kullet er levnet svært liten plass.

Likevel er det kullobyen den polske regjeringen lytter til. Polens største kullgruveselskap, Kompania Węglowa, er statseid og styres av den tidligere vise-finansministeren i Polen, Mirosław Kugiel. Selskapet han leder bryter årlig ut 50 millioner tonn med kull fra polske gruver, og hadde i fjor nettoinntekter på 25 milliarder kroner. Det er fortsatt penger å tjene på kull.

Lover nye kullkraftverk

Polen har noen av Europas største kullgruver. Mye av kullet brennes i Polens mange kullkraftverk (Foto: Erik Martiniussen)

Polen har noen av Europas største kullgruver. Mye av kullet brennes i Polens mange kullkraftverk.
(Foto: Erik Martiniussen)

Og polske politikere og foretningsfolk vil ha mer av det. Sammen har de etablert lobbyorganisasjonen Central European Energy Partners (CEEP). Hovedbudskapet til denne organisasjonen er at de tidligere østblokklandene ikke kan klare seg uten kullkraft. Det er en påstand mange er uenig i. Nye meningsmålinger publisert i polske aviser viser at 73 prosent av befolkningen ønsker å vri landets investeringer vekk fra kull og over til fornybar energi.

- Det er oppløftende tall, men politikerne velger heller å gi penger til kullobbyen, sier Michalak. Nylig bestemte det polske utenriksdepartementet seg for å gi millioner av Euro i statsstøtte til CEEP, lobbygruppen der også statens egne energiselskaper er med.

I enkelte sakser griper polske myndigheter også direkte inn i kraftselskapenes beslutninger.

Denne uken falt aksjene til Polska Grupa Energetyczna (PGE) kraftig, da direktøren for selskapet, Krzysztof Kilian, valgte å trekke seg. Ifølge Financial Times var bakgrunnen for avgangen var dårlig skjult maktkamp mellom Kilian og Polens president Donald Tusk.

Kilian hadde lenge vært god venn med Tusk, men brøt med ham da Tusk presset på for at PGE skulle investere 3,5 milliarder zloty (6,8 milliarder kroner) i et nytt, gigantisk kullkraftverk på 1,8 GW, sør i Polen.

Nord i Polen er det industrialisten og rikmannen Jan Kulczyk som planlegger å bygge kullkraft. Her planlegger et av selskapene hans, Elektrownia Pólnoc Ltd., å bygge et av Europas største kullkraftverk, Północ. Ifølge Bankwatch Network vil utslippene fra det nye kraftveker bli på mer en 10 millioner tonn CO2 i året.

Fra Siekierki kraftverket i Warszawa velter røyken ut. Toget med de mange kullvognene har snirklet seg inn forbi portene, og dørene er stengt. PGE, som eier kraftverket, vil ikke slippe oss inn på området.

Beskjeden fra presserådgiver Emilia Cieniuch er klar:

- Dessverre, på grunn av sikkerhetstiltakene I forbindelse med klimakonferansen, er det ikke mulig for oss å arrangere noe mote med deg, eller gi deg tilgang til våre kraftverk.

UNDERSAK:

Ny deadline i september

Veien mot en ny klimaavtale er lang og kronglete. En av de store utfordringene er å få land til å melde inn nye klimamål for perioden etter 2020. EUs klimakommissær Connie Hedegaard mener ambisjonene må på plass i løpet av neste år.

- Paris er seks år etter København toppmøtet. Det er ingen unnskyldning for ikke å være klar nå. Alle må gjøre hjemmearbeidet sitt. Vi må bli enige om en tidsplan for når landene skal melde inn sine ambisjoner, sa hun på en pressekonferanse i Warszawa.

I September nesten år har FNs generalsekretær Ban Ki-moon invitert verdens stasledere til New York for å diskutere klima. Mange forventer nå at dette møtet kan bli arenaen der de nye ambisjonene skal legges fram.

- Vi kan ikke få en tom avtale i 2015, seir Hedegaard.

- Vi må ha ekte forpliktelser. Vi må lære av fortiden. Derfor må vi ha landenes ambisjoner på plass i løpet av neste år, slik at vi kan vurdere dem og de samlet sett fører oss langt nok på veien mot å løse klimaproblemet, sier hun.

En redigert versjon av denne artikkelen har tidligere stått på trykk i Morgenbladet.

Interessert i klimapolitikk?

Bestill gjerne min bok Drivhuseffekten – klimapolitikken som forsvant, på forlaget Manifest.

Les mer: 

- Dette kranglet de om på COP19

- Norge kjøper flere klimakvoter

- CDM fungerer ikke

- Norge kjøper klimakvoter for miliarder i Kina

Publisert i Cop19, EU, Industri, Kullkraft, Natur, Nyheter, Polen, POLITIKK, Samfunn | Merket med , | Legg igjen en kommentar

Dette krangler de om på klimakonferansen i Warszawa

Klimakonferansen i Warszawa (Cop19) går inn i sitt siste døgn. Her er kort oppsummert de tre viktigste sakene landene krangler om.

Forhandlingene i Warszawa er ventet å fortsette utover kvelden og natten (Foto: Erik Martiniussen)

Forhandlingene i Warszawa er ventet å fortsette utover kvelden og natten (Foto: Erik Martiniussen).

1) Finansiering (Green Climate Fund)

Uavhengig av hvor raskt vi kutter klimagassene er det nå svært sannsynlig at temperaturen på jorden vil stige med 2 til 3 grader innen utgangen av dette århundret.

Det vil ramme mange fattige land hardt. For å hjelpe på sitasjonen har rike land lovet å bevilge 100 milliarder dollar i året, slik at fattige land kan tilpasse seg den nye virkeligheten.

Pengene kan bl.a brukes til å bygge diker, omstille landbruket eller sikre bedre varsling ved orkaner. Pengene skal også brukes til å hjelpe fattige land med å skaffe seg ny teknologi og kutte egne utslipp.

Problemet er bare at det ikke finnes noen god plan for hvor pengene skal komme fra.

Landene har blitt enige om å opprette et Grønt klimafond (GCF) som skal administrere pengene. Fondet styres av representanter for både fattige og rike land, men fondet er foreløpig tomt for penger. De fattige landene vil ha forsikringer om at pengene kommer slik de er lovet.

2) Tap og skade (Loss and Damage)

Selv om mange land kan tilpasse seg en gradvis varmere klode, er det ikke alt man kan tilpasse seg. Kimaendringene vil gi sterkere orkaner og høyere havnivå. Øyer i Stillehavet kan synke i havet, deler av Afrika kan bli rammet av permanent tørke. U-landene mener det trenges en egen FN-institusjon til å håndtere de nye klimakrisene. I-landene ser ikke det samme behovet. USA, EU og Norge er blant landene som motsetter seg å opprette en ny FN-institusjon. De mener tap og skade må sees i sammenheng med punkt 1 (finansiering til tilpassing). [Mer om Loss and Damage her]

Konflikten rundt dette betente temaet har vært sentralt her i Warszawa, og har på mange måter hindret framgang på andre områder. I denne saken står rike og fattige på hver sin side.

3) En ny klimaavtale (ADP)

Landene forhandler nå med mål om å få på plass en ny internasjonal klimaavtale innen 2015. Den nye avtalen (omtalt som ADP) skal omfatte alle verdens land, og skal regulere utslipp av klimagasser etter 2020. EU presser på for at landene skal melde inn nye klimamålsettinger i løpet av 2014. Dette for å ha tid til å summere opp de ulike landenes klimamål, og vurdere hvor langt man kommer i forhold til å nå togradersmålet. Om landens samlede målsettinger ikke er nok for å nå målet, må man forhandle i 2015 for å skjerpe målsettingene.

Andre land, som Kina, USA og India, ønsker mer tid på seg for å melde inn sine klimamålsettinger. USAs forhandlingsleder Todd Stern har sagt at USA ikke vil levere noe klimamål for perioden etter 2020, før tidligst i første kvartal 2015. Om USA får det som de vil, blir det liten tid til å evaluere målsettingene.

Det mangler også en klar prosess for å vurdere disse målenes tilstrekkelighet og rettferdighet. Fattige land mener rike land også må heve sine ambisjoner for klimakutt for perioden før 2020.

[Her er en innføring i ADP fra UNFCCC].

Kompliserende faktorer:

Det som gjør forhandlingene spesielt vanskelige er at de tre kranglene henger sammen. U-landene krever klare forpliktelser fra i-landene på punkt 1 og 2, før de vil gi innrømmelser i forhold til utslippskutt i punkt 3. I-landene på sin side vil ha klare forpliktelser fra u-landene under punkt 3, uten å love for mye på punkt 1 og 2.

Lurer du på hva klimaforhandlingene egentlig handler om? Da foreslår jeg at du tar en titt på boken min Drivhuseffekten – Klimapolitikken som forsvant, utgitt på forlaget Manifest i 3013.

 

Les mer:

Klimatoppmøtet i Doha (2012): Rapporter fra COP18

Klimatoppmøtet i Durban (2011): Rapporter fra COP17

Klimatoppmøtet i Cancun (2010): Rapporter fra COP16

Andre saker:

- Norge kjøper flere klimakvoter

- CDM fungerer ikke

- Norge kjøper klimakvoter for miliarder i Kina

Publisert i Cop19, EU, Klima, Klimaforhandlinger, Nyheter, POLITIKK, USA | Merket med , | Legg igjen en kommentar

Solberg kjøper flere klimakvoter

De blåblå vil bruke 520 millioner kroner på klimakvotekjøp i 2014.

Erna Solberg vil kjøpe flere klimakvoter enn Stoltenberg (Foto: morgueFILE).

Erna Solberg vil kjøpe flere klimakvoter enn Stoltenberg
(Foto: morgueFILE).

Klimakvoter utpekes av den blåblå regjeringen som deres viktigste klimatiltak. I statsbudsjettet for neste år er det satt av 520 millioner kroner til kjøp slike kvoter. De blåblå oppgraderer nå også kvotenes betydning i norsk klimapolitikk i forhold til hva Stoltenberg-regjeringen gjorde. Klimakvotene skal ikke lenger bare være et tillegg til Norges internasjonale klimaforpliktelser, slik de var under den rødgrønne regjeringen. Nå skal kvotekjøpene bli del av hvordan Norge løser sine forpliktelser. Det betyr at klimakvotene regjeringen nå kjøper vil kommer som direkte erstatning for klimakutt på hjemmebane.

KYTOTO-2. I 2011 undertegnet den rødgrønne regjeringen den såkalte Kyoto-2 avtalen. Den forplikter Norge til å kutte de årlige klimagassutslippene med 30 prosent, i forhold til 1990, innen 2020. Ifølge finansdepartementet betyr det at Norge ikke har lov til å slippe ut mer enn 346 millioner tonn CO2 i perioden 2013-2020. Det kan bli vanskelig. For framskrivninger viser at norske utslipp i samme periode vil ligge på mellom 440 og 450 millioner tonn CO2 – 100 millioner tonn over målet. Det betyr at Norge må gå i gang med å kutte store CO2 utslipp fra trafikken og fra offshoresektoren. Gjør vi ikke det, vil Norge bryte sine Kyoto-forpliktelser. Men det finnes en snarvei til kutt. Og snarveien heter klimakvotekjøp. Slik kan Norge få til store utslippsreduksjoner uten å gjøre kostbare tiltak hjemme, hevdes det. Problemet er bare at slike kjøp ikke nødvendigvis fører til reelle utslippskutt.

SÅ LANGT HAR NORGE kjøpt klimakvoter i fattige land for 2 milliarder kroner. Disse kvotekjøpene ble gjort av Stoltenberg-regjeringen for å overoppfylle Norges forpliktelser i den første Kyoto-perioden. Den strakte seg fra 2008-2012. Nå går Norge inn i en ny Kyoto-periode, som varer fra 2013 til 2020. I den andre Kyoto-perioden vil Solberg kjøpe enda flere kvoter. Kvotene skal hjelpe Norge å nå sitt klimamål om å reduser utslippene med 30 prosent innen 2020. Det kan bli en risikabel øvelse. I boken Drivhuseffekten – Klimapolitikken som forsvant viser jeg hvordan kvoteprosjektene Norge har kjøpt klimakvoter fra ville ha blitt realisert uavhengig av kvotesalg. Det betyr at de norske klimapengene ikke har ført til nye klimakutt ut over de som ville skjedd uansett, men heller gått til å subsidiere allerede lønnsomme prosjekt. Store energiselskaper i Kina, som tjener gode penger på å bygge vindkraft og vannkraft, får ekstra profitt av å selge klimakvoter til land som Norge. Den rødgrønne regjeringen argumenterte med at slike kvotekjøp likevel var viktige for å bidra til å utvikle kvotemarkeder globalt. Så lenge slike kvotekjøp ble gjort som et tillegg til hjemlige forpliktelser var argumentasjonen delvis holdbar. Men når kvotekjøpene gjøres som direkte erstatning for tiltak hjemme, blir det verre. Da risikerer vi at kvotene blir en sovepute, som hindrer oss i å iverksette den nødvendige omstillingen hjemme. Det er det Solberg-regjeringen nå er i ferd med å gjøre.

ALLE NORGES NABOLAND har omfattende teknologistrategier for å kutte klimagassutslipp. Sverige og Danmark har kuttet utslippene sine med henholdsvis 16 og 17 prosent siden 1990. De har blitt verdensledende på bioenergi og vindkraft. I Norge fortsetter vi heller med å kjøpe tvilsomme klimakvoter i fattige land. Slik havner vi teknologisk på etterskudd. Når kvotemarkedene ikke fungerer, og kuttene vi betaler for har tvilsom klimaeffekt, bidrar vi heller ikke til reelle utslippsreduksjoner. Likevel har Venstre og KrF gitt den blåblå regjeringen fullmakt til å kjøpe enda flere klimakvoter fram mot 2020. I revidert statsbudsjett har regjeringen fått klarsignal til å inngå kontrakter for klimakvotekjøpt til en verdi av 2 milliarder kroner. Så lenge det ikke finnes noen garanti for at disse kvotekjøpene gir reelle utslippsreduksjoner, er det en dårlig strategi.

I WARZSAWA forhandles det nå om en ny internasjonal klimaavtale. Forhandlingene skriker etter eksempler på at en grønn omstilling er mulig. Sverige og Danmark gjør nå sitt for å vise vei. Spørsmålet er om Norge er interessert i å følge etter.

Les mer:

- CDM fungerer ikke

- Norge kjøper klimakvoter for miliarder i Kina

- Tyskland satser på fornybar energi

- 2012 ble et ekstremt klimaår

- Olje-Olas tre svarte løgner

- Skogbranner årlig fenomen i USA

- Bomskudd fra NRK

- Klimaendringene er her

- Tillitten til regjeringens klimapolitikk på bunnivå

- Klimaavtale i havn i Doha

- Ny klimapolitikk kan skape ny industri

Publisert i EU, Fornybar energi, Industri, Klima, Klimaforhandlinger, klimakvoter, Natur, Nyheter, POLITIKK, Samfunn, Ukategorisert | Merket med , | 1 kommentar