En merkelig diskusjon

Er det noen som tror at EUs kvotemarked (ETS) er det eneste som kan redde verden fra klimahavari?

Enkelte økonomer her til lands synes å tro det. I et innlegg i Dagens Næringsliv skriver professor i økonomi Michael Hoel at han ikke tror EU vil stramme inn kvotemarkedet før 2020. Det hjelper derfor ikke å kutte utslipp i sektorer som er regulert av kvotemarkedet. Slike tiltak vil bare føre til et enda større overskudd på klimakvoer og redusert kvotepris, er argumentet. Hoel glemmer at EUs utslipp allerede ligger under 2020-målet, og at vi uansett kommer til å ha et stort overskudd av kvoter. Likevel synes han å mene at dette er et sterkt argument for at vi nå absolutt ikke må gjøre mer, fordi dette kan skade kvotemarkedet ytterligere! Har Hoel glemt at målet med kvotemarkedet var å redusere utslipp. Om utslippene er redusert ut over markedets ramme, må det da absolutt være et mål å gjøre mer?

FOR HOEL synes det altså viktigere å ivareta kvotemarkedets integritet enn faktisk å redusere utslipp. Og ettersom Hoel er en professor med stor meningsmakt, blir han også lyttet til langt inn i det norske statsapparatet. Slik misbruker Hoel sin professortittel til å gi et ferniss av vitenskapelighet til en politikk som fører til økte klimagassutslipp.

NÅ MØTER Hoel motbør. Jeg har skrevet et innlegg om saken. Se link: Hoel forstår ikke kvotemarkedet. Du kan også lese innlegget til Michael Hoel her, og et eminent svar fra en annen økonom, Gunnar Eskeland, her: Omkved i kvotelokk

Les mer:

Skal Norge kjøpe flere klimakvoter?

Klimapolitikkens Don Quijote

Kan Norge kjøpe seg helt fri?

Solberg kjøper flere klimakvoter

Klimakvoter uten innhold

Publisert i EU, Klima, klimakvoter, Natur, Nyheter, olje, POLITIKK, Samfunn, Ukategorisert | Merket med , | Legg igjen en kommentar

Skal Norge kjøpe enda flere klimakvoter?

Onsdag 21. mai holdt jeg innledning om klimakvoter på Litteraturhuste i Oslo. (Video fra debatten er lagt ut på nett).

Til stede var også Klima- og miljøvernminister Tine Sundtoft. Hun sankket om regjeringens klimapolitikk. Etterpå var det debatt i regi av Polyteknisk forening.

I boken min Drivhuseffekten – klimapolitikken som forsvant, har jeg dokumentert at flere av klimakvotene Norge har kjøpt i fattige land ikke har reell klimaeffekt. Det var derfor interessant å høre statsminister Erna Solberg si noe av det samme under Høyres landsmøte (Mer om det hos NRK).

Men til tross for at Solberg innrømmer at vi ikke har noen garanti for at klimakvotene vi kjøper har effekt, skal regjeringen kjøpe 30 millioner nye slik klimakvoter fram mot 2020. Det er fler kvoter enn det den rødgrønne regjeringen kjøpte gjennom hele sin regjeringsperiode. Jeg spør meg om det er en fornuftig politikk.

For de som ikke fikk sett debatten, er mitt og Sundtoft sitt innlegg nå lagt ut på internett. Det samme er den påfølgende debatten, der SSB-økonom Torstein Arne Bye, ZERO-leder Marius Holm, og stortingsrepresentantene Rasmus Hansson (MDG) og Nikolai Astrup (H) også deltok.

 Se innlegg og debatt her: http://new.livestream.com/accounts/3722443/events/3011695

Publisert i Ukategorisert | Legg igjen en kommentar

Hva mener regjeringen om klimakvoter?

Jeg møter i kveld Klima og miljøvernminister Tine Sundtoft til debatt. Det skjer på Litteraturhuset i Oslo fra kl. 17:00 til 19:00. (Les om debatten her)

Temaet er klimakvoter. Hva mener regjeringen egentlig? Debatten er aktualisert av Erna Solberg sitt utspill på Høyres landsmøte, der hun sa at såkalte FN kvoter egentlig ikke har noen klimaeffekt. (NRK: Strid i Høyre om klimakvoter)

I kveldens debatt deltar også ZEROs Marius Holm, Miljøpartiets Rasmus Hansson og SSB-økonom Torsten Arne Bye.

Debatten streames fra kl. 17:00Her

Publisert i Ukategorisert | Legg igjen en kommentar

Klimapolitikkens Don Quijote

Økonom Bjart Holtsmark er på tynn is når han kritiserer bioenergi, elbiler og fornybar energi.

Hovedårsaken til den globale oppvarmingen er forbrenning av kull, olje og gass. Skal vi løse klimaksen må vi skifte ut all denne fossile energien med fornybar energi og spare energi. Det er ingen lett oppgave. For å få det til trenger vi en hel bukett av virkemidler. Det overser samfunnsøkonom Bjart Holtsmark når han i Aftenposten 8. mai 2014 angriper mange av løsningene.

HOLTSMARK MENER vi bør skattlegge utslipp heller enn å hjelpe fram alternativene. Men kritikken blir for ideologisk og lite nyansert. Noen eksempler: Bioenergi er identifisert av FNs klimapanel som et viktig virkemiddel for å kutte utslipp. Bioenergi med karbonfangst og lagring vil ha svært positiv klimaeffekt (IPPC 2014, AR5). Holtsmark overser dette faktumet og sier han frykter økt hugst i norsk skog. Men i dag er bioenergien helt marginal i Norge og tilveksten av skog større enn uttaket. Holtsmark skyter spurv med kanoner. Kritikken av biodrivstoff er tilsvarende unyansert. Holtsmark hevder biodrivstoff øker etterspørsler etter jordbruksareal og nærmest automatisk legge beslag på regnskog. Men biodrivstoffet i regnskoglandet Brasil produseres av sukkerrør. Flere studier viser at det har stor klimanytte (se bl.a E. Smeets og M. Junginger 2008). Norge og EU har på sin side innført bærekraftskriterier på biodrivstoff, slik at det ikke skal fortrenge skog. Om Holtsmark virkelig var bekymret for regnskogen burde han heller kritiser kjøttindustrien som faktisk truer regnskogen. Økt forbruk av kjøtt og finansspekulasjon i mat er dessuten langt viktigere faktorer med tanke på prispress på mat (OECD 2008).

MANGE LAND bruker kullkraft til å produsere elektrisitet. Derfor er Holtsmark mot elbiler. Han overser glatt at Tyskland sikter mot å ha 50 prosent fornybar el innen 2030. Norge har 98 prosent vannkraft allerede. Skal slike land vente med elbilen til resten av verden kommer etter, betyr det dødsstøtet for den tekniske utviklingen av elbilen.

JEG TROR verken elbiler, biodrivstoff eller bioenergi løser klimakrisen alene. Men samlet kan de bringe oss et steg i riktig retning. Verre er det med den vedvarende fossilbruken. Den må vekk. Derfor spør jeg meg hvorfor Holtsmark kritiserer de 19.000 elbilene i Norge, uten å si et ord om de 2,5 millioner bensin og dieselbilene? Hvorfor er han så opptatt av den helt marginale bioenergien, mens oljeindustrien ikke er noe tema? Jeg tror det skyldes at Holtsmark egentlig mener Norge heller bør kjøpe klimakvoter enn å kutte egne utslipp. Men når vi vet at både EU og FNs klimakvotesystem flyter over av kvoter uten innhold, så kan man jo spørre seg om Holtsmarks kur er så mye bedre enn den han kritiserer. Svaret er vel at vi i møte med klimakrisen er nødt til å ta i bruk alle de virkemidlene vi har, enten det er skattlegging, kvoter eller subsidiering.

Les også denne relevante kommentaren om norske klimakvotekjøp: – Kan Norge kjøpe seg helt fri?

Les mer:

- Foredrag framover

- Er det ingen klimatiltak som monner?

- Dramatisk vekst i sol og vind

- Kamp om kullkraft i Polen

- Ny klimapolitikk kan skape ny industri

- Klimapsykologi og annen suppekoking

Publisert i Fornybar energi, Klima, klimakvoter, Natur, Nyheter, POLITIKK, Regnskog, Samfunn, solenergi, Ukategorisert, vindkraft | Merket med , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Foredrag framover

Drivhuseffekten gir ny klimadebatt. Første opplaget utsolgt, andre opplaget på vei ut i butikkene. Delta i debatten framovet.

I høst utga jeg boken Drivhuseffekten – Klimapolitikken som forsvant. Boken tar et oppgjør med norsk klimadebatt som jeg mener er mer orientert om hva Norge ikke kan gjøre, framfor hva vi kan gjøre. Det har skapt debatt og jeg har blitt invitert til å holde flere foredrag.

For to uker siden deltok jeg på landsmøtet til Miljøpartiet de Grønne og sist uke holdt jeg innledning under en klimadebatt på Litteraturhuset i Fredrikstad. Med i debatten i Fredrikstad var også tidligere miljøvernminiser Bård Vegard Solhjell og Høyres miljøpolitiske talsmann Nikolai Astrup. Det var over 100 tilhørere i salen og stort engasjement. Tidligere i år har jeg bl.a snakket jeg på Energiseminaret på Ås, på SVs miljøseminar og på FN-sambandets lærerseminar.

Jeg tenkte derfor det var tid for å dele noen datoer framover der jeg skal snakke, slik kan interesserte få anledning til både å høre og møte meg.

  • 14. mai er det årsmøte i Forfatternes klimaaksjon. Det skjer på Nasjonalbiblioteket. I den anledning skal jeg delta i en diskusjon om klimapolitikkens vilkår i Norge. Med i panelet er også Bård Lahn, som har publisert boken Klimaspillet, og kjendisbiolog Dag O. Hessen.
  • cover21. mai (Kl. 17:00 til 19:00) er det stor klimadebatt på Litteraturhuset i Oslo, i regi av Polyteknisk forening. Der skal jeg holde innledning før det blir debatt. Med i panelet er  klima- og miljøvernminister Tine Sundtoft, stortingsrepresentant Rasmus Hansson fra Miljøpartiet de Grønne, Marius Holm fra Zero, økonom Torstein A. Bye fra SSB og kommunikasjonsdirektør Kristian Marstrand Pladsen, Statnett. Det er fri adgang (Amalie Skram salen). (Les om møtet her)
  • 5. juni (Verdens miljøverndag) skal jeg snakke på en ungdomskonferanse om klima i Moss. Det skjer i regi av FN-sambandet på Malakoff videregående skole. Seminaret er åpent for alle. Jeg snakker kl. 12:45.
  • 21. juni skal jeg til Haugesund for å snakke på EnergiRike forum.
  • 15 oktober skal jeg til Bergen. Der er det Prosalong om moralistisk miljøvern. Spørsmålet som stilles er om miljøvern er redusert til et spørsmål om trendy livsstil? Jeg intervjues / samtaler med Thor Øivind Jensen, førsteamanuensis ved Universitetet i Bergen, som har forsker og skrevet mye om forbrukermakt. Debatten finner sted på Litteraturhuset i Bergen, Olav H. Hauge salen, kl. 19:00.

Skal forsøke å annonsere andre arrangementer framover.

Publisert i Fornybar energi, Klima, Klimaforhandlinger, klimakvoter, Natur, Nyheter, olje, POLITIKK, Ukategorisert | Merket med | Legg igjen en kommentar

Kan Norge kjøpe seg helt fri?

Flere framstående samfunnsøkonomer har den siste tiden tatt til orde for at Norge bør kjøpe millioner av klimakvoter fra EU for så å slette kvotene. Det vil være et effektivt klimatiltak, mener de. Men er det det?

Det startet med samfunnsøkonom Anders Skonhoft fra NTNU. I en stor kronikk i Klassekampen den 19. mars, tok Skonhoft til orde for at Norge heller burde kjøpe kvoter fra EU og slette disse, enn å pålegge oljebransjen å kutte utslipp offshore. Det var mer effektiv klimapolitikk, mente Skonhoft.

Det fortsatte i Dagens Næringsliv den 1. april. Der brukte samfunnsøkonomene Katinka Kristine Holtsmark og Kristoffer Midttømme samme argumentasjon mot utbygging av fornybar kraft i Norge (Se link). De mente det ville være bedre om staten brukte milliarder av offentlig kroner på å kjøpe klimakvoter i EU, framfor at privatpersoner subsidierte fornybar energi i Norge gjennom strømregningen (slik grønne sertifikat fungerer i dag).

DET ER TO interessante sider ved denne argumentasjonen: Ut i fra et argument om at det har liten effekt og er veldig dyrt, argumenterer de tre økonomene mot mange klimatiltak i Norge. Skonhoft er eksempelvis mot elektrifisering av Utsira, mot at det bygges ut mer fornybar energi i Norge, og mot at staten legger til rette for elbiler her til lands. Holtsmark har på sin side argumentert sterkt mot bruk av bioenergi i Norge. Kjøp av klimakvoter er det eneste klimatiltaket de tre later til å ha tro på.

For det andre framstiller de tre økonomene det som både billig og langt enklere å kutte europeiske klimagassutslipp ved å kjøpe klimakvoter fra EU og slette disse. Logikken er enkel. EU har et gitt antall klimakvoter tilgjengelig. Gjennomfører du utslippskutt innenfor kvotepliktig sektor i Norge, vil utslippene/ kvotene vi sparer i Norge bare bli brukt et annet sted. Netto klimaeffekt av slike tiltak = null, mener Skonhoft. Framfor å gjøre slike ”meningsløse” tiltak her hjemme, bør staten Norge påta seg å kjøpe ut millioner av EU-kvoter for å slette dem. Bare slik kan vi redusere den totale mengden kvoter og slik den totale mengden tillate utslipp i EU.

Det er ikke noe i veien med det teoretiske rasjonale bak forslaget. Problemet er at teorien ikke er forankret i virkeligheten. For Skonhoft og de andre økonomene som foreslår offenltige innkjøp av EU kvoter har åpenbart ikke forstått hvor dyp krisen er i EUs kvotemarked. For overskuddet av klimakvoter i EU er ikke i millionklassen, det er i milliardklassen. EU Kommisjonen selv har beregnet at de fram mot 2020 vil ha milliarder av overskuddskvoter tilgjengelig. Overskuddet er så stort at kvotene knapt er etterspurt. Selv om Norge skulle gå inn å kjøpe 50 millioner kvoter og slette disse, slik Skonhoft foreslår, vil det sannsynligvis ha svært liten effekt (om noen) på kvotepris og utslipp i EU.

SLIK SITUASJONEN ER, er EUs kvotemarkedet i realisten dødt. Det er ingen etterspørsel etter det store overskuddet av klimakvoter. Skal markedet igjen begynne å fungere, må EU slette, ikke millioner av kvoter, men milliarder av kvoter. Det kan bare gjennomføres ved at EU-landene blir enige seg imellom om å stramme inn kvotemarkedet kraftig. Inntil det skjer, kanskje etter 2020, gir det liten mening om Norges skulle brukt milliarder av statlige kroner på kvotekjøp, slik de tre økonomene foreslår. Det er riktig at utslippskutt i Norge, i likhet med kutt i Sverige og Danmark, vil kunne bidra til et enda større overskudd av klimakvoter i EU. Men så lenge disse kvotene knapt er etterspurt, vil ikke våre utslippskutt nødvendigvis ”tyte ut” noe annet sted om vi gjennomfører kutt i Norge. Et vel så realistisk scenario, er at det vil gjøre det enklere for EU-landene på sikt å bli enige om å stramme inn kvotemarkedet.

Dette har våre naboland tatt konsekvensen av. Sverige og Danmark kutter nå egne utslipp i alle sektorer, uten at det ikke-fungerende kvotemarkedet i EU blir brukt som unnskyldning for ikke å gjøre noe hjemme. Skal Norge nå sine klimamål, er vi tvunget til å gjøre det samme. Det er mye som kan gjøres. Staten kan innføre høyere teknologikrav, det kan forhandles med industrien om frivillige utslippskutt, eller det kan innføres reguleringer og pålegg om kutt. Slike tiltak er nødvendige om vi skal omstille industri og energi i klimavennlige retning. I neste instans vil slike tiltak, når de gjennomføres i flere land samtidig, også gjøre det enklere for EU-politikerne å sette seg høyere klimamål og på sikt stramme inn kvotemarkedet.

DET ER ET PARADOKS at økonomene, som selv regner seg som eksperter på klimakvotemarkedet, ikke ser ut til å forstå denne dynamikken (mellom politikk og økonomi). Kvotemarkedet er ikke statisk, uavhengig av hva som skjer i politikken.

Et annet paradoks er at de tre kvotekjøptilhengerne later til å tro at Norge ikke trenger å gjøre noe på hjemmebane. Skonhoft, Holtsmark og Midttømme ser ut til å tro at det internasjonale klimaregimet er lagt opp slik at rike land som Norge kan kjøpe seg fri fra alle forpliktelser på eget territorium, så lenge de kjøper limakvoter. Slik forholder virkeligheten seg ikke. For selv om EU har oppfylt sine Kyoto-forpliktelser, har ikke Norge gjort det. Norge skal i henhold til Kyoto-avtalen kutte sine utslipp med 30 prosent innen 2020. Mer enn halvparten av kuttet må i henhold til avtalen tas hjemme. Når Skonhoft, Holtsmark og Midttømme argumentere for at Norge heller bør kjøpe kvoter enn å gjøre noe hjemme, ser de derfor bort fra disse forpliktelsene. De tre økonomene ser også bort i fra at et bredt flertall på Stortinget mener enda mer, to tredjedeler av klimaforpliktelsen, skal tas hjemme. De tre økonomenes vei til klimakutt vil derfor ikke bare bryte internasjonal rett, og sette Norge i klimapolitisk vanry, det vil også bryte med den politikk som alle partier på Stortinget (unntatt FrP) er enige om.

SKONHOFT, HOLTSMARK og Midttømme må gjerne mene at det ikke er økonomisk rasjonelt å kutte utslippene offshore, eller at det ikke er fornuftig å bygge ut mer fornybar kraft i Norge. Men skal de bli tatt på alvor i den klimapolitiske debatten, må de da komme opp med andre klimatiltak de mener er mer fornuftig å gjøre her til lands. Å påstå at Norge kan kjøpe seg fri helt og holdent ved hjelp av kvoter, er å kaste blår i øynene på folk.

Les mer:

- Er det ingen klimatiltak som monner?

- Dramatisk vekst i sol og vind

- Kamp om kullkraft i Polen

- Ny klimapolitikk kan skape ny industri

- Klimapsykologi og annen suppekoking

 

 

 

 

 

 

Publisert i EU, Fornybar energi, Klima, klimakvoter, Natur, Nyheter, olje, POLITIKK, Samfunn, Ukategorisert | Merket med , , , | 4 kommentarer

Klimapsykologene driver farlig suppekoking

Den siste uken har jeg havnet i en liten disputt med klimapsykologen Per Espen Stoknes og noen av hans meningsfeller. Bakgrunnen var en uttalelse Stoknes ga til NTB, der han antydet at hovedårsaken til at «vi snur ryggen til klimaproblemet», er at folk ikke frykter klimakrisen nok. Hadde et flertallet av befolkningen vært enda mer bekymret for klimakrisen, så ville klimaproblemet vært løst.

Er det slik vi løser klimaproblemet?

Er det slik vi løser klimaproblemet?

Jeg er uenig. Jeg mener at folk er mer enn nok bekymret for klimaproblemet og at spørsmålet vi nå må gi svar på er hvordan vi løser krisen rent politisk. Etter at jeg skrev en kronikk om dette i Dagbladet har jeg fått mange reaksjoner. Enkelte har problemer med å se ”nyanseforskjellene” mellom Stoknes og meg. Er ikke jeg og Stoknes egentlig enige? Er ikke hovedutfordringen heller alle de andre, de som ikke vil gjøre noe med klimagassutslippene? Jeg er ikke så sikker på det. La meg få bruke noen ord på å forklare hvorfor.

Stoknes sier han ønsker en mer positiv klimadebatt som ikke sprer avmakt. Det er vi enige om. Han vil fortelle om mulighetene som ligger i fornybarsamfunnet og at alt ikke ser svart ut. Det er vi også enige om. Vi er også enige om at det går alt for sakte med utslippskutt. Det vi er uenige om er hvorfor det går sakte. Og dette er en avgjørende uenighet. For skal vi løse problemet (med stillstanden i klimapolitikken), så må vi jo være enige om hva den skyldes?

Hvordan kan jeg mene at problemet ikke ligger hos «folk flest?» Vel, svært mange undersøkelser viser at folk er bekymret for klimaproblemet. En av disse er TNS Gallups klimabarometer som år etter år har vist en stabil og høy bekymring for klimaproblemet blant den norske befolkningen. Blant 15 store politiske saker folk er spesielt opptatt av, har klimaproblemet alltid vært rangert mellom plassene 4 og 6. I 2013 var folk eksempelvis mer bekymret for klimakrisen enn de var for finanskrisen i Europa, den økonomiske veksten og arbeidsledigheten. Når Stoknes og andre forståsegpåere likevel fortsetter å hevde at folk burde være enda mer bekymret (og i tillegg antyder at politikerne egentlig ikke kan gjøre noe før folk er enda mer bekymret), mener jeg de bidrar til mer avmakt enn mindre. Hvis folk ikke var bekymret for klimaproblemet, hvordan kan Stoknes da forklare at 9 av 10 nordmenn var misfornøyd med den rødgrønne regjeringens klimainnsats, hvordan kan han forklare at 6 av 10 nordmenn mener «politikerne gjør alt for lite for å begrense utslipp i Norge?», og hvordan kan han forklare at 2 av 3 mener Norge har et spesielt ansvar for å gjøre noe? (TNS Gallups Klimabarometer 2013). Her finnes det åpenbart andre forklaringer enn at folk ikke bryr seg om klimaproblemet.

Likevel er det mange som mener det samme som Stoknes. En av dem er kollegaen hans vad Handelshøyskolen BI, klimastrategen Jørgen Randers. Grunntesen hans er i likhet med Stoknes at folk egentlig ikke bryr seg om klimaproblemet. Beviset er at så få mennesker stemmer på grønne partier. Hadde folk virkelig vært bekymret for klimakrisen, hadde de flokket seg om partier som SV og Miljøpartiet de Grønne (MDG).

Denne uken fikk jeg høre det igjen. I et svarbrev til meg i Dagbladet hevder psykolog Anders Imenes at jeg velger å «se bort i fra at klimapolitikken vår er et resultat av en rekke individuelle valg gjort ved stemmeurnen». Skal vi tro Imenes har folk fått den klimapolitikken de fortjener. Flere burde ha stemt på partier som «ønsker å redusere klimagassutslippene», skriver han. Og i denne lille setningen tror jeg vi finner noe av feilen ved psykologenes tilnærming til emnet. For er det virkelig slik at et stort flertall av befolkningen ser bort i fra klimasaken ved valg?

Ved Stortingsvalget i 2009 sa 3 av 4 velgere at de la «stor vekt på miljøsaken» ved valget (Velgerundersøkelsen 2009). Likevel fikk SV bare  6,2 prosents oppslutning og Venstre falt under sperregrensen. Stoknes og Imenes sin forklaring på dette er at folk (selv om de var opptatt av miljøsaken) ikke rangerer klimasaken som viktig nok da de kom til stemmeurnen. Vi må med andre ord anta at Stoknes, Imenes og Randers har liten tillitt til Arbeiderpartiet og Høyre sine velgere. Skal vi tro klimapsykologene lider disse partienes velgere av «kognitiv dissonans». De vet at klimaproblemet er alvorlig, men velger likevel å ignorere det. Hadde de tatt klimaproblemet på alvor, ville de stemt SV, Venstre eller MDG.

Eller er dette et vrengebilde av hva klimapsykologene står for? Skal vi ta tesene deres på alvor, må vi nesen undersøke hva som ligger i påstandene deres. Imenes mener eksempelvis at beviset for at folk egentlig ikke bryr seg er at så få stemmer på partier som vil redusere klimagassutslipp. Javel. For å finne svar på hvilke partier han mener vi ikke burde ha stemt på har jeg saumfart programmene partiene gikk til valg på i 2013. Hvem er mot å redusere utslipp? Vi kan starte med partiet som nå sitter med statsministeren, Erna Solbergs Høyre. I valgprogrammet fra i høst kan man lese at Høyre vil «gjøre Norge til en pådriver for en ny internasjonal klimaavtale […] og arbeide for et ambisiøst mål for europeiske utslippsreduksjoner». Ok. Det kan se ut som om høyrevelgerne går fri for Imenes sin kritikk. De har åpenbart stemt på et parti de mener vil jobbe for å redusere klimagassutslippene. Hva så med Arbeiderpartivelgerne? Har de stemt på et parti som vil redusere utslipp?

I Arbeiderpartiet sitt valgprogram fra 2013 kan man lese: «Arbeiderpartiet vil være en pådriver i arbeidet for en omfattende og forpliktende internasjonal klimaavtale i 2015». Og videre: «Arbeiderpartiets mål er en langsiktig omstilling av Norge til et lavutslippssamfunn». Skal vi tro Imenes har med andre ord Arbeiderpartivelgerne gjort et godt klimavalg. De har stemt på et parti med en ambisiøs klimapolitikk. Jeg noterer meg at Ap-velgerne neppe lider av kognitiv dissonans.

Hva med Senterpartiets velgere? Da Senterpartiets Ola Borten Moe var olje- og energiminister ble han utskjelt for sin offensive oljepolitikk. For å forsyne verden med ren norsk olje, ville Olje-Ola bore hele veien til Nordpolen. Senterpartiets grønnfagre fikk svarte oljeflekker, mente mange. Kan det være Senterpartiets velgere Imenes og Stoknes mener lider av kognitiv dissonans? Ikke ifølge partiprogrammet. Det er krystallklart: Sp vil redusere utslipp ”i alle sektorer”.

Jeg fortsetter å lese valgprogram med stigende begeistring. KrF vil «arbeide for at Norges utslipp av klimagasser reduseres med minimum 30 prosent innen 2020». Venstre har som mål å «redusere CO2-utslippene med 40 prosent i Norge sammenliknet med 1990 innen 2020». Det samme målet har SV og Miljøpartiet de Grønne. Også Rødt vil redusere utslippene kraftig. Det er med andre ord unison enighet på tvers av alle partigrenser om at både de globale og norske klimagassutslippene må kraftig ned. Underlig. Unntaket må være FrP, tenker jeg. Jeg finner fram partiprogrammet deres for å få bekreftet mistanken. Der kan jeg lese: «Fremskrittspartiet skal føre en ansvarlig og fremtidsrettet klimapolitikk basert på fakta. Vi vil gjennomføre fornuftige tiltak for å redusere globale utslipp av klimagasser, og legger vekt på tiltak som vil ha generell god miljøeffekt, fremfor dyre symboltiltak. Vi vil kutte utslipp av klimagasser der hvor man får størst effekt». Jøss.

Selv klimaskeptikerne i FrP ønsker altså å redusere klimagassutslippene (selv om de kanskje ikke har så stor troverdighet i akkurat dette spørsmålet).

Vi ser at alle partier faktisk ønsker å redusere klimagassutslippene. Likevel går altså utslippene opp både i Norge og i verden. Det leder meg til å tro at det ikke nødvendigvis er viljen det er noe i veien med her til lands, men heller politikken. Og dette leder oss over på det mye vanskeligere spørsmålet om hva Stoknes, Imenes og de andre klimapsykologene faktisk mener om konkrete klimapolitiske tiltak? Hva med den norske elbil-satsingen? Er det en dyr og formålsløs subsidiering av rike menneskers bilbruk, eller er det en klimapolitisk suksess som kan sikre kutt i utsleppene fra bilparken vår? Eller elektrifisering av sokkelen? Kritikerne hevder det er bortkastede penger, mens tilhengerne mener det er den mest effektive måten å kutte utslipp offshore (om du ikke stenger ned hele oljevirksomheten). Og hva med statens milliardkjøp av klimakvoter? En effektiv måte for Norge å hjelpe fattige land å kutte, eller bare en billig måte å snike seg unna utslippsreduksjoner her hjemme? Vi ser at det er veldig lett å være for å kutte utslipp. Problemene oppstår i diskusjonen om hvordan vi skal gjøre det.

Det er neppe slik at motstanderne av elektrifisering lider av kognitiv dissonans? Det tror jeg heller ikke tilhengerne av elbiler gjør. Derfor mener jeg også at klimapsykologenes forklaringsfaktorer er en tynn suppe. Ved nærmere undersøkelse inneholder den verken substans eller mening. Vi kan ikke tvinge folk til å være for den klimapolitikken vi selv mener er best. Men vi kan hjelpe folk å skille dårlig klimapolitikk fra god klimapolitikk. Så langt har ikke klimapsykologene vært særlig behjelpelige på det området. I stedet har deres psykologisering av hele politikkområdet blitt en effektiv lynavleder for dem som mener hovedproblemet ligger hos den enkelte av oss, og ikke i politikken som føres. Sett i en slik sammenheng er kanskje ikke hovedproblemet de andre likevel, de som ikke vil gjøre noe med klimagassutslippene. Kanskje er hovedproblemet heller en særnorsk klimadiskurs som konsekvent forsøker å skyve ansvaret for klimakrisen nedover.

Les mer:

- Er klimakrisen et psykologisk problem? [Kommentar i Dagbladet].

- De nye miljøpessimistene [Kommentar i Morgenbladet  om Jørgen Randers sitt ønske om å begrense demokratiet i miljøsaken].

- Det skjer ingenting, men hvorfor? [Morgenbladet].

- Psykologien kan ikke ignoreres [Anders Imenes sin kommentar i Dagbladet].

Publisert i Klima, Natur, Nyheter, psykologi, Samfunn, Ukategorisert | Merket med , | 7 kommentarer

Er klimakrisen et psykologisk problem?

Er det slik at svensker og dansker ikke har det samme genet som nordmenn, kanadiere og saudiarabere? Genet som gjør oss immune mot klimainformasjon?

Psykologiske teorier blir stadig vanligere for å forstå klimaproblemet. Det ligger i vår natur å tenke kortsiktig. Derfor er det vanskelig for menneskene å løse problemer som ligger langt fram i tid, forårsaket av handlinger vi foretar i dag.

Påstanden er så enkel at den er umulig å si seg uenig i. Derfor har den ene nyhetskanalen etter den andre latt seg friste til å koke suppe på den. Enkelte forskere har til og med gjort det til sport å leve av den. En av dem er ”klimapsykolog” Per Espen Stoknes.

Denne uken var han i nyhetene igjen. I en NTB melding som sto på trykk i aviser over hele landet, hevdet Stoknes at vi mennesker lider av en slags kollektiv, kognitiv dissonans: ”Derfor snur vi ryggen til klimaproblemet” ble overskriften. Som om det var en sannhet.

At nordmenn rangerer klimakrisen som et mer alvorlig problem enn finanskrisen i Europa, ble ikke nevnt. Heller ikke at nordmen har vær stabilt bekymret for klimakrisen i mange år. Det passet ikke inn i forklaringsmodellen.

Psykologi er et interessant fag. Men når det tas i bruk for å forstå komplekse samfunnsmessige sammenhenger, er det grunn til å være på vakt. Hvordan forklarer ”klimapsykologen” at utslippene går opp i land som produserer olje, mens de går ned i land som produserer vindmøller?

Stoknes får støtte fra den amerikanske sosiologen Kari Marie Norgaard. Hun har gjort 46 dybdeintervjuer i en bygd på vestlandet, og konkluderer med at klimakunnskap ikke har noen virkning på nordmenn: ”Klimaendringene er også mest tydelig i nord. Dette gjør paradokset enda større,” sier hun.

Jeg betviler ikke Norgaards funn. Det er mulig at mange nordmenn føler avmakt i forhold til klimaproblemet. Jeg betviler heller ikke Stokknes sine generelle betraktninger om at mennesket tenker kortsiktig. En må imidlertid spørre seg hva slike generelle sannheter om menneskets natur har av betydning når vi skal forstå, og helst løse klimakrisen? Ja, mennesket har en iboende grådighet i seg. Og ja, vi har en iboende evne til å tenke kortsiktig. So what? Mennesker har også andre iboende egenskaper, som evnen til empati og en grunnleggende evne til å samarbeid for å løse problemer. Men ingen av disse psykologiske erkjennelsene kan forklare hvorfor utslippene går opp i Norge, mens de går ned i Danmark.

Hva er da årsaken til at utslippene øker så kraftig i land som Norge og Canada, mens de går kraftig ned i land som Sverige og Danmark? Er det slik at svensker og dansker ikke har det samme genet som nordmenn, canadiere og saudi arabere? Genet som gjør oss immune mot klimainformasjon? Eller kan det tenkes at årsaken heller ligger i Norge og Saudi Arabias avhengighet av olje, og Canadas avhengighet av oljesand? Kanskje er det slik at vårt lands objektive ståsted i verdensøkonomien, har konsekvenser for våre politikeres subjektive standpunkt i klimapolitikken?

Jeg tror en slik forklaring er mer plausibel. Hva et samfunn produserer og lever av, påvirker innbyggernes og ikke minst politikernes politiske holdning til klimaproblemet. Om forklaringen var rent psykologisk, at nordmenn led av en kognitiv dissonans i forhold til klimaproblemet, som andre folkeslag ikke led av, så måtte jo løsningen være å sette hele det norske folk i en omfattende gruppeterapi iscenesatt av FNs klimasekretariat? Mon tro om Stoknes vil foreslå en slik løsning og bringe den med seg til neste klimatoppmøte? Personlig tror jeg heller vi bør jobbe for å gjøre norsk økonomi mindre avhengig av oljen. Om Norge gjør seg mindre økonomisk avhengig av olje, er min tese at nordmenns «kognitive dissonans» ift klimaproblemet, også vil bli mindre.

Kronikken har tidligere stått på trykk i Dagbladet

Les mer:

- Klimakvoter uten innhold

- Bomskudd fra NRK

- Tillitten til regjeringens klimapolitikk på bunnivå

- Ny klimadebatt i emning

- Dramatisk vekst i sol og vind

- Kamp om kullkraft i Polen

- Ny klimapolitikk kan skape ny industri

- Norge kjøper flere klimakvoter

- Om vindkraft i Kina (Teknisk Ukeblad)

- Tyskland satser fornybart

Publisert i Fornybar energi, Klima, klimakvoter, olje, POLITIKK, psykologi, Samfunn, Ukategorisert | Merket med , | 2 kommentarer

Klimakvoter uten innhold

Norge sprøyter milliarder av kroner inn i søkkrike kinesiske energiselskaper. Tilbake får vi klimakvoter uten innhold. Kan Norge leve med en klimapolitikk som ikke gir resultater?

Norge har kjøpt mer enn 4 millioner klimakvoter fra kinesisk vindkraft. (Foto: Erik Martiniussen)

Norge har kjøpt mer enn 4 millioner klimakvoter fra kinesisk vindkraft. (Foto: Erik Martiniussen)

Kjøp av klimakvoter har blitt det viktigste virkemidlet i norsk klimapolitikk. De siste fem årene har staten kjøpt 26 millioner klimakvoter fra fattige land.

Det tilsvarer halvparten av Norges årlige klimagassutslipp, og har kostet oss mer enn 2 milliarder kroner.

Argumentet for å kjøpe slike kvoter har vært at det er mer «effektivt» enn å investere penger i klimatiltak i Norge. Slik får vi større utslippsreduksjoner per investerte krone, hevdes det.

Stemmer analysen?

Jeg har brukt to år på å undersøke nettopp det. Funnene jeg har gjort er publisert i boken «Drivhuseffekten – klimapolitikken som forsvant», og er nedslående. For klimaet er gevinsten av norske kvotekjøp nærmest null. De fleste av prosjektene Norge investerer i ville blitt realisert uavhengig av norsk støtte, og er dermed ren symbolpolitikk.

Noen eksempler

I Guangdong provinsen i Kina, har staten kjøpt 254.000 klimakvoter fra en stor sementfabrikk. Det har kostet Norge rundt 20 millioner kroner. Pengene skal angivelig gå til å produsere strøm fra overskuddsvarme i fabrikken. I utgangspunktet er det et godt prosjekt.

Redusert strømforbruk reduserer kullforbruket, og der igjennom klimagassutslippene.

Men om det skal gi mening at Norge avskriver disse utslippsreduksjonene hjemme, må vi anta at prosjektet ikke ville blitt realisert uten norsk støtte. Slik forholder det seg ikke. Conch sement som eier fabrikken har nemlig startet et stort Joint venture med japanske Kawasaki Heavy Industries. De vil installere denne teknologien på alle kinesiske sementfabrikker, også de Norge kjøper kvoter fra. Årsaken til at de gjør det, er at det er lønnsomt.

Eksperter snakker om en nedbetalingstid på under to år. Og ikke nok med det. Teknologien er også lovpålagt av kinesiske myndigheter.

The Waste Heat Recovery Plant, som den kalles, er utpekt som en «nøkkelteknologi» av myndighetene i Beijing. Bedrifter som velger å ta den i bruk får statsstøtte for å gjøre det. På toppen av dette kommer de norske klimakvotepengene som en ekstra gevinst. De utløser dermed ikke nye klimakutt. Likevel har Norge kjøpt 4 millioner kvoter fra slike prosjekt.

Vindkraft lønnsomt

Tilsvarende har staten kjøpt fire millioner klimakvoter fra kinesisk vindindustri. Kina er i dag det landet i verden med mest vindkraft. Det skyldes ikke salg av klimakvoter, men en ordning der selskapene får mer betalt for strøm levert fra vindkraft enn strøm levert fra kullkraft. Det har gjort det svært lønnsomt å bygge ut vindkraft i Kina. Salg av klimakvoter kommer stort sett som en ekstra profitt. Den amerikanske energiforskeren Barbara Haya ved Berkeley-universitetet i USA har studert 80 slike klimakvoteprosjekt innenfor energisektoren i Kina og India.

Hun fant at tre av fire av prosjektene var i full drift før de var registrert som kvoteprosjekt av FNs klimakvotestyre.

Selv besøkte jeg i fjor et stort vindkraftverk i Hebei-provinsen i Kina, som Norge har kjøpt klimakvoter fra. Klimakvotekontrakten ble inngått i mars 2009. Likevel viser satellittdata fra Google Earth at kraftverket var under oppføring allerede i mars 2008. Eksemplene viser med all tydelighet at svært mange vindkraft og vannkraftverk i Kina ikke er avhengig av klimakvotesalg for å bli realisert.

Ved et veiskille

For den rødgrønne regjeringen var kvotekjøpene del av en plan om å overoppfylle Kyoto-avtalens første forpliktelsesperiode med 10 prosent. Denne perioden utløp i 2012. Norsk klimapolitikk står derfor ved et veiskille.

Vi kan fortsette Stoltenbergs kvotestrategi fram mot 2020, eller vi kan utvikle en ny politikk med større vekt på teknologisk omstilling her hjemme.

Kvotekjøp i fattige land kan fremstå som billig på papiret. Men om kvotene ikke fungerer er pengene bortkastet. Jeg vil derfor utfordre statsminister Erna Solberg og miljøvernminister Tine Sundtoft: Kan de leve med en klimapolitikk som ikke gir resultater?

Om den blåblå regjeringen vil styrke klimapolitikken, må den våge å satse mer penger på teknologiutvikling her hjemme.

Kjøp av klimakvoter i fattige land vil aldri gi det teknologiske skifte som må til for å kutte verdens utslipp med 80 prosent. I stedet trengs det store omstillingstiltak i høykostland, som kan bidra til å presse prisen på fornybar energi ned. Tyskland og Danmark er i ferd med å få det til. Kan vi håpe på at Norge følger etter?

Kronikken har tidligere vært på trykk i VG [Se link]

Les mer:

- Dramatisk vekst i sol og vind

- Kamp om kullkraft i Polen

- Ny klimadebatt i emning

- Norge kjøper flere klimakvoter

- Om vindkraft i Kina (Teknisk Ukeblad)

- Tyskland satser fornybart

Publisert i EU, Fornybar energi, Industri, Kina, Klima, Klimaforhandlinger, klimakvoter, Kullkraft, olje, POLITIKK, Samfunn, vindkraft | Merket med , , | Legg igjen en kommentar

Dramatisk vekst i sol og vind

Alle piler peker oppover for solenergi og vindkraft. Det Internasjonale Energibyrået (IEA) undervurderer vekstratene.

Erik Sauar med bakgrunn fra REC og Differ skriver i Dagens Næringsliv om hvordan IEA konsekvent har undervurdert vekstratene i solenergi og vindenergi (16.1.14)

Erik Sauar med bakgrunn fra REC og Differ skriver i Dagens Næringsliv om hvordan IEA konsekvent har undervurdert vekstratene i solenergi og vindenergi (16.1.14)

Mange skriver for tiden om den eksponentielle veksten i fornybar energi. Aftenpostens Ole Mathismoen hadde nylig en kommentar om en ny og grønn industriell revolusjon [Les kommentaren her]. Selv har jeg selv skrevet om hvordan Kina på ti år ble  verdensledende på vindkraft, og hvordan Tyskland sikter mot å bli fossilfritt [Les mer om tysk fornybarpolitikk].

Likevel tyder mye nå på at vekstratene i fornybar energi er større enn noen skulle tro. I Dagens Næringsliv kan vi i dag (16. januar) lese om hvordan Det Internasjonale Energibyrået gang på gang har undervurdert hvor raskt prisene faller på elektrisitet og komponenter i vind og solbransjen. Mannen som har skrevet kronikken er verd å lytte til. Erik Sauar har vært teknologidirektør i REC, er styremedlem i ZERO, og har selv gitt råd til IEA om fornybar energi. Nå skriver han om hvordan IEA neglisjerer vekstratene i sol og vind. Han viser bl.a til at kostnadene i solindustrien i dag nesten er på nivå med hva IEA mente den ville være i 2030. Han skriver om hvordan sjefene i IEA avviste nye tanker som ”ikke passet inn”, og hvordan IEA rapportene mangler grunnleggende innsikt i teknologiutviklingen innenfor solenergi.

De pessimistiske anslagene til IEA påvirker den internasjonale (og ikke minst den norske) energidebatten. Internasjonalt overinvesteres det i fossil energi. Og i Norge kanaliseres store investeringer til ytterligere leting etter olje- og gass i Barentshavet og Norskehavet, heller enn til framtidens energi. I dag investeres 9 av ti kroner i norsk industri i Olje og gass. Seinest i går hadde Nationen oppslag om hvordan Østlandet og Agder-fylkene har havnet i ”oljeskyggen.” På Østlandet blir tradisjonell industri lagt ned, mens flere og flere industribedrifter heller investerer i olje og gass. Resultatet er at norske klimagassutslipp går i været, samtidig som Norge blir mer og mer oljeavhengig.

Dette og mer til skriver jeg også om i boken min ”Drivhuseffekten – klimapolitikken som forsvant” [[Les mer om boken her]. Der dokumenterer jeg hvordan en særnorsk politisk-økonomisk tenkning har lagt grunnlaget for dagens oljeavhengighet. Overinvesteringene offshore legitimeres gjennom at de økonomiske verdiene omdisponeres til verdipapirspekulasjon og eiendomsinvesteringer (gjennom oljefondet).

Til tross for den økonomiske krisen vokser vindkraften bare mer og mer for hvert år som går.

Til tross for den økonomiske krisen vokser vindkraften bare mer og mer for hvert år som går.

Heldigvis er det en gryende diskusjon på gang om veien videre. I går hadde Dagsavisens Hege Ulstein en god kommentar om dette i Dagsavisen [Les den her]. På mandag reises jeg selv til Stord for å snakke om det samme under Samtidsdagane på Høyskolen der [Les mer om Samtidsdagane 2014 her].

Verden er inne i en dyp økonomisk krise. Økonomen Paul Krugman har lenge argumentert for at det må offensive investering til i ny infrastruktur for å få oss ut av uføret. Disse investeringene bør skje i fornybar energi. Tyskland er i dag motoren i Europeisk økonomi. Mange mener årsaken er de store velferdskuttene tyskerne har vært igjennom. Men vel så viktig (og kanskje svært undervurdert) er de store investeringene landet de sist tolv årene har gjort i fornybar infrastruktur. Over hele Tyskland popper det opp vindkraftverk og solkraftverk. Det har skapt et enormt hjemmemarked for fornybar energi som omsetter for milliarder, og en ny industri der mer enn 300.000 mennesker er ansatt. Det er flere enn det jobber mennesker i norsk oljebransje. Kanskje noe å tenke på for oljeavhengige nordmenn.

Les mer:

Ny klimadebatt i emning

Om vindkraft i Kina (Teknisk Ukeblad)

Tyskland satser fornybart

Norske kvotekjøp fungerer ikke (Kronikk i VG)

Norske økonomer ødeleger klimadebaten (NRK)

Publisert i EU, Fornybar energi, Industri, Kina, Klima, POLITIKK, Samfunn, solenergi, vindkraft | Merket med , , , , | 2 kommentarer