Sellafield stanser ikke utslipp av radioaktivitet

TV2 rapporterte tirsdag at Sellafield stenger i 2018. En stor seier vil mange mene. Det er et stykke fra sannheten.

Gjennom dette røret slipper Sellafield årlig ut millioner av liter med radioaktivt avfall til sjøen (Foto: Erik Martiniussen)

TV2 kunne tirsdag melde at det britiske Sellafield-anlegget stenger i 2018. I utgangspunktet framstår det som en god nyhet vil mange mene, men er man bekjent med fakta i saken vil man vite at det i beste tilfelle er en bekreftelse av status quo.

Sellafield-anlegget har vært en torn i øyet for folk langs kysten her til lands i over tretti år. Årsaken er de store utslippene av radioaktivitet fra anlegget, og faren for uhell ved lagrene for flytende atomavfall. Selv var jeg i mange år aktiv i kampen mot Sellafield og jeg ser ingen grunn til å feire gårsdagens nyhet. Årsaken er at jeg mener vedtaket som nå er gjort innebærer en forlengelse av driften på Sellafield, og ikke en nedleggelse slik enkelte synes å tro. Dermed fortsetter også utslippene av radioaktiv stråling.

La meg forklarer dette litt nærmere: Sellafield-anlegget består av to ulike reprosesseringsanlegg. Begge anleggene er bygd for å produsere plutonium, en prosess som fører til store utslipp av radioaktivt avfall. Det eldste anlegget sto klart i 1964, og fikk det klingende navnet B205. Det mest ”moderne” anlegget sto klart i 1993 og fikk navnet THORP. Av disse to er B205 det verste og mest forurensende.

Opprinnelig skulle B205 stenges i 2012, mens THORP hadde en beregnet levetid på 25 år, og skulle stenges i 2018 (og ikke seinere enn 2020). Men de siste årene har det vært fornyet debatt rundt stengningsdato. Årsaken er et økende antall tekniske problemer ved anlegene, samt sviktende økonomi som har ført til at flere og flere har stilt spørsmålstegn ved denne måten å behandle atomavfall på. En evaluering ble satt i verk i 2010. Mange håpet den ville konkludere med at reprosesseringen, og utslippene av radioaktivitet burde opphøre. Det gjorde den altså ikke. I stedet fastholder evalueringen som nå er publisert at THORP skal fortsette driften fram til 2018, mens B205 får fortsette driften helt fram til 2016! Dette vedtaket innebærer med andre orde en forlengelse av driften ved Sellafield, og ikke en nedleggelse slik man kunne få inntrykk av i norske medier.

Alternativene til reprosessering har vært kjent lenge. I de fleste land med kjernekraftverk planlegger man å deponere farlig atomavfall og brukt atombrenselet dypt nede i fjellet. Det er et alternativ som er langt å foretrekke framfor reprosessering, og en løsning også Storbritannia kunne ha valgt. At de likevel velger å fortsette den kjemiske behandlingen av avfallet, og slippe ut dritten fra plutoniumsproduksjonen til havs, er derfor en skam. Til sin engelske lokalavis, uttaler sågar ledelsen ved Sellafield at de langt på vei er fornøyd med vedtaket, og at det nå gir dem 8 nye år å drive lobby for at det blir bygd et nytt reprosesseringsverk i Sellafield, etter at de gamle blir stengt.

Jeg besøkte Sellafield for første gang i 1998. Det var som miljøjournalist for Natur og Ungdom sitt medlemsblad Putsj. Det vi så den gang gjorde inntrykk, og i årene som fulgte la jeg journalistblokka til side for å vie meg til kampen mot Sellafield. I 2000 var Sellafield på dagsorden under et ministermøte i København. Jeg deltok som representant for sivilsamfunnet, og holdt innlegg mot han som var miljøvernminister i Storbritannia den gang, John Prescot fra Labour. Den norske og den irske delegasjonen var fornøyd, men innlegget virket ikke å gjøre nevneverdig inntrykk på Prescot. Derfor bestemte jeg meg for å jobbe langsiktig. I 2001 var jeg heldig å fikk jobb i Miljøstiftelsen Bellona. Bellona var rett sted å føre kampen videre den gang. Frederic Hauge var personlig engasjert i saken og var en inspirerende og faglig dyktig leder. Selv skrev jeg Bellonas rapport om Sellafield og var med på å drive Bellonas arbeid for å stanse utslippene av ett av de mest forurensende stoffene, technetium-99 (tc-99). Vi fikk til et tett samarbeide med grasrotaktivistene i Lofoten mot Sellafield, og sammen med daværende miljøvernminister Børge Brende skapte vi et kraftig press i saken som ga resultater. I 2004 bestemte britene seg for å rense Tc-99.

I etterkant av vedtaket som ble gjort den gang, var det mange som sluttet å jobbe mot Sellafield. Selv var jeg en av dem som la Sellafield-saken bak meg for å forsett å arbeide som journalist. De som fortsatte kampen fortjener derfor all den honnør de kan få. Likevel er det med en viss skuffelse jeg registrerer at Bellona jubler over denne månedens vedtak i Storbritannia. Jeg benytter derfor anledningen til å advare både Bellona og Miljøvernminister Erik Solheim mot å innkassere denne seieren for tidlig. Slik jeg ser det er det all grunn til å holde trykket oppe.

Les mer:

Tyskland faser ut atomkraft

Hva skjer med norsk atomavfall?

Reprosessering i Frankrike

Hva skjedde egentlig i Tsjernobyl?

About these ads

Om Erik M

Jeg som skriver denne bloggen har arbeidet med klima og energispørsmål i snart 20 år, og har bakgrunn fra flere miljøorganisasjoner. I dag arbeider jeg som journalist og skriver på en bok om norsk klimapolitikk. Av utdanning er jeg statsviter, med fordypning i emnene organisasjonsteori, midtøstenkunnskap og amerikansk sikkerhetspolitikk.
Dette innlegget ble publisert i Atomkraft, kjernekraft, Natur, Nyheter, POLITIKK, Samfunn, Ukategorisert og merket med , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s