Neppe nytt klimaforlik

Jeg tviler på at det blir noe nytt klimaforlik på Stortinget. Høyre sikter mot regjering og vil være uvillige til å forplikte seg. Jeg håper jeg tar feil.

Det er som om jeg aner et gjesp fra journalister, når det tales om et nytt klimaforlik på Stortinget. Forhandlingene har vært lite omtalt, for konsensus skaper aldri overskrifter. Jeg tror likevel journalistene vil få den konflikten de ønsker seg. For Høyre vil neppe inngå noe nytt klimaforlik. Det er min analyse.

Høyre bryter

Det var i 2008 alle partiene på Stortinget inngikk et bredt klimaforlik, der de ble enige om at Norges klimagassutslipp skulle kuttes med 30 prosent innen 2020 (i forhold til 1990).

2/3 av kuttene skulle tas innenlands.

FrP var det eneste partiet som ikke var med på forliket, kanskje ikke så rart – all den tid partiet egentlig mener at det ikke finnes noe menneskeskapt drivhuseffekt.

Målet ble av mange regnet som ambisiøst, et relativt begrep, men etter min mening er det i hvert all ikke uambisiøst.

Men siden 2008 er dessverre lite skjedd for å få redusert norske utslipp. Framfor reduksjoner har vi fått økning i utslippene, både fra nye gasskraftverk, ny gassproduksjon og mer biltrafikk.

Dette fikk Høyres Nikolai Astrup til å uttale i Aftenposten så seint som i mai, at ”Det ikke er mulig å innfri klimaforliket innen 2020”, og utdypet overfor journalisten: ”Det er helt urealistisk å nå målet om to tredjedels kutt innen 2020. Det er for kort tid igjen.

Må ta ansvar

Men til tross for at finansdepartementet lenge hadde ment det samme som Astrup, blem målene fra klimaforliket fra 2008 nedfelt i regjeringens klimamelding. Spørsmålet nå er om regjeringen og den borgelige koalisjonen (om man kan kalle dem det) klarer å bli enige om å opprettholde målet. Med tanke på at Høyres miljøpolitiske talsmann (Nikolai Astrup) mener et slikt mål nå er ”umulig å nå”, kan det bli vanskelig.

Skal vi tro meningsmålinger er Høyre nå et langt større parti, enn de var i 2008. Regjeringsmakt i 2013 er langt fra usannsynlig. Da kan et nytt klimaforlik med Ap, SV og Sp fort bli en byrde. Det er en byrde jeg tror Høyre vil si nei takk til.

Det var lett for Høyre å inngå klimaforlik i 2008. Da satt de langt fra regjeringsmakten. Verre er det når de selv kan bli skyteskive uinnfridde miljøkrav.

Ikke et ”lureforlik”

Og her kommer vi til et viktig poeng: Det eksisterer en utbredt misforståelse blant enkelte i miljøbevegelsen om at klimaforliket egentlig er et slags ”lureforlik” (Se b.a hva Guri Tajet i FIVH har skrevet i Aftenposten.)

Bakgrunnen for denne påstanden, er at man i klimaforliket har tatt hensyn til at klimagassutslippene faktisk vil øke – før man klarer å redusere dem. La meg forklare:

I 1990 var norske klimagassutslipp på 50 millioner tonn. Et kutt på 30 prosent betyr at utslippene må reduseres til 35 millioner tonn – altså et kutt på 15 millioner tonn CO2. To av tre utslippskutt skal tas på hjemmebane. Det betyr at vi i 2020 kan kjøpe 5 millioner klimatonn i utlandet, og redusere 10 millioner tonn på hjemmebane.

Men da partene på Stortinget inngikk klimaforliket var de forutseende. De forsto at det ikke ville være nok å bare kutte 10 millioner tonn. Man måtte også ta hensyn til at utslippene hele tiden vokste i ulike sektorer samtidig som man gjennomførte kutt – man har ikke total kontroll over samfunnets utvikling.

Ifølge den såkalte ”referansebanen” ville de norske utslippene i 2020 være på hele 59 millioner tonn i 2010, om man ikke satte i verk tiltak

I klimaforliket er det derfor til referansebanen man tar utgangspunkt i, når man skal beregne hvor mye man må kutte. Det holder med andre ord ikke å kutt 15 millioner tonn CO2 for å nå klimaforliket, man må ta hensyn til den generelle utslippsøkningen i samfunnet, og kutt hele 24 millioner tonn CO2, som er differansen mellom mulige utslipp i 2020 og utslippene i 1990. To tredjedeler av 24 millioner tonn = 16 millioner tonn CO2. Fasiten er med andre ord at det må kuttes hele 16 millioner tonn CO2 innen 2020. I klimaforliket er dette omtalt helt konkret. Det tales det om et kutt på mellom 15 og 17 millioner tonn CO2 innenlands. Tiltakene for å få det til er foreslått i en egen rapport fra Klima- og forurensingsdirektoratet (Klif).

Mye står på spill

Å påstå at dette ikke er ambisiøst, blir på mange måter urimelig. I hvert fall om man i det hele tatt vil forholde seg til politiske realiteter.

Men nå er det fare for at målet ikke lenger vil være forankret i Stortinget. Om Høyre bryter ut av forhandlingene, vil regjeringens ambisiøse klimamål kunne skiftes ute med en ny regjering. Høyre kan skylde på at de rød-grønne har gjort for lite i deres regjeringsperiode, mens de rød-grønne kan peke nese til de borgelige som ikke vil oppretthode målet.

Et slikt blame game, er det bare oljeindustrien som tjener på.

Internasjonalt vakler klimaforhandlingene nå på slakk line. Skal vi klare å få med oss land som Kina og India på en ny internasjonal avtale, er det avgjørende at rike land som Norge ikke bryter sine egne mål. Jeg håper derfor jeg tar feil i mine politiske antakelser, og at forhandlingene på Stortinget fører fram.

Det er mer som nå står på spill i Stortinget, enn hva norske journalister synes å tro.

Les også:

Nytt klimaforlik ikke godt nok

 

About these ads

Om Erik M

Jeg som skriver denne bloggen har arbeidet med klima og energispørsmål i snart 20 år, og har bakgrunn fra flere miljøorganisasjoner. I dag arbeider jeg som journalist og skriver på en bok om norsk klimapolitikk. Av utdanning er jeg statsviter, med fordypning i emnene organisasjonsteori, midtøstenkunnskap og amerikansk sikkerhetspolitikk.
Dette innlegget ble publisert i Klima, Klimaforhandlinger, Nyheter, olje, POLITIKK, Samfunn og merket med . Bokmerk permalenken.

2 svar til Neppe nytt klimaforlik

  1. Gunnell Sandanger sier:

    FNs klimapanel har beregnet at rike land må kutte egne utslipp med 25-40% innen 2020 sammenlignet med 1990-nivå for å kunne sikre at den globale temperaturøkningen ikke overstiger rundt to grader. Selv med 40% kutt så er det usikkert om vi forhindrer en oppvarming på over to grader. Derfor har miljøorganisasjoner i mange år sagt at utslippene innenlands må kuttes med 40 prosent.

    Regjeringen gikk ut med et utslippsmål om at Norge skulle kutte 30% – i forhold til 1990-nivå. I forbindelse med klimaforliket ble partene enige om 2/3-dels kutt innenlands. Det som ikke kom klart frem var at dette ikke var i forhold til 1990-nivået, men i forhold til referansebanen, dvs antagelsen om hvor utslippene våre kom til å være i 2020 uten tiltak. Så klimaforliket ble enige om at Norges utslipp skal være på 45 – 47 millioner tonn i 2020, som dannet grunnlaget for klimakur og klimameldingen. Dette er 6-10 prosents kutt i forhold til 1990-nivå. dersom skogopptak på 3 millioner tonn inkluderes, skal utslippene være på 42 – 45 millioner tonn i 2020.

    «Lureforliket» er altså kommunikasjonen rundt ambisjonen som har vært tvetydig og veldig egnet til å misforstå. Derfor har det ofte stått i media at Norge skulle kutte med 30% i forhold til 1990 og at 2/3 av dette skulle taes innenlands.

    Flere land har høyere ambisjoner enn oss. Storbritannia vedtok en klimalov i 2008, og fulgte opp med å forplikte seg til at utslippene i 2020 skal være 34 prosent lavere enn i 1990.

  2. Erik M sier:

    Hei Gunnell!
    Takk for denne presiseringen.
    Jeg er enig med deg i at ambisjonene i norsk klimapolitikk er for lave. Jeg mener likevel at det forliket som Stortinget inngikk i 2008 var svært viktig.

    Selv om 1/3 av de norske kuttene skal gjennomføres ved kjøp av klimakvoter, vil en gjennomføring av forliket innebære et viktig kursskifte i norsk politikk som er viktig om vi siden skal kunne komme lengre, og skjerpe kravene. Derfor mener jeg det også er viktig å forsvare.

    Det ”nye” klimaforliket inneholder ingen referanse til de viktige målene fra 2008. Det gjør det mye svakere. Målene om å gjennomføre 2/3 av kuttene på hjemmebane, står heller ikke sterkt i den nye klimameldingen. I den står det at: ”Norge skal fram til 2020 påta seg en forpliktelse om å kutte de globale utslippene av klimagasser tilsvarende 30 prosent av Norges utslipp i 1990.”Altså ingen klar referanse til at to tredeler av kuttet skal tas nasjonalt.
    Det pekes riktignok på at det er viktig å gjøre kutt hjemme også, men det eneste stedet i meldingen der ”to tredjedelers målet” er referert i meldingen, er der hvor klimaforliket fra 2008 er omtalt. Skyter man ned klimaforliket fra 2008, står man derfor i fare for å skyte ned det viktigste målet i den nye klimameldingen også. Da er det lite igjen.

    Samtidig var klimaforliket fra 2008 viktig, fordi det bandt opp opposisjonen til langsiktige klimamål. Når opposisjonen nå sår tvil om målet er mulig å oppnå, er det viktig å binde dem til masta.

    Jeg syns derfor det blir feil å framstille klimamålet fra 2008 som noe lureforlik. Politisk sett er det ambisiøst (med tanke på at Norge er en oljenasjon) – og i dag er det et viktig fundament å bygge videre på. Forsvinner det fundamentet, er jeg redd hele byggverket raser sammen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s