Det skjer ingenting – men hvorfor?

Mange synes å være enige om at klimapolitikken står i stampe både i Norge og i verden for øvrig. Hva som er årsaken til stillstanden er det større uenighet om.

For to uker siden skrev jeg en kronikk i Morgenbladet der jeg tok for meg «De nye miljøpessimistene». Felles for disse pessimistene er at de mener det er ”folk flest” som er årsaken til stillstanden.

Klimastrategen Jørgen Randers (han kaller seg faktisk det) er kanskje den fremste representanten for dette synet. Både gjennom intervju i Morgenbladet, og i en debatt med meg på Dagsnytt18 [se debatten her], innrømmet han åpent (nærmest med en viss stolthet) at han er miljøpessimist. Folk forstår ikke alvoret i miljøproblemet, ergo må vi innskrenke demokratiet, hevder han. At jeg har kritisert ham for dette, har skapt reaksjoner.

Om Randers hadde vært alene om sitt syn, ville jeg valgt å se på utspillet som et ønske om å skape frisk debatt. Men mitt poeng er at Randers langt i fra alene. Tvert i mot mener jeg Randers sin miljøpessimisme er del av en tendens i norsk miljødebatt, der store kollektive utfordringer i større og større grad analyseres som et resultat av folks individuelle hverdagsvalg.

Jeg mener denne analysen er banal, pessimistisk og lite konstruktiv. Den er banal, fordi den overser viktige strukturelle og økonomiske årsaker til klimaproblemet, den er pessimistisk fordi den avviser at endring er mulig (folk er jo uansett ikke villig til å gjøre noe), og den er lite konstruktiv fordi den skaper avstand mellom miljøbevegelsen og folk flest.

Meningsmålinger som viser at folk ønsker å gjøre noe med klimaproblemet, passer tydelig ikke inn i Jørgen Randers sin verdensforståelse.

Dersom man velger å tro på meningsmålinger og spørreundersøkelser er det dessuten stor grunn til å ha tillitt til folk flest. Europabarometeret (pdf) er en av de største holdningsundersøkelsene som er gjort i Europa. Den viser at folk ønsker å gjøre noe med klimaproblemet, de er villig til å betale mer for miljøvennlig produkter, og de er villig til å redusere levestandarden om det kan gagne deres barn og barnebarn. Dette er stikk i strid med Randers sine påstander. Derfor tror jeg også Randers tar feil, og at vi må lete etter andre forklaringer på stillstanden i norsk og internasjonal klimapolitikk enn at ”folk ikke er villig til å gjøre noe”.

La meg peke på en viktig faktor som jeg selv mener har betydning; fossilindustriens store innflytelse på økonomi og politikk. Oljeutvinning er ekstremt lønnsomt. Amerikanske ExxonMobile tjener nå mer penger enn noe annet selskap har gjort gjennom hele historien, Chevron ligger ikke langt etter. Dersom politikerne velger å la oljen ligge vil disse selskapene tape store penger. Det har de ikke lyst til.

Det har lenge vært kjent at ExxonMobile finansierer klimaskeptikere for å skape forviring om det vitenskaplige grunnlaget om klimakrisen. Samtidig har oljeselskapene finansiert tenketanker og organisasjoner som har lobbet mot ethvert klimatiltak i USA. I Europa har Statoil lobbet mot et forslag om å forby import av oljesand.

En annen faktor jeg tror er viktig (kanskje spesielt i Norge) er økonomenes grep om klimapolitikken, noe som blant annet er påpekt av professor i historie Kristin Asdal. I Norge er hele kvoteregnskapet, avgiftssystemet og støtteordningssystemer for fornybar energi, underlagt Finansdepartementets kontroll. Det har gjort et vanskelig å få til fornybar energiproduksjon her til lands.

Dette er politiske årsaksforklaringer for stillstanden i klimapolitikken, forklaringer som bygger allianse nedover ”med folk” mot oljemaken, framfor oppover; med eliten «mot folk». Analysen står dermed  i kontrast til miljøpessimistenes forståelsesramme, som skaper avstand mellom ”oss/eliten” (som har forstått problemet) og ”dem/ folk flest” (som står i veien for løsningene). Det er også en forklaringsmodell som gjør det lettere å peke en vei ut av uføret. Eksempelvis mener jeg at vi må kreve større kontroll over oljeselskapene og bygge ned den økonomiske dominansen over miljøområdet. Dersom man mener at «folk flest» er problemet, har man stilt politikken sjakk matt.

Andre Kroglund mener problemstillingen er oppkonstruert

Likevel er det mange som mener det ikke eksisterer noe motsetningsforhold mellom de to forklaringsmodellene. En av dem som mener det er Andrew Kroglund som er leder for Forum for utvikling og miljø. I et svar til meg i Morgenbladet legger han ikke skjul på at han har langt mer sans for Randers sin verdensforståelse enn han har for min. Kritikken av Randers og de andre miljøpessimistene er ”oppkonstruert”, mener han.

Når Kroglund så bombastisk avviser problemstillingen, er det derfor interessant å lese hans egen forklaring på stillstanden i internasjonal klimapolitikken. Her vender han nemlig tilbake til den samme forklaringsmodellen som Randers: ”foreløpig oppleves ikke miljø- og utviklingstrusselen som umiddelbar nok til å skape den motivasjonen for endring som må til”, skrive han. Han fastslår med andre ord at det er folks ”motivasjon” som er den egentlige årsaken til stillstanden.

Vider konkluderer han: ”Det må sannsynligvis noen katastrofer til” [for at folk skal forstå] og ”Vi kan derfor tillate oss å fortsatt selge fremtiden billig når det gjelder miljø.» Ikke mye optimisme å spore her med andre ord, eneste vei ut av uføret er at «folk» må forandre seg (De må bli mer lik Kroglund må vi tro?)

Kroglund avslører her med all tydelighet at han lever så dypt inne i sin egen forståelsesverden, at han ikke ser at politiske og institusjonelle hindringer kan være vel så viktig forklaringsfaktorer på klimaproblemet som ”folks manglende handlingsvilje”. Derfor kaller han debatten ”oppkonstruert”. For ham (og antakelig mange andre i miljøbevegelsen) har folks individuelle valg blitt en så sentral forklaringsfaktor på klimaproblemet, at han tar den for gitt – Forklaringen er blitt det sosiologen Pierre Bourdieu ville kalt doxa i miljøpolitikken.

Dette er verken Randers eller Kroglund alene om. Den norske miljødebatten er blitt ekstremt individfokusert. Aftenposens Ole Mathismoen avslører eksempelvis i et intervju i Morgenbladet at også han at han lever i den samme virkelighetsverdenen: ”Politikerne våre tør ikke å handle mer enn de tror vi er beredt til, ellers blir de sparket ved neste valg”, uttaler han. Rene ord for pengene: Politikerne vil gjerne løse miljøproblemet, men kan dessverre ikke gjøre noe på grunn av folket manglende vilje. Han utdypet sin analyse slik: ”folk er ikke beredt ennå til å ta de valgene som skal til.”

Jeg syns det er vanskelig å forstå dette på noen annen måte enn at Mathismoen lider av den samme miljøpessimismen som Randers og Kroglund.

At jeg peker på disse paradoksene, betyr selvfølgelig ikke at jeg ikke anerkjenner at ”folks” atferd har noe å si. Men det er summen av folks atferd som har noe å si, og summen av folks atferd må forstås som et kollektivt/ politisk spørsmål – noe annet blir for banalt.

La meg forsøke meg på en analogi: Klimaproblemet er langt i fra det eneste internasjonale spørsmålet som krever kollektiv/ politisk handling, men det er ett av store politiske problem der man aksepterer slike banale atferdsforklaringer.

Alle er enige om at HIV-epidemien er verdensomspennende og truende, men når hørte du sist noen påstå at HIV-epidemien ikke kan løses fordi ”folk ikke bryr seg”? Kunne en politisk redaktør sluppet unna med en påstand av typen: ”politikerne tør ikke gjøre noe med HIV-epidemien, fordi de er redd for å bli sparket ved neste valg”?

Eller hva med det unisone kravet om en bedre skolepolitikk her til lands (og i verden for øvrig). Når hørte du noen påstå at skolen er så dårlig fordi ”folk ikke bryr seg om barn”. Alle forstår at slike forklaringsmodeller blir for banale.

Arild Hermstad skrev i Morgenbladet denne uken at ”Politikerne hadde også prioritert trusselen høyere om folket hadde stått i kø for å melde seg inn i miljøorganisasjonene – det gjør de ikke.” Kanskje ikke så rart spør du meg, om man sitter på sin høye hest og peker nese til folk flest?[1] Tilsvarene er det ikke nødvendigvis slik at SV og Miljøpartiet De Grønne sin lave valgoppslutning er et klart uttrykk for at folk ikke bryr seg om miljøvern.

La meg likevel ikke etterlate noen tvil om at også jeg mener arbeidet med å løse klimaproblemet går for sakte. Men at det vil gå fortere om vi legger skylden for problemet på «folk flest» har jeg liten tro på. Derfor mener jeg klimaproblemet må forstås som er kollektivt/ politisk problem, og behandles der etter.

I 2010 lenket Natur og Ungdom seg fast foran noe som heter Sanderstølen-konferansen – en lukket, uformell møteplass for oljetopper og toppolitikere. De ville rette fokus mot hvilken uformell makt og innflytelse oljeindustrien har i norsk politikk, på tvers av demokratiet.

En kan være enig eller uenig i aksjonsformen, men slike markeringer tror jeg det er behov for flere av. Miljøbevegelsen kan gjøre seg selv mer relevant, om de hjelper oss å forstå de politiske årsakene til dagens klimastillstand. Det syns jeg ikke De nye miljøpessimistene bidrar til.

Les mer:

De nye miljøpessimistene

Oppkonstruert miljøpessimisme (Innlegg av Andrew Kroglund i Morgenbladet)

Står folket i veien? (Innlegg av Arild Hermstad i Morgenbladet)


[1] La meg presisere at jeg ikke mener Arild Hermstad som person nødvendigvis peker nese til folk flest, men at den arrogansen som eksempelvis ligger i Randers sine utspill neppe gagner medlemstallet til organisasjonene.

Om Erik M

Jeg som skriver denne bloggen har arbeidet med klima og energispørsmål i snart 20 år, og har bakgrunn fra flere miljøorganisasjoner. I dag arbeider jeg som journalist og skriver på en bok om norsk klimapolitikk. Av utdanning er jeg statsviter, med fordypning i emnene organisasjonsteori, midtøstenkunnskap og amerikansk sikkerhetspolitikk.
Dette innlegget ble publisert i Fornybar energi, Klima, Klimaforhandlinger, Natur, Nyheter, POLITIKK, Samfunn, Ukategorisert og merket med . Bokmerk permalenken.

7 svar til Det skjer ingenting – men hvorfor?

  1. Anne Karin sier:

    God og interessant analyse. Veldig bra at du skriver så mye om tematikken – både i media og på denne bloggen!

  2. Liv Signe Navarsete i dagens Klassekampen:

    Både

    «Jeg er urolig for miljøpolitikken sin stilling hos vanlige folk»

    og

    «Skal vi lykkes, særlig med klimatiltak må vi dyrke en miljøpolitikk som løfter fram praktiske løsninger (…) som gir resultat heller enn å bruke ressursene på symbolpolitikk som kan se bra ut på papiret, men som har liten effekt»

  3. Christoffer Ladstein sier:

    Hei! Nettopp oppdaget bloggen din. Her et bidrag som du evt. kan spinne noe omkring, fra Neven Acropolis & Kevin McKinney, omkring konsekvenser av et Arktis i rask endring.

    http://neven1.typepad.com/blog/

    Neven drifter en blogg som har vokst seg ganske stor i løpet av 2 års tid.

  4. Druls sier:

    ja man kan jo bry seg så man blir hlet matt. Men, tror det prekære her er en løsning til Brasil slik at amasonaselven reddes. Har du noen forslag du som har jobbet med det her i 20 år. Det burde du nesten.

  5. Tone sier:

    Jeg forstår ikke din slutning om at: «miljøpessimisme er del av en tendens i norsk miljødebatt, der store kollektive utfordringer i større og større grad analyseres som et resultat av folks individuelle hverdagsvalg.» Ikke forstår jeg hvorfor du kaller det et paradoks, og ikke forstår jeg at de to henger sammen. Selv mener jeg nettopp individualiseringen av ansvar er et stort problem ettersom vi trenger kollektive (politiske/økonomiske/strukturelle) løsninger. Men jeg innrømmer at jeg er ganske pessimistisk. Hvis du absolutt må plassere folk i boksen «optimist/pessimist». Men så er jeg ikke helt pessimistisk, for da hadde jeg vel sluttet å jobbe helt med dette, sluttet å bry med om samfunnet og bare nytt det vi har igjen av natur mens vi ennå har det…

    Spørsmålet mitt er vel egentlig, hvor vil du med denne «pessimist»-etiketten? Jeg føler (ja, her handler det kanskje mer om følelser enn logisk analyse) et ubehag i at det er så viktig at alle miljøvernere må være optimisiske, positive, konstruktive, glade, ikke-pripne, ikke-alvorlige osv. Det er faktisk ikke så lett, når man er dønn bekymret for et problem. Hvorfor er det «riktig» å være positiv og gla’, og «galt» å være pessimistisk? Fordi det er en holdning som symboliserer elitisme og avstandstaken fra «folk flest» – er det det som er poenget? Men her, igjen, følger jeg deg ikke. Hva er det som er galt med å si hva man mener og tror? For når det kommer til jordas mulige kollaps eller optimisme/pessimisme handler det jo om tro og ikke vitenskap. Kanskje disse «folk flest» synes det kan være mer befriende med ærlige forskere og miljøforkjempere a-la Natur og Ungdom – ennå unge og upolerte, enn de politisk korrekte, «modne», velformulerte miljøforkjemperne? Kanskje noen setter pris på snakk rett fra levra’ framfor strategi?

  6. Erik M sier:

    Hei Tone, og beklager seint svar.

    Jeg er i pappaperm m dagen, og ikke like mye på nett som til vanlig.
    Det er mulig jeg har uttrykt meg uklart, men når jeg skriver at jeg er bekymret for at kollektive utfordringer i større og større grad analyseres ut i fra ”folks individuelle hverdagsvalg,” så er det jo nettopp fordi jeg i likhet med deg mener at individualisereing av ansvaret er et problem. I likhet med deg ønsker jeg mer fokus på de ”politiske, økonomiske og strukturelle” hindringene, som nå står i veiene for en klimavennlig framtid.
    Oljeindustriens økonomiske og institusjonelle makt er ett av problemene jeg har pekt på.

    Når det gjelder pessimist begrepet, så har du nok misforstått meg.
    Jeg har ingen problemer med å forstå at folk er pessimister på vegne av klimaproblemet (det er jeg til tider selv). Men selv om jeg ser at dette er en svært krevende politisk oppgave å løse, er jeg ikke pessimistisk på vegne av vanlige menneskers ønske og vilje til å gjøre noe med det.

    Men ikke alle er enig med meg i denne analysen-
    Grunntesten til Jørgen Randers og dem jeg har omtalt som ”De nye miljøpessimistene”, synes å være at klimaproblemet ikke skyldes politiske/institusjonelle utfordringer, men heller iboende egenskaper hos folk flest. ”Folk vil ikke”, sier Randers, og antyder at vanlige folk ikke har evne/ vilje til å løse klimaproblemet. Konklusjonene hans blir dermed at demokratiet må offers på klimaets alter.
    Jeg er helt uenig i denne analysen, og mener at det heller er mangel på demokrati som er årsaken til klimaproblemet. Enkelt sagt: Fossilindustrien har for stor innflytelse i Washington (Og Oslo).
    Den eneste måten å utfordre deres pengemakt, er gjennom demokratisk makt.
    Med andre ord er det ikke noe galt i å være pessimist. Men jeg syns det er galt å analysere klimaproblemet som et resultat av psykologiske problem knyttet til menneskene. En slik analyse er grunnleggende pessimistisk på vegne av vanlige menneskers vilje og evne til å skape politisk endring. Der av begrepsbruken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s