Aktiv klimapolitikk kan skape ny industri

Klimapolitikken har potensial i seg til å skape ny industri og løfte Europa ut av økonomisk krise.

Jens Stoltenberg ville konvertere oljeressurser til finanskapital. Det har han klart. Men hva betyr det for landbasert industri?

Klimapolitikk henger uløselig sammen med industripolitikk. Skal vi klare å erstatte fossil energi med fornybar energi, må det utvikles ny teknologi, nye arbeidsplasser og ny industri. I Norge henger vi etter. Her er klimapolitikken overlatt til kvotemarkedet, mens klimaproblemet er gjort til et spørsmål om personlig moral.

- Et jubelår

Ikke siden midten av 1980-tallet er det funnet så mye ny olje- og gass på norsk sokkel som i fjor. Rekordmange funn har førte til rekordinvesteringer på 146 milliarder kroner – en økning på 20 milliarder fra året før. Veksten har fortsatt inn i 2012. I år er det ventet at industrien vil investere 180 milliarder kroner på norsk sokkel. [1]

Men samtidig som oljeindustrien har opplevd et jubelår [2], er det ansatte i andre sektorer som har hatt mindre grunn til å juble. I april mistet 500 mennesker jobben i Porsgrunn da solenergifabrikken REC la ned produksjonen sin. En måned tidligere ble 200 ansatte i REC sin fabrikk i Glomfjord sendt på dør. Et halvt år tidligere var det Norsk Skog på Follum som måtte si opp 350 ansatte, og i våres var det Peterson papirfabrikk i Moss som måtte gi opp, 260 ansatte mistet jobben der.

Slike eksempler finnes over hele landet: I januar mistet 94 ansatte jobben da en maskinfabrikk i Mo i Rana ble nedlagt, i Stavanger mistet 195 ansatte jobben da en høyteknologisk flymotorbedrift måtte legge ned i mars, og i Drammen mistet 75 personer jobben da en emballasjefabrikk ble lagt ned i mai.

Slik er mange norske industribedrifter i ferd med å forsvinne, men nedgangen kamufleres av den eksplosive veksten offshore. Mange av de ansatte som mistet jobben i Norske Skog fikk seinere jobber i oljerelatert industri.[3]

I februar la Norsk Industri fram sin konjunkturrapport for 2012. Den viste hvordan den svulmende oljeindustrien nå støvsuger markedet for ingeniører, operatører og annen kvalifisert arbeidskraft. Rapporten advarte mot en farlig deling av industri-Norge, mellom vinnerne (olje- og gassrelatert industri), og taperne (annen industri med lav konkurransekraft).[4] Ingen klarer å konkurrere med lønnsvilkårene i olje- og gassektoren.

Oljen er avpolitisert

Politisk redaktør i avisa Nationen, Cato Nykvist, har skrevet innsiktsfullt om hvordan oljen er blitt vår velsignelse og vår forbannelse: «Vi forstår det jo. Veien foran oss er svingete og farefull. Da hogger man i bremsen. Problemet er bare at staten ikke har noen bremsepedal der det går som fortest, der det norske lønns- og kostnadsnivået virkelig trekkes opp. Oljenæringen er gitt frie tøyler».[5]

Nykvist mener oljeindustrien er gitt ”frie tøyler”. Men kan det virkelig stemme at den viktigste næringen i Norge er utenfor politisk kontroll?

Allerede på 1970-tallet forsto politikerne at oljeindustrien ville bli en mektig aktør i norsk økonomi. To viktige styringsverktøy ble innført. Det første var et tak på utvinningstempoet, det andre var et konsesjonssystem som skulle avgrense hvor oljeselskapene fikk lov til å lete og utvinne olje.

Begge disse styringsredskapene har politikerne nå gitt fra seg. La oss se på ”tempodebatten” først.

På slutten av 1970-tallet bestemte Stortinget at Norge ikke skulle utvinne mer enn 90 millioner oljeekvivalenter i året. Ti år seinere skjøt likevel produksjonen igjennom taket og i fjor produserte vi mer enn 218 millioner oljeekvivalenter.[6] Debatten om utvinningstempoet er død. Forklaringen finner vi blant annet i statsminister Jens Stoltenberg sin masteroppgave i sosialøkonomi fra 1986. Det er en oppgave som diskuterer hvordan man best kan forvalte oljeressursene i Nordsjøen. I oppgaven definerer Stoltenberg oljen som en del av landets formue, på lik linje med finanskapital og realkapital. Spørsmålet han stilte seg var hvordan staten best kunne balansere den totale formuen, og forholdet mellom olje, finans og realkapital. En slik balanse ville kunne definere det beste utvinningstempoet, mente han.

Et sentralt begrep i oppgaven er risikoaversjon. Stoltenberg ville begrense risikoen knyttet til den framtidige avkastningen fra oljen og en av de største risikoene var fallende oljepriser. Faren for lave oljepriser gjorde det derfor fornuftig, mente Stoltenberg, å forvandle oljeformue til finanskapital.[7] Resultatet av Stoltenbergs regnestykke ser vi i dag i oljefondet som nå forvalter verdier for 3500 milliarder kroner.

Etter å ha gitt fra seg kontrollen over utvinningstempoet, satt politikerne i praksis igjen med ett viktig styringsverktøy i oljepolitikken, og det var konsesjonssystemet. Gjennom konsesjonssystemet kunne politikerne begrense letetilgangen og investeringsnivå. Slik er det ikke lenger.

I 2003 iverksatte Bondevik-ΙΙ regjeringen den såkalte TFO-ordningen. Det var en ordning som skulle gjøre det lettere for selskapene å lete etter olje i såkalte modne områder. Der nye letesøknader før hadde vært gjenstand for grundige faglige- og politiske granskninger, ble avgjørelsene nå delegert til et knippe byråkrater i Oljedepartementet (OeD). I fjor gjennomførte den rødgrønne regjeringen en utvidelse av TFO, og ga byråkratene i OeD fullmakt til å tildele letekonsesjoner nesten hvor som helst på sokkelen. De eneste områdene som nå ligger utenfor TFO er i praksis de områdene som regjeringen holder helt stengt for petroleumsvirksomhet. Det er ikke mange.

Deregulert klimapolitikk

Konsekvensen er selvfølgelig at oljeindustrien går på høygir. Det er liten eller ingen styring med investeringsnivået, og heller ikke med utvinningstempoet. Temperaturen i økonomien og klimagassene skyter i været. Likevel kunne man brukt klimapolitikken til å regulert begge deler. Det har gjorde man før, men også det har man sluttet med.

Det mest effektive klimatiltaket som noensinne er satt i verk her til lands er CO2-avgiften som ble innført på norsk sokkel i 1991. På denne tiden var Statoil i ferd med å planlegge utbyggingen av gassfeltet Sleipner. Som et resultat av at avgiften bestemte selskapet seg for å rense ut CO2 og reinjisere klimagassen i sokkelen. Åtte millioner tonn CO2 er blitt renset og reinjisert på Sleipner siden produksjonsstart i 1996.[8] Kostnadene for å rense og injisere klimagassen var beregnet til et sted mellom 600 og 700 millioner kroner. Mye penger, men likevel ikke mer enn at Statoil fant det lønnsomt framfor å betale avgift til staten.

Men framfor å opprettholde og utvide avgiften, bestemte de rødgrønne seg i 2007 for å erstatte CO2-avgifren med kvoter. Mens CO2-avgiften i 1996 hadde vært på nesten 600 kroner per tonn CO2 (justert for inflasjon), slapp industrien nå unna med å betale knappe 200 kroner per tonn CO2. Et effektivt klimatiltak ble med andre ord reversert, med begrunnelse i at kvotemarkedets mekanismer på sikt var mer effektive. Det har de ikke vist seg å være. Etter at offshoreindustrien ble ilagt kvoteplikt i 2007, er prisene på EUs klimakvoter mer enn halvert. 50 kroner koster en klimakvote i dag. Det er lite sammenliknet med en CO2-avgift på 600 kroner. I regjeringens nye klimamelding har man heldigvis tatt konsekvensen, og justert opp igjen avgiften, men nettoprisen industrien må betale er fortsatt under halvparten av hva den var da Sleipner ble satt i drift.

Ta grep om klimapolitikken

I tråd med sin egen klimaideologi er Stoltenberg svært redd for å hjelpe fram alternativene til fossil energi. «Subsidiering» er ineffektivt. Likevel bruker de fleste andre land i Europa slike virkemidler for å støtte fornybar energi. Tyskland og Danmark er i dag ledende i verden når det kommer til vindkraft. I Norge står det stille.

Denne utviklingen i våre naboland er skjedd på tross av, ikke på grunn av EUs kvotemarked. I tillegg til å skattlegge fossil energi, har landene gode støtteordninger for fornybar energi. Slik har de etablert nisjemarkeder for den nye energien, der den kan utvikle seg i konkurranse med fossil energi. Vindkraftmarkedet i Europa var i 2011 på 240 milliarder kroner. Det er mer enn hva oljeindustrien investerte på norsk sokkel i fjor.

Vindindustrien er en industri som er utviklet som et resultat av en aktiv klimapolitikk, og den vokser i et marked som for øvrig er i tilbakegang. Danske Vestas, en av Europas ledende vindselskaper, hadde i fjor ordrer inne for mer enn 70 milliarder kroner.

Skal vi få til noe tilsvarende i Norge, må politikerne igjen ta kontroll over norske klimagassutslipp. Et første grep kan være å innskrenke den såkalte TFO-ordningen, og styrke det gamle konsesjonssystemet. Et slikt grep vil kunne begrense temperaturen i offshoreindustrien, og kanskje gi bedre utviklingsmuligheter for en ny grønn industri.

Finansminister Sigbjørn Johnsen mener norsk økonomi er solid. Det kan godt være. Men den er alt for oljeavhengig. Derfor er det nødvendig at regjeringen tar tydelige grep i industri- og klimapolitikken. Skal vi få til en langsiktig omstilling av norsk økonomi i mer bærekraftig retning, er det behov for politikere som peker ut retningen og hjelper fram ny industri og teknologi. Bare på den måten kan vi få til en balanse i industri- og klimapolitikken som vil gagne begge sektorer.

En lengre og grundigere versjon av dette innlegget er tidligere publisert i Manifest Tidsskrift


[1] SSB (1.3.12).

[2] Det var Petoro-sjef Kjell Pedersen som brukte uttrykket først, i et intervju med Teknisk ukeblad i februar.

[3] E24 (26.3.12).

[4] Norsk Industri (2012).

[5] Nationen (26.5.12)

[6] Oljedirektoratet (16.1.2012): Sokkelåret 2011.

[7] Stoltenberg, J. (1986): Makroøkonomisk planlegging under usikkerhet. En empirisk analyse.

[8] Statoil (2007): Sleipner Vest.

About these ads

Om Erik M

Jeg som skriver denne bloggen har arbeidet med klima og energispørsmål i snart 20 år, og har bakgrunn fra flere miljøorganisasjoner. I dag arbeider jeg som journalist og skriver på en bok om norsk klimapolitikk. Av utdanning er jeg statsviter, med fordypning i emnene organisasjonsteori, midtøstenkunnskap og amerikansk sikkerhetspolitikk.
Dette innlegget ble publisert i Fornybar energi, Industri, Klima, Natur, Nyheter, olje, POLITIKK, Samfunn, Ukategorisert og merket med , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s