Jeg er i pappaperm m dagen, og ikke like mye på nett som til vanlig.
Det er mulig jeg har uttrykt meg uklart, men når jeg skriver at jeg er bekymret for at kollektive utfordringer i større og større grad analyseres ut i fra ”folks individuelle hverdagsvalg,” så er det jo nettopp fordi jeg i likhet med deg mener at individualisereing av ansvaret er et problem. I likhet med deg ønsker jeg mer fokus på de ”politiske, økonomiske og strukturelle” hindringene, som nå står i veiene for en klimavennlig framtid.
Oljeindustriens økonomiske og institusjonelle makt er ett av problemene jeg har pekt på.

Når det gjelder pessimist begrepet, så har du nok misforstått meg.
Jeg har ingen problemer med å forstå at folk er pessimister på vegne av klimaproblemet (det er jeg til tider selv). Men selv om jeg ser at dette er en svært krevende politisk oppgave å løse, er jeg ikke pessimistisk på vegne av vanlige menneskers ønske og vilje til å gjøre noe med det.

Men ikke alle er enig med meg i denne analysen-
Grunntesten til Jørgen Randers og dem jeg har omtalt som ”De nye miljøpessimistene”, synes å være at klimaproblemet ikke skyldes politiske/institusjonelle utfordringer, men heller iboende egenskaper hos folk flest. ”Folk vil ikke”, sier Randers, og antyder at vanlige folk ikke har evne/ vilje til å løse klimaproblemet. Konklusjonene hans blir dermed at demokratiet må offers på klimaets alter.
Jeg er helt uenig i denne analysen, og mener at det heller er mangel på demokrati som er årsaken til klimaproblemet. Enkelt sagt: Fossilindustrien har for stor innflytelse i Washington (Og Oslo).
Den eneste måten å utfordre deres pengemakt, er gjennom demokratisk makt.
Med andre ord er det ikke noe galt i å være pessimist. Men jeg syns det er galt å analysere klimaproblemet som et resultat av psykologiske problem knyttet til menneskene. En slik analyse er grunnleggende pessimistisk på vegne av vanlige menneskers vilje og evne til å skape politisk endring. Der av begrepsbruken.

Spørsmålet mitt er vel egentlig, hvor vil du med denne “pessimist”-etiketten? Jeg føler (ja, her handler det kanskje mer om følelser enn logisk analyse) et ubehag i at det er så viktig at alle miljøvernere må være optimisiske, positive, konstruktive, glade, ikke-pripne, ikke-alvorlige osv. Det er faktisk ikke så lett, når man er dønn bekymret for et problem. Hvorfor er det “riktig” å være positiv og gla’, og “galt” å være pessimistisk? Fordi det er en holdning som symboliserer elitisme og avstandstaken fra “folk flest” – er det det som er poenget? Men her, igjen, følger jeg deg ikke. Hva er det som er galt med å si hva man mener og tror? For når det kommer til jordas mulige kollaps eller optimisme/pessimisme handler det jo om tro og ikke vitenskap. Kanskje disse “folk flest” synes det kan være mer befriende med ærlige forskere og miljøforkjempere a-la Natur og Ungdom – ennå unge og upolerte, enn de politisk korrekte, “modne”, velformulerte miljøforkjemperne? Kanskje noen setter pris på snakk rett fra levra’ framfor strategi?

Man kan selvfølgelig mene at vi uansett ikke bør satse på fornybar energi i Norge, slik det ser ut som om Frode Solbakken over mener, men en slik strategi tror jeg er lite framtidsrettet.

Både

“Jeg er urolig for miljøpolitikken sin stilling hos vanlige folk”

og

“Skal vi lykkes, særlig med klimatiltak må vi dyrke en miljøpolitikk som løfter fram praktiske løsninger (…) som gir resultat heller enn å bruke ressursene på symbolpolitikk som kan se bra ut på papiret, men som har liten effekt”