Av Erik Martiniussen (tekst) og Janek Zdzarski (foto)

I en avsides del av Hebei-provinsen i Kina strekker snøkledde fjell seg 2000 meter til værs. Høns og kyr spretter til side for den splitter nye SUVen vi sitter i. I førersetet sitter sjefsingeniør Wu De (24) i blå arbeidsjakke. Han er ansatt i det statlige energiselskapet Guohua Energy Corporation. Det er et heleid datterselskap av verdens største kullkraftselskap Shenhua Power Group

- Vi har 83 vindmøller her og planlegger å bygge enda flere, sier sjefsingeniøren. Planen er å bygge over 100.

Denne vindparken i Kina får mer enn 60 millioner kroner i støtte fra klimakvotesalg til Norge.

Temperaturen utenfor kryper ned mot minus ti, når en gammel gjeter med et dusin sauer i følget sperrer veien for oss. Et tannløst smil brer seg under den store pelshatten hans, når Guohua sin blankpolerte SUV må bremse ned. Wu De legger seg på hornet. Sauene breker.

Så kommer vindmøllene for en dag. De skyter til været på toppen av en fjellkam.

Først en, så enda en. Vi glimter kanskje et femtitalls, der de står oppmarsjert på toppen av en fjellrygg. Dette er vindkraftparken Chicheng. Den smelter sammen med vindparken Guyan, på den andre siden av fjellet, og danner en gigantpark på 83 vindmøller.

64 millioner kroner har finansdepartementet gitt i støtte til de to vindparkene som er bygd her. I retur får den rødgrønne regjeringen 713.000 klimakvoter, nok til å kompensere årsutslippene fra gasskraftverket i Hammerfest. 20 andre vindparker i Kina har fått nesten like mye støtte fra Norge.

Veien inn til vindkraftverket går langs en krokete og islagt vei. Husene langs veien ser ut som de har vært uforandret gjennom generasjoner. Mange av innbyggerne har hverken innlagt vann eller strøm. Esler og kuer vandrer langs veiene.

- Vindkraftparken har ikke skapt så mye utvikling i lokalsamfunnet, innrømmer Wu De.

- Men det var heller ikke meningen. Kraften skal selges inn på sentralnettet, sier han.

I fjellsiden lenger oppe blir vi møtt av et splitter nytt kontrollsenter med et titalls ansatte. Her er basketballbane og treningsrom med utsikt ned til den fattige landsbyen i bunnen av dalen.

GLAD FOR KONTRAKT: Mer enn en milliard kroner har finansdepartementet inngått klimakvotekontrakter for i Kina. En halv milliard av dem har gått til statseid, kinesisk vindindustri. Hensikten er å kutte klimagasser der man får mest igjen for pengene.

- Det er to grunner til at vi gjør dette, sier statssekretær Kjetil Lund i finansdepartementet.

- Det ene er at vi vil bidra til å skape en klimavennlig økonomisk vekst. Det andre er å bidra til en internasjonal pris på CO2, sier han til Dagens Næringsliv. Chicheng-kraftverket er bare ett av et tjuetalls kinesiske vindkraftverk som har fått klimakvotestøtte fra Norge.

- Vi er veldig glade for avtalen med finansdepartementet, sier Feng Xuepei. Han er ansvarlig for klimakvoter i Guohua. Det statlige energiselskap som driver Chicheng-kraftverket har 2000 ansatte og 8,7 milliarder kroner i netto eiendeler, blant dem en hvit, blankpolert SUV og en basketballbane i Chicheng. Selskapet administreres av verdens største kullprodusent Shenhua Group Corporation som drifter 60 kullgruver i Kina. Nå vil de også satse på vind. Det gjør de gjennom datterselskapet Guohua som Norge kjøper klimakvoter fra.

De færreste tok Kina på alvor da landet i 2005 annonserte at de ville tjuedoble andelen vindkraft innen 2020. Landet var i ferd med å bli verdens største klimaforurenser, og var under press i FNs klimaforhandlinger for å gjøre noe. I det kinesiske utviklings- og reformdepartement (NDRC) ble en strategi lagt. Målet var å bli verdensledende på fornybar energi.

NDRC så til Tyskland. Her hadde Gerhard Schröder og hans regjering av sosialdemokrater og grønne fart på vindkraften. Løsningen var en egen lov som prioriterte fornybar energi. I 2005 fulgte Kina etter, og fikk en egen fornybarlov.

Feng Xuepei er klimakvotesjef i det kinesiske kullkraftselskapet Shenhua/ Guohua. Han er fornøyd med at Norge kjøper klimakvoter fra Kina (Foto: Janek Zdzarski)

- Før 2005 var vi ikke sikre på vindkraftens verdi. Men med den nye fornybarloven har vi hatt en voldsom vekst, forteller Feng Xuepei.

- Det var en lov som gjorde at vi måtte ta mer ansvar, forklarer han.

Den nye fornybarloven ga tydelige signaler om at vindkraften skulle prioriteres. Kraftleverandørene ble pålagt å produsere en viss mengde fornybar energi, og selskapene ble tvunget til å bygge vindkraft. Seks regioner ble pekt ut som satsingsområder. En av dem var Hebei-provisen.

Men Kina var ikke det eneste landet som var under press i klimapolitikken på denne tiden.

NULLSUMSSPILLET: Våren 2007 var avisene i Norge fylt med klimanyheter. FNs klimapanel hadde nylig levert sin fjerne statusrapport, og forskernes advarsler var sterkere enn noen gang. Samtidig hadde den rødgrønne regjeringen bestemt seg for å bygge gasskraftverk uten rensing, og klimagassutslippene i Norge var på vei opp.

Regjeringens klimatroverdighet sto på spill.

Det var i denne situasjonen statsminister Jens Stoltenberg holdt en tale mange mener var historisk. På Arbeiderpartiets landsmøtet i 2007 erklærte Stoltenberg at han ville gjøre Norge karbonnøytralt. Kjernen i politikken var klimakvotekjøp. Kyoto-avtalen skulle overoppfylles med 10 prosent innen utgangen av 2012, og norske klimagassutslipp skulle kuttes med 30 prosent innen 2020. Målsettingene ble forankret i klimaforliket på Stortinget året etter. En tredjedel av norske klimakutt fram mot 2020 skulle tas gjennom kvotekjøp. ”Bruker vi pengene i disse landene kan vi få til mye større reduksjoner enn om all vår innsats settes inn i Norge”, uttalte statsminister Stoltenberg.

Sammen med løftene fulgte det penger. I statsbudsjettet for 2008 avsette regjeringen 4,1 milliarder kroner til kvotekjøp. Det skapte entusiasme i finansdepartementet som fikk disponere pengene. Glansede brosjyrer med bilde av Svolværgeita i Lofoten ble trykket opp for å friste selskaper som hadde klimakvoter å selge.

Men responsen på departementets anbudsrunde var skuffende. Bare en håndfull klimakvoteprosjekter kom inn, og flere var ikke i nærheten av å bli godkjent av FNs klimakvotestyre i Bonn. Regjeringens kvotepenger ble stående urørt.

”Vår utfordring er å skaffe nok Koyoto-kvoter for hele perioden. Men vi ser at det er fullt mulig å komme ned på beina,” uttalte avdelingsleder i finansdepartementet Sigurd Klakg til Stavanger Aftenblad i april samme år.

Og løsningen var i emning.

STORE INNTEKTER: Sommeren 2008 var tunge kjøretøy var på vei opp fjellsidene i Chicheng. Store vindturbinder, lange rotorblader, og høye tårn skulle på plass.

- Jeg husker godt når de begynte å bygge. Det var det året var OL i Beijing, forteller Wén Xui Ging, til Dagens Næringsliv. DN treffer henne sammen med sine to barn, utenfor huset deres i Chicheng. Hun er tynt kledd. Til tross for ti minus grader, bærer barna bare tynne joggesko. I huset bruker de brunkull både til oppvarming og matlaging.

- Vindparken gir ikke noe elektrisitet til oss her. Det er en mursteinsfabrikk lenger opp i dalen. De får visst strøm fra kraftverket, sier Wén.

I 2008 var kvotemarkedet i kraftig vekst. Selskaper i Europa fryktet mangel på klimakvoter, om det ble enighet om en ny klimaavtale i den bebudede klimakonferansen i København. For kinesiske vindindustri ble det kvotebonanza.

- Enkelte vindkraftselskap hadde 25 prosent av fortjenesten sin fra salg av klimakvoter, forteller rådgiver Megan Tang i den kinesiske bransjeorganisasjonen CREIA. Den unge kvinnen med det mørke håret vet det meste om kinesisk vindkraft. Organisasjonen hun arbeider for har kontakter med fornybarbransjen over hele verden, og gir ofte råd til det kinesiske reformdepartementet (NDRC) om energipolitikk.

- Alle energiselskaper som bygde vindkraft ble på denne tiden oppfordret til å søke kvotestøtte, sier Tang til DN.

Kvotesalget ble legitimert gjennom den såkalte grønne utviklingsmekanismen, eller Clean Developement Mechanism (CDM), en mekanisme under Kyoto-protokollen som skal sikre klimakutt på tvers av landegrensene.

Forutsetningen for at et prosjekt skal kunne selge såkalte CDM-kvoter, er at kvotesalget virker utløsende på prosjektet. Nøkkelbegrepet er addisjonalitet. Om prosjektet hadde blitt realisert utansett, er det bussenes as usual og ikke addisjonelt. Da kan det heller ikke generere klimakvoter.

- Dersom prosjektene man støtter ville blitt bygd uansett, fører ikke CDM-støtten til utslippsreduksjoner, forklarer Ph.D. Barbara Haya ved Berkely-universitetet i USA. Hun har studert 80 ulike CDM-prosjekt innenfor energisektoren i India og Kina, og tviler på at kinesiske vindkraftprosjekt er addisjonale.

Alle finansdepartementets klimakvoter er CDM-kvoter.

UGLER I MOSEN: I desember 2008 utlyste Guohua anbud for salg av klimakvoter fra Chicheng-kraftverket i Hebei og flere andre vindparker.

En av dem som bet på kroken var det norske finansdepartementet. Den 26. mars 2009 var en stor norsk delegasjon i Beijing for å skrive kontrakt. Med i følget var blant andre statssekretær Roger Schjerva (SV), ekspedisjonssjef Torvald Moe, og avdelingsdirektør Sigurd Klakeg. 90 krone skulle departementet betale per kvote.

- I avtalen med det norske finansdepartementet fikk vi til en fastpris, som ikke påvirkes av svingningene i markedet for øvrig, sier Feng Xuepei. Han opplyser at Guohua eies og drives av Kinas og verdens største kullkraftselskap, Shenhua Power Group.

To måneder seinere var det ekspedisjonssjef Knut Moum sin tur til å reise til Beijing. 116 millioner kroner avtalte han å betale for klimakvoter fra Asias største vindkraftselskap, Longyuan Power Group. Longyuan hadde samme år en nettofortjeneste på 790 millioner kroner, en dobling fra året før.

Kontraktsmøtene med de to selskapene ble starten på et omfattende samarbeid. I årene 2009 og 2010 avtalte finansdepartementet å støtte 22 ulike vindparker i Kina.

Men i Bonn begynte FNs klimakvotestyre, som godkjenner CDM-prosjekt, å ane ugler i mosen. I løpet av et års tid hadde andelen vindkraftprosjekt som søkte CDM-støtte økt fra null til mer enn 1000. Var man i ferd med å gi kvotestøtte til prosjekt som uansett ville blitt bygd? Kvotestyret bestemte seg for å holde tilbake godkjenningen av flere kinesiske vindkraftprosjekt. Et av dem var Chicheng-kraftverket. ”Erstatter CDM statlig subsidier? Det er ikke hva som var meningen,” uttalte den daværende lederen for kvotestyret, Lex de Jonge, til Point Carbon news. ”Om tariffnivået viser seg å bli arrangert med sikte på å oppnå CDM-støtte, så kan ikke kvotestyret godta det”, utdypet han.

Kritikken førte til sterke reaksjoner fra det kinesiske NDRC. Under klimatoppmøtet i København i desember 2009 blåste det opp til storm. Under en offentlig tilstelning ble kvotestyret utsatt for massiv kritikk fra en stor delegasjon av kinesere: Hvorfor ville de ikke godkjenne klimakvoter fra kinesiske vindkraftverk?

En av representantene i kvotestyret som deltok på møtet, var norske Peer Stiansen i Miljøverndepartementet.

- Spørsmålet var om det ville vært høyere tariffer uten CDM, sier han til DN. Han mener det ville vært et dilemma om kvotestyret hadde straffet kineserne for å ha gode støtteordninger for vindkraft. Det gjorde de da heller ikke. De fleste prosjektene ble til slutt godkjent.

MANGLER MONSTERMASTER: I dag er kinesiske vindkraft blant de prosjektene som utsteder aller flest klimakvoter globalt. Andelen prosjekter som stanses av kvotestyret er rekordlavt. Data DN har hentet inn fra FNs klimasekretariat viser at 96 av 100 prosjekt som søker om å få selge klimakvoter, får tillatelse til å gjøre det.

Wu De er sjefsingeniør på den “norske” vindparken i Chicheng. Han jobber for at Norge skal realisere sine klimamål.

En av konsekvensene er et stort overskudd på klimakvoter. Etter at finansdepartementet inngikk sin fastprisavtale med Guohua i 2009, er prisene på CDM-kvoter rast fra 120 til under 20 kroner per kvote.

- Tilbudet er større enn etterspørselen, sier Feng. Paradoksalt nok har prisraset likevel ikke hatt noen innvirkning utbyggingen av ny vindkraft i Kina. Tvert i mot bygger kineserne mer vindkraft enn noensinne. I 2011 bygde Kina ut nesten dobbelt så mye vindkraft som i 2009. Tall fra 2012 viser samme trend.

- I løpet av 2012 ble vindkraft større enn atomkraft i Kina. Vi er nå den tredje største kraftleverandøren etter kull og vann. Jeg tror vi vil fortsette å øke, sier Ji Ji Yán i den kinesiske vindkraftforeningen (CWEA). Hun forklarer veksten med at den kinesiske regjeringen ønsker videre vekst.

- Den kinesiske regjeringen ønsker å stimulere utviklingen av en leverandørindustri. Derfor er det bare halv moms på utstyr til vindparker, og vindkraftselskapene er også fordelaktig beskattet, forklarer hun til Dagens Næringsliv.

- Slik systemet er organisert i dag kan selskapene tjene penger på å selge elektrisitet fra vindkraft. Det er lønnsomt, sier Ji Ji Yán.

Megean Tang i CREIA sier det samme.

- Prisene for vindkraft er veldig bra nå, sier hun. Hun er mer bekymret for at veksten går for fort, enn at den går for sakte.

- Sentralnettet er ikke godt nok til å overføre all den nye kraften, sier Tang, som forteller at problemet er spesielt stort i Indre Mongolia, der finansdepartementet har kjøpt klimakvoter fra en hel rekke med nye vindkraftverk.

- Om man ikke få eksportert strømmen ut, så har ikke elektrisitetsproduksjonen samme klimaeffekt heller, forklarer Tang. Hun anslår at 20 prosent av kraftverkene ikke er tilstrekkelig knyttet til nettet.

- Den eneste måten å løse dette på er å bygge nye regionale overføringslinjer, sier Tang. Kjetil Lund i finansdepartementet lar seg likevel ikke skremme.

LAR SEG IKKE SKREMME: – Det er et faktum at utslippsveksten er formidabel i Sør. Jeg har ingen illusjoner om at CDM løser alt i Kina. Men det bidrar på marginene. CDM har løftet klima på dagsorden, sier Lund. Han mener kjøp av klimakvoter fra land som Kina er et spørsmål om ”rettferdighet”:

- I tillegg er det et spørsmål om rettferdighet, fordi vi har en plikt til å bidra til klimavennlig vekst. Det bidrar til hjelp til selvhjelp.

Hans kinesiske kontraktspartner Feng Xuepei er enig:

- Ja, det er lønnsomt å investere i vindkraft nå. Vi tjener litt penger, men vi trenger fortsatt CDM, sier han.

Vindparken i Chicheng ligger langt fra folk. Det er uvisst hvor mye kraft som når ut på sentralnettet.

Men kinesisk vindindustri er langt fra de eneste som har fått nyte godt av den norske kvotestøtten. Sement- og stålindustrien får også klimakvotepenger fra Norge. Kvotene genereres ved hjelp av en varmegjenvinningsteknologi utviklet av det japanske teknologiselskapet Kawasaki.

- Dette er en svært lønnsom teknologi, fastslår direktør Lei Su i Kawasaki Heavy Industry overfor Dagens Næringsliv. Han er stasjonert i Beijing, og har ansvar for å promotere varmegjenvinningsteknologien overfor kinesisk industri.

- Vi har installert denne teknologien på mer enn 160 sementfabrikker i Kina, sier han. Han kan fortelle at teknologien allerede er standard på alle japanske sementfabrikker, og er i ferd med å bli det også i Kina.

Et av konsernene som har tatt i bruk Kawasaki sin varmegjenvinningsteknologi er Kinas største sementprodusent, Conch sement.

60 millioner klimakvoter har Conch solgt fra slike varmegjenvinningsprosjekt, angivelig fordi teknologien kutter fabrikkenes energiforbruk fra kull. Men ifølge Lei Su er det ikke salg av CDM-kvoter som gjør varmegjenvinningsteknologien lønnsom. Det er det de sparte strømutgiftene som gjør.

- Alle sementfabrikker i Kina er pålagt å innføre denne teknologien nå, sier han.

- Om en sementfabrikk velger å ikke installere dette energigjenvinningssystemet, risikerer fabrikken å bli stengt av myndighetene, forklarer han.

Conch-sement hadde i 2012 et overskudd i milliardklassen.

STERK KRITIKK: Ph.D Barbara Haya mener svært få av prosjektene Norge kjøper kvoter fra egentlig er addisjonale. Om hun har rett, betyr det at pengene Norge bruker i Kina heller ikke har noen reell klimaeffekt.

- 3 av 4 CDM-prosjekt jeg har undersøkt var allerede i full drift før de ble registrert hos FN, sier Haya til DN.

- Det betyr at nesten alle som utvikler CDM-prosjekt, er villige til å investere før de vet om de får penger tilbake i form av kvotesalg, sier hun.

Slik er det også i Chicheng. Ifølge prosjektrapporten som DN har fått tilgant til, var byggestart for Chicheng-kraftverket 1. juni 2009, altså etter at kontrakten med finansdepartementet ble underskrevet. Men i Chicheng får DN helt andre opplysninger. Folk i landsbyen forteller at byggingen startet allerede i 2008, lenge før Guohua visste om noen ville kjøpe kvoter fra prosjektet. Satellittdata fra Google Earth forteller den samme historien. Bilder datert 21. september 2008 viser at bygningsarbeidet er i gang.

Barbara Haya mener hele CDM-systemet må reformeres.

- Alle som ærlig analyserer dette systemet, ser at en masse prosjekt som ikke er addisjonelle, likevel blir godkjent, sier hun.

To forskere fra Stanford Universitetet i USA kom til samme konklusjon, da de undersøkte CDM fra kinesiske vindkraftverk. ”Om et vindkraftverk er addisjonelt eller ikke, avgjøres i realiteten av krafttariffen, og de tariffene fastsettes av Kinas Nasjonale utviklings- og reformdepartement (NDRC)”, står det å lese i rapporten deres.

- Innmatingstariffen er langt viktigere for kinesiske vindkraftutviklere enn CDM, sier Ph.D. Gang He til Dagens Næringsliv, en av hovedforfatter ne bak Stanford-rapporten.

- Kina har allerede et stort marked for vindkraft og dette vil ikke forsvinne selv om det ikke blir solgt kvoter fra vindkraften, sier han. I likhet med Haya, mener han at CDM-systemet må legges om.

- Vi må bort fra et system som er knyttet til karbonhandel, og over på et system som er mer orientert om teknologioverføring, sier Gang He. Haya mener CDM-kvoter svekker kjøperens klimamål.

- Slik systemet er organisert i dag er effekten av å kjøpe CDM-kvoter at man svekker sine egne klimamål. Den norske regjeringen svekker i realiteten sine egne klimamål, om de kjøper mye CDM, sier Haya.

Statssekretær Lund innrømmer at det finnes svakheter med CDM.

Statssekretær Kjetil Lund (Ap) i finansdepartementet forsvarer norske kvotekjøp. (Foto: Erik Martiniussen)

- Det er svært vanskelig å beregne om prosjektene man investerer i hadde blitt realisert uten støtte fra CDM eller ikke. Slike beregninger blir kontrafaktiske. Da må man si noe om den virkeligheten som ikke ble noe av, sier han. Han mener likevel CDM-systemet er viktig.

- Jeg vil være veldig forsiktig med å ta dette systemet å kaste det ut av vinduet. Det har bidratt mer enn noe annet til en klimavennlig økonomisk vekst, hevder han.

STØRST I VERDEN: Kinas vindkraftmålsetting fra 2005 er i dag sprengt. På under ti år er landet blitt verdens største vindkraftnasjon med dobbelt så mye vindkraft som Tyskland. 250.000 kinesere arbeider i landets vindkraftindustri. To av de tre største turbinprodusentene i verden er kinesiske. En av dem, Goldwind, hadde et resultat på 3 milliarder kroner før skatt, i første halvår 2012. Det har ikke hindret finansdepartementet i å sponse Goldwind sitt datterselskap Tianrun med flere hundre millioner kroner i form av klimakvotekjøp.

Tilbake i Chicheng står vindkraftverkene og surrer.

- I dag produserer de ingen energi. Det er svært uvanlig, forsikrer Wu De.

En flunkende ny transformatorstasjon og en ny masterekke skal levere strøm til sentralnettet. Men rekken av master ser ut til å stoppe et stykke nede i dalen. Hvor mye kraft som faktisk leveres fra dette avsides stedet er vanskelig å kontrollere.

Den rødgrønne regjeringen har sagt at den vil legge fram den videre strategien for klimakvotekjøp i revidert nasjonalbudsjett for 2013.

En redigert versjon av saken sto på trykk i DN Lørdag, 27. april 2013.

DISSE KJØPES DET KLIMAKVOTER FRA:

Shenhua Group Corporation (Guohua).

• Verdens største kullselskap med 176.436 ansatte, statseid.
• Har verdier tilsvarene 560 milliarder kroner.
• Eier 62 kullgruver, 40 kullkraftverk, 1400 kilometer med jernbane, 12 kullbåter, samt utskipningshavner i Huanghua og Tianji.
• Har investert 37 milliarder kroner i et prosjekt for å produsere olje av kull.
• Administrerer vindkraftselskapet Guohua Energy Co. Ltd, som finansdepartementet skal kjøpe 1,5 millioner klimakvoter fra.
• Til sammen støtter staten fire vindkraftparker eid av Guohua/ Shenhua, to i Hebei-provinsen, og to i Indre Mongolia.
• Det er inngått fastprisavtale til 12 euro per kvote, total 18 millioner euro.

Longyuan Power Group

• Asias største vindkraftselskap. Eid av Guodian Corporation som er et Kinas største energiselskap.
• Har installert 62 GW med vindkraft.
• Rangert med AAA kredittverdighet av Kinas elektrisitetsråd.
• Ifølge Hong Kong børsen hadde Longyuan inntekter på mer enn 2 milliarder kroner etter skatt i 2011. Opp fra 350 millioner i 2008.
• Finansdepartementet har støttet 12 av Longyuan sine vindparker, med kjøp av 2,265.000 kvoter.
• Det er inngått fastprisavtale til en verdi av 10,5 euro per kvote, totalt 23 millioner euro.

Tianrun Investment

• Heleid datterselskap av verdens 3. største turbinprodusenten Goldwind.
• Staten vil kjøpe 2,1 millioner klimakvoter fra Tianrun fra 6 ulike vindparker.
• Prisen er 10,5 euro per kvoter, totalt 22,4 millioner euro.

Anhui Conch Cement,

• Kinas største sementprodusent, med JP. Morgan Chase og Deutche Bank Aktiengesellschaft blant sine investorer.
• Nettoinntekter på 11 milliarder kroner i 2011, opp fra 2,3 milliarder i 2008.
• Eksporterer sement til mer enn 20 land og regioner, blant annet USA, Europa, Asia og Afrika.
• Har solgt 60 millioner klimakvoter til finansselskapene Barclays Capital og Jersey baserte Camco International.
• Finansdepartementet har inngått avtale om å kjøpe 2,7 millioner av kvotene fra Barclays, som stammer fra Conch sement. Prisen ligger på et sted mellom 8 og 9,39 euro per kvote.

Stortinges mål om å “overoppfylle” Kyoto:

1. Partiene på Stortinget ble i 2008 enige om å “overoppfylle” Kyoto-avtalen med 10 prosent for perioden 2008-2012.
2. For å nå målet må finansdepartementet kjøpe mellom 15 og 20 millioner klimakvoter som er gyldige for perioden (2008-2012).
3. Så langt er det inngått avtaler om kjøp av 28 millioner kvoter, til en verdi på rundt 2 milliarder kroner.
4. Omtrent halvparten av kotene kjøpets fra Kina. Mange betviler kvotenes kredibilitet.
5. Kinesisk vindindustri og kinesisk sement- og stålindustri er av de største mottakerne av norsk klimakvotestøtte. I tillegg får kinesisk vannkraft penger fra salg av klimakvoter til Norge.
6. Regjeringen legger opp til nye kvotekjøp fram mot 2020.

Kilder:

1. CDM Policy Dialogue (2012): Climate Change, carbon markets and the CDM. A call to action. A report on the High-level Panel on the CDM Policy Dialogue.
2. China Daily.
3. Finansdepartementets kontrakter med Barclays Capital, Guohua og Longyuan.
4. Finansdepartementets nettsider.
5. Guohua, Shenhua Power Group
6. Gang He og Richard K. Morse (2010): Making Carbon offsets work in the Developing World: Lessons from the Chinese Wind Controversy. Stanford University, 2010.
7. Pont Carbon news.
8. Haya, Barbara (2010): Carbon offsetting: An efficient way to Reduce Emissions or to avoid Reducing Emissions? An investigation and Analysis of Offsetting Design and Practice in India and China. Berkeley Universitetet, 2010.
9. Kosrsnes, Marius (2012): The Growth of a Green Industry. Wind Turbines and innovation in China. Universitetet i Oslo, 2012..
10. Unfccc, ulike dokumenter.
11. Zhejiang Energy Research Institute

Hovedhensikten med å kjøpe klimakvoter er å kutte utslippene der man får mest igjen for pengene. Iverksetter vi de billigste tiltakene først, får vi mer klimakutt igjen per investerte krone, argumenterer statsminister Stoltenberg i boken Klimaparadokset.

Gjennom klimaforliket på Stortinget er kvotepolitikken bredt forankret. Fram mot 2020 skal Norge kutte sine utslipp med 30 prosent. En tredjedel av kuttene skal tas med kvoter. Fram mot 2030 skal Norge også bli karbonnøytralt, noe som vil kreve enda flere kvotekjøp. Prøvesteinen for denne politikken har vært kjøp av 20 millioner klimakvoter for den første Kyoto-perioden (2008-2012).

Men skal politikken fungere, må også kvotene fungere. Virker ikke kvotene, avskriver vi utslipp hjemme for noe som heller ikke bidrar til reduksjoner ute: Altså en dobbelt negativ effekt for klimaet.

På denne bakgrunn mener jeg det er en avgjørende journalistisk oppgave å avdekke hva slags prosjekt Norge kjøper klimakvoter fra. Virker kvotene, eller virker de ikke? Skal man avsløre dette holder det ikke å studere prosjektrapporter og regjeringsdokument. Det er nødvendig å oppsøke enkelte av prosjektene.

Over halvparten av statens klimakvotekjøp stammer fra Kina. I desember reiste jeg derfor til Beijing for å se om jeg kunne spore opp et av de største norske klimakvoteprosjektene, et stort vindkraftverk i Hebei-provinsen nord for Beijing.

Fugleredet i Beijing. OL-arena i 2008. Designet av Ai Weiwe
(Foto: Erik Martiniussen)

Det skulle vise seg å bli mer krevende enn jeg trodde. Mange av prosjektene Norge støtter, er vindkraftverk som er bygd i svært avsidesliggende strøk. Selskapene som eier kvoteprosjektene var heller ikke spesielt behjelpelige. Jeg måtte finne dem på egenhånd, med tolk og sjåfør.

Men jeg fant fram til det nevnte prosjektet. I 2000 meters høyde, en dagstur med bil fra Beijing, sto vindkraftverket staten hadde kjøpt 400.000 klimakvoter fra. Hvor vidt kvotene fra dette kraftverket er effektive eller ikke skal jeg komme tilbake til.

I januar var jeg på tur igjen. Denne gangen gikk reisen til Bangladesh [Noe jeg har skrevet litt om før]

Der oppsøkte jeg et annet kvoteprosjekt som Norge er involvert i. Dette prosjektet, som er startet i regi av fredsprisvinner Muhammad Yunus, går ut å selge nye energieffektive landsbyovner. Disse ovnene skal reduser bruken av kvist og kvast som brukes til fyringsved, og dermed indirekte klimagassutslippene fra Bangladesh. Norge kjøper kvoter fra prosjektet.

Det er flere elementer med dette prosjektet som er tankevekkende. For det første er Bangladesh et av de landene i verden som allerede rammes av klimaendringene. Men det er langt i fra det landet som er mest ansvarlig for krisen: Utslippene per person i Bangladesh ligger på 300 kg i året, mot nesten 10 tonn per person i Norge.

For det andre finner det ikke sted noen storstilt avskoging i Bangladesh. Ved til slike ovner hentes fra små skogklynger som forvaltes av den enkelte landsby. Redusert uttak av fyringsved, vil bety at de små skogklyngende brukes til andre ting. Det vil uansett ikke bli tale om å la skogen spre seg videre ut over landbruksjorda. Dette er kanskje et godt utviklingsprosjekt, men det er vanskelig å se den store klimaeffekten av det.

Begge reisene jeg gjorde i vinter er del av researchen til en bok jeg arbeider med. Det blir en bok om norsk klimapolitikk. Boken vil også ta for seg stillstanden i de internasjonale klimaforhandlingene, og hva som må til for å løse floken.

Boken vil bli utgitt i løpet av året.

Glade jenter i Bangladesh som ikke frykter framtiden.
Veien de går på et er en av elveforskansningene som skal sikre innlandet mot flom.
(Foto: Erik Martiniussen).

Reisen til Bangladesh ga også inspirasjon til en reportasje som sto på trykk i Klassekampen denne måneden. Den tok for seg hvordan klimaendringene nå rammer Bangladesh. Jeg legger den ut her i løpet av kort tid.

Tillat meg til slutt å være litt personlig: For uten å ha vært på to lange utenlandsreiser i vinter, er det også en annen grunn til at jeg ikke har blogget så mye i det siste. Årsaken er at jeg tok ut pappaperm fra midten av januar. Derfor bruker jeg nå det meste av tiden min sammen med en nydelig liten pike som vokser og utvikler seg med stormskritt. Det setter mye annet i perspektiv.

Les mer:

Bangladesh rammes av klimakrisen

Eksplosiv vekst i kinesisk vindkraft

Klimaavtale i Doha

Ban ki-moon ber rike land ta ledelsen

2012 ble et ekstremt klimaår

Ny klimapolitikk kan skape ny industri

Tilliten til regjeringens klimapolitikk på bunnivå

Tyskland satser på fornybart

Denne mannen er en respektert, amerikansk klimaforsker. Men ble han glad for orkanen Katrina?

I fjor sommer leverte jeg en kronikk til Morgenbladet som har ført til en langvarig debatt.

Mitt hovedpoeng den gang, var å peke på en trend i norsk klimadebatt der kompliserte politiske tema, redusert til et spørsmål om folks personlige moral. Framfor å diskutere hvilke økonomiske og institusjonelle hindringer som står i veien for å skape fornybarsamfunnet, henges vanlige folk ut som syndebukker.

I spissen for denne tendensen står tåkefyrsten Jørgen Randers, som fullstendig overser at selv om det kanskje skjer lite i Norge, skjer det mye i mange andre land. I den påfølgende debatten har jeg framhevet bl.a Sverige og Tyskland.

USA er selvfølgelig et nøkkelland. Det er derfor med stor interesse jeg i natt (12. februar) skal følge president Barack Obama sin State of the Union-tale. Etter at forslaget om å innføre klimakvoter i USA havarerte, satt ekspertisen her hjemme og hoverte over amerikanerne. De ville aldri klare å kutte utslippene. Men Obama ser ikke ut til å ha gitt opp, og virkemiddelet han vil bruke er god gammeldags regulering. De mest skitne kullkraftverkene forbys og nye utslippskrav er satt til biler og kraftverk. Obama vil bruke forurensingsloven til å stanse klimagassutslipp.

Dette er en spennende utvikling som står i kontrast til hva vi har opplevd her i Norge. Her er CO2 tatt ut av forurensingsloven, og klimapolitikken basert på kvotekjøp. Når kvoteprisen er for lav til å gi reelle utslippskutt, skylder økonomene på politikerne framfor markedet. De må slutte å gi støtte til fornybar energi, først da vil kvotemarkedet begynne å fungere etter intensjonen, hevdet blant annet SSB-økonom Torstein Bye i en kronikk. At man rett og slett kan reguler bort utslipp, blir nesten ikke diskutert.

Hva betyr dette for klimapessimistene? Jørgen Randers forsøker seg på et dagsaktuelt svar i Morgenbladet. Her snakker han om hvor glad han ble da orkanen Katrina traff New Orleans med full styrke den 29. august 2005. 80 prosent av byen ble oversvømt. 1464 mennesker mistet livet, hundretusenvis mistet hjemmene sine, og atter tusener ble traumatiserte eller invalidisert. En hel verden var sjokkert.  Men Randers var fornøyd.

«Jeg gned meg i hendene», sier Randers til Morgenbladet, om hva han gjorde da Katrina traff New Orleans. «Du gledet deg?» spør journalist Simen Sætre vantro. «Selvfølgelig,» svarer Randers, som om det var den naturligste ting i verden å sette pris på at fattige, hovedsakelig svarte amerikanere mistet livet i en orkan. For å understreke poenget forteller han at han også satte pris på at orkanen Sandy traff New York i oktober 2012 og drepte 131 mennesker. Underteksten er at amerikanerne fortjener klimakatastrofer, fordi klimapolitikken deres er så elendig.

Slike uttalelser skal man ikke slippe unna med. La meg forsøke meg på en parallell: Hadde en sentral samfunnsdebattant kommet med uttalelser om at amerikanerne fortjente 11. september 2001 på grunn av deres imperialistiske krigføring i andre land, ville det vakt allmenn avsky.

Men i klimadebatten er tydeligvis det meste tillatt. En av dem som gratulerte Randers med hans uttalelser var førstekandidaten for Miljøpartet de Grønne i Oslo, tidligere WWF-leder Rasmus Hansson. I et brev til Morgenbladet etterlyste han ”vilje til å utvide rammene for debatten”. Han syntes det var helt på sin plass at Randers foreslo å innføre ettbarnspolitikk i Norge, etter mønster fra Kina, og mente de som kritiserte Randers hadde ”ekstrem konfliktskrekk”. De som kalte Randers ekstrem ville bare ”holde klimadebatten i sjakk”, skrev han. [Les innlegget her]

Vider forsøkte Rasmus Hanssons å late som om millionæren og elitisten Randers nå var utsatt for den samme heksejakten som den anerkjente klimaforskeren Dr. James E. Hansen.

Hansen er en av de første klimaforskerne som varslet om klimakrisen. Hans høring i det amerikanske Kongressen tilbake i 1988, fikk internasjonal gjenklang. Dr. Hansen har aldri gjort annet enn å publisere vitenskaplig artikler og tale på bakgrunn av de funn han har gjort. For dette har han blitt demonisert av den ytterste høyrefløy i USA og av klimafornektere verden over. Den tendensiøse kritikken av Dr. Hansen har vært organisert av krefter som har ønsker å delegitimere det vitenskaplige grunnlaget for klimasaken.

Å sammenlikne kritikk av Randers mange fjollete utspill, med den personforfølgelsen dr. Hansen har møtt, faller på sin egen urimelighet. Jeg syns derfor det er vanskelig å se at Rasmus Hansson har klart å ”utvide rammene for debatten” med dette utspillet. Heller faller Hansson for eget grep. For hvem er det egentlig som ønsker å ”holde debatten i sjakk”? (for å bruke Hanssons ord)

Vil ”utvide rammene for debatten”. Miljøpartiets Rasmus Hansson (Foto: MDG)

Jeg tror Hansson har gjort den klassiske feilen å forveksle betimelig kritikk av Randers sin retorikk, som et angrep på miljøkreftene som helhet. Det tror jeg ikke han gjør så lurt i. Selv anser jeg meg som miljøforkjemper, men jeg har ingen interesse av å indentifisere meg med Randers elitisme. Derfor tror jeg vi som sloss for miljøet er tjent med en åpen diskusjon om hvordan vi framstår. Jeg stoler på dr. Hansen, men jeg stoler ikke på Randers.

Med sitt leserinnlegg kan det virke som om Hansson og Miljøpartiet vil legge lokk på denne diskusjonen. Spiller det ingen rolle hva slags ytterliggående utspill man kommer med, bare man er “for” miljø?

”Foreløpig er det demokratiet som er svarskyldig, ikke Randers”, skriver mannen som altså stiller som folkevalgt til Stortinget. Jasså? Meg bekjent sto ikke miljøet særlig høyt i kurs i Sovjetunionen heller. Kanskje hadde også klimapolitikk stått høyere på dagsorden i USA, med et mer demokratisk regime enn det de har i dag (der FOX-news har mer makt enn noen kunne ønske og fossilindustrien har betalt seg til innflytelse over klimapolitikken). Heller ikke i Randers sitt favorittland (ettpartistaten Kina) er kommunikasjonen om miljøproblemene fra bunn til topp særlig god. Her er økonomisk vekst som mål rangert foran alt annet.

I motsetning til Randers tror jeg derfor mer demokrati (økonomisk som politisk) er bedre egnet til å løse miljøproblemene, enn mindre. I denne diskusjonen har Hansson foreløpig tatt Randers sitt parti. Om det synet er representativt for hva resten av Miljøpartiet mener, skal de ikke få det lett i valgkampen. Det syns jeg er mer synd for klimadebatten her til lands, enn det er for Miljøpartiet.

I natt skal president Obama holde tale. Kanskje har han noe i ermet som også norske klimapolitikere kan lære noe av?

Et mer konsist svar til Jørgen Randers er publisert i Morgenbladet: {Tåkefyrsten Randers]

Oppdatering 13. januar

DETTE SA OBAMA OM KLIMA: 

Klimapolitikk var helt sentralt i Barack Obamas tale til nasjonen. Han framhevet blant annet klimapolitikken som en mulighet til å gjenreise Amerikansk økonomi. Jeg har påpekt tilsvarende muligheter for Norge tidligere [Aktiv klimapolitikk kan skape ny industri].

“I urge this Congress to get together, pursue a bipartisan, market-based solution to climate change, like the one John McCain and Joe Lieberman worked on together a few years ago.

But if Congress won’t act soon to protect future generations, I will direct my cabinet to come up with executive actions [min utheving] we can take, now and in the future, to reduce pollution, prepare our communities for the consequences of climate change, and speed the transition to more sustainable sources of energy.

Now, four years ago, other countries dominated the clean-energy market and the jobs that came with it. And we’ve begun to change that. Last year, wind energy added nearly half of all new power capacity in America. So let’s generate even more. Solar energy gets cheaper by the year. Let’s drive down costs even further.

Obama lovet også storsatsing på fornybar energi, og uttalte: ”As long as countries like China keep going all-in on clean energy, so must we.”

Presidenten tok også til orde for å opprette et teknologifond “som vil drive ny teknologiutvikling for å gjøre bilene uavhengig av bensin og diesel for alltid” (”that will drive new research and technology to shift our cars and trucks off oil for good.”)

Hele talen kan leses i New York Times

Les mer:

En diskusjon om Jørgen Randers klimaretorikk

Kina størst på vind

Tyskland satser på fornybar energi

De skjulte strategene i klimapolitikken

Aktiv klimapolitikk kan skape industri

På under ti år er Kina blitt verdens største vindkraftnasjon.

I en stor verkstedshall utenfor Beijing er et trettitals arbeidere i sving med å bygge strømomformere.

- Vi produserer 4000 slike i året, forteller Shu Yun Suang (27).  I bakgrunnen durer skrutrekkere og sveiseapparat. Shu er en av 8000 ansatte hos Goldwind i Beijing. Alle har på seg rent nytt arbeidstøy. Støvet har knapt rukket å legge seg i den splitter nye fabrikken.

- Det har vært store endringer her siden jeg begynte for tre år siden, sier han.

- Den gang produserte vi i et lite lokale som vi leide fra et annet selskap. Nå har vi egen fabrikk.

På mindre enn 10 år har Kinesisk vindindustri blitt størst i verden. To av verdens tre største turbinprodusenter er i dag kinesiske. Bare kinesiske Sinovel og danske Vestas er i dag større enn Goldwind, som jeg besøkte i Beijing.

Bak suksessen ligger en voldsom vekst i hjemmemarkedet. Per 1. januar 2013 har industrigiganten i øst installert mer enn 70.000 Megawatt (MW) vindkraft. Kraftkapasiteten i kinesisk vindkraft er dermed tre ganger så stor som verdens største vannkraftverk, Tre kløfter dammen, for øvrig også den kinesisk.

Billig arbeidskraft og rikelig tilgang på kapital, er en del av resepten. Men kinesiske myndighetene har også lagt økonomisk til rette for vindkraft.

I Beijing møtte jeg Megan Tang, fra den kinesiske fornybarorganisasjonen CREIA.

- Vindkraft sees på som et nytt økonomisk vekstområde. Derfor er det prioritert fra regjeringens side, fortalte hun.  Hun har fult utviklingen gjennom mange år, og peker på innføringen av en ny fornybarlov i 2006, som avgjørende.

- Fornybarloven fra 2006 var helt avgjørende.

- Den loven var en milepæl. Da økte vindkraften voldsomt og ble doblet for hvert år som gikk, sa hun.

I Kina har myndighetene virkelig lagt til rette for vindkraft. I tillegg til å ha innført en egen lov som fremmer fornybar energi, er det innført en såkalt innmatingstariff, som gjør det lønnsomt å selge elektrisitet fra vindkraft. Kraftselskapene får på den måten mer betalt for å selge strøm fra vind, enn å selge strøm fra kull. I Norge har vi i stedet innført en teknologinøytral ordning, kalt grønne sertifikat. Denne støtteordningen differensierer ikke mellom ulike teknologier, og gjør det mer lønnsomt å bygge ut småkraft (vannkraft) enn vindkraft.

Les hele saken i Teknisk Ukeblad

Enormt potensial: En IEA rapport viser at det kan realiseres 1000 GW vindkraft i Kina, innen 2050. [Se link]

Les mer:

Tyskland satser på fornybar energi

Økonomer stanser norsk vindkraft

Slik kan klimapolitikken skape nye arbeidsplasser

2012 ble et ekstremt klimaår

Khaird (11), Hasib (13) og Arif (6) mistet huset sitt. (Foto: Erik Martiniussen)

I mai 2009 sveipet syklonen Aila inn over det sørlige Bangladesh og India og gjorde mer enn en million mennesker hjemløse. Denne uken traff jeg noen av ofrene. Guttene på bildet er Khaird (11), Hasib (13) og Arif (6). Alle tre forteller at de mistet hjemmet sitt under syklonen. Nå lever de fra hånd til munn, etter at havet tok jorden familien levde av.

Ingen kan fastslå sikkert at syklonen Aila skyldes klimaendringene. Men det som er sikkert er at antallet stormer og flommer har økt i Bangladesh de siste årene. Det viser data fra verdens metrologiske organisasjon. Årsaken er høyere temperaturer i Det indiske hav, som fører til mer fordampning og mer nedbør.

Jeg har vært i Bangladesh for å delta på konferansen ”Media Meets Climate” i Cox’s Bazar. Konferansen var arrangert av blant andre professor Elisabeth Eide ved Høyskolen i Oslo, som del av ”MediaClimate network”; et internasjonalt forskningsprosjekt på hvordan media dekker klimasaken. De publiserte denne uken en ny bok om temaet. Fra Norge stilte blant annet Bergens Tidende journalist Atle Andersson og NRKs Eivind Molde. Atle Andersson er en av journalistene som står bak Bergens Tidenes mange gode reportasjer om kjøp av ulandskvoter. Se link. Ringreven John Vidal stilte fra The Guardian.

Slike elveforskansninger skal holde elvevannet ute når det blir syklon. (Foto: Erik martiniussen)

Bøndene jeg møtte i Khulna, hadde aldri hørt om klimaendringene før. Men at været hadde forandret seg, var ingen i tvil om. Som en gammel knark jeg møtte fortalte meg. ”Det var stormer før også, men de siste 15 årene har de blitt sterkere og de kommer oftere.”

Jeg jobber nå med en reportasje om klimaendringene i Bangladesh. 30 millioner mennesker i Bangladesh bor i områder som ligger mindre enn en meter over havet.

Verdensmagasinet X har tidligere publisert en bra fotoreportasje om temaet.

FNs klimakonferanse i DOha (cop18), har vedtatt å videreføre Kyoto-avtalen til 2020
(Foto: Erik martiniussen).

Kyoto-avtalen videreføres til 2020, og industrialiserte land har akseptert et historisk ansvar for klimaskader i fattige land.

En videreføring av Kyoto-avtalen ble vedtatt i Doha lørdag kveld.

Avtalen innebærer at en gruppe land med EU, Norge, Sveits og Australia i spisen, skal kutte sine utslipp med til sammen 18 prosent innen 2020.

Norge forpliktelse er å kutte 30 prosent av sine klimagassutslipp innen 2020, med utgangspunkt i 1990.

- Dette er en viktig avtale, som kutter utslipp, uttaler miljøvernminister Bård Vegar Solhjell. Han var fornøyd med å ha fått Kyoto-2 på plass. Mindre fornøyd var han med at man ikke fikk på plass en opptrappingsplan for å fylle det grønne klimafondet med penger. USA motsatte seg en tidsplan for dette.

- Vi skulle ha kommet lenger på klimafinansiering, sier Solhjell.

Russland og Ukraina stjal uforholdsmessig mye tid av konferansens siste dag, med å kreve å beholde et stort antall overskuddskvoter (såkalte AAUeer) inn i den nye Kyoto-perioden.

Til sammen sitter Østeuropeiske land på nesten 7 milliarder slike kvoter.

Kravet skapte hodebry, all den tid u-landene krevde kvotene slettet. Kompromisset ble en ordning der landene som er med i Kyoto2 forpliktet seg til ikke å bruke slike overskuddskvoter.

Landene ble også enige om en historisk avtale knyttet til skadeerstatning for klimaendringer. USA motsatte seg lenge en avtale på dette punkt [Les mer om det her], men måtte til slutt bøye seg for flertallet.

FNs klimasekretariat i Bonn skal nå utrede hvordan slike ordninger kan organiseres og hvilke klimaskader det internasjonale samfunnet har ansvar for. En institusjon med ansvar for klimaskader skal på plass på neste klimakonferanse i 2013.

Det er også enighet om at industriland skal melde inn planer for å øke sine utslippsambisjoner innen 30. april 2014.

- Mangel på politisk vilje

Fram mot 2015 skal landene forhandle om en ny universell klimaavtale som skal omfatte alle verdens land. Arbeidet med denne avtalen vil ikke bli lett, advarte leder for FNs klimasekretariat Christiana Figueres etter at klimamøtet var over i Doha.

- Utfordringene med den nye avtalen blir store, sa hun.

- Den må sikre rettferdighet, men den å også svare på utfordringen fra vitenskapen. En avtale som skal gjøre begge disse tingene vil bli kompleks. Utslippene må nå toppen i 2020, og reduseres veldig raskt etter det. Jo lengre landene venter, jo dyrere blir det å gjøre noe, sa Figueres. For å nå målet om å begrense den globale oppvarmingen til 2 grader, trenges det mer politisk vilje, understreket hun.

- Vi har teknologi og vi har pengene som skal til for å gjøre det mulig å holde oss innenfor 2 garder. Det er en beskjed som er gitt mange ganger gjennom ulike vitenskapelige rapporter de siste månedene. De viser at vi øker utslippene, vinduet mot 2 grader er i ferd med å lukkes. Men vi har mulighetene og vi har teknologien, sa hun.

Les mer om resultatene fra klimakonferansen i Doha i mandagens utgave av Klassekampen.

Les mer om Cop18:

USA blokkerer historisk prosess i Doha

Dette krangler de om på Cop18

2012 ble et ekstremt klimaår

Miljøungdom deportert fra Qatar

Norge vi ha Kyoto-2

USAs forhandlingsleder Todd Stern (Foto: Erik Martiniussen)

Det som kan bli et historisk skifte i klimaforhandlingene blokkeres nå av USA. Et døgn på overtid, nekter USA å godta en tekst der rike land aksepterer økonomisk ansvar for klimaendringer.

- Vi kan ikke godta denne teksten, og kommer til å legge ned veto om den blir lagt fram i plenum, sa USAs sjefsforhandler Todd Stern, under en konsultasjon fredag kveld.

Mye på spill

2012 var et ekstremt klimaår. Flere orkaner, mer tørke og ødelagte avlinger verden over har bremset veksten i en rekke land. Denne uken rammet en ekstrem orkan Filippinene. Det har ødelagt infrastruktur og matproduksjon for milliarder. 1000 mennesker har mistet livet på øya Mindanao.

Og det er bare ett år siden det skjedde sist. Også i 2011 ble Mindanao rammet av en ekstrem orkan som tok hundrevis av menneskelig. Været ødelegger veksten i økonomien.

I Pakistan er kostnadene etter ekstremflommen i 2010 beregnet til 43 milliarder dollar. Også i år ble Pakistan rammet av stor flom.

Nå krever u-landene hjelp fra det internasjonale samfunnet. De mener 150 år med klimagassutslipp fra rike land er en av årsakene til ekstremværet. I et tekstforslag lagt fram i Doha, bes industrialiserte land være med å betale.

Spillet er høyt. De mest sårbare landene, blant annet en rekke øystater som risikerer å forsvinne om havet fortsetter å stige, sier de er villig til å bryte forhandlingene om teksten ikke blir vedtatt.

Dyp krise

USAs forhandlingsleder Todd Stern har på sin side tatt klar avstand fra teksten. ”Jeg vil blokkere dette”, er han siter på ifølge BBC. EU har enda ikke formulert noen klar posisjon, men har uttrykt vilje til å forhandle.

Gjennom

Kinas forhandlingsleder Xie Zenhua (Foto: Erik Martiniussen)

klimaforhandlingene har landene blitt enige om å sette opp et grønt klimafond. Fondet skal administrere 100 milliarder dollar til klimakompensasjon innen 2020. Men USA nekter også å diskutere dette. De vil ikke ha diskusjoner om når og hvordan pengene skal tilføres fondet, noe som frustrerer u-landene.

Norges miljøvernminister. Bård Vegar Solhjell er skuffet over USA. Til avisen Qatar Tribune sier han at USA sin posisjon er ”trøblete”.

Forhandlingene i Doha, som mange trodde skulle bli en ”transportetappe”, er dermed inne i sin dypeste krise siden København. Observatører snakker nå om fult sammenbrudd, og et ad-hoc møte i løpet av 2013.

Det foregår nå uformelle møter på ministernivå, i et forsøk på å redde forhandlingene. Et plenumsmøte er planlagt i løpet av ettermiddagen.

Les mer:

Dette krangler de om på Cop18

2012 ble et ekstremt klimaår

Miljøungdom deportert fra Qatar

Norge vi ha Kyoto-2

Hvem har ansvaret for klimaendringene? Rike og fattige står mot hverandre i Doha (Foto: Erik Martiniussen)

1) En andre Kyoto-periode?

Helt siden klimatoppmøtet på Bali i 2007, har landene forsøkt å enes om en ny forpliktelsesperiode under Kyoto-protokollen.

Egentlig skulle den nye forpliktelsesperioden være ferdig forhandlet i København i 2009, men mange industrialiserte land med USA i spissen har nærmest sabotert forhandlingene på dette punktet. 31. desember løper den første Kyoto-perioden ut. EU, Norge, Sveits og Australia, er blant landene som vil påta seg en ny forpliktelsesperiode, men avtalens innhold virker vag.

2) Hvor store kutt?

U-landene mener ambisjonene i Kyoto-2 er for lave. EU vil kutte 20 prosent innen 2020, men har allerede kuttet 18 prosent. Dermed skal det ikke mye til for å fullføre forpliktelsene. Flere nye EU-direktiv peker allerede mot 25 prosents kutt. At EU ikke en gang vil heve løftet sitt i henhold til eksisterende politikk, provosrer derfor mange.

Norge har lovet å kutte 30 prosent, men vil løse mye av kuttet med å kjøpe kvoter. Australia vil kutte 3 prosent i forhold til 1990. Kina, India, Brasil og Afrika-gruppen er blant landene som mener ambisjonene må opp. Polen, Bulgaria og Romania er blant landene som holder EUs ambisjoner nede.

Kompromisset kan bli at det legges inn et krav i avtalen om at ambisjonene ”skal” heves i løpet av 2014 eller 2015. Dette kravet har EU, og etter hva jeg forstår også Norge, motsatt seg. Om slike krav skal knyttes til EU, krever EU og Norge at også andre i-land som står utenfor Kyoto (les USA, Japan og Canada) skal ha tilsvarende krav knyttet til seg. Hvis ikke krever Norge og EU at kravet om å heve ambisjonene innen en gitt frist, bare blir formulert som en slags oppfordring. Dersom resultatet blir det siste, kan en spørre seg hva som blir den praktiske forskjellen på å være med i Kyoto-2 og ikke?

3) Sletting av overskuddskvoter?

Mange Øst-Eureiske land bærer med seg milliarder av overskuddskvoter fra den første Kyoto-periode (såkalte AAUer). Det skyldes sammenbruddet i Øst-Europeisk industri på starten av 1990-tallet. Afrikagruppen og de småøystatene mener disse kvotene må slettes, for å sikre integriteten til Kyoto-2. Polen og Romania krever på sin side å få beholde kvotene. Noen praktisk betydning har spørsmålet likevel ikke, ettersom verken Norge, EU eller Australia vil godkjenne bruk av overskuddskvoter i neste Kyoto-periode. Det vil heller ikke Japan. Romania, Bulgaria og Polen ønsker likevel å beholde kvotene som en slags brekkstang i forhandlingene.

4) Hvem kan kjøpe kvoter?

Flere industrialiserte land, blant annet New Zealand, Canada og Japan, har brutt ut av Kyoto-avtalen. Likevel ønsker de å ha tilgang til markedet for såkalte CDMer, kvoter generert i fattige land. CDM er imidlertid en Kyoto-mekanisme, og mange u-land mener at det vil svekke Kyoto-avtalen om land som ikke har juridiske forpliktelser til å kutte egne utslipp, likevel skal ha tilgang til å kjøpe kvoter. EU og Norge skal likevel ha støttet Japan og New Zealand sitt ståsted, noe som skuffer miljøbevegelsen.

5) Penger til tilpasning

Det er opprettet et eget fond for å hjelpe fattige land å møte klimautfordringen (Det grønne klimafondet).

Fondet kan eksempelvis brukes til å bygge diker i Bangladesh, hjelpe fattige land å omstille landbruket sitt, samt hjelpe dem i å legge om fra fossil til fornybar energi. Fondet skal bli tilført 100 milliarder dollar i året, innen 2020. Men hva skal skje i årene fram mot 2020? Noen Europeiske land har nå lovet å heve støtten. Ulike EU-land vil til neste år bidra med til sammen 6 milliarder euro. Men dette er på frivillig basis. Asiatiske og Afrikanske land ønsker regler, og klare forpliktelser om når og hvordan det grønne klimafondet skal fylles med penger. USA er kanskje det landet som er mest mot å formalisere regler på dette punktet.

6) Tap og skader

En samlet u-landsgruppe krever regler for hvordan klimaskader skal erstattes. Industrialiserte land har akseptert sitt historiske ansvar for klimaendringene, men er mindre villig til å betale penger for fortløpende kostnader/skader. Når mer ekstremt vær nå hyppig ødelegger både infrastruktur, matproduksjon og vekst i fattige land, ønsker disse hjelp og kompensasjon. Men hvordan skal man måle skadene? Og hvilke skader har det internasjonale samfunn felles ansvarlige for, og hvilke skader må hvert enkelte land selv erstatte? Etter hvert som klimaendringene blir tydeligere og rammer fattige land oftere, blir dette et mer og mer presserende spørsmål. Likevel har USA, Canada og Europa så langt vært lite villig til å diskutere det. USA vil adresseres spørsmålet i den nye klimaavtalen som skal gjelde fra 2020. Men u-land ønsker regelverk og hjelpetiltak på plass før den tid.

7) Teknologioverføring

Fattige land ønsker hjelp til å kutte utslipp. Om de ikke skal bli avhengige av vestlige teknologiselskaper, trenger de tilgang til egen teknologi. I Durban i fjor ble landene enige om å opprette såkalte teknologisentre, som skal bidra til å fremme utviklingen i sør. Men arbeidet med sentrene går trådt. Mange u-land er også opptatt av spørsmålet om patentrettigheter. Den såkalte Basic-gruppen, Brasil, India, Sør-Afrika og Kin,a mener dette må diskuteres. USA og europeiske land er helt avvisende.

Solhjell møtte Kina

Det eksisterer fortsatt flere fallgruver. Selv om man får til en enighet om Kyoto-2, ser denne avtalen ut til å bli veldig svak. Likevel er det spørsmål knyttet til teknologi og skadeerstatning som ifølge mange observatører skaper mest hodebry. Basic-landene ønsker konkrete diskusjoner, mens spesielt USA ønsker å skyve spørsmålet ut i tid.

Miljøvernminister Bård Vegar Solhjell hadde i går sitt andre møte med Kinas forhandlingsleder Xie Zenhua, en mann Solhjell selv karakteriserer som ”utrolig smart” (Foto: Erik Martiniussen)

Miljøvernminister Bård Vegar Solhjell har de siste dagene ledet et skytteldiplomati knyttet til Kyoto-avtalen. Blant annet har han hatt to møter med den kinesiske forhandlingslederen Xie Zenhua.

- Svært konstruktivt og nyttig, fortalte Solhjell meg etter det andre møtet torsdag kveld.

Det er den kinesiske forhandlingslederen som overraskende skal ha tatt initiativ til begge møtene. Solhjell legger ikke skjul på at han er blitt begeistret for den kinesiske diplomaten.

- Han er en av de dyktigste politikerne jeg har møtt. Utrolig kunnskapsrik og smart, sa Solhjell om Zenhua etter møtet.

- Zenhua mener vi skal beholde dagens klimasystem med inndeling mellom fattige og rike land. Men han var åpen for at dette måtte forandres etter 2020, sa Solhjell.

- Vi har hatt møter med alle de store forhandlingsdelegasjonene i dag [torsdag], og skal ha et fellesmøte med alle i løpet av kvelden, fortsatte han. Ifølge Solhjell var det framgang i forhandlingene om Kyoto-2, men vanskeligere i de andre forhandlingssporene knyttet til teknologi, penger og kompenasjon.

Vertslandet Qatar har fått ufrivillig oppmerksomhet om sin rolle. Presidenten for konferansen, den qatarske energistatsråden Abdullah bin Hamad Al Attiyah, kritiseres for å ikke å presse nok på for å få et resultat. Emiren (kongen av Qatar) Sheikh Hamad bin Khalifa Al Thani, vakte oppsikt da han i sin hilsningstale understreket betydningen av at små land som var avhengig av olje burde få hjelp til å omstille seg. Kanskje burde Norge også få det?

Vanligivs pleier vertslandet å sette opp en vindmølle eller et solpanel i nærheten av konferansesenteret, om ikke annet så for syns skyld. Det har ikke Qatar gjort. I stedet har de satt opp et tjuetalls dieselaggregater utenfor konferansesalen, som går for full maskin hver kveld. Doha for øvrig er preget av enorm trafikkvekst og null kollektivtrafikk. Mulighetene for å gå og syke er sparsommelig. Det mangler fotgjengerfelt til å krysse de trafikkerte gatene.

Forhandlingene i Doha skal etter planene avsluttes i dag fredag.

Les mer om cop18:

Miljøungdom deportert fra Qatar

Ban ki-moon ber rike land ta ledelsen

2012 ble et ekstremt klimaår

”Qatar, Why host not lead?” sto det å lese på banneret som de to ungdommene brettet ut i vandrehallen her i Doha. Teksten var en henvisning til at det lille oljeemiratet har gjort lite for å redusere egne klimagassutslipp.

Markeringen var fredelig og forstyrret på ingen måte forhandlingene. Likevel tok det under minuttet før FNs sikkerhetsvakter brøt inn og brettet sammen banneret. De to ungdommene lot seg fredelig føre bort. Nå er de fratatt visumet sitt til Qatar og har fått 24 timer på seg til å forlate landet.

- Det er svært bekymringsverdig og særdeles skremmende hvis det nå blir standard prosedyre å utvise ungdommer som har markeringer under klimakonferansen, sier Silje Lundberg, leder i Natur og Ungdom til klimabloggen.

Mange miljøorganisasjoner advarer nå mot en trend, der klimaforhandlingene blir mer lukket for sivilsamfunnet. Stengte møter, uformelle samtaler og hemmelige dokumenter er en del av bildet.

Du kan lese mer om dette i Klassekampen i morgen, fredag 7. desember.

Se video fra den fra den fredelige markeringen

Disse bildene sier noe om utviklingen: 

2012: Av frykt for reaksjoner er organisasjonene i år knapt synlige (Foto: Erik Martiniussen)

Slik så det ut under klimatoppmøtet i fjor, da sivilsamfunnet mobiliserte bredt (Foto: Erik Martiniussen).

FNs generalsekretær Ban Ki Moon var uvanlig skarp da han adresserte FNs klimatoppmøte i Doha, tirsdag (Foto: Erik Martiniussen)

FNs generalsekretær Ban Ki-moon oppfordrer rike land til å ta ledelsen i arbeidet med å kutte klimagassutslipp. Tirsdag startet høynivådelen av klimaforhandlingene i Doha.

- Det unormale har blitt det normale, sa FNs generalsekretær Ban Ki-moon, da han åpnet høynivådelen av FNs klimakonferanse tirsdag.

Miljøvernministre fra hele verden har nå ankommet hovedstaden Doha, i det lille arabiske emiratet Qatar, for å diskutere en framtidig klimaavtale.

Ban Ki-moon etterlot ingen tvil om at klimaendringene er i gang:

- Fra Mosambik til Filippinene og Haiti, har vi sett 100.000-vis av mennesker bli utsatt for ekstremvær og flom. I 2012 har tørke ødelagt avlinger over hele verden fra USA til Brasil. – Klimaendringene er en utfordring for hele menneskeheten, sa Ban Ki-moon.

I løpet av klimaforhandlingene i Doha har det blitt enda klarere at klimaendringene kommer raskt og at de er alvorlig. Forrige uke slapp Verdensbanken en ny rapport som har fått stor oppmerksomhet i Doha.

Den viser at verdens utslipp nå er så høye at temperaturen på jorden kan øke med 4 grader før utgangen av dette århundre. Det er dobbelt så mye som det såkalte 2-gradersmålet vedtatt av FN.

FNs generalsekretær brukte rapporten fra Verdensbanken til å advare:

- Utslippet av klimagasser er høyere enn noensinne, sa han under sin tale. – All forskning viser at om utslippene ikke kuttes nå, vil det bare føre til større problemer i framtiden.

Den nye rapporten Ban Ki-moon refererte til er forberedt for Verdensbanken av to tyske forskningsinstitusjoner. Den fastslår at dagens utslipp peker mot fire graders oppvarming.

Men oppvarmingen vil ikke bre seg jevnt ut over jorden. Øker gjennomsnittstemperaturen med 4 grader, kan den øke opp mot 7 grader i Arktis, fastslår Bjerknes senter for klimaforskning. Deler av Afrika, som allerede opplever ekstreme sommertemperaturer, kan bli helt ubeboelig.

- Klimaendringene truer med å forandre verden på en måte som vil gjøre den helt annerledes for våre barn og barnebarn. Klimaendringene er en av de aller største utfordringene vi står overfor, sa president i Verdensbanken, Jim Yong Kim, da rapporten ble lansert.

Rapporten fastslår ugjenkallelig at fire graders oppvarming vil være katastrofalt. Store byer kan synke i havet når Grønlandsisen smelter, matproduksjonen vil stagnere, og tørre områder vil spre seg. Vannmangel vil bli et økende problem.

Dette er bakgrunnen for at verdens land sikter mot å begrense oppvarmingen til 2 grader:

- Vi må holde oss under 2 graders oppvarming, sa Ban Ki-moon da han talte i Doha. – Da kan vi unngå de verste konsekvensene av klimaendringene. Vi har teknologien, kunnskapen og ressursene som skal til for å klare det, sa han i sin tale.

På en pressekonferanse samme dag oppfordret han rike land til å ta ledelsen:

- Klimasaken må ledes av i-landene. De har ressursene og teknologien som skal til, sa generalsekretæren.

- Industrialiserte land må tilby teknologi og finansiell støtte til fattige land, slik at de kan hjelpes til å utvikle seg og kutte egne utslipp. Mange fattige land har ikke kapasitet til å gjøre dette på egenhånd, understreket Ban Ki-moon.

- Selv om i-landene har forårsaket klimaendringene, så rammer de nå blindt. Både fattige og rike blir rammet av dem. Rike land bør derfor ta lederskap, sa han.

Ban Ki-moon pekte i dag på fem viktige spørsmål som må løses i Doha:

• Det første spørsmålet gjaldt en ny forpliktelsesperiode under Kyoto. Det må man bli enige om i Doha, mente Moon, som viste til at den eksisterende forpliktelsesperioden løper ut i 2012.
• Som nummer to på listen framhevet han behovet for framdrift rundt spørsmålet om langsiktige kutt, altså kutt som skal skje etter 2020.
• Som en tredje utfordring, nevnte han behovet for å få på plass Det grønne klimafondet. Fondet skal brukes til å finansiere klimatiltak i fattige land. Et sekretariat og et styre er opprettet, men fondet inneholder fortsatt ingen penger.
• Den fjerde utfordringen fra Ban Ki Moon gjaldt en nye klimaavtalen som skal gjelde innen 2020. Moon mener denne må være juridisk forpliktende, og at landene må ha en klar handlingsplan for når denne avtalen skal være klar.
• Den siste utfordringen i Doha, er å tette gapet mellom de klimakutt statene har vedtatt og de kutt det er behov for om verden skal nå 2-gradersmålet. Avstanden mellom vedtatte mål, og hva som kreves av kutt for å nå dette målet er fortsatt stort.

Klimakonferansen i Doha er inne i sin aller siste og mest avgjørende uke, og svært mange spørsmål er enda ikke avgjort. Målet er å videreføre Kyoto-avtalen med en ny forpliktelsesperiode.

Denne skal forplikte EU, Australia, Norge og Sveits til å kutte utslipp med mellom 20 og 30 prosent innen 2020. EU sier de vil kutte 20 prosent innen 2020, og har allerede kuttet med 18 prosent.

Mange u-land mener derfor ”tilbudet” fra EU egentlig er uten innhold. De forventer økte ambisjoner, før de selv vil gå med på å kutte utslipp.

Et annet avgjørende spørsmål gjelder den nye klimaavtalen som skal overta for Kyoto-avtalen i 2020. Der Kyoto-avtalen bare forpliktet industrialiserte land til å kutte utslipp, skal den nye avtalen forplikte alle verdens land.

Men i henhold til klimakonvensjonen, grunnloven for FNs klimaforhandlinger, har de rike landene plikt og ansvar til å lede, slik Ban Ki-moon nå tar til orde for. Det har rike land fortsatt til gode å gjøre, mener mange fattige land. De viser til at verken USA. Russland eller Japan har redusert utslippene tilstrekkelig, og at EU heller ikke har gjort nok. Uten økte forpliktelser vil de heller ikke godta forpliktelser for egen del.

Les mer:

2012 ble et ekstremt klimaår

Norge går for Kyoto-2 i Doha