Røster fra fortiden

El Castillo rager i ettermiddagslyset foran meg, pyramiden som horder av turister valfarter til hvert år. Jeg står nesten alene foran den. Med ett er det som om den våkner til liv. Pyramiden beveger seg forsiktig og skuler på meg. Det er som om den vil fortelle meg en hemmelighet.

Det er få dager siden FNs klimatoppmøte er over. Enigheten som ble oppnådd betegnes som historisk og viktig. Bolivia var eneste stat som protesterte. De mente man ikke hadde oppnådd nok, og pekte på at de utslippskutt som ble lovet langt fra er nok til å oppnå målet om å begrense den globale oppvarmingen til to grader over førindustriell tid. Klimaforskere her hjemme er enige. Til  forskning.no uttaler klimaforsker Helge Drange at det nå skal mye til for å hindre to graders oppvarming.

– Utviklingen går raskt i feil retning. Skal vi nå målet må vi ha nesten nullutslipp innen 2050. Målet er fornuftig, men det skal veldig kraftige botemidler til, sier han til forskning.no

Spørsmålet er hvor mange år vi egentlig har på oss. For ifølge FNs klimapanel bør verdens utslipp av klimagasser ha nådd toppen allerede i 2015, for deretter å synke, om vi skal nå det magiske togradersmålet. Med den avtalen landene ble enige om i Cancun er det lite som tilsier at menneskene vil oppnå slike resultater.

Men for mange handlet møtet i Cancun mer om å redde FN-prosessen fra totalt havari, enn å løse selve klimaproblemet.

– Det perfekte må ikke bli det godes fiende, uttalte Grenadas forhandlingsleder.

Jeg vandrer blant ruinene av den gamle maya-byen Chichen Itza. Et sted mellom år 900 og år 1000 ble en rekke gamle maya-byer forlatt. Ingen vet med sikkerhet hvorfor dette skjedde, men mange forskere peker på at Maya sivilisasjonen gikk til grunne fordi ressursene de var avhengige av ble overbeskattet. Et sårbart jordsmonn ble overutnyttet, samtidig som en uheldig tørkeperiode ødela for det gjenværende jordbruket. Det kan med andre ord ha vært en miljøkrise som ødela maya-sivilisasjonen, ikke noen fremmed invasjon. For det skulle ta enda 400 år før spanjolene invaderte Yucatan.

Ruinene foran meg er  tomme og døde. Guider med små plastmapper jaget turistgruppene rundt fra ruin til ruin. De viser fram bilder av hvordan byen kan ha sett ut for over 1000 år siden. Likevel er det lite her som nå imponerer meg. De fleste bygningene har rast sammen, stakkarslige grushauger med trær på. Fattige maya-indianere står oppstilt langs skogkanten med billige varer de selger til turistene, teite dukker og masker som er skåret ut i tre. Sikkert fint, men ikke noe særlig sammenliknet med de mektige tårn og søyler som vitner om hva deres forfedre en gang fikk til.

Men da solen var på vei ned, og turistene rant ut at den gamle steinbyen, var det som om de gamle bygningene begynte å røre på seg. En av de gamle grushaugene jeg sto og betraktet begynte å riste av seg gammelt støv. Den skulte på meg med et dunkelt blikk. Paff så jeg meg rundt for å se om noen andre hadde lagt merke til det samme. Men turistgruppene var alle på rask marsj ut, strenende med nesa i marken og middag i hodet. Jeg kikket opp igjen. Små lysstråler pekte ut hemmelige dører, jeg ikke hadde sett før. Smale jungelstier ble til levende slanger, som buktet seg i dypet av skogen mellom de store ruinene. Jeg løp videre på den mørklagte stien, ut mot plassen der jeg tidligere hadde betraktet den døde El Castillo. Kveldslyset falt over trappetrinnene, og den mektige pyramiden løftet sakte på sløret, som om den vill røpe meg en hemmelighet.

Nesten alene sto jeg tilbake og ventet på hva pyramiden ville fortelle meg, da en irriterende fløyte vekket meg. En kortvokst mexicaner med sykkel og blå uniform ba meg dra hjem. Da jeg løftet blikket igjen var alt som før. Dødt. Stein dødt. Svart.

Mens jeg strener etter de andre turistene mot hovedutgangen ser jeg at Mayaindianerne som går motsatt vei. Hvor skal de? Bærende på vesker, bagger med varer de ikke har fått solgt, gikk de i motsatt retning, inn i krattet og skogen som omga Chichen Itza. Det er fristende å følge etter, se hvor de skal, men det er åpenbart at vakten vil ha meg ut en annen vei. Mayasivilisasjonen er død, men slektningene til de som hadde skapt sivilisasjonen lever videre. De bor i skyggene av fortidens storhet og lever av almisser fra tilreisende turister. På veg ut ber jeg i det stille om at ikke vår sivilisasjon må lide en liknende skjebne.

Da spanjolene ankom Yucatan var det vanskelig for dem å forstå hvem som hadde bygd de mektige pyramidene. De gjenværende maya-indianerne var bosatt i Mayapan og Tulum, forholdsvis enkle byer sammenliknet med Chichen Itza og de eldre bosettingene lenger sør. Maya-indianerne førte likevel en langvarig og sterk motstand mot spansk dominans. Det var først da en av herskeren over xiu-folket, Ah Kukum Xiu, i 1542 foreslo en allianse med spanjolene for å nedkjempe det rivaliserende cocomer-folket, et annet maya-folk, at maya-sivilisasjonen fikk sitt endelige dødsstøt. Alliert med spanjolene vant xiu-folket sin kamp mot cocomerne, men tapte samtidig sin frihet. Men det er en annen historie.