De nye miljøpessimistene

Deler av miljøbevegelsen opererer i et grumsete farvann av folkeforakt og sverming for elitesyre. Klimastrategen Jørgen Randers er en av dem som mener folkemeningen står i veien for miljøsaken. Det er en farlig påstand.

Denne våren utga professor Jørgen Randers sin bok ”2052 – A Global Forecast for the Next Forty Years”. Boka tar et kraftig oppgjør med det Randers omtaler som ”menneskehetens kortsiktighet” og demokratiets begrensninger. Dagens demokratiske styringssystemer er ikke i stand til å levere de nødvendige resultatene på miljøområdet, mener Randers, som hevder både demokratiet og FN har spilt fallitt.

I etterkant av det delvis mislykkede miljøtoppmøtet i Rio, har Randers fått støtte fra blant annet Aftenpostens politiske redaktør Ole Mathismoen. I en kommentar som sto på trykk i juni, støtter Mathismoen Randers, og skriver at miljøtoppmøtet i Rio bare var en ”en påminnelse om menneskenes bevisste og ønskede handlingslammelse.”[1] [Les Mathismoens kommentar: Det går stort sett verre].

At forbruksmønsteret i vestlige land ikke er bærekraftig er en ganske anerkjent påstand. Ressursbruken vår truer det biologiske mangfoldet, og bruken av fossile energi ødelegger klimaet. Men når spørsmålet kommer til hvordan vi kan endre på denne adferden, mener jeg både Randers og Mathismoen har inntatt en farlig resignasjon. Framfor å påpeke hvilke maktpolitiske, og strukturelle barrierer som står i veiene for endring, representerer de to det jeg vil kalle ”den nye miljøpessimismen”. Kjennetegnet på denne, er dens umiskjennelige folkeforrakt, og troen på at folk flest står i veien for å løse miljøkrisen. I stedet mener de nye miljøpessimistene at det er behov for et sterkt politisk lederskap med mot til å ta upopulære beslutninger. Resepten er å frata folk flest politisk makt og innflytelse og overføre den til eliten.

Dette er ingen ny tanke fra miljøpolitisk hold, men det er lenge siden den har vært så klart formulert som hos Randers. Eksempelvis uttalte Randers til BBC i midten av juni at Kina er det eneste landet med ”sterkt nok lederskap” til å kunne iverksette nødvendige klimatiltak.[2]

En skulle kanskje tro at denne type lefling med antidemokratiske strømninger ville føre til reaksjoner. Det har det ikke gjort. I stedet er Randers høyt respektert blant miljøfolket og inviteres stadig til å holde foredrag om sine synspunkter. Årsaken er nok at store deler av den politiske miljøeliten synes å være enig med ham. Tidligere miljøvernminister Erik Solheim har eksempelvis uttalt til VG at han ”føler seg alene når han snakket om klima”. I likhet med Randers mener Solheim at ”befolkningen” er problemet i klimasaken, ikke politikerne.: ”Det er ingen internasjonale ledere som er i tvil om at dette [klima] er et viktig spørsmål, men de er i tvil om de får befolkningen med seg på tiltak for å redusere utslipp, uttalte Solheim i forkant av det mislykkede klimatoppmøtet i København.[3]

Med slike uttalelser er Solheim i likhet med Randers med på å frata den politiske eliten sitt ansvar, mens vanlige folk utpekes som syndebukker. Samtidig befester det deres eget bilde av seg selv som djerve forkjempere for miljø og utvikling. For ingen kan vel mistenke Randers, Solheim og Mathismoen for ikke å ville det beste for miljøet? Miljøvernminister Bård Vegard Solhjell bisto sågar med å lansere Randers sin bok i Norge.[4]

Selv mener jeg denne kombinasjonen av miljøpessimisme og elitismen er svært betenkelig. Ikke bare gjør den det vanskeligere å vinne demokratisk legitimitet for viktige miljøtiltak, den kan også føre til en dårligere miljøpolitikk. For det er langt ifra sikkert at folk er så uvillige til miljøsaken som miljøpessimistene skal ha det til.

I 2008 finansierte EU-kommisjonen den hittil største opinionsundersøkelsen om folks holdning til miljø- og utviklingsspørsmål. Undersøkelsen, som ble gjennomført i alle de 27 EU-landene, viser at den europeiske befolkningen, på tvers av inntekt og bakgrunn, mener miljøproblemene er svært alvorlige. 8 av 10 mente det var behov for en strengere miljølovgivning, 7 av 10 var villig til å betale mer for å få miljøvennlige produkter, 6 av 10 mente politikerne burde prioritere miljøsaken høyere enn økonomiske spørsmål, og 6 av 10 mente en streng miljøpolitikk kunne føre til mer innovasjon. Ingenting i denne undersøkelsen tydet på at folk sto tilbake for sine egne politikere i miljøspørsmål.

Det er selvfølgelig lett å kritisere denne type undersøkelser for å være nettopp undersøkelser. Hva ville de samme menneskene ha gjort om de fikk et konkret valg mellom redusert levestandard og bedre levekår for sine etterkommere? Vanskelig å svare på, men interessant i denne sammenheng er at når folk først får mulighet til å opptre miljøvennlig, eksempelvis ved å kildesortere avfall eller spare strøm, så velger de aller fleste å gjøre det. Det viser flere undersøkelser.

Spørsmålet blir derfor om diagnosen til Randers og de andre miljøpessimistenes egentlig er rett? Er det virkelig demokratiet og folket som står i veien for miljøløsningene, eller kan det hende at det er helt andre barrierer som står i veien?

Det er ingen tvil om at de økonomiske og politiske interessene knyttet til olje, kull og gass er store og sterke. Olje- og gassindustrien behersker i dag et verdensomspennende nett av infrastruktur, institusjoner og uformelle maktkanaler, som knapt noen annen industri kan skilte med. At mindre demokrati skal kunne demme opp mot slike uformelle maktkonstellasjoner er vel heller tvilsomt. Heller er det sannsynligvis at Randers sin medisin vil forsterke slike uformelle maktkonstellasjoner, framfor å bryte dem ned. Snarere enn å argumentere for mindre demokrati, burde Randers derfor argumenter for mer demokrati.

I forlengelse av dette blir også den vedvarende kritikken mot FNs miljøtoppmøter, fra journalister som Ole Mathismoen, forfeilet. Mathismoen mener FN har ”utspilt sin rolle”.[5] Jeg er uenig. Jeg tror verdens ledere må snakke mer sammen om miljø, ikke mindre. Etter at Verdenskommisjonen for miljø- og utvikling lanserte bærekraftsbegrepet i 1987 er det arrangert tre store toppmøter om bærekraftig utvikling, altså ett møte hvert tiende år(!) Sammenlikner vi med hvor mange møter verdens ledere har hatt for å utforme dagens frihandelssystem under WTO, EU, NAFTA, TRIMS, TROPS, og hva de nå heter, er forskjellen slående.

Miljøkrisen gjør det betimelig å rette kritisk søkelys både mot dagens demokratiske system, og mot FNs miljøtoppmøter. Men i motsetning til miljøpessimistene Randers, Solheim og Mathismoen, tror jeg ikke resepten er mindre demokrati, snarere tvert i mot. Utfordringen går derfor til miljøorganisasjonene: Støtter de Randers og miljøpessimistenes antidemokratiske holdninger, eller støtter de opp om demokratiet og folkestyret?

Kronikken har stått på trykk i Morgenbladet. 

Les reaksjonen fra Randers, Solheim og Mathismoen. Trykk på Linken: Sak i Morgenbladet.