Oslo-pressen ikke konsistent om klimasøksmål

Når så vi Aftenposten advare domstolene mot å «blande seg» i skattepolitikken, eller Klassekampen advare LO mot å saksøke staten over pensjonskutt?

Pressen tar sjeldent stilling i rettsspørsmål. Rettstvister avgjøres av uavhengige rettsinstanser. I saken som gjelder regjeringens nye letelisenser i Barentshavet, har imidlertid flere aviser tatt standpunkt før saken i det hele tatt har kommet for retten. Det er forunderlig og bygger på flere misforståelser.

BAKGRUNNEN for søksmålet er regjeringens tildeling av nye letelisenser for olje- og gass i Barentshavet. Lisensvedtaket åpner for oljeleting vesentlig lenger nord og øst enn tidligere og kom bare to måneder etter at klima- og miljøminister Vidar Helgesen hadde undertegnet den såkalte Paris-avtalen. Ifølge Paris-avtalen skal Norge gjøre hva vi kan for å holden den globale oppvarmingen innenfor en temperaturstigning på 1,5 grader. Greenpeace og Natur og Ungdom mener lisensvedtaket er i strid med Paris-avtalen og Grunnlovens § 112 og har brakt spørsmålet om vedtakets gyldighet inn for retten. De hevder også at saken var dårlig opplyst da vedtaket ble gjort.

DETTE HAR fått flere aviser til å reagere. 24. oktober hevdet VG på lederplass at søksmålet ville åpne for at domstolene «utformet klimapolitikken». Aftenpostens politiske redaktør fulgte opp dagen etter og slo fast at søksmålet ikke måtte vinne fram. «Domstolene skal ikke styre klimapolitikken» skrev Eilertsen. Klassekampen skrev at søksmålet ville «medføre grunnleggende forandringer i forholdet mellom domstoler og folkevalgte» og kritiserte jussprofessor Hans Petter Graver for å støtte søksmålet. De tre avisene framstiller det som et demokratisk problem, om domstolen overprøver regjeringens lisensvedtak. Det er oppsiktsvekkende.

LA DET VÆRE SAGT, i mars og april var jeg ansatt som kommunikasjonsansvarlig i Greenpeace. Siden juni har jeg imidlertid være i permisjon fra jobben for å skrive bok. Jeg har derfor kunnet observert reaksjonene på saken fra utsiden og er svært overrasket over hvordan mediene har håndtert den. For miljøorganisasjonenes søksmål er knyttet til et helt vanlig forvaltningsvedtak. Regjeringen har tildelt letelisenser for olje- og gass i Barentshavet på bakgrunn av et stortingsvedtak om å åpne områdene for petroleumsvirksomhet. Det er regjeringens lisensvedtaket miljøorganisasjonene vil prøve gyldigheten av, ikke stortingsvedtaket. Den nærmeste parallellen finner vi i tildelingen av vannkraftkonsesjoner. Her er det regjeringen som tildeler konsesjoner, på bakgrunn av Samla Plan for vassdrag som er vedtatt av Stortinget. Enhver slik konsesjon kan utfordres juridisk. At Stortinget åpner for at selskap kan søke om konsesjon til å bygge ut vannkraft i et bestemt vassdrag, er ikke ensbetydende med at enhver konsesjon i dette vassdraget er lovlig. Det finnes flere eksempler på at slike konsesjoner er anket inn for domstolene. Ingen aviser har reagert på det. Hvorfor er det da så ille at oljelisenser ankes inn for domstolene? Selv om Stortinget har åpnet for at selskaper kan søke lisenser i et bestemt område, betyr ikke det at ethvert lisensvedtak regjeringen fatter er lovlig?

DOMSTOLENES prøvingsrett er en sentral del av vårt demokrati og noe av det som gjør oss til en rettsstat. Prøvingsretten er viktig for å opprettholde god forvaltningspraksis og i ytterste konsekvens hindre flertallsdiktatur. Som statsrettslig prinsipp har prøvingsretten ligget fast siden 1860-årene. Likevel forsøker Klassekampen og Aftenposten å framstille den som kontroversiell i denne sakne. Det er underlig, all den tid prøvingsretten er styrket over tid. Da Stortinget vedtok endringer av grunnloven i 2014 ble prøvingsretten til og med tatt inn som i grunnloven som § 89: «I saker som reises for domstolene, har domstolene rett og plikt til å prøve om lover og andre beslutninger truffet av statens myndigheter strider mot Grunnloven».

DET ER DERMED ikke noe udemokratisk i at domstolene prøver et forvaltningsvedtak. Tvert i mot er dette demokrati i praksis. Viktige forvaltningsvedtak utfordres gjennom søksmål hele tiden. I 2009 gikk 80 nord-irakiske kurdere til sak mot staten for å få opphevet sine asylavslag. Ingen aviser menet domstolene blandet seg inn i asylpolitikken av den grunn. I 2010 truet LO Stat, LO Kommune, YS, Akademikerne og Unio med søksmål mot staten for å stanse pensjonskutt. Ingen aviser hevdet søksmålet truet demokratiet. Oljeserviceselskaper og redere har saksøkt staten over skatt. Hvorfor ba ikke Aftenposten domstolene holde seg unna skattepolitikken? Da massemorder Breivik saksøkte staten for å ha brutt menneskerettighetene hans, var pressen til og med ute og forsvarte hans rett til å gjøre det. Ikke rart juss-nestor Anine Kierulf reagerte med vantro på twitter, da Aftenposten nå brått var i mot prøvingsretten.

DET ENESTE som skiller denne saken fra eksemplene over, er at miljøorganisasjonenes søksmål gjelder individet og etterslektens rett til miljø, framfor individenes integritetsrettigheter. Enkelte vil kanskje mene at miljørettigheter ikke skal ha samme grunnlovsvern som de andre menneskerettighetene. Men det er nå en gang slik at et samlet Storting (med unntak av Frp) har vedtatt grunnlovens miljøparagraf §112. Den er dermed mer demokratisk forankret enn regjeringens lisensvedtak. Avisene maler fanden på veggen når de hevder klimasøksmålet vil bane vei for andre mindre ideelle pressgrupper. Når LO, asyladvokatene og oljeserviceselskapene kan bruke prøvingsretten uten at avisene kritiserer det, hvorfor skal ikke miljøorganisasjonene ha samme rett?

KLASSEKAMPEN ber i sin lederartikkel 24. oktober om konsistens i forholdet mellom juss og politikk. Er det noe som har vært relativt konsistent i dette forholdet, så er det prøvingsretten. Da må det være lov å be om at avisene også er noenlunde konsistente i dekningen av den. Så kan man gjerne diskutere om det foreligger brudd på miljøparagrafen eller ikke. Men det spørsmålet er det heldigvis en uavhengig domsinstans som skal avgjøre.

Tidligere publisert på Journalisten

Les også svar fra Aftenpostens Politiske redaktør Trine Eilertsen

Les mer:

Publisert i Ukategorisert | Legg igjen en kommentar

Ekstremt viktig klimaavtale landet

Verdens land er enige om å fase ut versting-gassen HFK. Det er svært gode nyheter.

Det har ikke fått stor oppmerksomhet, men før helgen ble verdens land enige om å kutte ut bruken av en av verdens verste klimagasser. Hydrofluorkarboner (HFK-gasser) er klimagasser som har 10,000 ganger sterkere varmeeffekt enn karbondioksid (CO2). Det betyr at et utslippet av et tonn HFK, gir samme oppvarming av kloden som utslippet av 10,000 tonn CO2.

Mer enn 200 land

HFK er i utstrakt bruk i luftkjølesystem og kjøleskap og har hatt en voldsom vekst de siste årene. Uten den nye avtalen, ville utslippene av HFK fortsatt å øke med 15 prosent i året framover, ifølge Wall Street Journal. Nå skal utslippet i stedet reduseres med 80 prosent innen 2047. Nedtrappingen starter allerede i 2019. Avtalen regulerer utslipp av 19 ulike HFK-gasser og mer enn 200 land har underskrevet den, der i blant USA, Kina, India og Brasil.

HFK har lenge blitt regnet som en av de store smutthullene i klima-avtalene. En klimakvote er synonymt med ett tonn CO2, og destruksjon av ett tonn med HFK genererer dermed 10,000 klimakvoter. Med kvotepriser som lenge lå på over 100 kroner tonnet, kunne bedrifter som produserte og destruerte denne gassen tidligere håve inn millioner i ekstragevinster. Den ekstreme lønnsomheten førte til at enkelte fabrikker økte produksjonen av den farlige kjølegassen utelukkende for å kunne selge flere klimakvoter. EU har derfor forbudt import av slike klimakvoter, men mange norske bedrifter har likevel kjøpt dem.

I 2012 kunne Bergens Tidende (BT) avsløre at flere norske bedrifter hadde kjøpt slike klimakvoter. Statoil var et av de norske selskapene som kjøpte kvotene, blant annet for å kompensere for utslipp fra Troll-plattformen. Nå kan det endelig bli slutt på praksisen som EU Kommisjonen har kalt ”pervers.Mer hullet i Kyoto-avtalen her.

Ikke del av klimaregimet

Det er flere ulike gasser som fører til global oppvarming. I Kyoto-avtalen og i den nye Paris-avtalen behandles alle gassene likt.. Kutter du i en klimagass, eksempelvis HFK eller lystgass, kan du utsette kutt i andre klimagasser som det er vanskeligere å gjøre noe med, som CO2 og metan. Tanken er at man på kostnadseffektivt vis, skal redusere de gassene som er billigst å kutte først. Kritikere mener imidlertid at denne måten å utforme avtalene på har gjort dem lite treffsikre. De har ikke vært effektive i forhold til å få ned utslippet av karbondioksid (CO2) og heller ikke for HFK.

Mer om hvordan Norge har utnyttet hullene i Kyoto her.

Det er derfor interessant at den nye avtalen som nå er framforhandlet, ikke er en del av klimaregimet. I stedet er HFK-avtalen forhandlet fram som et tillegg til den såkalte Montreal-avtalen, som regulerer utslipp av ozon-ødeleggende gasser. Montreal-avtalen regnes som verdens mest effektive miljøavtale. Der klimaforhandlingene på langt nært har lyktes med å redusere utslippet av klimaødeleggende gasser, har Montreal-avtalen lyktes med å redusere utslippet av ozon-ødeleggende gasser med 98 prosent. Nøkkelen til suksessen har vært en streng regulering av enkeltgasser med klare krav om nedtrappingsplaner og utfasing både av produksjon og bruk.

Nå er det altså bestemt at også HFK skal reguleres under den effektive Montreal-avtalen, framfor den med ulne Paris-avtalen, der den hadde hørt mer naturlig hjemme. Det er en klar innrømmelse av at Montreal-avtalen er mer effektiv i forhold til å regulere utslippskutt. Jeg skriver mer om dette i boken min.

Enorme kutt

70 milliarder tonn CO2. Det er utslippskuttet den nye avtalen skal føre til, ifølge FNs miljøprogram. Kuttet kan sammenliknes med å stenge 750 store kullkraftverk, eller å fjerne 500 millioner bensinbiler fra veiene.

EU kommisjonens leder for klima- og energi Miguel Arias Cañete, kaller den nye avtalen «en stor seier for klimaet». Ifølge beregninger vil avtalen begrense den globale oppvarmingen med 0,5 grader.

«Det er ikke ofte du vi som land får anledning til å redusere den globale oppvarmingen med 0,5 grader ved å ta en eneste beslutning sammen», uttalte USAs utenriksminister John Kerry, da avtalen var ferdig forhandlet fram. Den nye norske sjefen for FNs miljøprogram, Erik Solheim, sa det på denne måten

«I Paris lovet vi å holde verden trygg for de verste klimaendringene. I dag følger vi opp det løfte».

Les mer:

Publisert i Ukategorisert | 2 kommentarer

Porsche-forliket dreper elbilen

Hybridbilene er i ferd med å skyve elbilene ut av markedet. Det bør være et tankekors for miljøvernere som har sloss for avgiftsfritak for plug-in hybrider.

Volvo XC90 V8_1

Er dette en miljøbil?

Elbilpolitikken her til lands har vært en fantastisk suksess. Der det bare er 30.000 elbiler i Tyskland, har vi i Norge nesten 80.000! Det sier litt om effekten av virkemidlene. Momsfritak og fritak i engangsavgift har gjort elbilene attraktiv i konkurranse med forurensende bensin og dieselbiler.

2015 ble rekordår for elbilsalget, med mer enn 25.000 solgte biler. Elbilen har spist av bensinbilsalget. Men i år er trenden i ferd med å snu. Elbilsalget stuper for første gang på flere år og såkalte plug-in hybrider spiser store markedsandeler. Er det bra?

Dette er Porsche-forliket

I det som har blitt kalt Porsche-forliket, mellom regjeringen og støttepartiene i fjor høst, ble effektavgiften på biler redusert kraftig. Det betød at biler med mange hestekrefter ble langt billigere å kjøpe. Store biler fikk avgifter som liknet mer på avgiftene til små biler. Luksus SUVen Volvo XC90 fikk eksempelvis en avgiftslette på over 100.000 kroner. Av de 100 bilene som fikk størst avgiftsreduksjon, var det store flertallet luksusbiler til langt over en million kroner (og helt opp til 8 millioner). Vinneren var de ladbare hybridene som fikk et fradrag i vektavgiften på hele 26 prosent. Slik ble den prismessige avstanden mellom det å kjøpe elbil og det å kjøpe en SUV hybrid mye mindre enn den var før.

Konsekvensen ser vi nå. Salget av hybridbiler har eksplodert, mens salget av elbiler raser. Utslagene har vært så groteske at bilbransjen selv ber om enderinger.

Den revolusjonerende elbilen

Det skal koste å forurense. Store avgiftsfritak er derfor sterke virkemidler i miljøpolitikken. Slike virkemidler bør forbeholdes teknologi som bidrar til store teknologiske skifter. Den utslippsfrie elbilen er en slik teknologi.

Det revolusjonerende med elbilen handler ikke bare om at den har null utslipp. Slik oljeanalytiker Thina Saltvedt har anmerket, er det revolusjonerende med elbilen at den gradvis underminerer behovet for å utvinne fossil olje. Slik bidrar den direkte til å redusere avhengigheten av klimaødeleggende fossil energi.

Oljen er ulikt fordelt i verden. Land som Saudi-Arabia, Norge og Russland har tjent seg rik på den. Andre land, som USA og Kina, har sloss for å få kontroll på den. Kampen om oljen skyldes i all hovedsak dens helt avgjørende plass i transportsektoren (og i krigsmaskineriet). Om bilparken elektrifiseres, vil det derfor snu opp ned på langt mer enn klimapolitikken.

Selv om kritikken mot elbil-støtten har vært sterk, ikke minst fra ”teknologinøytrale” SSB-økonomer, har politikerne derfor klart å verne om virkemidlene. Den norske elbilpolitikken har fått internasjonal oppmerksomhet. Oslo har blitt verdens elbilhovedstad med besøk av delegasjoner fra hele verden. Elbilpolitikk her til lands har skapt et brobyggingsmarked for bilfirmaer som har våget å satse elektrisk, slik som Tesla og Nissan.

Hva med bensingjerrige biler?

Det er dette viktige brobyggingsmarkedet som nå rammes. Det teknologiske skiftet bringes et skritt tilbake. Plug-in hybridene er kanskje mer miljøvennlig enn bensinbilene, men de er langt fra så miljøvennlige som elbilene. En ny stor biltest viser at drivstofforbruket til disse bilene kan være 150 prosent høyere enn det som oppgis av produsentene. Miljøutslippene går også for å være høyere enn hva bilprodusentene opplyser.

Jeg har tidligere kritisert Bellonas Fredric Hauge på denne bloggen, for hans støtte til utbyggingen av gasskraftverket på Mongstad. Men i dette spørsmålet fortjener han honnør. Hauge har vært krystallklar i kritikken av  alle avgiftslettene på hybrider.

Dypest sett handler dette om hvordan man innretter miljøavgiftene. For hvorfor skal ikke andre bensingjerrige biler ha lave avgifter, når plug-in hybriden har det? NAF har allerede startet kampanjen for å redusere avgiftene også for bensingjerrige biler. Det skal med andre ord bli billiger å kjøre bil, uavhengig av om den er stor eller liten. Selv med en margibalt høyere CO2-avgift, vil ikke det tjene miljøet.

Bensin dominerer

Vi har kanskje 80.000 elbiler, men vi har mer enn 2,5 millioner forurensende fossilbiler. Skal vi nå klimamålene må vi både redusere transportbehovet og dramatisk øke andelen elbiler. Porsche-forliket fører i feil retning i så måte.

Skal de forurensningsfrie elbilene utvikle seg videre i konkurranse med fossilbilene, kreves det store forskjeller i avgiftene. Det er nemlig avgiftsfritakene som har vært den viktigste årsaken til at så mange nordmenn har valgt elbil. Skal bilindustrien være villig til å satse nye milliarder på å gjøre elbilene bedre, må de vite at det er en vinnerstrategi.

Skatteletter og avgiftsfritak er sterke virkemidler som bør forbeholdes de avgjørende teknologiskiftene.

Miljøstiftelsen ZERO har sammen med bilbransjen sloss hardt for å lette avgiftene på plug-in hybrider. Kanskje hadde de håpet at plug-in hybridene ville stjele markedsandeler fra fossilbilene og ikke elbilene. Men når vi nå nå ser konsekvensene, er det kanskje på tide å ta et skritt tilbake? Det er tross alt utslippsfrie biler vi ønsker, ikke biler med litt mindre utslipp.

En kortversjon av denne kronikken er også publisert i VG.

Les mer:

Publisert i transport, Ukategorisert | Merket med , , | 2 kommentarer

Høyre forvirrer om miljøbiler

 

Dagens Næringsliv ga regjeringen miljøomtale verd millioner i markedsverdi. Med et tastetrykk forvandlet Høyres Tina Bru seieren til et mageplask.

De siste ukene har regjeringen fått flere riper i miljølakken. Etter flott innsats under klimaforhandlingene i Paris i høst, ble det denne uken klart at klimagassutslippene fortsetter å stige her hjemm. Så kom kritikken fra forskerhold om at regjeringen mangler planer for å kutte utslippene. NTB meldte at Norge var dårligst i Norden på grønn vekst. Men i dag kom endelig en etterlengtet godnyhet. I et tydelig grep for å kutte forurensende klimagassutslipp, lovet regjeringen og støtteparteiene at alle nye biler som selges etter 2025 skal ha null utslipp.

Vidar helgesen tweetedited

Fornøyd: Klima- og miljøvernminister Vidar Helgesen (H).

Det ble stort oppslag i Dagens Næringsliv. På innsiden av avisen sto FrPs Øyvind Korsberg resolutt med armene i siden foran en Hybridbil. Budskapet var ikke til å misforstå: Nå skulle regjeringen ta grep. Klimamålene fra Paris krevde en aktiv politikk, fastslo Korsberg. For selv om elbilsalget har økt de siste årene, har utslippene fra transportsektoren som helhet gått opp.

Det ble raskt skryt fra miljøhold og positiv omtalte. Samtidig lå målet så langt fram i tid, 2025, at det ville bli vanskelig å måle denne regjeringen opp mot resultatoppnåelsen. Godt politisk håndverk, vil enkelte kalle slikt. Likevel kom retretten: Høyres stortingsrepresentant Tina Bru sendte ut en pressemelding seint i går kveld, der hun presiserte at oppslaget var feil: «Dagens Næringslivs oppslag er misvisende», skrev Bru. Hva nå?

Oppsaget i DN var ikke til å misforstå. De borgelige var enige om at «det ikke skal selges nye bensin og dieselbiler etter 2025». Men ifølge Bru var framstillingen altså feil? «DN har tatt for mye Möllers tran» twitret hun ivrig fredag morgen og ble gjengitt i flere nettaviser. Det partiene var enige om var ikke å stanse fossilbilene, men «å sette måltall for hvor mange lav- og nullutslippsbiler vi trenger på norske veier i 2025», skrev Bru. Og å sette et måltall er da vitterlig noe annet enn at man allerede har satt seg et mål?

Tina bruedited

Ikke like fornøyd: Stortingsrepresentant Tina Bru (H).

Dermed var forvirringen total. En fulltreffer for regjeringen på miljøfronten, var redusert til et mageplask i løpet av ett tastetrykk. På facebook forsøkte Venstres klima- og energirådgiver Audun Rødningsby å rydde opp. Måltallene Bru snakket om var allerede fastsatt i forliket, hevdet han, og viste til transportetatenes mål om at «nye privatbiler, bybusser og lette varebiler skal være nullutslippskjøretøy i 2025». Bru ville bare presisere at fossilbilene ikke skulle forbys, skrev han.

Kan det stemme? Slik jeg forstår saken, er regjeringen faktisk blitt enig med støttepartiene om at alle nye biler som selges etter 2025 skal ha null utslipp. Det er virkemidlene for å nå målet de er uenige om. En kan premiere de som kjøper elbiler, eller man kan forby fossilbiler. Det siste er altså Høyre og FrP i mot. Men da kan man spørre seg hva som var hensikten med Tina Bru sin nattlige pressemelding? Ifølge Bru var poenget å få fram at regjeringen ikke ville «forby» bensin- og dieselbiler. Underlig, all den tid ordet forby ikke er brukt en eneste gang i artikkelen i Dagens Næringsliv. Kanskje var det Tina Bru og ikke DNs journalister som hadde tatt for mye tran denne kvelden?

Uansett har resultatet blitt en svært dårlig kommunikasjonsjobb. Det er ingen tvil om at fossilbilene må fases ut, om vi skal nå klimamålene fra Paris. Det er det også full enighet om på Stortinget. Da kan man spørre hva Tina Bru og Høyre tjener på dagens presisering. Taler Høyre med to tunger, eller er det bare snakk om tidenes dårligste kommunikasjonsjobb? Jeg heller mot å tro det siste.

Les mer:

 

Publisert i Ukategorisert | Legg igjen en kommentar

Legg om vindkraftstøtten

Vi trenger en energipolitikk som legger til rette for ny teknologi.

Norge bruker milliarder av kroner på å utvikle fornybar energi, uten at det bidrar nevneverdig til det grønne skiftet. Årsaken er at forskningspolitikken og energipolitikken ikke spiller på lag. Mens energiforskningen forfølger en gjennombruddsstrategi, med mål om å utvikle radikalt nye teknologier, premierer støttesystemet for fornybar energi etablerte teknologier som vindkraft på land og småskala vannkraft. Vi har dermed et støttesystem for forskning på fornybar energi som ikke spiller på lag med støttesystemet for utbygging av fornybar energi.

Hundrevis av millioner i forskningsstøtte går tapt. Eksemplene er mange. Hydra Tidal i Harstad bygde tidevannskraftverk for 100 millioner. I fjor ble kraftverket hugget opp. I Verdal utviklet Blaaster Energy en banebrytende vindturbin for offshore vindkraft. Den kom aldri i serieproduksjon og for to år siden gikk selskapet konkurs. Flere forsøk på bølgekraft har mislyktes.

I Tyskland, Danmark og Kina er tenker man annerledes. Ny teknologi kommer raskere i produksjon. En kraftleverandør som velger å bygge offshore vindkraft, vil eksempelvis få mer betalt for strømmen sin, enn en leverandør som bygger ut vindkraft på land. Systemet premierer entreprenørskap og dristighet. Resultatet er forbløffende. Fornybarselskapene fra disse landene har blitt konkurranseledende. Turbinavdelingen til storselskapet Siemens hadde i fjor ordrebøker på hele 12 milliarder euro. Danske Vestas hadde ordrebøker på 17 milliarder. Bestillingene renner inn fra hele verden. I Tyskland jobber det nå flere mennesker innenfor fornybar industri, enn det jobber mennesker i norsk oljeindustri.

Norsk industri er godt posisjonert for å ta en plass i dette markedet. Vi har en verftsindustri med høy kompetanse på offshore installasjoner. Vi har kabelselskaper, elektroselskaper og turbinkompetanse. I tillegg har vi modige entreprenører og selskaper med vekstpotensial innenfor solenergi. Men skal vi lykkes, er det behov for å bygge brobyggingsmarkeder, markeder der teknologien kan vokse og bli konkurransedyktig. Dette er noe annet enn pilotanlegg for testing av teknologi som vi i dag støtter. Det er flere måter å etablere slike markeder på. Det kan gis skattefordeler, slik det er gjort for elbiler i Norge, eller det kan gis økonomiske incentiver for offshore vind, slik de gjør i Danmark og Tyskland.

I fjor ble det investert 250 milliarder dollar internasjonalt i fornybar energi utenom vannkraft. Fornybart er i eksplosiv vekst. I denne situasjonen foreslår altså regjeringen å avvikle hele støttesystemet for utbygging av fornybar energi i Norge, de grønne sertifikatene, i 2021. Skjer det, vil Norge være det eneste landet i Vest-Europa som står uten støttesystem for fornybart. Det vil være et skritt i feil retning. Dagens støttesystem er ikke optimalt. Systemet favoriserer moden utenlandsk teknologi, heller enn banebrytende norsk. Det har mer fokus på utbygging av billig energi, enn utbygging av ny teknologi. Men framfor å legge ned systemet, mener vi det er bedre å legge det om.

Samtidig må forskningspolitikken bli mer realistisk. Framfor å forfølge en gjennombruddstrategi, med mål om å skape radikale nye teknologier, bør det satses mer på en inkrementell tilnærming. Forskjellen på de to strategiene kan illustreres i hvordan Danmark og USA la opp sin tidlige vindkraftutvikling. USA vektla å skape radikale nye designer som de mente var nødvendig for å bli konkurransedyktige i framtiden. Man avventet det store teknologiske gjennombruddet. Men strategien var mislykket. I stedet var det Danmark som ble internasjonalt ledende på vindkraft, gjennom en strategi for inkrementell utvikling og bruk av vindkraft. I dag leverer Danmark turbiner til hele verden.

Det er på høy tid at Norge får et støttesystem for fornybar energi som spiller på lag med energiforskingen. I dag bruker vi milliarder av kroner på å subsidiere utbygging av landbasert vindkraft i Sverige, samtidig som hundrevis av millioner kroner i forskningsstøtten går tapt i norske selskaper som aldri får fotfeste i produksjon. Derfor bør Norge utvikle et støttesystem som er mer i tråd med det europeiske. Bare slik kan vi få en ordning som legger til rette for at våre fremste energiforskere, gründere, og utbyggere spiller på lag. Slik kan Norge ta del i det voksende fornybarmarkedet internasjonalt og samtidig skape grønne arbeidsplasser hjemme. Sertifikatordningen bør ikke legges ned, men legges om.

Kronikken har tidligere stått på trykk i DN.

Les mer:

– Flott reportasje i NRK om spillerommet for miljøteknologi i Norge.

Hva feiler norsk miljøteknologi?

Bløffer om biodrivstoff.

2015 ble tidenes varmeste

– Alt om klimaavtalen i Paris

 

Publisert i Ukategorisert | Legg igjen en kommentar

Bløffer om biodrivstoff

Biodrivstoff produsert av norsk skog øker norske klimagassutslipp, skriver økonom Bjart Holtsmark i Aftenposten den 17. mars. Det er en dristig påstand. Eksperter som kan langt mer om skogforvaltninge enn Holtsmark, er svært uenig. Bruk av biodrivstoff fra norsk skog vil i en periode kunne redusere skogens opptak av CO2. Men utslippene vil ikke nødvendigvis øke av den grunn.

Holtsmarks generalfeil er at han sidestiller CO2 fra skogen med CO2 som kommer fra forbrenning av fossil energi, som kull, olje og gass. Det kan man ikke gjøre. For CO2 fra fossil energi er genuint nytt for atmosfæren. Den kommer fra karbon som har vært bundet til geologiske strukturerer i millioner av år. De enorme mengdene med fossil energi som er tilført atmosfæren de siste 200 år, har allerede ført til en global oppvarming på nesten 1 grad. Klimaendringene er allerede i gang. Og strengt tatt har vi ikke råd til å slippe ut noe mer fossil CO2.

Skogens karbon er der i mot del av naturens naturlige CO2-kretsløp, fotosyntesen. Bioenergi er derfor et viktig alternativ til fossil energi. Holtsmarks sammenblanding bidrar til en kuriøs konklusjon. Han skriver at norsk skog binder utslipp fra olje og gassektoren. Resonnementet synes å være at vi kan fortsette å brenne kull, olje og gass, så lenge vi planter mer skog. Det er jo en merkelig påstand. For grunnen til at norsk kulturlandskap gror igjen er bare at den tar tilbake områder som mennesket tidligere har brukt til utmarksbeite og matproduksjon. Den binder derfor ikke ny CO2 fra olje og gass, men grønt karbon som ble sluppet ut da skogavvirkingen i Norge var på sitt høyeste for 100 år siden.

Videre er det en omstridt påstand at økt avvirking av skog nødvendigvis gir redusert binding av CO2. Skogavvirkingen i Norge er relativt lav historisk sett. Den er bare 40 prosent av tilveksten. Selv om avvirkingen øker, vil skogen fortsette å binde svært mye CO2. CO2-utslippene vil altså ikke øke, slik Holtsmark påstår,men opptaket vil kunne falle noe. Det siste vil imidlertid også avhenge av hvordan skogen forvaltes. Eksempelvis bør en ikke avvirke gammelskog som binder mye karbon eller ødelegge myrer. Men det betyr altså ikke at man ikke kan drive kommersiell skogdrift. Professor Birger Solberg og forsker Hanne Kathrine Sjølie ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) kan mye om dette, og viser blant annet til at ung skog, skog i vekst, tar opp CO2 mye raskere, enn stående skog. De er rykende uenige med Holtsmark. I denne sammenheng er det interessant å legge merke til at Holtsmark i sin kronikk skriver at han ble «overrasket» da han i 2011 oppdaget at biodrivstoff fra skog, ifølge ham, ikke ga klimagevinst. Dette er jo underlig, all den tid Holtsmark allerede i 2010 skrev lange innleg mot bioenergi fra skog. Og så langt tilbake som i 2008/ 2009 var en aktiv debattant mot all form for biodrivstoff.

Holtsmark er kjent for å kritisere alternativene til kull, olje og gass. Han har engasjert seg kraftig mot elbiler. Han har også engasjert seg i debatten om fornybar energi, som han mener ikke bør satses på her til lands. Dette har han all rett til å gjøre. Men når Holtsmark aldri våger å kritisere den virkelige årsaken til klimaendringene, forbrenningen av fossile energi, har jeg til tider litt vanskelig for å tro at hans klimaengasjement er genuint. For hva er egentlig Holtsmarks alternativ? Mener han at vi skal slutte å kjøre bil helt og holdent? Det hadde vært et fair standpunkt. Heller ikke dette alternativet har jeg noen gang hørt Holtsmark flagge. Derfor er det flere enn meg som finner det vanskelig å ta ham på alvor når gang på gang regner seg fram til at oljens alternativer er verre enn oljen selv.

En forkortet versjon av dette innlegget har tidligere stått på trykk i Aftenposten.

Les også Klimapolitikkens Don Quijote

 

Publisert i Natur, Nyheter, POLITIKK, Samfunn, Ukategorisert | Merket med , , , | 4 kommentarer

Anmeldelse: Den sjette utryddelsen

 

Menneskenes oppfinnsomhet er i ferd med å skape en masseutryddelsen. Kan den samme galskapen redde oss fra den? Jeg anmelder De sjette utryddelsen, av Elizabeth Kolbert.

static1.squarespace.com

Kolberts bok er som en thriller. Spennende, medrivende og rystende

For vel 13.000 år siden krabbet et menneske for første gang inn i Grotto des Combarelles, i dagens Sør-Frankrike. Inngangen var smal, ufremkommelig og trang. Innenfor var det stummende mørkt. Å gå videre var galskap. Forræderske hull, smale ganger og bratte fjellvegger lurte i mørket. Likevel fortsatte mennesket videre. Flere hundre meter inn i fjellet gikk mennesket. Det satte livet på spill. Så hvorfor gikk mennesket inn? Var det kreativitet, spiralisert, nysgjerrighet, eller ren og skjær galskap som motiverte det?

Spørsmålet stilles av Elizabeth Kolbert i hennes Pulitzer Pris-vinnende bok «Den sjette utryddelsen». De siste 40 år er halvparten av verdens dyr utryddet. Antallet arter stuper så raskt at forskerne snakker om den største masseutryddelsen i klodens historie. Havet forsures, korallene forvitrer, regnskogen brenner ned. I boken beskriver forfatter og journalist Elizabeth Kolbert hvordan menneskene er i ferd med å snu opp ned på hele kloden. Der verdenshavene før skilt arter og planter fra hverandre, bringer menneskene dem nå sammen. I USA dør millioner av flaggermus som følge av en smittsom sopp, introdusert med ballastvann fra Europa. På samme kontinent er fire milliarder kastanjetrær utryddet av pyntetrær tatt med fra Europa. I Kina spiser en menneske-introdusert bille opp millioner av løvtrær, mens menneske-introdusert mygg og maur har tatt plassen fra unike fuglearter, planter og snegler på Hawaii. På toppen av det hele kommer nå den globale oppvarmingen og presser allerede sårbare økosystemer ut over stupet. Regnskogene brenner ned, Arktis smelter.

Elizabeth Kolbert stiller ingen diagnoser. Som den drivende dyktige journalisten hun er, utforsker hun heller fenomenet. Hun besøker korallrev utenfor kysten av Australia, unik regnskog i Peru, og finner geologiske spor etter tidligere masseutryddelse på Island og i Italia.

De siste 500 millioner år har det skjedd fem store masseutryddelser. Den mest kjente av dem skjedde for vel 65 millioner år siden, da en stor komet slo ned over Yukatan halvøya i dagens Mexico. En ildstorm drev over jorden og drepte nesten alt liv, før en påfølgende tsunami og en endetidsvinter tok livet av det meste som var igjen. Nå mener altså forskerne at menneskene er i ferd med å utløse noe tilsvarende. Endringene vi skaper, er så store at de setter spor i millioner av år.

Dagens masseutryddelse er unik, i den forstand at den er forårsaket av en egen art. Årsaken er den samme galskapen som brakte de første menneskene inn i Grotto des Combarelles. Den samme kreativiteten og utforskertrangen som ga oss jordbruket, elektrisiteten og mobiliteten, truer nå hele klodens eksistens. Vår generasjon mennesker lever lengre og mer komfortable liv enn noen generasjon før oss. Det ironiske er at det samme levesettet er i ferd med å utrydde nesten alle menneskets artsfrender. Hva skjer med menneskene da?

Kolberts bok er som en thriller. Spennend, medrivende, lettlest og tidvis fornøyelig. Med tanke på alvoret i materialet, er det svært godt gjort. Hvert kapittel er en egen fortelling. På finurlig vis guider hun oss fram til fortidens masseutryddelser og finner parallellene til det som skjer i dag. Det er rystende lesning. Kredd til nyopprettede Mime forlag, som har fått oversatt og utgitt boken på norsk.

Finnes det da håp? Kan utviklingen snus? Kolbert gir ikke noe svar i sin bok. Men håpet ligger paradoksalt nok i den samme kreativiteten, den samme evnen til å samarbeide og den samme galskapen som har brakt oss til kanten av stupet. Evnen til å føle empati og jobbe for kollektive løsninger, er unikt for menneskene. Den har skapt jordbruket, økonomien og samfunnet vi lever i. Kan de samme egenskapene nå brukes til å redde det vi har igjen av liv på jorden? Jeg tror det.

Det er mindre enn 30 år siden vitenskapen fult ut forsto årsaken til at dinosaurene forsvant. Enda kortere tid er det siden vi beskrev og forsto de andre masseutryddelsene. Kunnskapen det gir oss, setter dagens artsutryddelse i et helt nytt perspektiv. Geologene snakker om menneskenes tid som en egen geologisk epoke. Samtidig er masseutryddelsen som klimaendringene, et kollektivt problem. Det er et problem som må løses i fellesskap. Da må det også forstås i fellesskap. Elizabeth Kolberts bok er et viktig bidrag i så måte. Men skal vi hindre den sjette masseutryddelsen, redde livet på jorden og i siste instans vår egen sivilisasjon, må det handels raskt. Jeg har ingen illusjoner om at Paris-avtalen, som legger fundamentet for internasjonalt klimasamarbeid i tiår framover, har avgjørende betydning i så måte (Les mer om avtalen her). Men den er symbolsk viktig, fordi den peker i en kollektiv retning. Nesten 200 land er nå enige om å avslutte den fossile tidsalder. Mennesker over hele verden har krevd handling av sine ledere. At lederne svarer kollektivt, bør inspirere sivilsamfunnet til å kreve mer.

Da menneskene hadde funnet veien inn i Grotto des Combarelles, fylte de veggene med kunstverk. Kampen for å overleve i denne kalde hulen, i århundrene etter siste istid, må ha vært knallhard. Likevel valgte menneskene altså å bruke tid på å skape kunst. Nå lever ikke menneskene i noen naturtilstand lenger. Vi lever i et globalt samfunn som krever reguleringer, massebevegelser og kollektiv handling. Det er å håpe at den samme dristigheten og det vågemotet som brakt oss inn i Grotto des Combarelles også kan bringe oss ut igjen.

Andre bokanmeldelser: 

  • Energirikdommens paradokser. En bok som på fortreffelig vis forklarer hvordan verdens fossile energiressurser kan erstattes med fornybare (Universitetsforlaget).
  • Tallenes grep om miljøpolitikken. Kampen om tall og fakta har blitt miljøpolitikkens omdreiningspunkt. Det fastslår professor Kristin Asdal i sin bok. Gjennom historiske eksempler, helt tilbake til etterkrigstidens industrialisering, viser Asdal linjene fram til dagens miljøpolitiske stridstema. (Universitetsforlaget 2011).
  • Klimaparadokset. (Aschehoug 2010). Hvordan vil statsminister Jens Stoltenberg løse klimakrisen? Det er tema for journalist Kjetil Bragli Alstadheim sin nye bok Klimaparadokset. Gjennom en avtale med forlaget Aschehoug har han fått en unik mulighet til å intervjue Stoltenberg om klima- og energispørsmål.
Publisert i bokanmeldelser, Klima, Natur, Nyheter, POLITIKK, Regnskog, Ukategorisert | Merket med | 1 kommentar

Tidenes varmeste år ga ekstremvær verden over

Perioden 2011-2015 er den varmeste femårsperioden som noen gang er målt. 2015 er det varmeste året. Konsekvensene verden over har vært katastrofale.

California opplever tørke for femte år på rad.

Gjennomsnittstemperaturen på jorden har steget med 0,85 grader siden førindustriell tid. Årsaken er forbrenning av kull, olje og gass. Nå varsler Verdens meteorologiske organisasjon (WMO) at perioden 2011 – 2015 blir den varmeste femårsperioden som noen gang er målt.

– Sannsynligvis vil gjennomsnittstemperaturen i 2015 passere den symbolske grensen på 1 grad, sier generalsekretær i WMO, Michel Jarraud, i en uttalelse.

Stillehavet ”koker”

Enkelte klimaskeptikere har de siste årene forsøkte å lage et poeng av at temperaturen på jorden har sluttet å øke. Skal vi tro WMO, er det langt i fra sant. De varsler nå at 2015 helt klart blir det varmeste året som noen gang er målt. 2016 vil sannsynligvis bli enda varmere, varsler WMO og UK Met Office.

Samtidig har nivåene av CO2 i atmosfæren i år vært høyere enn de noen gang har vært i menneskenes historie. Over den nordlige halvkule lå konsentrasjonene av CO2 i gjennomsnitt på 400 ppm i store deler av året. Til sammenlikning lå CO2-nivåene i atmosfæren på rundt 270 ppm i førindustriell tid.

De høye temperaturene har vært med på å sette i gang den verste El Niño i historien. El Niño er et globalt værfenomen forårsaket av at Stillehavet er ekstremt varmt . Når det enorme Stillehavet avgir varmen til atmosfæren igjen, fører det til katastrofer verden over.

Store deler av Afrika har opplevd ekstrem tørke. Etiopia er hardt rammet av den verste tørken på 30 år. 8 millioner mennesker trenger hjelp for å få mat. I Sør-Amerika har flom og oversvømmelser drevet 150.000 mennesker på flukt. I California i USA er man rammet i av den verste tørken i manns minne. Se bilder av hvordan California tørker ut på The Huffington Post.

Samtidig ødelegger det varme vannet i Stillehvet korallrevene. Blir vannet for varmt, dør de.

Tusenvis har dødd i hetebølger

Året som helhet har vært preget av mange hetebølger. I mai ble India og Pakistan rammet av en ekstrem hetebølge som tok livet av flere tusen mennesker. I India målte man gjennomsnittstemperaturer opp mot 42 grader og enkelte steder ble det målt hele 45 grader. For oss i Norge er slike temperaturer nesten umulig å forestille seg. I New Dehli var det så varmt at asfalten smeltet.

Mot slutten av sommeren rammet også en hetebølge Europa, Nord-Afrika og Midtøsten. Spania og Portugal opplevde også ekstrem varme, med temperaturer opp mot 44 grader (Les mer). Regionen opplevde tre store hetebølger i løpet av sommeren. I Wroclaw i Polen ble det 8. August satt varmerekord med 39,8 grader (i Polen!)

Flom og tørke

Høye temperaturer fører til økt vanndamp og mer nedbør. I januar var det ekstrem flom i Malawi, Zimbabwe og Moçambique. I Malawi ble en kvart million mennesker hjemløse. (Mer om denne flommen på Wikipedia). I februar og mars var det Nord-Afrika sin tur. Spesielt hardt rammet var Marokko, Algerie og Tunisia. Det var den andre ekstremflommen i Marokko på under fire måneder. BBC sine bilder fra november 2014 er sjokkerende.

I mars ble Chile rammet av ekstremt kraftig regnvær, oversvømmelser og jordskred. Se BBC sin reportasje. I august var det Buenos Aires-provinsen i Argentina som ble rammet. Les i The Wall Street Journal. En rekke nedbørsrekorder ble satt. Mexico hadde den våteste marsmåned som noen gang er målt og i USA var det flom og ekstremnedbør i mange regioner i mai. Mellom mai og oktober, opplevde Kina 35 ekstreme nedbørs-hendelser. Les mer. Påfølgende flom rammet 75 millioner mennesker og samfunnskostnadene er beregnet til 25 milliarder dollar.

I desember var det Storbritannia og Irland som ble rammet av ekstremflom. I Summerseat utenfor Manchester ble en 200 år gammel pub vasket bort av flomvannet. En 300 år gammel bro i Yorkshire, måtte også gi etter for vannmassene. Tusenvis av mennesker er rammet og kostnadene for å rydde opp er beregnet til nesten 20 milliarder kroner. Etter flere år på rad med ekstremflom i Storbritannia, har Det britiske miljødirektoratet bedt om en ”fullstendig revurdering” av flomsikringen i landet.

Verdens metrologiske organisasjon knytter det ekstreme været til menneskeskapte klimaendringer. UK Met Office mener 2016 vil bli enda varmere enn 2015.

Også i Norge har det vært et ekstremt klimaår. På Svalbard lå temperaturen 20 grader over normalen i desember, mens ekstremværet Synne skapte problemer i Sør-Norge.

Publisert i Kina, Klima, Natur, Nyheter, Polen, Samfunn, Ukategorisert, USA | Merket med | Legg igjen en kommentar

Et viktig skritt for menneskeheten

Så ble det klimaavtale til slutt «Lenge leve De forente nasjoner», ropte Frankrikes president François Hollande, da avalen var i boks. Det er et rop det er lenge siden vi har hørt. De fleste som var til stede i hangaren, i Le Bourget utenfor Paris lørdag kveld, opplevde nok at de var med på noe historisk. Aldri før har så mange land underskrevet en juridisk forpliktende klimaavtale. Avtalen har ambisiøse temperaturmål, inneholder krav om at alle land må kutte klimagassutslipp, og inneholder prinsipper om både rettferdighet og byrdefordeling. Nesten 200 land signerte slutten på den fossile tidsalderen. Alle land skal jobbe for fornybar energi.

Ingen land er 100 prosent fornøyd med avtalen. Og nettopp det kjennetegner diplomatiet. USA måtte gi seg på flere punkt. De ønsket ikke noe punkt i avtalen om såkalte klimaskade. De måtte bøye seg. Nå får FN et eget arbeidsprogram som skal hjelpe fattige land å møte klimakrisen. Prinsippet om «felles men differensiert ansvar», altså ideen om at rike land har større ansvar for å gjøre noe med klimaproblemet enn fattige, står ved lag. Men også fattige land har måtte legge konflikter bak seg. Den rettferdige harmen over at rike land ikke har gjort det de lovet i Kyoto-avtalen, er lagt til side.

Avtalen er langt fra god nok. Klimakuttene er ikke juridisk bindende og planene for utslippskutt er langt fra ambisiøse nok. Vi seiler fortsatt mot en katastrofal oppvarming på mellom 2,7 og 3,7 grader.

Men med avtalen på bordet, kan land presse hverandre i årene som kommer. Målet må være å skape et kappløp mot toppen. Alle de nye initiativene som nå kommer nedenfra, de fallende prisene på sol- og vindenergi, er oppmuntrende i så måte. Den nye klimaavtalen gir et tydelig signal om veien videre for energileverandører, næringsliv og politikere.

I en tid hvor verden igjen rystes av mistillit og stormaktsspill, underbygger klimaavtalen fellesskapets og FNs rolle. Den viser at det fortsatt er mulig å komme sammen og jobbe for et felles mål.

Og i ingen andre saker har vel dette vært viktigere enn i klimasaken. Klimakrisen rammer oss alle, uavhengig av stat, nasjon, klasse og kultur. Men avtalen overlater stort ansvar til oss selv. Den fastslår at statene må oppskalere sine klimamål svært raskt. Ingen nasjoner har gjort nok, hverken fattige eller rike. Det er nå jobben begynner – ­også her i Norge.

Under finner interesserte linker til noen av artiklene jeg har skrevet for Dagsavisen.´i løpet av toppmøtet.

14. des. – Et nytt kapittel av håp. Dagsavisen bringer deg på baksiden av kulissene da klimaavtalen ble vedtatt.

12. des. Går mot svakt klimamål. Dagsavisen møtte Naomi Klein.

11. des. Klimaflyktningene kommer. Verdens flyktningorganisasjon advarer.

10. des. Fem hindringer for klimaavtale. Dette krangler de om i Paris.

10. des. Utkast til avtale lagt fram. Verden går inn i et avgjørende døgn.

8. des. Full krig om klima-erstatning. USA beskyldes for splitt og hersk.

9. des. – Klimaendringene er her allerede. Ekstremflom i Nicaragua skaper bølger under klimaforhandlingene

8. des. Tusen byer utfordrer FN. Skal bruke 100 prosent fornybart i 2050.

6. des. Krangler om tall. Blir det 1,5 eller 2 grader?

5. des. India skal drives av solen. Får kritikk for kull, svarer med å bygge ut massivt med solenergi.

4. des. Øystater frykter at klimaforhandlingene kan spore avStatsministeren på Tuvalu sterkt kritisk til USA.

3. des. Klimaendringene truer matsikkerheten. Verdens matvareprogram slår alarm.

3. des. Rød linje for u-land. Ingen klimaavtale, uten klimaerstatning, sier de fattigste landene

1. des. Norge vil redde mer regnskog. Får med USA og Tyskland i samarbeid om å bevare regnskog i Colombia.

1. des. – Glem skogkvotene Erna. Brasil setter foten ned for Norge.

1. des. Enorme forventninger til klimaavtale. Verdens leder møttes i Paris.

30. nov. Mektige land går sammen for å stanse fossile subsidier.

30. nov. Europa og USA kan bli 100 prosent fornybart i 2030.

24. nov. Kamp om kvoter i klimaforhandlingene. Rød linje for Norge.

 

 

Publisert i COP21, EU, Kina, Klima, Klimaforhandlinger, Natur, Nyheter, Samfunn, Ukategorisert | Merket med , , | 1 kommentar

Dette krangler de om i Paris

I dag åpner FNs klimatoppmøte i Paris. Svært mange ting må falle på plass, om en klimaavtale skal komme i havn.cop-paris-perspective-cropped

Mandag 30. november åpner FNs klimatoppmøte (COP21) i Paris. Jeg reiser ned for å dekke toppmøtet for Dagsavisen fra dag en. Kjøp derfor gjerne Dagsavisen de neste ukene , eller tegne et digitalabonnement.

Jeg skal også forsøke å blogge litt om hva som skjer.

Mandag kommer nesten alle verdens toppleder til Paris for å kickstarte møtet. Det er USAs president Barack Obama, Tysklands forbundskansler Angela Merkel, Kinas president XI Jinping og Russlands president Vladimir Putin, for å nevne noen. Våre egen statsminister Erna Solberg deltar også.

Statslederne vil putte momentum inn i forhandlingene. De understreker betydningen av toppmøtet. Obama har eksempelvis ikke deltatt på noe klimamøte i FN-regi siden toppmøtet i København i 2009. Paris-toppmøtet er uten tvil det viktigste toppmøtet siden den gang.

Målet er å bli enige om en ny, internasjonal klimaavtale som skal omfatte alle verdens land fra og med 2020 og langt inn i dette århundret. Det positive som har skjedd i forkant av møtet, er at mer enn 150 land har levert inn planer for hvordan de skal kutte sine utslipp (Link til planene). Dette gjelder også store utviklingsland som Kina, India og Brasil. De samlede utslippskuttene landene har lovet er likevel ikke nok til å bringe oss under togradersmålet. Dersom alle kuttene blir gjort, vil verden bli minst 2,7 grader varmere. Det er derfor blant annet Norge er så opptatt av at avtalen må kunne jekkes opp i årene som kommer.

De fleste av statslederne reiser hjem igjen allerede tirsdag for å gi sjefsforhandlerne tid til å jobbe de neste ukene. Det trengs. For dersom det skal bli en ny klimaavtale i Paris, må mange spørsmål løses. Under følger en oversikt over noen av dem.

Historisk ansvar/ utslippskutt

I-land har et hovedansvar for klimaproblemet. De har historisk sett forurenset mest. Det står i klimakonvensjonen og det er landene enige om. Men mange u-land har også et stort ansvar, spesielt KIna som i dag er det landet i verden som slipper ut mest klimagasser i året. Hvordan skal byrdene fordeles? U-landene vil at i-landene skal kutte utslipp mye raskere enn det de planlegger. I-landene på sin side mener spesielt Kina må kutte utslipp raskere, og er spesielt opptatt av å få bedre innsyn i det kinesiske utslippsregnskapet.

Det grønne klimafondet

Innen 2020 skal rike land gi 100 milliarder dollar (USD) i årlig støtte til fattige land, slik at de kan tilpasse seg et varmere klima. Det tilsvarer 1/6 av USAs forsvarsbudsjett. FN har opprettet et grønt fond (GCF) som finansierer slike tiltak. Men per nov. 2015 står det mindre enn 6 milliarder USD på kontoen, langt mindre enn lovet. Fattige land vil ha garanti for at pengene kommer. Rike land viser til at de har gitt masse penger også utenfor fondet. Norges regnskogsatsing er eksempel på slik finansiering som går utenfor GCF.

Tap og skade

Hvem skal betale når stormen setter inn? Fattige land vil bli først rammet av klimaendringene. Skadene tørke, flom, orkan og ekstremvært gir, gir formidable utgifter. De minst utviklende landene ønsker en egen FN-organisasjon til å adressere problemet. USA og EU er kritiske, de ønsker ikke noen ny FN-organisasjon og er også kritisk til at tap og skade skal adresseres under klimaforhandlingene.

Juridisk bindende

Dette blir en nøtt. Kyoto-avtalen er juridisk bindende. EU har hele tiden sloss for at en ny avtale også må være det. Men USA vil ikke signere en avtale som er gir juridisk forpliktende utslippskutt. USA ønsker heller en avtale med frivillige utslippskutt. I 2011 ga EU delvis etter. Forhandlingene var på overtid av overtid da man ble enige om å skape «en protokoll, et juridisk instrument, eller et utkomme med juridisk kraft». Nesten alle land i verden ønsker en juridisk forpliktende avtale, inkludert Norge, EU og Kina. Spørsmålet blir hvor langt EU og Kina er villig til å strekke seg, for å få med USA.

Evalueringer

EU og Norge presser på for at den nye avtalen skal gjennomgås og oppdateres minst hvert femte år. Hensikten er å legge press på land, slik at utslippsforpliktelser kan skjerpes underveis. Det betyr evalueringer i 2025, 2030, 2035 etc. Man ønsker også transparens i forpliktelsene, slik at man kan kikke spesielt Kina og India i kortene. I dette spørsmålet går Kina for å være en bremsekloss.

Markedsmekanismer

I hvilken grad skal rike land få lov til å skrive av utslippskutt de har betalt for i fattige land på eget klimaregnskap? Landene er uenige. Norge mener det er helt avgjørende å få inn ny markedsmekanismer i en avtale. Bolivia er prinsipielt imot enhver slik mekanisme. EU står et sted i midten, mens forhandlingsgruppen AOSIS, som representerer små øystater i Stillehavet, har signalisert at de vil stille svært strenge krav til en slik mekanisme.

Det blir et svært interessant toppmøte. Liten tue kan velte stort lass og spørsmålet er hvor mange detaljer som kommer inn i den nye avtaleteksten. Mange u-land vil nok være interessert i å binde opp i-landene mest mulig, mens i-landene generelt ønsker større fleksibilitet. Spørsmålet om tap og skade kommer til å bli et av de vanskeligste å løse. Om avtalen mot formodning skulle havarere en av de siste dagene, er jeg redd det er spørsmålet om tap og skade som blir avgjørende. Her må rike land levere ett eller annet, for å få med seg de fattige.

Slik gikk det sist. Les om hvordan grunnlaget for dagens klimatoppmøtet ble lagt i Sør-Afrika for fire år siden.

Publisert i COP21, Klimaforhandlinger, Ukategorisert, USA | Legg igjen en kommentar