Denne bloggen er en del av et prosjekt for å finne svar, svar på hvorfor ingenting skjer? I 2012 var det tjue år siden Rio-konferansen der verdens ledere for første gang anerkjente at det pågikk menneskeskapte klimaendringer. Siden den gang er lite eller ingenting skjedd. For selv om politikerne raskt klarte å tette hullet i ozonlaget har klimaproblemet bare vokst seg større og farligere for hver dag som har gått siden den gang. Temperaturen stiger, isbreene smelter og havet vokser.
Hva skyldes stillstanden? Her hjemme er det heller ikke mye å rope hurra for. I samme periode som norske CO2-utslipp økte med 10 prosent (1996-2007), har svenske CO2-utslipp blitt redusert med 16 prosent. Hvorfor klarer vi ikke gjøre noe tilsvarende i Norge?
Det ønsker jeg å finne svar på, og jeg vil gjerne ha dine innspill. Er det miljøbevegelsen selv som har skylda, er det Jens, eller er det rett og slett oss nordmenn det er noe i veien med? For skal vi finne en løsning på det Jens Stoltenberg kaller «vår tids største utfordring» må vi forstå hindringene. Hva tror du de er?
Erik Martiniussen 
Det er selvfølgelig vanskelig å peke ut de som har skylden i den stillstanden vi har vœrt vitne til de siste årene, men et par ledd kan vi sette fingeren på:
1) Miljøbevegelsen gjør ikke en god nok jobb med å formulere et budskap om at å bytte til ren energi ikke bare er viktig for ‘klimaet’ og ‘miljøet’, men det er også viktig for Norges fremtidige utenrikspolitiske sikkerhet. Å formulere budskapet slik gjør at folk flest føler klimaproblemet og energimangel som en trussel mot seg selv og ikke kun mot et abstrakt ‘klima’. Miljøbevegelsen i USA slet med mye av det samme men i valgkampen 2008 så vi mye av den sikerhetspolitiske retorikken bli brukt i miljødebattene. USA er nå i et race mot Kina, India og andre stormakter om å utvikle selvstendig ren energi – slik burde Norge også begynne å tenke.
2) Jens og politkerne burde ta store deler av skylden for at klimaarbeidet går treigt i Norge. Vi som individuelle borgere kan bytte om på vår livsstil, men uten riktige politiske rammeverk kommer ikke nok nordmenn til å gå i den retningen – og det kan vi heller ikke forvente at såpass mange individer skal gjøre. Vi trenger politisk ledelse og insentiver fra et storting som tør å ta upopulœre valg i klima (- og valg)kampen.
Veldig interessant blogg, Erik. Fortsett med regelmessige innlegg! Vil vi at folk skal interessere seg i disse spørsmålene trenger vi aktive fora som dette. Hvis du er interessert så sjekk ut denne bloggen: http://www.fornybarenergibloggen.no
Mvh,
Pål
Det begynner vel med hver enkelt av oss. Jeg tror dessverre de fleste av oss fraskriver seg ansvaret, og skylder på det at den lille innsatsen de eventuelt gjør, ikke vil ha noen påvirkning. Jeg har hørt mange som sier at det blir hykleri og spare miljøet på den ene siden, når en har et høyt utslipp på andre ting. Som forbruker og verdensborger, finnes det mange små grep jeg kan gjøre. Jeg kan bli mer bevisst på hvilke produkter jeg kjøper. Dersom etterspørselen synker, synker også import og fraktutslipp. Jeg kan dusje i kaldere vann, eller jeg kan dusje kortere. Jeg trenger ikke å la vannet renne mens jeg dusjer. Jeg kan skru av lys. Jeg kan ta bussen eller sykle. Hva med å bytte ut bilen til en el-bil? Jeg kan kildesortere søppel, og vi kunne begynt å innføre avgifter på hvor mye avfall vi kvitter oss med. Det ville kanskje bidratt til økt bevissthet? Kildesortering er like viktig når man pusser opp eller skal flytte/renovere. Det tror jeg det er mange som ikke tenker på, og derfor kaster de bare alt sammen i den samme containeren. Det finnes firmaer som leier ut containere i ulike størrelser og i tillegg så leies det ut store bager, slik at en lettere kan sortere avfall. Slike tiltak har jeg troen på, og vi trenger flere av dem!