Kostnadseffektivitet

Kostnadseffektivitet har brått blitt et hett begrep i norsk klimapolitikk. Ifølge VG presser nå Finansdepartementet på for at regjeringen skal gå bort fra det såkalte klimaforliket på Stortinget, som binder Norge til å gjennomføre 2/3 av klimakuttene på hjemmebane. Årsaken skal være at det er mer kostnadseffektivt å gjennomføre kutt i utlandet.

SV protesterer, og miljøvernminister Erik Solheim har for så vidt vært modig på sitt vis, da han på radio i dag tidlig forsvarte regjeringens posisjon. Men jeg tror det blir vanskelig for SV og Solheim å forsvarer sine posisjoner så lenge de ikke går til motangrep mot finans. For hva innebærer egentlig denne kostnadseffektiviteten? Jo, den innebærer kjøp av klimakvoter i utlandet. I utgangspunket kan slike kjøp kanskje virke både smarte og effektive. I stedet for å gjennomføre dyre kutt på hjemmebane, som vi ifølge finansdepartementet får lite klimakutt igjen for, kan vi bruke pengene i Kina og andre land, der vi får store kutt for pengene. Problemet er bare at kjøp av klimakvoter ikke nødvendigvis fungerer så godt som finansøkonomene vil ha det til. Det viser flere undersøkelser jeg har gjennomført som journalist for Klassekampen (se blant annet: Kvotekjøp i fare og Utsetter kvotekjøp)

Som kjent har ikke U-landene noe tak på sine utslipp. Det vil si at kjøp av klimakvoter i beste fall gir en redusert vekst i utslippene. Likevel har regjeringen investert stort i slike kvoter. Blant annet har de betalt for skogplanting i Afrika og for vindkraft i Kina. Skogen skal etter sigende binde en del utslipp og vindkraften skal erstatte fossil energi. Men hva skjer om skogen regjeringen nå planter brenner ned? Og hva om energiveksten i Kina er så stor at den nye vindkraften bare kommer i tillegg til eksisterende kullkraft? Da har ikke disse kvotekjøpene fungert etter hensikten, og utslippene vil i stedet øke både i Norge og i Kina – Snakk om kostnadseffektivitet?

I tillegg kommer at det internasjonale kvotemarkedet er regulert gjennom Kyoto-avtalen, som nå altså ser ut til å renne ut i sanden en gang i løpet av 2012. Faren er da at vi står igjen med null regelverk til å regulere det internasjonale kvotemarkedet, og Norge står igjen med en masse kvoter som ikke er verd papiret de er skrevet på. Hller ikke det særlig kostnadseffektivt.

Men SV står tydeligvis last og bram med klimaforliket. Derfor har de alltid forsvart de norske kvotekjøpene når jeg har ringt og bedt om kommentarer. I et slikt perspektivt virker det derfor spesielt illojalt når statssekretær Per Rune Henriksen (Ap) i dag angrep den andre delen av klimaforliket, som er viktig for SV, nemlig kutt på hjemmebane. «Dyrt» og «Dumt» var ord han brukte om regjeringens egen politikk (altså sin egen politikk).

Jeg sier ikke at man bare skal gjennomføre kutt i Norge. Tvert i mot er regjeringens innstas for å bevare regnskogen mer enn prisverdig. Men man må spørre seg hvor kostnadseffektivt det egentlig er å kjøpe kvoter i utlandet om resultatene faktisk uteblir? Det spørsmålet bør kanskje Erik Solheim også stille etter hvert. Ellers tror jeg SV kommer til å tape kampen mot finansøkonomene om klimameldingen.