Hauges CO2-bommert

Jeg tviler på om det noen gang blir rensing av gasskraftverket på Mongstad. Fredric Hauge i Bellona bør ta sin del av ansvaret.

Lørdag ble det klart at Aker Clean Carbon kan bli nedlagt. Selskapet er ett av to som er aktivt med å bygger testsenteret for CO2-rensing på Mongstad. Det andre er franske Alstom. Om Aker Clean Carbon blir lagt ned, vil Alstom stå igjen alene som eneste rensekandidat med erfaring i å bygge på Mongstad. Det er et kraftig skudd for baugen for regjeringens månelanding. Selv begynner jeg å lure på om de luftige renseplanene i det hele tatt vil bli noe av.

La oss stille klokka fem år tilbake i tid. 12. oktober 2006 sto daværende nestleder i Natur og Ungdom (NU), Ingeborg Gjærum, utenfor regjeringskvartalet og gråt.

Årsaken var det Frp´s Kjetil Solvik Olsen kalte en «strålende dag for landet». Den rød-grønne regjeringen hadde inngått avtale med Statoil om å bygge gasskraftverk på Mongstad. Det var miljøbevegelsens største nederlag siden Alta. I ti år hadde de kjempet mot bygging av forurensende gasskraftverk. At det nå var SV som dolket dem i ryggen, var nok ekstra vanskelig for mange å svelge.

Men i bakgrunnen sto også en annen figur med bredt smil. Det var Bellona-leder Frederic Hauge. For mens NU hadde stått utenfor på trappa og protestert alt hva de maktet, hadde Hauge sittet inne på statsministerens kontor og framforhandlet avtalen. Det skrøt han i hvert fall av overfor Aftenposten. Nå smilte han om kapp med Solvik Olsen, og sikret SV det halmstrå av miljøstøtte de trengte. «Miljøbevegelsen bør tørke tårene og komme over skuffelsen. Vår felles innsats gjør at vi nå flytter fjell», uttalte han til Aftenposten. Hauge mente den nye avtalen med Statoil var den beste som var mulig å få til.

Kanskje hadde han rett, men noe rensing av gasskraftverket førte avtalen aldri til.

For i 2006 hadde Jens Stoltenberg investert så mye politisk prestisje i gasskraft at det knapt var mulig for ham å si nei til Statoils kraftplaner. Samtidig var det umulig for SV å bygge gasskraft uten rensing. Teknologisenteret på Mongstad ble dermed den underlige skårungen de to partiene verpet fram. Det innebar ingen rensing, men etablering av et testsenter som skulle utvikle ny renseteknologi. Dermed fikk Stoltenberg gasskraftverket sitt, og SV et testanlegg for CO2-rensing.

Sannsynligheten er stor for at verken Ap eller SV var fornøyd med kompromisset, men der SV nærmest forsøkte å glemme hele den vonde saken gjorde Arbeiderpartiet nå testsenteret til et viktig industripolitisk prosjekt. Her skulle det utvikles norsk renseteknologi til framtidig eksport. Dermed ble norske Aker ble invitert inn, mens tyske Siemens ble skjøvet ut. Resultatet ser vi i dag: Aker er i ferd med å gi opp, mens Siemens fortsetter sitt arbeid i USA og Tyskland.

For testsenteret var langt fra unikt. Tilsvarende testing og teknologiutvikling er utført på en rekke kraftverk rundt om i verden, og resultatene er relativt vellykket. De viser at rensing av både kullkraft og gasskraft er fult mulig. Det handler bare om å investere nok penger – mye penger.

SaskPower planlegger rensing av et kullkraftverk i Canada, med utslipp tilsvarer de fra Mongstad. 7 milliarder kroner er det beregnet å koste. På Mongstad vil det antakelig bli dyrere, all den tid CO2-konsentrasjonene i røykgassen er langt lavere.

Nå gjenstår det å se om noen er villig til å investere det som trengs for å rense utslippene på Mongstad. Aker ser ut til å gi opp. De hevder markedet for CO2-rensing ”er dødt”. Spørsmålet er om Alstom vil stå igjen alene? Kanskje er det lettere for dem å gå videre med CO2-rensing av kullkraft framfor gasskraft, en renseprosess de allerede behersker og som er langt billigere. I så tilfelle vil testsenteret på Mongstad stå ribbet igjen og regjeringens månelanding vil ha krasjlandet en gang for alle.

5,7 milliarder har regjeringen så langt svidd av på testsenteret på Mongstad. Det er nesten like mye som SaskPower mener det vil koste å bygge et fullskala renseanlegg i Canada. På denne bakgrunn kan man spørre seg om regjeringen ikke heller burde ha investert pengene sine direkte i fullskala rensing, framfor å gå omveien om det kostbare testsenteret. Eventuelt kunne de gjort som SV og miljøbevegelsen egentlig ville – droppet hele kraftverket.

Det er lett å være etterpåklok. I 2006 lå krigståka tett over gasskraftsaken og det var vanskelig å se konsekvensene av hva regjeringen hadde bestemt. Hauges sterke støtteerklæringer gjorde det ikke lettere. Men dersom målet med vedtaket var mindre CO2-utslipp, er det mye som tyder på at Ingeborg Gjærum´s bitre tårer var langt mer rettferdiggjort en Hauges brede smil. Det viser ettertiden. Gjærum er i dag nestleder i Norges Naturvernforbund.