Lagt ut av Så ble det altså enighet om klimaforlik på Stortinget likevel. Jeg trodde ikke partene skulle klare å bli enige, men når jeg nå leser resultatet er jeg redd enigheten skyldes at ambisjonene er redusert siden forrige gang man inngikk et slikt forlik (2008).
Årets forlik er langt i fra like konkret og godt, som det som ble inngått i 2008. Jeg tror heller ikke det kommer til å bli like viktig. Til det er formuleringene for vage.
Begreper som ”Økte bevilgninger” og “Større statlige bidrag” er ganske ullent.
Klimaforliket fra 2008 var viktig, fordi det fastsatte konkrete mål for kutt. Internasjonalt er det konkrete kutt Norge vil bli målt på, og det er konkrete kutt i rike land som trengs for å få fart på FNs klimaforhandligner. I 2008 ble partiene på Stortinget enige om at de norske klimagassutslippene skulle kuttes med 30 prosent i forhold til 1990 nivå, innen 2020. To tredeler av disse kuttene skulle tas innenlands. Det var et viktig og et politisk sett ambisiøst mål.
Dessverre er målet ikke forankret i det nye forliket. Med tanke på at det største opposisjonspartiet allerede har sådd tvil om målene fra 2008 fortsatt kan innfris, er det nå mye som tyder på at målet heller ikke vil overleve et regjeringsskifte. Det kan i hvert fall ikke garanteres.
Men det finnes selvfølgelig bra sider ved forliket også. Blant annet er partiene enige om å satse mer penger på å utvikle grønn teknologi og bygge ut kollektivtrafikken. Det er bra.
Enda bedre er det kanskje at partene ble enige om å videreføre avgiftsfritakene som finnes på elbiler. Disse ordningene er under angrep fra økonomisk hold. Tydelige signaler fra partiene om at de vil satse videre på elbil var derfor viktig.
I den mer snodige enden av skalaen er forlikets enighet om å ”bygge et demonstrasjonsanlegg for fangst og lagring av CO2 fra innen 2020”. Så vidt jeg husker var man for få år siden enig om fullskala rensing på Mongstad innen 2016. Nå er det bare demonstrasjonanlegg man snakker om. Det er for dårlig.
Derfor sitter jeg også igjen med litt blandede følelser i dag. Mer penger til teknologi, forskning og demonstrasjonsanlegg er selvfølgelig bra, men det gir ingen umiddelbar effekt på norske klimagassutslipp. Norge hadde trengt et bedre klimaforlik enn dette.
Les også:
Her kan du lese forliket fra 2008 (last ned PDF)
Erik Martiniussen 
Det er en utbredt misforståelse at klimaforliket setter mål om 30% reduksjon i forhold til 1990-nivå. Zero forklarer det slik:
«I referansebanen i RNB er det estimert at klimagassutslippene i Norge vil være på 58,7 millioner tonn. Til sammenligning slipper Norge ut 53,9 millioner tonn i dag, og vil slapp ut 49,8 millioner tonn i 1990. I 2020 vil da Norges klimaregnskap vise at vi slipper ut mellom 41,7 og 43,7 millioner tonn CO2-ekvivalenter, eller en reduksjon på mellom 12 og 16 prosent i forhold til 1990-nivå.»
http://www.zero.no/klima/forlikt-om-for-lite
Videre står alt det som handler om utslippskutt svært løst formulert i 2008-forliket, vendinger som «det er realistisk» og «partene mener at intervallet kan utvides til 15-17 mill tonn (=30% av 1990-nivå)» er brukt i avsnitt 2.2 om utslippsreduksjoner. Videre kan jeg ikke se at hverken årstallene 1990 eller 2020 er konkret nevnt i avtalen. Forliket er skrevet på en såpass udefinert og innviklet måte at ikke engang politikerne selv har oversikt på hva som egentlig står der.
Men i alle fall, nå kan vi vel glemme det gamle og konsentrere oss om det nye.
Hei Trygve,
Tusen takk for gode tilbakemeldinger.
Din presisering av hva som ligger i klimaforliket fra 2008 er viktig. Samtidig syns jeg måten du presenterer fakta på, skaper en del forvirring.
Først og fremst blir det feil å påstå at det er en ”misforståelse” at Norge skal kutte sine utslipp med 30 prosent innen 2020. Det er ingen misforståelse, men tvert i mot et svært viktig og sentralt mål i norsk klimapolitikk som både regjering og Storting har sluttet opp om.
Riktignok skal 1/3 av kuttet tas utenlands ved kjøp av kvotekjøp, men det har da også kommet tydelig både i klimaforliket på Stortinget, og i de aller fleste avisomtaler som har vært siden.
Det er selvfølgelig mange grunner til å ønske seg sterkere målsettinger. Mange mener eksempelvis at man heller burde gjennomføre hele 30 prosentskuttet nasjonalt, og eventuelt kjøpt kvoter i tillegg. Selv mener jeg regjeringen burde heve ambisjonene til et 40 prosent kutt innen 2020, uavhengig av om man får til noen nye internasjonale klimaavtaler.
Men å skyte ned eksisterende målsettinger, ved å framstille det som ”innviklet” eller også ”lureri” (som enkelte sier) mener jeg tjener helt andre interesser enn dem som ønsker sterkere målsettinger. Ønsker man å skjerpe klimamålene, mener jeg det er viktig å bygge videre på den politiske enigheten vi tross alt har, framfor å rive den ned.
Derfor syns jeg også det bærer galt av sted når du skriver at ”nå kan vi vel glemme det gamle og konsentrere oss om det nye” – For klimaforliket fra 2008 er langt bedre enn det nye forliket som ble vedtatt før helgen (8. Juni 2012).
Målene fra 2008 (som du og jeg kan være enige om at ikke var sterke nok), trues nå med å bli kastet på båten – De er i hvert fall ikke nedfelt i det nye klimaforliket, og heller ikke klart nedfelt i regjeringens klimamelding.
I den nye klimameldingen er språkbruken vagere enn den var i klimaforliket fra 2008. I klimaforliket fra 2008 står det at to tredjedeler av Norges totale utslippsreduksjoner skal tas nasjonalt. I den nye klimameldingen er dette målet endret. Nå står det: ”Norge skal fram til 2020 påta seg en forpliktelse om å kutte de globale utslippene av klimagasser tilsvarende 30 prosent av Norges utslipp i 1990.» Altså ingen klar referanse til at to tredeler av kuttet skal tas nasjonalt. Det pekes på at det er viktig å gjøre kutt i Norge også, men det eneste stedet i meldingen der to tredjedelers målet er referert til, er der hvor klimaforliket fra 2008 er omtalt. Det burde understreke betydningen av klimaforliket fra 2008.
Skyter man ned klimaforliket fra 2008, står man derfor i fare for å skyte ned det viktigste målet i den nye klimameldingen også. Da er det lite igjen.
I motsetning til deg mener jeg derfor vi absolutt ikke må glemme klimaforliket fra 2008. Det er et fundament i norsk klimapolitikk og forsvinner det fundamentet, er det også fare for at hele byggverket raser sammen.
Det vil i hvert fall ikke jeg bidra til.