Dette krangler de om i Paris

I dag åpner FNs klimatoppmøte i Paris. Svært mange ting må falle på plass, om en klimaavtale skal komme i havn.

Mandag 30. november åpner FNs klimatoppmøte (COP21) i Paris. Jeg reiser ned for å dekke toppmøtet for Dagsavisen fra dag en. Kjøp derfor gjerne Dagsavisen de neste ukene , eller tegne et digitalabonnement.

Jeg skal også forsøke å blogge litt om hva som skjer.

Mandag kommer nesten alle verdens toppleder til Paris for å kickstarte møtet. Det er USAs president Barack Obama, Tysklands forbundskansler Angela Merkel, Kinas president XI Jinping og Russlands president Vladimir Putin, for å nevne noen. Våre egen statsminister Erna Solberg deltar også.

Statslederne vil putte momentum inn i forhandlingene. De understreker betydningen av toppmøtet. Obama har eksempelvis ikke deltatt på noe klimamøte i FN-regi siden toppmøtet i København i 2009. Paris-toppmøtet er uten tvil det viktigste toppmøtet siden den gang.

Målet er å bli enige om en ny, internasjonal klimaavtale som skal omfatte alle verdens land fra og med 2020 og langt inn i dette århundret. Det positive som har skjedd i forkant av møtet, er at mer enn 150 land har levert inn planer for hvordan de skal kutte sine utslipp (Link til planene). Dette gjelder også store utviklingsland som Kina, India og Brasil. De samlede utslippskuttene landene har lovet er likevel ikke nok til å bringe oss under togradersmålet. Dersom alle kuttene blir gjort, vil verden bli minst 2,7 grader varmere. Det er derfor blant annet Norge er så opptatt av at avtalen må kunne jekkes opp i årene som kommer.

De fleste av statslederne reiser hjem igjen allerede tirsdag for å gi sjefsforhandlerne tid til å jobbe de neste ukene. Det trengs. For dersom det skal bli en ny klimaavtale i Paris, må mange spørsmål løses. Under følger en oversikt over noen av dem.

Historisk ansvar/ utslippskutt

I-land har et hovedansvar for klimaproblemet. De har historisk sett forurenset mest. Det står i klimakonvensjonen og det er landene enige om. Men mange u-land har også et stort ansvar, spesielt KIna som i dag er det landet i verden som slipper ut mest klimagasser i året. Hvordan skal byrdene fordeles? U-landene vil at i-landene skal kutte utslipp mye raskere enn det de planlegger. I-landene på sin side mener spesielt Kina må kutte utslipp raskere, og er spesielt opptatt av å få bedre innsyn i det kinesiske utslippsregnskapet.

Det grønne klimafondet

Innen 2020 skal rike land gi 100 milliarder dollar (USD) i årlig støtte til fattige land, slik at de kan tilpasse seg et varmere klima. Det tilsvarer 1/6 av USAs forsvarsbudsjett. FN har opprettet et grønt fond (GCF) som finansierer slike tiltak. Men per nov. 2015 står det mindre enn 6 milliarder USD på kontoen, langt mindre enn lovet. Fattige land vil ha garanti for at pengene kommer. Rike land viser til at de har gitt masse penger også utenfor fondet. Norges regnskogsatsing er eksempel på slik finansiering som går utenfor GCF.

Tap og skade

Hvem skal betale når stormen setter inn? Fattige land vil bli først rammet av klimaendringene. Skadene tørke, flom, orkan og ekstremvært gir, gir formidable utgifter. De minst utviklende landene ønsker en egen FN-organisasjon til å adressere problemet. USA og EU er kritiske, de ønsker ikke noen ny FN-organisasjon og er også kritisk til at tap og skade skal adresseres under klimaforhandlingene.

Juridisk bindende

Dette blir en nøtt. Kyoto-avtalen er juridisk bindende. EU har hele tiden sloss for at en ny avtale også må være det. Men USA vil ikke signere en avtale som er gir juridisk forpliktende utslippskutt. USA ønsker heller en avtale med frivillige utslippskutt. I 2011 ga EU delvis etter. Forhandlingene var på overtid av overtid da man ble enige om å skape «en protokoll, et juridisk instrument, eller et utkomme med juridisk kraft». Nesten alle land i verden ønsker en juridisk forpliktende avtale, inkludert Norge, EU og Kina. Spørsmålet blir hvor langt EU og Kina er villig til å strekke seg, for å få med USA.

Evalueringer

EU og Norge presser på for at den nye avtalen skal gjennomgås og oppdateres minst hvert femte år. Hensikten er å legge press på land, slik at utslippsforpliktelser kan skjerpes underveis. Det betyr evalueringer i 2025, 2030, 2035 etc. Man ønsker også transparens i forpliktelsene, slik at man kan kikke spesielt Kina og India i kortene. I dette spørsmålet går Kina for å være en bremsekloss.

Markedsmekanismer

I hvilken grad skal rike land få lov til å skrive av utslippskutt de har betalt for i fattige land på eget klimaregnskap? Landene er uenige. Norge mener det er helt avgjørende å få inn ny markedsmekanismer i en avtale. Bolivia er prinsipielt imot enhver slik mekanisme. EU står et sted i midten, mens forhandlingsgruppen AOSIS, som representerer små øystater i Stillehavet, har signalisert at de vil stille svært strenge krav til en slik mekanisme.

Det blir et svært interessant toppmøte. Liten tue kan velte stort lass og spørsmålet er hvor mange detaljer som kommer inn i den nye avtaleteksten. Mange u-land vil nok være interessert i å binde opp i-landene mest mulig, mens i-landene generelt ønsker større fleksibilitet. Spørsmålet om tap og skade kommer til å bli et av de vanskeligste å løse. Om avtalen mot formodning skulle havarere en av de siste dagene, er jeg redd det er spørsmålet om tap og skade som blir avgjørende. Her må rike land levere ett eller annet, for å få med seg de fattige.

Slik gikk det sist. Les om hvordan grunnlaget for dagens klimatoppmøtet ble lagt i Sør-Afrika for fire år siden.