Lagt ut av Så ble det klimaavtale til slutt «Lenge leve De forente nasjoner», ropte Frankrikes president François Hollande, da avalen var i boks. Det er et rop det er lenge siden vi har hørt. De fleste som var til stede i hangaren, i Le Bourget utenfor Paris lørdag kveld, opplevde nok at de var med på noe historisk. Aldri før har så mange land underskrevet en juridisk forpliktende klimaavtale. Avtalen har ambisiøse temperaturmål, inneholder krav om at alle land må kutte klimagassutslipp, og inneholder prinsipper om både rettferdighet og byrdefordeling. Nesten 200 land signerte slutten på den fossile tidsalderen. Alle land skal jobbe for fornybar energi.
Ingen land er 100 prosent fornøyd med avtalen. Og nettopp det kjennetegner diplomatiet. USA måtte gi seg på flere punkt. De ønsket ikke noe punkt i avtalen om såkalte klimaskade. De måtte bøye seg. Nå får FN et eget arbeidsprogram som skal hjelpe fattige land å møte klimakrisen. Prinsippet om «felles men differensiert ansvar», altså ideen om at rike land har større ansvar for å gjøre noe med klimaproblemet enn fattige, står ved lag. Men også fattige land har måtte legge konflikter bak seg. Den rettferdige harmen over at rike land ikke har gjort det de lovet i Kyoto-avtalen, er lagt til side.
Avtalen er langt fra god nok. Klimakuttene er ikke juridisk bindende og planene for utslippskutt er langt fra ambisiøse nok. Vi seiler fortsatt mot en katastrofal oppvarming på mellom 2,7 og 3,7 grader.
Men med avtalen på bordet, kan land presse hverandre i årene som kommer. Målet må være å skape et kappløp mot toppen. Alle de nye initiativene som nå kommer nedenfra, de fallende prisene på sol- og vindenergi, er oppmuntrende i så måte. Den nye klimaavtalen gir et tydelig signal om veien videre for energileverandører, næringsliv og politikere.
I en tid hvor verden igjen rystes av mistillit og stormaktsspill, underbygger klimaavtalen fellesskapets og FNs rolle. Den viser at det fortsatt er mulig å komme sammen og jobbe for et felles mål.
Og i ingen andre saker har vel dette vært viktigere enn i klimasaken. Klimakrisen rammer oss alle, uavhengig av stat, nasjon, klasse og kultur. Men avtalen overlater stort ansvar til oss selv. Den fastslår at statene må oppskalere sine klimamål svært raskt. Ingen nasjoner har gjort nok, hverken fattige eller rike. Det er nå jobben begynner – også her i Norge.
—
Under finner interesserte linker til noen av artiklene jeg har skrevet for Dagsavisen.´i løpet av toppmøtet.
14. des. – Et nytt kapittel av håp. Dagsavisen bringer deg på baksiden av kulissene da klimaavtalen ble vedtatt.
12. des. – Går mot svakt klimamål. Dagsavisen møtte Naomi Klein.
11. des. Klimaflyktningene kommer. Verdens flyktningorganisasjon advarer.
10. des. Fem hindringer for klimaavtale. Dette krangler de om i Paris.
10. des. Utkast til avtale lagt fram. Verden går inn i et avgjørende døgn.
8. des. Full krig om klima-erstatning. USA beskyldes for splitt og hersk.
9. des. – Klimaendringene er her allerede. Ekstremflom i Nicaragua skaper bølger under klimaforhandlingene
8. des. Tusen byer utfordrer FN. Skal bruke 100 prosent fornybart i 2050.
6. des. Krangler om tall. Blir det 1,5 eller 2 grader?
5. des. India skal drives av solen. Får kritikk for kull, svarer med å bygge ut massivt med solenergi.
4. des. Øystater frykter at klimaforhandlingene kan spore av. Statsministeren på Tuvalu sterkt kritisk til USA.
3. des. Klimaendringene truer matsikkerheten. Verdens matvareprogram slår alarm.
3. des. Rød linje for u-land. Ingen klimaavtale, uten klimaerstatning, sier de fattigste landene
1. des. Norge vil redde mer regnskog. Får med USA og Tyskland i samarbeid om å bevare regnskog i Colombia.
1. des. – Glem skogkvotene Erna. Brasil setter foten ned for Norge.
1. des. Enorme forventninger til klimaavtale. Verdens leder møttes i Paris.
30. nov. Mektige land går sammen for å stanse fossile subsidier.
30. nov. Europa og USA kan bli 100 prosent fornybart i 2030.
24. nov. Kamp om kvoter i klimaforhandlingene. Rød linje for Norge.
Erik Martiniussen 
Én kommentar