Lagt ut av Hvordan vil statsminister Jens Stoltenberg løse klimakrisen? Det er tema for journalist Kjetil Bragli Alstadheim sin nye bok Klimaparadokset. Gjennom en avtale med forlaget Aschehoug har han fått en unik mulighet til å intervjue Stoltenberg om klima- og energispørsmål.
Ifølge Alstadheim selv har det vært viktig for ham å ikke opptre som statsministerens ghost writer, han ville utføre oppgaven som journalist. Hele boka tar derfor form av intervjuer. Det hele starter i København, der vi får høre hvordan Stoltenberg sloss for en god internasjonalt klimaavtale. Vi følger hans kamp for regnskogen i Mexico og som arrangør av regnskogskonferanse i Oslo. Vi får sympati for ham, og forstår at han er engasjert. Det er her Alstadheims skarpe og vittige penn fra Dagens Næringsliv kommer best til syne.
Men dessverre er det for lite av det. I stedet blir det mye av Stoltenbergs enetale, og for lite refleksjon fra forfatteren rundt budskapet.
Stoltenberg gjentar til det kjedsommelige hvor mange kullkraftverk som ukentlig bygges i Kina, han prater kontinuerlig om betydningen utslipskutt i Sør, men nevner knapt hva som kan gjøres av kutt i Nord.
– Uavhengig av hva man mener er mulig å få til i OECD-landene, er det slik at det må skje noe i u-landene, sier Stoltenberg. I hans hode er det Kina som er problemet, eller India, der det bor 400 millioner mennesker uten strøm. Det er jo dette det handler om, sier han. USA der i mot mener han ”spilte en nøkkelrolle” i København.
Tilsvarende får også EU skryt for å ha gjort mye. Han nevner aldri subsidier til oljeindustri, bilindustri og bensinpriser i vestlige land, men gyver modig løs på energisubsidier i India. Dette virker noe hult, all den tid han samtidig innrømmer at de industrialiserte land har et historisk ansvar for klimaproblemet. Samtidig skriker framstillingen etter å bli utfordret, men her svikter forfatteren sin ambisjon om å være journalist.
At Stoltenberg overtok statsministerstolen i 2001, ved å felle Sentrumsregjeringen på gasskraft, er imidlertid ikke til å komme unna. Alstadheim ber derfor Stoltenberg redegjøre for hvordan han ser på dette i dag. Men Stoltenberg svarer aldri på spørsmålet. I stedet snakker han om at Bondevik også bygde gasskraftverk, og at dette muligens er noe han kunne tenke seg å kommentere i sine memoarer. Og han slipper unna med det! Det er for svakt.
Stoltenberg eget prosjekt med boka er åpenbart å bane vei for sine ambisjoner om et globalt regime for handel med klimakvoter. Hans tanker på dette området er dramatisk ambisiøse og radikale. For den politisk interesserte er nok dette et av de mest interessante partiene i boka.
Stoltenberg tegner et bilde av en verden der alle mennesker er tildelt en lik utslippskvote. Tar man utgangspunkt i målet om at gjennomsnittstemperaturen på jorda ikke bør øke mer enn to grader, noe som ifølge forskerne er en dramatisk oppvarming, betyr det at hver nordmann i gjennomsnitt ikke kan slippe ut mer enn 2 tonn CO2 i året i 2050. Det er en femtedel av hva vi gjør i dag. Samtidig skal andre land, som Sudan, med utslipp på under 1 tonn per innbygger, få lov til å øke sine utslipp til 2 tonn per innbygger – om de har behov for det.
Problemet er at Stoltenberg samtidig vil tillate at rike land, framfor å redusere egne utslipp, skal kunne betale fattige land for å holde sine utslipp nede – også de land som kanskje ikke har behov, ønske, eller mulighet til å øke sine utslipp. Argumentet er at det vil gi penger til u-land, men det vil også føre til mindre utslipsreduksjoner enn det vitenskapen ber om.
Man kan også spørre seg hvordan en slik global omfordeling av penger vil fungere i praksis? Er det slik at ethvert regime, uavhengig av styreform, skal få penger for å holde sin utslipp nede og sin befolkning i fattigdom, mens befolkningen i Nord fortsetter å slippe ut CO2? Dette rimer dårlig med statsministerens ellers gode argumenter for rettferdighet.
Stoltenberg avslutter boka med et spennende resonnement: De som bare tror på ett budskap, og glor helt enøyd på det, de mener jeg stort sett tar feil på de aller fleste områder, sier han. Men etter å ha lest 250 sider om Stoltenbergs visjoner for det globale kvotemarkedet er det vanskelig å ikke se ironien i dette argumentet. For selv om Klimaparadokset både er interessant og spennende lesning, er det påfallende hvor få virkemidler statsministeren vil ta i bruk, for å løse det han betegner som vår tids største utfordring. Kanskje burde vi ikke ha alle eggene i en kurv når klimaforhandlingene tar til i Cancun i desember?
Omtalen har tidligere stått på trykk i KLassekampens Bokmagasin
Andre bokomtaler:
Politikkens natur – Naturens politikk
Erik Martiniussen 