«Relativt små land med små befolkninger»

Mandag starter FNs klimatoppmøte i Cancun i Mexico. Konfliktene er mange. De vestlige landene makter ikke å redusere sine egne klimagassutslipp, samtidig øker utslippene fra voksende økonomier i Sør, som Kina og India. Fattige land krever utslipskutt i Nord først, USA krever en global avtale der også Kina, India og Brasil må forplikte seg til utslipskutt. Hva slags rolle skal Norge ta i dette globale spillet?

Dette var tema også tema for et seminar jeg deltok på, på Nors Utenrikspolitisk Institutt, forrige uke. NUPI-direktør Jan Egeland ledet møtet, mens Utviklingsminister Erik Solheim var invitert som gjest.

Ofte har det slått meg hvor like disse klimamøtene fortoner seg. Mange av de samme menneskene deltar alltid, enigheten er stor, få hever røsten, og sjargongen er den politiske analyse. Denne gangen var det utviklingsminister Solheim som analyserte:

«Klimapolitikk har blitt maktpolitikk», sa han. «Klimaforhandlingene er den første store forhandling i en multipolar verdensorden», «En ny epoke». Publikum lyttet oppmerksomt. Noen noterte.

«Om man følger klimaforhandlingene skulle man tro Norge var en stormakt”, sier Solheim. Han viser til regnskogsmilliardene, og Stoltenbergs rolle som leder for et utvalg som har sett på klimafinansiering. Men når det kommer til spørsmålet om hva Norge vil med syn nyvunnede maktposisjon, er han vag. Han uttrykker forståelse for amerikanerne, og forståelse for kineserne. Han mener det er på sin plass at Brasil endelig har fått politisk makt, og viser til EUs maktesløshet. Men hvilken side Norge skal ta i alle de konfliktfylte spørsmål det skal forhandles om i Cancun?, se det snakker han lite om.

Foredraget er over. Alle klapper. Jan Egeland stiller spørsmål: «For ett år siden var det mye snakk om at vi hadde så og så mange dager på å redde verden»; sier Egeland, og sikter til det mislykkede klimamøtet i København i fjor. «Enten var ett eller annet riv ruskende galt for ett år siden, eller så blir det katastrofe», sier Egeland retorisk, og vender seg mot Solheim. Men Utviklingsministeren er ikke med på notene.
«Jeg tror ikke på katastrofen, sier han. «Om havet stiger en halv, til en meter, er det klart at det vil ha katastrofale følger for enkelte land», sier han. «Men det betyr ikke at jorda går under».

Men Egeland vil ikke gi seg. Han går videre og spør om det egentlig er mulig å skaffe nok penger til å redde de land som nå trues av overforsømmelse, tørke og monsuner?

Da er det som om det glipper for Solheim. Fasaden slår sprekker, og analysen er ikke fult så skarp lenger: «Noen stater vil kunne gå til grunne», sier han, «men om vi ser kynisk på det, er det relativt små stater det er snakk om, med relativt små befolkninger», sier han, og viser blant annet til enkelte øystater i Stillehavet.

Dette er oppsiktsvekkende. At Solheim og andre snakker ned betydningen av klimaforhandlingene har jeg opplevd lenge, men at Solheim nå også snakker ned betydningen av klimaendringene er nytt. Riktignok mener han det er alvorlig om Bangladesh sine 200 millioner innbyggere må flytte, men noen undergang er det altså ikke.  Men skal vi tro forskerne er det liten tvil om at langt mer enn «små» land med «små» befolkninger trues av klimaendringene, spesielt om ikke verdens ledere klarer å bli enige i Cancun. Selv med en beskjeden havnivåøkning på rundt en meter, trues Kinas viktigste byer for produksjon og eksport av forbruksvarer. Klarer vi ikke begrense utslippet av klimagasser kan havet stige langt mer. Da synker også verdens viktigste finanssentre, verdens viktigste kornåkre, og verdens viktigste rismarker. Monsuner vil nærmest kunne utslette India. Bangladesh, Nederland, Danmark og en rekke andre land synker i havet, mens afrikanerne vil kunne drukne av flom, eller forsvinne med tørsten.

Det er nesten som å høre den forhenværende britiske statsministeren Nevill Chamberlains berømte ord da han undertegnet det han trodde var en fredsavtale med Adolf Hitler: «Peace in our time» – «fred i vår tid». For har Solheim egentlig forstått alvoret? Kanskje har Solheim rett i at kloden ikke går under, men sivilisasjonen vil unektelig være død, om ikke han og alle andre vestlige ledere snart tar til vettet. For utslippene må ned. Om Solheim reiser til Cancun med slike synspunkter i bagasjen, ja da tror jeg det er revnende likegyldig om det er han eller Ketil Solvik Olsen (FrP) som sitter ved forhandlingsbordet i Cancun.

Møtet er over, men en mann reiser seg og protesterer. Han er frilansjournalist, og mener Solheims analyse er feil. «Jorden er truet», sier han. Men Solheim bekrefter sin tvil: «Ikke en virkning av klimaendringene er ny», sier han, med vekt på en. «Alt er gammelt» «Det er ikke noe nytt». Statsråden mener åpenbart at dette kan FN og verdenssamfunnet hanskes med. Mannen forsøker å protestere, men møtet er over, «Jeg tror vi alle kan være enige om at vi må gjøre det vi kan for å få en god avtale i Cancun», sier Solheim, mens han ler godt.

Alle ler. Alt er som det skal. Møtet avsluttes i rørende enighet. Det er i hvert fall ikke Norge det skal stå på i Cancun.

En versjon av dette innlegget har tidligere stått på trykk under spalten «Vi havna på…» i avisa Klassekampen.