Lagt ut av Her er oversikten over sakene det krangles om under klimaforhandlingene i Doha. Det gjenstår en dag av forhandlingene i Doha.
1) En andre Kyoto-periode?
Helt siden klimatoppmøtet på Bali i 2007, har landene forsøkt å enes om en ny forpliktelsesperiode under Kyoto-protokollen.
Egentlig skulle den nye forpliktelsesperioden være ferdig forhandlet i København i 2009, men mange industrialiserte land med USA i spissen har nærmest sabotert forhandlingene på dette punktet. 31. desember løper den første Kyoto-perioden ut. EU, Norge, Sveits og Australia, er blant landene som vil påta seg en ny forpliktelsesperiode, men avtalens innhold virker vag.
2) Hvor store kutt?
U-landene mener ambisjonene i Kyoto-2 er for lave. EU vil kutte 20 prosent innen 2020, men har allerede kuttet 18 prosent. Dermed skal det ikke mye til for å fullføre forpliktelsene. Flere nye EU-direktiv peker allerede mot 25 prosents kutt. At EU ikke en gang vil heve løftet sitt i henhold til eksisterende politikk, provosrer derfor mange.
Norge har lovet å kutte 30 prosent, men vil løse mye av kuttet med å kjøpe kvoter. Australia vil kutte 3 prosent i forhold til 1990. Kina, India, Brasil og Afrika-gruppen er blant landene som mener ambisjonene må opp. Polen, Bulgaria og Romania er blant landene som holder EUs ambisjoner nede.
Kompromisset kan bli at det legges inn et krav i avtalen om at ambisjonene ”skal” heves i løpet av 2014 eller 2015. Dette kravet har EU, og etter hva jeg forstår også Norge, motsatt seg. Om slike krav skal knyttes til EU, krever EU og Norge at også andre i-land som står utenfor Kyoto (les USA, Japan og Canada) skal ha tilsvarende krav knyttet til seg. Hvis ikke krever Norge og EU at kravet om å heve ambisjonene innen en gitt frist, bare blir formulert som en slags oppfordring. Dersom resultatet blir det siste, kan en spørre seg hva som blir den praktiske forskjellen på å være med i Kyoto-2 og ikke?
3) Sletting av overskuddskvoter?
Mange Øst-Eureiske land bærer med seg milliarder av overskuddskvoter fra den første Kyoto-periode (såkalte AAUer). Det skyldes sammenbruddet i Øst-Europeisk industri på starten av 1990-tallet. Afrikagruppen og de småøystatene mener disse kvotene må slettes, for å sikre integriteten til Kyoto-2. Polen og Romania krever på sin side å få beholde kvotene. Noen praktisk betydning har spørsmålet likevel ikke, ettersom verken Norge, EU eller Australia vil godkjenne bruk av overskuddskvoter i neste Kyoto-periode. Det vil heller ikke Japan. Romania, Bulgaria og Polen ønsker likevel å beholde kvotene som en slags brekkstang i forhandlingene.
4) Hvem kan kjøpe kvoter?
Flere industrialiserte land, blant annet New Zealand, Canada og Japan, har brutt ut av Kyoto-avtalen. Likevel ønsker de å ha tilgang til markedet for såkalte CDMer, kvoter generert i fattige land. CDM er imidlertid en Kyoto-mekanisme, og mange u-land mener at det vil svekke Kyoto-avtalen om land som ikke har juridiske forpliktelser til å kutte egne utslipp, likevel skal ha tilgang til å kjøpe kvoter. EU og Norge skal likevel ha støttet Japan og New Zealand sitt ståsted, noe som skuffer miljøbevegelsen.
5) Penger til tilpasning
Det er opprettet et eget fond for å hjelpe fattige land å møte klimautfordringen (Det grønne klimafondet).
Fondet kan eksempelvis brukes til å bygge diker i Bangladesh, hjelpe fattige land å omstille landbruket sitt, samt hjelpe dem i å legge om fra fossil til fornybar energi. Fondet skal bli tilført 100 milliarder dollar i året, innen 2020. Men hva skal skje i årene fram mot 2020? Noen Europeiske land har nå lovet å heve støtten. Ulike EU-land vil til neste år bidra med til sammen 6 milliarder euro. Men dette er på frivillig basis. Asiatiske og Afrikanske land ønsker regler, og klare forpliktelser om når og hvordan det grønne klimafondet skal fylles med penger. USA er kanskje det landet som er mest mot å formalisere regler på dette punktet.
6) Tap og skader
En samlet u-landsgruppe krever regler for hvordan klimaskader skal erstattes. Industrialiserte land har akseptert sitt historiske ansvar for klimaendringene, men er mindre villig til å betale penger for fortløpende kostnader/skader. Når mer ekstremt vær nå hyppig ødelegger både infrastruktur, matproduksjon og vekst i fattige land, ønsker disse hjelp og kompensasjon. Men hvordan skal man måle skadene? Og hvilke skader har det internasjonale samfunn felles ansvarlige for, og hvilke skader må hvert enkelte land selv erstatte? Etter hvert som klimaendringene blir tydeligere og rammer fattige land oftere, blir dette et mer og mer presserende spørsmål. Likevel har USA, Canada og Europa så langt vært lite villig til å diskutere det. USA vil adresseres spørsmålet i den nye klimaavtalen som skal gjelde fra 2020. Men u-land ønsker regelverk og hjelpetiltak på plass før den tid.
7) Teknologioverføring
Fattige land ønsker hjelp til å kutte utslipp. Om de ikke skal bli avhengige av vestlige teknologiselskaper, trenger de tilgang til egen teknologi. I Durban i fjor ble landene enige om å opprette såkalte teknologisentre, som skal bidra til å fremme utviklingen i sør. Men arbeidet med sentrene går trådt. Mange u-land er også opptatt av spørsmålet om patentrettigheter. Den såkalte Basic-gruppen, Brasil, India, Sør-Afrika og Kin,a mener dette må diskuteres. USA og europeiske land er helt avvisende.
Solhjell møtte Kina
Det eksisterer fortsatt flere fallgruver. Selv om man får til en enighet om Kyoto-2, ser denne avtalen ut til å bli veldig svak. Likevel er det spørsmål knyttet til teknologi og skadeerstatning som ifølge mange observatører skaper mest hodebry. Basic-landene ønsker konkrete diskusjoner, mens spesielt USA ønsker å skyve spørsmålet ut i tid.
Miljøvernminister Bård Vegar Solhjell har de siste dagene ledet et skytteldiplomati knyttet til Kyoto-avtalen. Blant annet har han hatt to møter med den kinesiske forhandlingslederen Xie Zenhua.
– Svært konstruktivt og nyttig, fortalte Solhjell meg etter det andre møtet torsdag kveld.
Det er den kinesiske forhandlingslederen som overraskende skal ha tatt initiativ til begge møtene. Solhjell legger ikke skjul på at han er blitt begeistret for den kinesiske diplomaten.
– Han er en av de dyktigste politikerne jeg har møtt. Utrolig kunnskapsrik og smart, sa Solhjell om Zenhua etter møtet.
– Zenhua mener vi skal beholde dagens klimasystem med inndeling mellom fattige og rike land. Men han var åpen for at dette måtte forandres etter 2020, sa Solhjell.
– Vi har hatt møter med alle de store forhandlingsdelegasjonene i dag [torsdag], og skal ha et fellesmøte med alle i løpet av kvelden, fortsatte han. Ifølge Solhjell var det framgang i forhandlingene om Kyoto-2, men vanskeligere i de andre forhandlingssporene knyttet til teknologi, penger og kompenasjon.
Vertslandet Qatar har fått ufrivillig oppmerksomhet om sin rolle. Presidenten for konferansen, den qatarske energistatsråden Abdullah bin Hamad Al Attiyah, kritiseres for å ikke å presse nok på for å få et resultat. Emiren (kongen av Qatar) Sheikh Hamad bin Khalifa Al Thani, vakte oppsikt da han i sin hilsningstale understreket betydningen av at små land som var avhengig av olje burde få hjelp til å omstille seg. Kanskje burde Norge også få det?
Vanligivs pleier vertslandet å sette opp en vindmølle eller et solpanel i nærheten av konferansesenteret, om ikke annet så for syns skyld. Det har ikke Qatar gjort. I stedet har de satt opp et tjuetalls dieselaggregater utenfor konferansesalen, som går for full maskin hver kveld. Doha for øvrig er preget av enorm trafikkvekst og null kollektivtrafikk. Mulighetene for å gå og syke er sparsommelig. Det mangler fotgjengerfelt til å krysse de trafikkerte gatene.
Forhandlingene i Doha skal etter planene avsluttes i dag fredag.
Les mer om cop18:
Miljøungdom deportert fra Qatar
Erik Martiniussen 