En milliard klimakroner til kinesisk statsindustri

Norge sponser kinesisk statsindustri med mer enn en milliard klimakroner. 130 millioner av dem går til verdens største kullkraftselskap.

Av Erik Martiniussen (tekst) og Janek Zdzarski (foto)

I en avsides del av Hebei-provinsen i Kina strekker snøkledde fjell seg 2000 meter til værs. Høns og kyr spretter til side for den splitter nye SUVen vi sitter i. I førersetet sitter sjefsingeniør Wu De (24) i blå arbeidsjakke. Han er ansatt i det statlige energiselskapet Guohua Energy Corporation. Det er et heleid datterselskap av verdens største kullkraftselskap Shenhua Power Group

– Vi har 83 vindmøller her og planlegger å bygge enda flere, sier sjefsingeniøren. Planen er å bygge over 100.

Temperaturen utenfor kryper ned mot minus ti, når en gammel gjeter med et dusin sauer i følget sperrer veien for oss. Et tannløst smil brer seg under den store pelshatten hans, når Guohua sin blankpolerte SUV må bremse ned. Wu De legger seg på hornet. Sauene breker.

Så kommer vindmøllene for en dag. De skyter til været på toppen av en fjellkam.

Først en, så enda en. Vi glimter kanskje et femtitalls, der de står oppmarsjert på toppen av en fjellrygg. Dette er vindkraftparken Chicheng. Den smelter sammen med vindparken Guyan, på den andre siden av fjellet, og danner en gigantpark på 83 vindmøller.

64 millioner kroner har finansdepartementet gitt i støtte til de to vindparkene som er bygd her. I retur får den rødgrønne regjeringen 713.000 klimakvoter, nok til å kompensere årsutslippene fra gasskraftverket i Hammerfest. 20 andre vindparker i Kina har fått nesten like mye støtte fra Norge.

Veien inn til vindkraftverket går langs en krokete og islagt vei. Husene langs veien ser ut som de har vært uforandret gjennom generasjoner. Mange av innbyggerne har hverken innlagt vann eller strøm. Esler og kuer vandrer langs veiene.

– Vindkraftparken har ikke skapt så mye utvikling i lokalsamfunnet, innrømmer Wu De.

– Men det var heller ikke meningen. Kraften skal selges inn på sentralnettet, sier han.

I fjellsiden lenger oppe blir vi møtt av et splitter nytt kontrollsenter med et titalls ansatte. Her er basketballbane og treningsrom med utsikt ned til den fattige landsbyen i bunnen av dalen.

GLAD FOR KONTRAKT: Mer enn en milliard kroner har finansdepartementet inngått klimakvotekontrakter for i Kina. En halv milliard av dem har gått til statseid, kinesisk vindindustri. Hensikten er å kutte klimagasser der man får mest igjen for pengene.

– Det er to grunner til at vi gjør dette, sier statssekretær Kjetil Lund i finansdepartementet.

– Det ene er at vi vil bidra til å skape en klimavennlig økonomisk vekst. Det andre er å bidra til en internasjonal pris på CO2, sier han til Dagens Næringsliv. Chicheng-kraftverket er bare ett av et tjuetalls kinesiske vindkraftverk som har fått klimakvotestøtte fra Norge.

– Vi er veldig glade for avtalen med finansdepartementet, sier Feng Xuepei. Han er ansvarlig for klimakvoter i Guohua. Det statlige energiselskap som driver Chicheng-kraftverket har 2000 ansatte og 8,7 milliarder kroner i netto eiendeler, blant dem en hvit, blankpolert SUV og en basketballbane i Chicheng. Selskapet administreres av verdens største kullprodusent Shenhua Group Corporation som drifter 60 kullgruver i Kina. Nå vil de også satse på vind. Det gjør de gjennom datterselskapet Guohua som Norge kjøper klimakvoter fra.

De færreste tok Kina på alvor da landet i 2005 annonserte at de ville tjuedoble andelen vindkraft innen 2020. Landet var i ferd med å bli verdens største klimaforurenser, og var under press i FNs klimaforhandlinger for å gjøre noe. I det kinesiske utviklings- og reformdepartement (NDRC) ble en strategi lagt. Målet var å bli verdensledende på fornybar energi.

NDRC så til Tyskland. Her hadde Gerhard Schröder og hans regjering av sosialdemokrater og grønne fart på vindkraften. Løsningen var en egen lov som prioriterte fornybar energi. I 2005 fulgte Kina etter, og fikk en egen fornybarlov.

– Før 2005 var vi ikke sikre på vindkraftens verdi. Men med den nye fornybarloven har vi hatt en voldsom vekst, forteller Feng Xuepei.

– Det var en lov som gjorde at vi måtte ta mer ansvar, forklarer han.

Den nye fornybarloven ga tydelige signaler om at vindkraften skulle prioriteres. Kraftleverandørene ble pålagt å produsere en viss mengde fornybar energi, og selskapene ble tvunget til å bygge vindkraft. Seks regioner ble pekt ut som satsingsområder. En av dem var Hebei-provisen.

Men Kina var ikke det eneste landet som var under press i klimapolitikken på denne tiden.

NULLSUMSSPILLET: Våren 2007 var avisene i Norge fylt med klimanyheter. FNs klimapanel hadde nylig levert sin fjerne statusrapport, og forskernes advarsler var sterkere enn noen gang. Samtidig hadde den rødgrønne regjeringen bestemt seg for å bygge gasskraftverk uten rensing, og klimagassutslippene i Norge var på vei opp.

Regjeringens klimatroverdighet sto på spill.

Det var i denne situasjonen statsminister Jens Stoltenberg holdt en tale mange mener var historisk. På Arbeiderpartiets landsmøtet i 2007 erklærte Stoltenberg at han ville gjøre Norge karbonnøytralt. Kjernen i politikken var klimakvotekjøp. Kyoto-avtalen skulle overoppfylles med 10 prosent innen utgangen av 2012, og norske klimagassutslipp skulle kuttes med 30 prosent innen 2020. Målsettingene ble forankret i klimaforliket på Stortinget året etter. En tredjedel av norske klimakutt fram mot 2020 skulle tas gjennom kvotekjøp. ”Bruker vi pengene i disse landene kan vi få til mye større reduksjoner enn om all vår innsats settes inn i Norge”, uttalte statsminister Stoltenberg.

Sammen med løftene fulgte det penger. I statsbudsjettet for 2008 avsette regjeringen 4,1 milliarder kroner til kvotekjøp. Det skapte entusiasme i finansdepartementet som fikk disponere pengene. Glansede brosjyrer med bilde av Svolværgeita i Lofoten ble trykket opp for å friste selskaper som hadde klimakvoter å selge.

Men responsen på departementets anbudsrunde var skuffende. Bare en håndfull klimakvoteprosjekter kom inn, og flere var ikke i nærheten av å bli godkjent av FNs klimakvotestyre i Bonn. Regjeringens kvotepenger ble stående urørt.

”Vår utfordring er å skaffe nok Koyoto-kvoter for hele perioden. Men vi ser at det er fullt mulig å komme ned på beina,” uttalte avdelingsleder i finansdepartementet Sigurd Klakg til Stavanger Aftenblad i april samme år.

Og løsningen var i emning.

STORE INNTEKTER: Sommeren 2008 var tunge kjøretøy var på vei opp fjellsidene i Chicheng. Store vindturbinder, lange rotorblader, og høye tårn skulle på plass.

– Jeg husker godt når de begynte å bygge. Det var det året var OL i Beijing, forteller Wén Xui Ging, til Dagens Næringsliv. DN treffer henne sammen med sine to barn, utenfor huset deres i Chicheng. Hun er tynt kledd. Til tross for ti minus grader, bærer barna bare tynne joggesko. I huset bruker de brunkull både til oppvarming og matlaging.

– Vindparken gir ikke noe elektrisitet til oss her. Det er en mursteinsfabrikk lenger opp i dalen. De får visst strøm fra kraftverket, sier Wén.

I 2008 var kvotemarkedet i kraftig vekst. Selskaper i Europa fryktet mangel på klimakvoter, om det ble enighet om en ny klimaavtale i den bebudede klimakonferansen i København. For kinesiske vindindustri ble det kvotebonanza.

– Enkelte vindkraftselskap hadde 25 prosent av fortjenesten sin fra salg av klimakvoter, forteller rådgiver Megan Tang i den kinesiske bransjeorganisasjonen CREIA. Den unge kvinnen med det mørke håret vet det meste om kinesisk vindkraft. Organisasjonen hun arbeider for har kontakter med fornybarbransjen over hele verden, og gir ofte råd til det kinesiske reformdepartementet (NDRC) om energipolitikk.

– Alle energiselskaper som bygde vindkraft ble på denne tiden oppfordret til å søke kvotestøtte, sier Tang til DN.

Kvotesalget ble legitimert gjennom den såkalte grønne utviklingsmekanismen, eller Clean Developement Mechanism (CDM), en mekanisme under Kyoto-protokollen som skal sikre klimakutt på tvers av landegrensene.

Forutsetningen for at et prosjekt skal kunne selge såkalte CDM-kvoter, er at kvotesalget virker utløsende på prosjektet. Nøkkelbegrepet er addisjonalitet. Om prosjektet hadde blitt realisert utansett, er det bussenes as usual og ikke addisjonelt. Da kan det heller ikke generere klimakvoter.

– Dersom prosjektene man støtter ville blitt bygd uansett, fører ikke CDM-støtten til utslippsreduksjoner, forklarer Ph.D. Barbara Haya ved Berkely-universitetet i USA. Hun har studert 80 ulike CDM-prosjekt innenfor energisektoren i India og Kina, og tviler på at kinesiske vindkraftprosjekt er addisjonale.

Alle finansdepartementets klimakvoter er CDM-kvoter.

UGLER I MOSEN: I desember 2008 utlyste Guohua anbud for salg av klimakvoter fra Chicheng-kraftverket i Hebei og flere andre vindparker.

En av dem som bet på kroken var det norske finansdepartementet. Den 26. mars 2009 var en stor norsk delegasjon i Beijing for å skrive kontrakt. Med i følget var blant andre statssekretær Roger Schjerva (SV), ekspedisjonssjef Torvald Moe, og avdelingsdirektør Sigurd Klakeg. 90 krone skulle departementet betale per kvote.

– I avtalen med det norske finansdepartementet fikk vi til en fastpris, som ikke påvirkes av svingningene i markedet for øvrig, sier Feng Xuepei. Han opplyser at Guohua eies og drives av Kinas og verdens største kullkraftselskap, Shenhua Power Group.

To måneder seinere var det ekspedisjonssjef Knut Moum sin tur til å reise til Beijing. 116 millioner kroner avtalte han å betale for klimakvoter fra Asias største vindkraftselskap, Longyuan Power Group. Longyuan hadde samme år en nettofortjeneste på 790 millioner kroner, en dobling fra året før.

Kontraktsmøtene med de to selskapene ble starten på et omfattende samarbeid. I årene 2009 og 2010 avtalte finansdepartementet å støtte 22 ulike vindparker i Kina.

Men i Bonn begynte FNs klimakvotestyre, som godkjenner CDM-prosjekt, å ane ugler i mosen. I løpet av et års tid hadde andelen vindkraftprosjekt som søkte CDM-støtte økt fra null til mer enn 1000. Var man i ferd med å gi kvotestøtte til prosjekt som uansett ville blitt bygd? Kvotestyret bestemte seg for å holde tilbake godkjenningen av flere kinesiske vindkraftprosjekt. Et av dem var Chicheng-kraftverket. ”Erstatter CDM statlig subsidier? Det er ikke hva som var meningen,” uttalte den daværende lederen for kvotestyret, Lex de Jonge, til Point Carbon news. ”Om tariffnivået viser seg å bli arrangert med sikte på å oppnå CDM-støtte, så kan ikke kvotestyret godta det”, utdypet han.

Kritikken førte til sterke reaksjoner fra det kinesiske NDRC. Under klimatoppmøtet i København i desember 2009 blåste det opp til storm. Under en offentlig tilstelning ble kvotestyret utsatt for massiv kritikk fra en stor delegasjon av kinesere: Hvorfor ville de ikke godkjenne klimakvoter fra kinesiske vindkraftverk?

En av representantene i kvotestyret som deltok på møtet, var norske Peer Stiansen i Miljøverndepartementet.

– Spørsmålet var om det ville vært høyere tariffer uten CDM, sier han til DN. Han mener det ville vært et dilemma om kvotestyret hadde straffet kineserne for å ha gode støtteordninger for vindkraft. Det gjorde de da heller ikke. De fleste prosjektene ble til slutt godkjent.

MANGLER MONSTERMASTER: I dag er kinesiske vindkraft blant de prosjektene som utsteder aller flest klimakvoter globalt. Andelen prosjekter som stanses av kvotestyret er rekordlavt. Data DN har hentet inn fra FNs klimasekretariat viser at 96 av 100 prosjekt som søker om å få selge klimakvoter, får tillatelse til å gjøre det.

En av konsekvensene er et stort overskudd på klimakvoter. Etter at finansdepartementet inngikk sin fastprisavtale med Guohua i 2009, er prisene på CDM-kvoter rast fra 120 til under 20 kroner per kvote.

– Tilbudet er større enn etterspørselen, sier Feng. Paradoksalt nok har prisraset likevel ikke hatt noen innvirkning utbyggingen av ny vindkraft i Kina. Tvert i mot bygger kineserne mer vindkraft enn noensinne. I 2011 bygde Kina ut nesten dobbelt så mye vindkraft som i 2009. Tall fra 2012 viser samme trend.

– I løpet av 2012 ble vindkraft større enn atomkraft i Kina. Vi er nå den tredje største kraftleverandøren etter kull og vann. Jeg tror vi vil fortsette å øke, sier Ji Ji Yán i den kinesiske vindkraftforeningen (CWEA). Hun forklarer veksten med at den kinesiske regjeringen ønsker videre vekst.

– Den kinesiske regjeringen ønsker å stimulere utviklingen av en leverandørindustri. Derfor er det bare halv moms på utstyr til vindparker, og vindkraftselskapene er også fordelaktig beskattet, forklarer hun til Dagens Næringsliv.

– Slik systemet er organisert i dag kan selskapene tjene penger på å selge elektrisitet fra vindkraft. Det er lønnsomt, sier Ji Ji Yán.

Megean Tang i CREIA sier det samme.

– Prisene for vindkraft er veldig bra nå, sier hun. Hun er mer bekymret for at veksten går for fort, enn at den går for sakte.

– Sentralnettet er ikke godt nok til å overføre all den nye kraften, sier Tang, som forteller at problemet er spesielt stort i Indre Mongolia, der finansdepartementet har kjøpt klimakvoter fra en hel rekke med nye vindkraftverk.

– Om man ikke få eksportert strømmen ut, så har ikke elektrisitetsproduksjonen samme klimaeffekt heller, forklarer Tang. Hun anslår at 20 prosent av kraftverkene ikke er tilstrekkelig knyttet til nettet.

– Den eneste måten å løse dette på er å bygge nye regionale overføringslinjer, sier Tang. Kjetil Lund i finansdepartementet lar seg likevel ikke skremme.

LAR SEG IKKE SKREMME: – Det er et faktum at utslippsveksten er formidabel i Sør. Jeg har ingen illusjoner om at CDM løser alt i Kina. Men det bidrar på marginene. CDM har løftet klima på dagsorden, sier Lund. Han mener kjøp av klimakvoter fra land som Kina er et spørsmål om ”rettferdighet”:

– I tillegg er det et spørsmål om rettferdighet, fordi vi har en plikt til å bidra til klimavennlig vekst. Det bidrar til hjelp til selvhjelp.

Hans kinesiske kontraktspartner Feng Xuepei er enig:

– Ja, det er lønnsomt å investere i vindkraft nå. Vi tjener litt penger, men vi trenger fortsatt CDM, sier han.

Men kinesisk vindindustri er langt fra de eneste som har fått nyte godt av den norske kvotestøtten. Sement- og stålindustrien får også klimakvotepenger fra Norge. Kvotene genereres ved hjelp av en varmegjenvinningsteknologi utviklet av det japanske teknologiselskapet Kawasaki.

– Dette er en svært lønnsom teknologi, fastslår direktør Lei Su i Kawasaki Heavy Industry overfor Dagens Næringsliv. Han er stasjonert i Beijing, og har ansvar for å promotere varmegjenvinningsteknologien overfor kinesisk industri.

– Vi har installert denne teknologien på mer enn 160 sementfabrikker i Kina, sier han. Han kan fortelle at teknologien allerede er standard på alle japanske sementfabrikker, og er i ferd med å bli det også i Kina.

Et av konsernene som har tatt i bruk Kawasaki sin varmegjenvinningsteknologi er Kinas største sementprodusent, Conch sement.

60 millioner klimakvoter har Conch solgt fra slike varmegjenvinningsprosjekt, angivelig fordi teknologien kutter fabrikkenes energiforbruk fra kull. Men ifølge Lei Su er det ikke salg av CDM-kvoter som gjør varmegjenvinningsteknologien lønnsom. Det er det de sparte strømutgiftene som gjør.

– Alle sementfabrikker i Kina er pålagt å innføre denne teknologien nå, sier han.

– Om en sementfabrikk velger å ikke installere dette energigjenvinningssystemet, risikerer fabrikken å bli stengt av myndighetene, forklarer han.

Conch-sement hadde i 2012 et overskudd i milliardklassen.

STERK KRITIKK: Ph.D Barbara Haya mener svært få av prosjektene Norge kjøper kvoter fra egentlig er addisjonale. Om hun har rett, betyr det at pengene Norge bruker i Kina heller ikke har noen reell klimaeffekt.

– 3 av 4 CDM-prosjekt jeg har undersøkt var allerede i full drift før de ble registrert hos FN, sier Haya til DN.

– Det betyr at nesten alle som utvikler CDM-prosjekt, er villige til å investere før de vet om de får penger tilbake i form av kvotesalg, sier hun.

Slik er det også i Chicheng. Ifølge prosjektrapporten som DN har fått tilgant til, var byggestart for Chicheng-kraftverket 1. juni 2009, altså etter at kontrakten med finansdepartementet ble underskrevet. Men i Chicheng får DN helt andre opplysninger. Folk i landsbyen forteller at byggingen startet allerede i 2008, lenge før Guohua visste om noen ville kjøpe kvoter fra prosjektet. Satellittdata fra Google Earth forteller den samme historien. Bilder datert 21. september 2008 viser at bygningsarbeidet er i gang.

Barbara Haya mener hele CDM-systemet må reformeres.

– Alle som ærlig analyserer dette systemet, ser at en masse prosjekt som ikke er addisjonelle, likevel blir godkjent, sier hun.

To forskere fra Stanford Universitetet i USA kom til samme konklusjon, da de undersøkte CDM fra kinesiske vindkraftverk. ”Om et vindkraftverk er addisjonelt eller ikke, avgjøres i realiteten av krafttariffen, og de tariffene fastsettes av Kinas Nasjonale utviklings- og reformdepartement (NDRC)”, står det å lese i rapporten deres.

– Innmatingstariffen er langt viktigere for kinesiske vindkraftutviklere enn CDM, sier Ph.D. Gang He til Dagens Næringsliv, en av hovedforfatter ne bak Stanford-rapporten.

– Kina har allerede et stort marked for vindkraft og dette vil ikke forsvinne selv om det ikke blir solgt kvoter fra vindkraften, sier han. I likhet med Haya, mener han at CDM-systemet må legges om.

– Vi må bort fra et system som er knyttet til karbonhandel, og over på et system som er mer orientert om teknologioverføring, sier Gang He. Haya mener CDM-kvoter svekker kjøperens klimamål.

– Slik systemet er organisert i dag er effekten av å kjøpe CDM-kvoter at man svekker sine egne klimamål. Den norske regjeringen svekker i realiteten sine egne klimamål, om de kjøper mye CDM, sier Haya.

Statssekretær Lund innrømmer at det finnes svakheter med CDM.

– Det er svært vanskelig å beregne om prosjektene man investerer i hadde blitt realisert uten støtte fra CDM eller ikke. Slike beregninger blir kontrafaktiske. Da må man si noe om den virkeligheten som ikke ble noe av, sier han. Han mener likevel CDM-systemet er viktig.

– Jeg vil være veldig forsiktig med å ta dette systemet å kaste det ut av vinduet. Det har bidratt mer enn noe annet til en klimavennlig økonomisk vekst, hevder han.

STØRST I VERDEN: Kinas vindkraftmålsetting fra 2005 er i dag sprengt. På under ti år er landet blitt verdens største vindkraftnasjon med dobbelt så mye vindkraft som Tyskland. 250.000 kinesere arbeider i landets vindkraftindustri. To av de tre største turbinprodusentene i verden er kinesiske. En av dem, Goldwind, hadde et resultat på 3 milliarder kroner før skatt, i første halvår 2012. Det har ikke hindret finansdepartementet i å sponse Goldwind sitt datterselskap Tianrun med flere hundre millioner kroner i form av klimakvotekjøp.

Tilbake i Chicheng står vindkraftverkene og surrer.

– I dag produserer de ingen energi. Det er svært uvanlig, forsikrer Wu De.

En flunkende ny transformatorstasjon og en ny masterekke skal levere strøm til sentralnettet. Men rekken av master ser ut til å stoppe et stykke nede i dalen. Hvor mye kraft som faktisk leveres fra dette avsides stedet er vanskelig å kontrollere.

Den rødgrønne regjeringen har sagt at den vil legge fram den videre strategien for klimakvotekjøp i revidert nasjonalbudsjett for 2013.

En redigert versjon av saken sto på trykk i DN Lørdag, 27. april 2013.

DISSE KJØPES DET KLIMAKVOTER FRA:

Shenhua Group Corporation (Guohua).

• Verdens største kullselskap med 176.436 ansatte, statseid.
• Har verdier tilsvarene 560 milliarder kroner.
• Eier 62 kullgruver, 40 kullkraftverk, 1400 kilometer med jernbane, 12 kullbåter, samt utskipningshavner i Huanghua og Tianji.
• Har investert 37 milliarder kroner i et prosjekt for å produsere olje av kull.
• Administrerer vindkraftselskapet Guohua Energy Co. Ltd, som finansdepartementet skal kjøpe 1,5 millioner klimakvoter fra.
• Til sammen støtter staten fire vindkraftparker eid av Guohua/ Shenhua, to i Hebei-provinsen, og to i Indre Mongolia.
• Det er inngått fastprisavtale til 12 euro per kvote, total 18 millioner euro.

Longyuan Power Group

• Asias største vindkraftselskap. Eid av Guodian Corporation som er et Kinas største energiselskap.
• Har installert 62 GW med vindkraft.
• Rangert med AAA kredittverdighet av Kinas elektrisitetsråd.
• Ifølge Hong Kong børsen hadde Longyuan inntekter på mer enn 2 milliarder kroner etter skatt i 2011. Opp fra 350 millioner i 2008.
• Finansdepartementet har støttet 12 av Longyuan sine vindparker, med kjøp av 2,265.000 kvoter.
• Det er inngått fastprisavtale til en verdi av 10,5 euro per kvote, totalt 23 millioner euro.

Tianrun Investment

• Heleid datterselskap av verdens 3. største turbinprodusenten Goldwind.
• Staten vil kjøpe 2,1 millioner klimakvoter fra Tianrun fra 6 ulike vindparker.
• Prisen er 10,5 euro per kvoter, totalt 22,4 millioner euro.

Anhui Conch Cement,

• Kinas største sementprodusent, med JP. Morgan Chase og Deutche Bank Aktiengesellschaft blant sine investorer.
• Nettoinntekter på 11 milliarder kroner i 2011, opp fra 2,3 milliarder i 2008.
• Eksporterer sement til mer enn 20 land og regioner, blant annet USA, Europa, Asia og Afrika.
• Har solgt 60 millioner klimakvoter til finansselskapene Barclays Capital og Jersey baserte Camco International.
• Finansdepartementet har inngått avtale om å kjøpe 2,7 millioner av kvotene fra Barclays, som stammer fra Conch sement. Prisen ligger på et sted mellom 8 og 9,39 euro per kvote.

Stortinges mål om å «overoppfylle» Kyoto:

1. Partiene på Stortinget ble i 2008 enige om å «overoppfylle» Kyoto-avtalen med 10 prosent for perioden 2008-2012.
2. For å nå målet må finansdepartementet kjøpe mellom 15 og 20 millioner klimakvoter som er gyldige for perioden (2008-2012).
3. Så langt er det inngått avtaler om kjøp av 28 millioner kvoter, til en verdi på rundt 2 milliarder kroner.
4. Omtrent halvparten av kotene kjøpets fra Kina. Mange betviler kvotenes kredibilitet.
5. Kinesisk vindindustri og kinesisk sement- og stålindustri er av de største mottakerne av norsk klimakvotestøtte. I tillegg får kinesisk vannkraft penger fra salg av klimakvoter til Norge.
6. Regjeringen legger opp til nye kvotekjøp fram mot 2020.

Kilder:

1. CDM Policy Dialogue (2012): Climate Change, carbon markets and the CDM. A call to action. A report on the High-level Panel on the CDM Policy Dialogue.
2. China Daily.
3. Finansdepartementets kontrakter med Barclays Capital, Guohua og Longyuan.
4. Finansdepartementets nettsider.
5. Guohua, Shenhua Power Group
6. Gang He og Richard K. Morse (2010): Making Carbon offsets work in the Developing World: Lessons from the Chinese Wind Controversy. Stanford University, 2010.
7. Pont Carbon news.
8. Haya, Barbara (2010): Carbon offsetting: An efficient way to Reduce Emissions or to avoid Reducing Emissions? An investigation and Analysis of Offsetting Design and Practice in India and China. Berkeley Universitetet, 2010.
9. Kosrsnes, Marius (2012): The Growth of a Green Industry. Wind Turbines and innovation in China. Universitetet i Oslo, 2012..
10. Unfccc, ulike dokumenter.
11. Zhejiang Energy Research Institute