Lagt ut av Kjøp av klimakvoter er en hjørnestein i norsk klimapolitikk. Men fungerer kvotene som de skal?
Hovedhensikten med å kjøpe klimakvoter er å kutte utslippene der man får mest igjen for pengene. Iverksetter vi de billigste tiltakene først, får vi mer klimakutt igjen per investerte krone, argumenterer statsminister Stoltenberg i boken Klimaparadokset.
Gjennom klimaforliket på Stortinget er kvotepolitikken bredt forankret. Fram mot 2020 skal Norge kutte sine utslipp med 30 prosent. En tredjedel av kuttene skal tas med kvoter. Fram mot 2030 skal Norge også bli karbonnøytralt, noe som vil kreve enda flere kvotekjøp. Prøvesteinen for denne politikken har vært kjøp av 20 millioner klimakvoter for den første Kyoto-perioden (2008-2012).
Men skal politikken fungere, må også kvotene fungere. Virker ikke kvotene, avskriver vi utslipp hjemme for noe som heller ikke bidrar til reduksjoner ute: Altså en dobbelt negativ effekt for klimaet.
På denne bakgrunn mener jeg det er en avgjørende journalistisk oppgave å avdekke hva slags prosjekt Norge kjøper klimakvoter fra. Virker kvotene, eller virker de ikke? Skal man avsløre dette holder det ikke å studere prosjektrapporter og regjeringsdokument. Det er nødvendig å oppsøke enkelte av prosjektene.
Over halvparten av statens klimakvotekjøp stammer fra Kina. I desember reiste jeg derfor til Beijing for å se om jeg kunne spore opp et av de største norske klimakvoteprosjektene, et stort vindkraftverk i Hebei-provinsen nord for Beijing.
(Foto: Erik Martiniussen)
Det skulle vise seg å bli mer krevende enn jeg trodde. Mange av prosjektene Norge støtter, er vindkraftverk som er bygd i svært avsidesliggende strøk. Selskapene som eier kvoteprosjektene var heller ikke spesielt behjelpelige. Jeg måtte finne dem på egenhånd, med tolk og sjåfør.
Men jeg fant fram til det nevnte prosjektet. I 2000 meters høyde, en dagstur med bil fra Beijing, sto vindkraftverket staten hadde kjøpt 400.000 klimakvoter fra. Hvor vidt kvotene fra dette kraftverket er effektive eller ikke skal jeg komme tilbake til.
I januar var jeg på tur igjen. Denne gangen gikk reisen til Bangladesh [Noe jeg har skrevet litt om før]
Der oppsøkte jeg et annet kvoteprosjekt som Norge er involvert i. Dette prosjektet, som er startet i regi av fredsprisvinner Muhammad Yunus, går ut å selge nye energieffektive landsbyovner. Disse ovnene skal reduser bruken av kvist og kvast som brukes til fyringsved, og dermed indirekte klimagassutslippene fra Bangladesh. Norge kjøper kvoter fra prosjektet.
Det er flere elementer med dette prosjektet som er tankevekkende. For det første er Bangladesh et av de landene i verden som allerede rammes av klimaendringene. Men det er langt i fra det landet som er mest ansvarlig for krisen: Utslippene per person i Bangladesh ligger på 300 kg i året, mot nesten 10 tonn per person i Norge.
For det andre finner det ikke sted noen storstilt avskoging i Bangladesh. Ved til slike ovner hentes fra små skogklynger som forvaltes av den enkelte landsby. Redusert uttak av fyringsved, vil bety at de små skogklyngende brukes til andre ting. Det vil uansett ikke bli tale om å la skogen spre seg videre ut over landbruksjorda. Dette er kanskje et godt utviklingsprosjekt, men det er vanskelig å se den store klimaeffekten av det.
Begge reisene jeg gjorde i vinter er del av researchen til en bok jeg arbeider med. Det blir en bok om norsk klimapolitikk. Boken vil også ta for seg stillstanden i de internasjonale klimaforhandlingene, og hva som må til for å løse floken.
Boken vil bli utgitt i løpet av året.
Veien de går på et er en av elveforskansningene som skal sikre innlandet mot flom.
(Foto: Erik Martiniussen).
Reisen til Bangladesh ga også inspirasjon til en reportasje som sto på trykk i Klassekampen denne måneden. Den tok for seg hvordan klimaendringene nå rammer Bangladesh. Jeg legger den ut her i løpet av kort tid.
Tillat meg til slutt å være litt personlig: For uten å ha vært på to lange utenlandsreiser i vinter, er det også en annen grunn til at jeg ikke har blogget så mye i det siste. Årsaken er at jeg tok ut pappaperm fra midten av januar. Derfor bruker jeg nå det meste av tiden min sammen med en nydelig liten pike som vokser og utvikler seg med stormskritt. Det setter mye annet i perspektiv.
Les mer:
Bangladesh rammes av klimakrisen
Eksplosiv vekst i kinesisk vindkraft
Ban ki-moon ber rike land ta ledelsen
Ny klimapolitikk kan skape ny industri
Erik Martiniussen 