Lagt ut av Det er sjeldent jeg skriver godt om amerikansk klimapolitikk. Men kan det tenkes at selv foregangslandet Norge kan lære noe av amerikanerne?
I fjor sommer leverte jeg en kronikk til Morgenbladet som har ført til en langvarig debatt.
Mitt hovedpoeng den gang, var å peke på en trend i norsk klimadebatt der kompliserte politiske tema, redusert til et spørsmål om folks personlige moral. Framfor å diskutere hvilke økonomiske og institusjonelle hindringer som står i veien for å skape fornybarsamfunnet, henges vanlige folk ut som syndebukker.
I spissen for denne tendensen står tåkefyrsten Jørgen Randers, som fullstendig overser at selv om det kanskje skjer lite i Norge, skjer det mye i mange andre land. I den påfølgende debatten har jeg framhevet bl.a Sverige og Tyskland.
USA er selvfølgelig et nøkkelland. Det er derfor med stor interesse jeg i natt (12. februar) skal følge president Barack Obama sin State of the Union-tale. Etter at forslaget om å innføre klimakvoter i USA havarerte, satt ekspertisen her hjemme og hoverte over amerikanerne. De ville aldri klare å kutte utslippene. Men Obama ser ikke ut til å ha gitt opp, og virkemiddelet han vil bruke er god gammeldags regulering. De mest skitne kullkraftverkene forbys og nye utslippskrav er satt til biler og kraftverk. Obama vil bruke forurensingsloven til å stanse klimagassutslipp.
Dette er en spennende utvikling som står i kontrast til hva vi har opplevd her i Norge. Her er CO2 tatt ut av forurensingsloven, og klimapolitikken basert på kvotekjøp. Når kvoteprisen er for lav til å gi reelle utslippskutt, skylder økonomene på politikerne framfor markedet. De må slutte å gi støtte til fornybar energi, først da vil kvotemarkedet begynne å fungere etter intensjonen, hevdet blant annet SSB-økonom Torstein Bye i en kronikk. At man rett og slett kan reguler bort utslipp, blir nesten ikke diskutert.
Hva betyr dette for klimapessimistene? Jørgen Randers forsøker seg på et dagsaktuelt svar i Morgenbladet. Her snakker han om hvor glad han ble da orkanen Katrina traff New Orleans med full styrke den 29. august 2005. 80 prosent av byen ble oversvømt. 1464 mennesker mistet livet, hundretusenvis mistet hjemmene sine, og atter tusener ble traumatiserte eller invalidisert. En hel verden var sjokkert. Men Randers var fornøyd.
«Jeg gned meg i hendene», sier Randers til Morgenbladet, om hva han gjorde da Katrina traff New Orleans. «Du gledet deg?» spør journalist Simen Sætre vantro. «Selvfølgelig,» svarer Randers, som om det var den naturligste ting i verden å sette pris på at fattige, hovedsakelig svarte amerikanere mistet livet i en orkan. For å understreke poenget forteller han at han også satte pris på at orkanen Sandy traff New York i oktober 2012 og drepte 131 mennesker. Underteksten er at amerikanerne fortjener klimakatastrofer, fordi klimapolitikken deres er så elendig.
Slike uttalelser skal man ikke slippe unna med. La meg forsøke meg på en parallell: Hadde en sentral samfunnsdebattant kommet med uttalelser om at amerikanerne fortjente 11. september 2001 på grunn av deres imperialistiske krigføring i andre land, ville det vakt allmenn avsky.
Men i klimadebatten er tydeligvis det meste tillatt. En av dem som gratulerte Randers med hans uttalelser var førstekandidaten for Miljøpartet de Grønne i Oslo, tidligere WWF-leder Rasmus Hansson. I et brev til Morgenbladet etterlyste han ”vilje til å utvide rammene for debatten”. Han syntes det var helt på sin plass at Randers foreslo å innføre ettbarnspolitikk i Norge, etter mønster fra Kina, og mente de som kritiserte Randers hadde ”ekstrem konfliktskrekk”. De som kalte Randers ekstrem ville bare ”holde klimadebatten i sjakk”, skrev han. [Les innlegget her]
Vider forsøkte Rasmus Hanssons å late som om millionæren og elitisten Randers nå var utsatt for den samme heksejakten som den anerkjente klimaforskeren Dr. James E. Hansen.
Hansen er en av de første klimaforskerne som varslet om klimakrisen. Hans høring i det amerikanske Kongressen tilbake i 1988, fikk internasjonal gjenklang. Dr. Hansen har aldri gjort annet enn å publisere vitenskaplig artikler og tale på bakgrunn av de funn han har gjort. For dette har han blitt demonisert av den ytterste høyrefløy i USA og av klimafornektere verden over. Den tendensiøse kritikken av Dr. Hansen har vært organisert av krefter som har ønsker å delegitimere det vitenskaplige grunnlaget for klimasaken.
Å sammenlikne kritikk av Randers mange fjollete utspill, med den personforfølgelsen dr. Hansen har møtt, faller på sin egen urimelighet. Jeg syns derfor det er vanskelig å se at Rasmus Hansson har klart å ”utvide rammene for debatten” med dette utspillet. Heller faller Hansson for eget grep. For hvem er det egentlig som ønsker å ”holde debatten i sjakk”? (for å bruke Hanssons ord)
Jeg tror Hansson har gjort den klassiske feilen å forveksle betimelig kritikk av Randers sin retorikk, som et angrep på miljøkreftene som helhet. Det tror jeg ikke han gjør så lurt i. Selv anser jeg meg som miljøforkjemper, men jeg har ingen interesse av å indentifisere meg med Randers elitisme. Derfor tror jeg vi som sloss for miljøet er tjent med en åpen diskusjon om hvordan vi framstår. Jeg stoler på dr. Hansen, men jeg stoler ikke på Randers.
Med sitt leserinnlegg kan det virke som om Hansson og Miljøpartiet vil legge lokk på denne diskusjonen. Spiller det ingen rolle hva slags ytterliggående utspill man kommer med, bare man er «for» miljø?
”Foreløpig er det demokratiet som er svarskyldig, ikke Randers”, skriver mannen som altså stiller som folkevalgt til Stortinget. Jasså? Meg bekjent sto ikke miljøet særlig høyt i kurs i Sovjetunionen heller. Kanskje hadde også klimapolitikk stått høyere på dagsorden i USA, med et mer demokratisk regime enn det de har i dag (der FOX-news har mer makt enn noen kunne ønske og fossilindustrien har betalt seg til innflytelse over klimapolitikken). Heller ikke i Randers sitt favorittland (ettpartistaten Kina) er kommunikasjonen om miljøproblemene fra bunn til topp særlig god. Her er økonomisk vekst som mål rangert foran alt annet.
I motsetning til Randers tror jeg derfor mer demokrati (økonomisk som politisk) er bedre egnet til å løse miljøproblemene, enn mindre. I denne diskusjonen har Hansson foreløpig tatt Randers sitt parti. Om det synet er representativt for hva resten av Miljøpartiet mener, skal de ikke få det lett i valgkampen. Det syns jeg er mer synd for klimadebatten her til lands, enn det er for Miljøpartiet.
I natt skal president Obama holde tale. Kanskje har han noe i ermet som også norske klimapolitikere kan lære noe av?
Et mer konsist svar til Jørgen Randers er publisert i Morgenbladet: {Tåkefyrsten Randers]
Oppdatering 13. januar
DETTE SA OBAMA OM KLIMA:
Klimapolitikk var helt sentralt i Barack Obamas tale til nasjonen. Han framhevet blant annet klimapolitikken som en mulighet til å gjenreise Amerikansk økonomi. Jeg har påpekt tilsvarende muligheter for Norge tidligere [Aktiv klimapolitikk kan skape ny industri].
“I urge this Congress to get together, pursue a bipartisan, market-based solution to climate change, like the one John McCain and Joe Lieberman worked on together a few years ago.
But if Congress won’t act soon to protect future generations, I will direct my cabinet to come up with executive actions [min utheving] we can take, now and in the future, to reduce pollution, prepare our communities for the consequences of climate change, and speed the transition to more sustainable sources of energy.
Now, four years ago, other countries dominated the clean-energy market and the jobs that came with it. And we’ve begun to change that. Last year, wind energy added nearly half of all new power capacity in America. So let’s generate even more. Solar energy gets cheaper by the year. Let’s drive down costs even further.
Obama lovet også storsatsing på fornybar energi, og uttalte: ”As long as countries like China keep going all-in on clean energy, so must we.”
Presidenten tok også til orde for å opprette et teknologifond «som vil drive ny teknologiutvikling for å gjøre bilene uavhengig av bensin og diesel for alltid» (”that will drive new research and technology to shift our cars and trucks off oil for good.»)
Hele talen kan leses i New York Times
Les mer:
En diskusjon om Jørgen Randers klimaretorikk
Tyskland satser på fornybar energi
Erik Martiniussen 