De skjulte strategene trer fram

I går, tirsdag 25.9, sendte NRK-Brennpunkt en kritisk dokumentar om norsk vindkraft, kalt Et slag i luften? Der fikk sosialøkonomene Michael Hoel og Torstein Bye fritt kritisere den nye ordningen for støtte til fornybar energi, kalt grønne sertifikater.

For mange kan kritikken fra de to økonomene kanskje virke treffende. Hvorfor skal vi bruke penger på å støtte ny energi når vi allerede har vannkraft? For oss som har skrevet og jobbet med klima- og energi en stund, er kritikken kjent. ”Dyr og formålsløs moro,” har Hoel tidligere kalt den grønne sertifikatordningen. I går fikk vi høre det samme på nytt: Vindkraft kutter ikke automatisk CO2-utslipp, ergo er det bortkastede penger.

Argumentet viser hvor lite forståelse økonomene Bye og Hoel har for hva klimapolitikk egentlig dreier seg om. Det dreier seg om samfunnsomlegging, ikke bare prisregulering. For skal vi løse klimaproblemet må vi bygge om samfunnet slik at det blir helt uavhengig av kull olje og gass. Det krever nye former for energi og en helt ny infrastruktur for energi. Den kommer ikke av seg selv.

I denne industrielle omlegningen vil vindkraft og annen fornybar energi spille en avgjørende rolle. Den nye energien skal forsyne elbilene våre med strøm, ferger og skip med elektrisitet, og den nye jernbanen med kraft. Mange vil mene vi også bør skifte ut de forurensende gassturbinene offshore med kraft fra land og kullkraften på kontinentet med vind, vann og solkraft. Men dette er en samfunnsomlegging Bye og Hoel egentlig er i mot, derfor er de også mot støtte til å bygge fornybar energi, uavhengig av om den kommer som grønne sertifikat eller ikke.

Så hvem er disse to forskerne, som så hardnakket kjemper mot fornybar energi? Noen uavhengige eksperter er de i hvert fall ikke. Begge har gjennom mer enn tretti år vært sentrale premissleverandører i norsk energi- og klimapolitikk.[1]

Bye er fagdirektør ved Statistisk Sentralbyrå, og regnes av mange som hjernen bak det frie kraftmarkedet, mens Hoel er professor i ressursøkonomi fra Universitetet i Oslo, og regnes som hjernen bak kvotemarkedet. De har begge gjort utallige utredninger for Stortinge og regjering, og i 2008 hadde de til og med et privat rådgivningsmøte med statsministeren. «Han kan faget», uttalte Hoel om sin tidligere student, Jens Stoltenberg, etter møtet. [2]

Felles for dem begge er at de argumenterer mot en aktiv industri- og klimapolitikk, og for en markedsbasert allokering av ressurser. Derfor er de også mot støtte til elbiler, mot en aktiv utbygging av jernbanen, mot støtte til bioenergi, mot støtte til vindkraft, og mot elektrifisering av sokkelen. Hoel har til og med tatt til orde for at metallindustrien bør flytte utenlands, og at det knapt spiller så rolle om olje- og gassindustrien er den eneste gjenværende industrien i Norge. Har man et slikt forhold til klimapolitikk, er det kanskje ikke rart man syns vindkraft er «formålsløs moro«.

Framfor å omstille Norge i mer fornybar retning, vil Hoel og Bye bruke milliarder av kroner på å kjøpe papirer i form av Co2-kvoter i utlandet til fallende verdi. Det har de også fått betydelig gjennomslag for. Tilsvarende har de fått gjennomslag for en markedsregulering av kraftbransjen som savner sidestykke i Europa. Direkte støtte til fornybar energi, gjennom grønne sertifikat, utfordrer derfor alt de to har jobbet for gjennom et langt liv. Derfor må Hoel og Bye også forstås som fagfolks som nå kjemper knallhardt for sine tilkjempede posisjoner.

Det er to grunner til at fornybar energi trenger støtte. Den første årsaken er at fornybar energikilder ikke er økonomisk konkurransekraftige med fossil energi enda. Årsaken er at den fornybare industrien ikke har de samme stordriftsfordelene, ikke produserer i samme volum, og heller ikke har samme tilgang på sosial og fysisk infrastruktur som fossilindustrien har. Dette forstår herrene Hoel og Bye. Løsningen deres er å legge avgift i form av kvoter på fossile energi, slik at forurensende energi skal bli dyrere enn fornybar energi. Det er mer effektivt enn subsidier til alternativene, mener de.

Det høers enkelt og fornuftig ut. Problemet er at de fullstendig undervurderer den andre årsaken til at fornybar energi ikke er konkurransekraftig, nemlig at klimakamp også er interessekamp. Den verdensomspennende fossilindustrien behersker sosiale, økonomiske og politiske kanaler til innflytelse de fornybare energikildene bare kan drømme om. Innovasjonsforskning viser at fossilindustrien er så økonomisk, sosialt og teknisk integrert i politikk og samfunn, at det knapt er mulig å innføre høye nok avgifter til å utløse nødvendig omstilling. Det er vanskelig nok på nasjonalt nivå, og nesten umulig på internasjonalt nivå.

Det er flere år siden våre naboland innså dette. Sverige, Tyskland, Storbritannia og Danmark har derfor innført effektive støtteordninger for fornybar energi. Slik har de skapt viktige brobyggingsmarkeder der fornybar energi har kunnet utvikle seg i konkurranse med fossile energi. De nye markedene har også vært med på å bygge opp volum i produksjonen og skape arbeidsplasser, noe som er nødvendig for å mobilisere et økonomisk og sosialt fundament i møte med fossilindustrien.

Først i januar i år fikk Norge en tilsvarende støtteordning. Men det hadde ikke trengt å ta så lang tid. For allerede i år 2000 gikk et bredt flertall på Stortinget inn for å utrede grønne sertifikat. Likevel tok det altså tolv år å få dem på plass. En av årsakene var utredninger gjennomført av nettopp Michael Hoel og Torstein Bye, som førte til at statsminister Stoltenberg vendte tommelen ned for ordningen i 2006. Dette til tross for et bredt ønske fra vindbransjen, fra partiene på Stortinget og fra miljøbevegelsen om å få den innført. Hoel og Bye har med andre ord blitt mer enn hørt i saken før.

Det skulle altså ta seks år til, før ordningen kom på plass etter inntenst arbeid fra daværene energiminister Terje Riis-Johansen. Konsekvensen er at Norge har sakket farlig langt akterut i konkurransen om den nye energien. Vi har knapt noen vindindustri å snakke om, og den eneste turbinprodusenten av en viss størrelse (ScanWind), ble i fjor solgt til utlandet.

Herrene Bye og Hoel forståelse med andre ord ikke at klima- og energipolitikk handler om nettopp det – politikk og interessekamp. De ser enøyd på hva som teoretisk gir de største CO2-kuttene, og har med den største faglige arroganse avvist alle empiriske erfaringer gjort av innovasjonsforskere, næringsliv og miljøbevegelse. Gjennom 30 år har Torstein Bye og Michael Hole vært viktige premissleverandører for norsk klimapolitikk. Da er det ikke rart de reagerer når deres faglige hegemoni endelig utfordres. Mer underlig er det kanskje at NRK-Brennpunkt i går presenterte de to som nøytrale eksperter. Det er svært langt i fra sannheten.

Kommentaren har også stått på NRK-Ytring