Klimapsykologene driver farlig suppekoking

Posted by

Den siste uken har jeg havnet i en liten disputt med klimapsykologen Per Espen Stoknes og noen av hans meningsfeller. Bakgrunnen var en uttalelse Stoknes ga til NTB, der han antydet at hovedårsaken til at «vi snur ryggen til klimaproblemet», er at folk ikke frykter klimakrisen nok. Hadde et flertallet av befolkningen vært enda mer bekymret for klimakrisen, så ville klimaproblemet vært løst.

Er det slik vi løser klimaproblemet?
Er det slik vi løser klimaproblemet?

Jeg er uenig. Jeg mener at folk er mer enn nok bekymret for klimaproblemet og at spørsmålet vi nå må gi svar på er hvordan vi løser krisen rent politisk. Etter at jeg skrev en kronikk om dette i Dagbladet har jeg fått mange reaksjoner. Enkelte har problemer med å se ”nyanseforskjellene” mellom Stoknes og meg. Er ikke jeg og Stoknes egentlig enige? Er ikke hovedutfordringen heller alle de andre, de som ikke vil gjøre noe med klimagassutslippene? Jeg er ikke så sikker på det. La meg få bruke noen ord på å forklare hvorfor.

Stoknes sier han ønsker en mer positiv klimadebatt som ikke sprer avmakt. Det er vi enige om. Han vil fortelle om mulighetene som ligger i fornybarsamfunnet og at alt ikke ser svart ut. Det er vi også enige om. Vi er også enige om at det går alt for sakte med utslippskutt. Det vi er uenige om er hvorfor det går sakte. Og dette er en avgjørende uenighet. For skal vi løse problemet (med stillstanden i klimapolitikken), så må vi jo være enige om hva den skyldes?

Hvordan kan jeg mene at problemet ikke ligger hos «folk flest?» Vel, svært mange undersøkelser viser at folk er bekymret for klimaproblemet. En av disse er TNS Gallups klimabarometer som år etter år har vist en stabil og høy bekymring for klimaproblemet blant den norske befolkningen. Blant 15 store politiske saker folk er spesielt opptatt av, har klimaproblemet alltid vært rangert mellom plassene 4 og 6. I 2013 var folk eksempelvis mer bekymret for klimakrisen enn de var for finanskrisen i Europa, den økonomiske veksten og arbeidsledigheten. Når Stoknes og andre forståsegpåere likevel fortsetter å hevde at folk burde være enda mer bekymret (og i tillegg antyder at politikerne egentlig ikke kan gjøre noe før folk er enda mer bekymret), mener jeg de bidrar til mer avmakt enn mindre. Hvis folk ikke var bekymret for klimaproblemet, hvordan kan Stoknes da forklare at 9 av 10 nordmenn var misfornøyd med den rødgrønne regjeringens klimainnsats, hvordan kan han forklare at 6 av 10 nordmenn mener «politikerne gjør alt for lite for å begrense utslipp i Norge?», og hvordan kan han forklare at 2 av 3 mener Norge har et spesielt ansvar for å gjøre noe? (TNS Gallups Klimabarometer 2013). Her finnes det åpenbart andre forklaringer enn at folk ikke bryr seg om klimaproblemet.

Likevel er det mange som mener det samme som Stoknes. En av dem er kollegaen hans vad Handelshøyskolen BI, klimastrategen Jørgen Randers. Grunntesen hans er i likhet med Stoknes at folk egentlig ikke bryr seg om klimaproblemet. Beviset er at så få mennesker stemmer på grønne partier. Hadde folk virkelig vært bekymret for klimakrisen, hadde de flokket seg om partier som SV og Miljøpartiet de Grønne (MDG).

Denne uken fikk jeg høre det igjen. I et svarbrev til meg i Dagbladet hevder psykolog Anders Imenes at jeg velger å «se bort i fra at klimapolitikken vår er et resultat av en rekke individuelle valg gjort ved stemmeurnen». Skal vi tro Imenes har folk fått den klimapolitikken de fortjener. Flere burde ha stemt på partier som «ønsker å redusere klimagassutslippene», skriver han. Og i denne lille setningen tror jeg vi finner noe av feilen ved psykologenes tilnærming til emnet. For er det virkelig slik at et stort flertall av befolkningen ser bort i fra klimasaken ved valg?

Ved Stortingsvalget i 2009 sa 3 av 4 velgere at de la «stor vekt på miljøsaken» ved valget (Velgerundersøkelsen 2009). Likevel fikk SV bare  6,2 prosents oppslutning og Venstre falt under sperregrensen. Stoknes og Imenes sin forklaring på dette er at folk (selv om de var opptatt av miljøsaken) ikke rangerer klimasaken som viktig nok da de kom til stemmeurnen. Vi må med andre ord anta at Stoknes, Imenes og Randers har liten tillitt til Arbeiderpartiet og Høyre sine velgere. Skal vi tro klimapsykologene lider disse partienes velgere av «kognitiv dissonans». De vet at klimaproblemet er alvorlig, men velger likevel å ignorere det. Hadde de tatt klimaproblemet på alvor, ville de stemt SV, Venstre eller MDG.

Eller er dette et vrengebilde av hva klimapsykologene står for? Skal vi ta tesene deres på alvor, må vi nesen undersøke hva som ligger i påstandene deres. Imenes mener eksempelvis at beviset for at folk egentlig ikke bryr seg er at så få stemmer på partier som vil redusere klimagassutslipp. Javel. For å finne svar på hvilke partier han mener vi ikke burde ha stemt på har jeg saumfart programmene partiene gikk til valg på i 2013. Hvem er mot å redusere utslipp? Vi kan starte med partiet som nå sitter med statsministeren, Erna Solbergs Høyre. I valgprogrammet fra i høst kan man lese at Høyre vil «gjøre Norge til en pådriver for en ny internasjonal klimaavtale […] og arbeide for et ambisiøst mål for europeiske utslippsreduksjoner». Ok. Det kan se ut som om høyrevelgerne går fri for Imenes sin kritikk. De har åpenbart stemt på et parti de mener vil jobbe for å redusere klimagassutslippene. Hva så med Arbeiderpartivelgerne? Har de stemt på et parti som vil redusere utslipp?

I Arbeiderpartiet sitt valgprogram fra 2013 kan man lese: «Arbeiderpartiet vil være en pådriver i arbeidet for en omfattende og forpliktende internasjonal klimaavtale i 2015». Og videre: «Arbeiderpartiets mål er en langsiktig omstilling av Norge til et lavutslippssamfunn». Skal vi tro Imenes har med andre ord Arbeiderpartivelgerne gjort et godt klimavalg. De har stemt på et parti med en ambisiøs klimapolitikk. Jeg noterer meg at Ap-velgerne neppe lider av kognitiv dissonans.

Hva med Senterpartiets velgere? Da Senterpartiets Ola Borten Moe var olje- og energiminister ble han utskjelt for sin offensive oljepolitikk. For å forsyne verden med ren norsk olje, ville Olje-Ola bore hele veien til Nordpolen. Senterpartiets grønnfagre fikk svarte oljeflekker, mente mange. Kan det være Senterpartiets velgere Imenes og Stoknes mener lider av kognitiv dissonans? Ikke ifølge partiprogrammet. Det er krystallklart: Sp vil redusere utslipp ”i alle sektorer”.

Jeg fortsetter å lese valgprogram med stigende begeistring. KrF vil «arbeide for at Norges utslipp av klimagasser reduseres med minimum 30 prosent innen 2020». Venstre har som mål å «redusere CO2-utslippene med 40 prosent i Norge sammenliknet med 1990 innen 2020». Det samme målet har SV og Miljøpartiet de Grønne. Også Rødt vil redusere utslippene kraftig. Det er med andre ord unison enighet på tvers av alle partigrenser om at både de globale og norske klimagassutslippene må kraftig ned. Underlig. Unntaket må være FrP, tenker jeg. Jeg finner fram partiprogrammet deres for å få bekreftet mistanken. Der kan jeg lese: «Fremskrittspartiet skal føre en ansvarlig og fremtidsrettet klimapolitikk basert på fakta. Vi vil gjennomføre fornuftige tiltak for å redusere globale utslipp av klimagasser, og legger vekt på tiltak som vil ha generell god miljøeffekt, fremfor dyre symboltiltak. Vi vil kutte utslipp av klimagasser der hvor man får størst effekt». Jøss.

Selv klimaskeptikerne i FrP ønsker altså å redusere klimagassutslippene (selv om de kanskje ikke har så stor troverdighet i akkurat dette spørsmålet).

Vi ser at alle partier faktisk ønsker å redusere klimagassutslippene. Likevel går altså utslippene opp både i Norge og i verden. Det leder meg til å tro at det ikke nødvendigvis er viljen det er noe i veien med her til lands, men heller politikken. Og dette leder oss over på det mye vanskeligere spørsmålet om hva Stoknes, Imenes og de andre klimapsykologene faktisk mener om konkrete klimapolitiske tiltak? Hva med den norske elbil-satsingen? Er det en dyr og formålsløs subsidiering av rike menneskers bilbruk, eller er det en klimapolitisk suksess som kan sikre kutt i utsleppene fra bilparken vår? Eller elektrifisering av sokkelen? Kritikerne hevder det er bortkastede penger, mens tilhengerne mener det er den mest effektive måten å kutte utslipp offshore (om du ikke stenger ned hele oljevirksomheten). Og hva med statens milliardkjøp av klimakvoter? En effektiv måte for Norge å hjelpe fattige land å kutte, eller bare en billig måte å snike seg unna utslippsreduksjoner her hjemme? Vi ser at det er veldig lett å være for å kutte utslipp. Problemene oppstår i diskusjonen om hvordan vi skal gjøre det.

Det er neppe slik at motstanderne av elektrifisering lider av kognitiv dissonans? Det tror jeg heller ikke tilhengerne av elbiler gjør. Derfor mener jeg også at klimapsykologenes forklaringsfaktorer er en tynn suppe. Ved nærmere undersøkelse inneholder den verken substans eller mening. Vi kan ikke tvinge folk til å være for den klimapolitikken vi selv mener er best. Men vi kan hjelpe folk å skille dårlig klimapolitikk fra god klimapolitikk. Så langt har ikke klimapsykologene vært særlig behjelpelige på det området. I stedet har deres psykologisering av hele politikkområdet blitt en effektiv lynavleder for dem som mener hovedproblemet ligger hos den enkelte av oss, og ikke i politikken som føres. Sett i en slik sammenheng er kanskje ikke hovedproblemet de andre likevel, de som ikke vil gjøre noe med klimagassutslippene. Kanskje er hovedproblemet heller en særnorsk klimadiskurs som konsekvent forsøker å skyve ansvaret for klimakrisen nedover.

Les mer:

Er klimakrisen et psykologisk problem? [Kommentar i Dagbladet].

– De nye miljøpessimistene [Kommentar i Morgenbladet  om Jørgen Randers sitt ønske om å begrense demokratiet i miljøsaken].

Det skjer ingenting, men hvorfor? [Morgenbladet].

Psykologien kan ikke ignoreres [Anders Imenes sin kommentar i Dagbladet].

7 comments

  1. Jeg tror nok de fleste er opptatt av problemet og kan føle på usikkerheten rundt konsekvensene. Jeg tror likevel at konsekvensene ikke har sunket helt inn hos folk for f.eks. 30% av nybilsalget er SUV’er enda det er godt markedsført både problemene med diesel og CO2 utslipp. Men det er som du sier, mangel på klare signaler og klar politikk for å styre befolkningen. Vi hører dessverre mye støy fra Frp tilhengere som mener at all politikk vil hemme veksten uten at man egentlig har tatt inn over seg at det kanskje er veksten som er problemet for det voksende CO2 utslippet. Her enser jeg litt kognitiv dissonans hos hvermansen fremdeles. Men som du sier, når alle partiene sier de er for lavere CO2 utslipp så blir det vanskelig å velge «korrekt». Det er vel bare MDG som har vært beinharde i tiltakene som trengs for å få faktiske kutt, og det verdensbildet de fremstiller er dessverre ikke fristende for mange for det handler i stor grad om moderasjon så vel som teknologisk omstilling. Å si at «blodet» i Norsk økonomi er årsaken til problemet er det få andre parti som tør å innrømme. Det er likevel fint at MDG har på en måte klart å danne et parti som er aktiv i å fristille seg fra blokk-politikken og dermed koplingen mot «gammel sosialisme», selv om virkemidlene er mistenkelig like når man ser på de i detalj.

    Ellers er jeg enig at klimapsykologene bidrar ingenting i debatten, og hele «suppen» deres handler om noe psykisk analyse av kollektivet så man skal føle en slags trøst «fordi det er jo sånn vi mennesker er». Det er dessverre å sette menneskets evner på lik linje som aper (monkey see, monkey do) – og er absolutt et av hovedproblemene slik jeg ser det – mangel på reell politikk og handling. Å tørre å ta upopulære valg er det vi alle mangler, politikere så vel som velgerene.

    Derav ser vi også at det er svært mye debatt om politikk folk mener ikke virker (elbiler i det store bildet), men alt for lite forståelse for at dette bare er en liten brikke i «løsningen». Svært mange har problemer med å konkretisere hva dette «andre tiltak» er som skal være så mye mer effektiv, rett og slett fordi det i realiteten betyr å snakke om upopulære tiltak som moderasjon og reduksjon i konsum av fossile energikilder.

  2. Er stort sett enig med det Lønningdal skriver, men vil utfordre Martiniussen mer. Et av Martiniussens hovedpoenger er at Høyre og AP i følge sine programmer ambisiøst vil kutte i klimagassutslipp. Det tror jeg dem på, men kanskje de bare vil hvis det kan gjennomføres relativt greit? Realiteten er at politikken disse har vært villig til å gjennomføre bare har gitt økte utslipp. Spørmålet blir altså hvor mye er de i realiteten villig til å endre/prioritere?

    Det holder i denne sammenheng ikke bare å ha løsninger på de «vanskelige» spørsmål om elbiler, elektrifisering av sokkelen og klimakvoter. Det som må til er å dreie hele samfunnet bort fra oljeavhengigheten og over til fornybarsamfunnet. Hvordan dette kan gjøres finnes det faktisk løsninger på politisk http://www.mdg.no/politikk/politikk-fra-a-a/fornybar-fremtid/. Eg betviler at Høyre og Ap (og Frp) har viljen eller motet til å gjøre de tiltakene som må til.
    Foreløpig smaker eg derfor med interesse på suppen fra Stoknes.

    1. Hei Tor, og takk for tilbakemelding!
      Jeg tror at man kan være for en ambisiøs klimapolitikk uten å ville «dreie hele samfunnet bort fra oljeavhengigheten.» Det finnes gode argumenter for at norsk olje- og gass kan erstatte kullkraft f.eks. Jeg skal ikke gå inn i den diskusjonen nå, men for den jevne velger kan slike argumenter framstå som plausible. Når Stoltenberg i tillegg framstår med stor troverdighet når han snakker om internasjonal klimapolitikk, kan jeg lett forstå at mange klimainteresserte stemmer Ap (uten at jeg tror de lider av kognitiv dissonans av den grunn). Det er mitt poeng.

  3. Enig i mye av det du skriver, men du hadde tjent saken bedre om du var mindre ovenefra og ned..
    Jeg tror også du overvurderer den reelle vilje til å gi avkall på noe i den gode tjeneste. Dessverre tror jeg de fleste er omtrent der Erna Solberg er – at det er greit med tiltak som ikke hemmer NOEN annen utvikling – vekst i reallønn inkludert. Før vi innser at vekst og mangel på vilje til fordeling står i veien for en bærekraftig utvikling blir det med dryppene..

  4. Hei Ola, og takk for tilbakemelding.
    Det er en del undersøkelser som viser at folk er villig til bruke en del penger på å redde miljøet. Både Europabarometeret fra 2008 og Klimabarometeret (Norge) viser eksempelvis at folk er villig til å betale mer (og også redusere levestandard) for å få miljøvennlige produkter og mer for miljøvennlig energi. Det kan tyde på at politikerne egentlig står friere enn de selv liker å tro når det kommer til mulighetene til å regulere miljøskadelige produkter. Det er oppløftende.
    Jeg syns selvfølgelig det er synd om du oppfatter meg som ovenfra og ned som du kaller det. Men slik jeg ser det har klimapsykologene vært ganske ”ovenfra og ned” overfor folk flest i mange år. Hvordan kan de påberope seg å vite hva folk tenker og føler om miljøsaken, når det de hevder faktisk går på tvers av hva de fleste gallup-undersøkelser viser? Hvordan kan de være så innmari sikre på at vanlige mennesker og arbeidsfolk (i motsetning til dem selv må vi tro) ikke er opptatt av sine barnebarns framtid (for å bruke et begrep Jørgen Randers liker å bruke? Jeg mener de skaper et kunstig skille mellom de miljøinteresserte (jeg inkluderer meg selv blant dem) og dem vi de miljøinteresserte burde være interessert i nå ut til. Tidvis mener jeg de rett og slett gjør det vanskeligere å selge miljøsaken. Flere undersøkelser viser at folk faktisk er opptatt av både miljøet og sine barnebarns framtid. Det syns jeg klimapsykologene har all grunn til å få høre.

    1. Hei og takk for svar! Er jo litt enig i at det kan være vanskelig å forholde seg til begrepet klimapsykolog som jo i stor grad definerer hvem som har greie på hva, men det drives vel litt forskning…
      Ellers må jeg si at hovedårsaken til min store bekymring er mangel på gjenklang i de miljøene jeg omgåes privat, rent bortsett fra fora som har et forhold til MDG, Fivh etc. Du referer til at undersøkelser viser at miljø og klima i stor grad rangeres på 4 – 6 plass og det blir etter min mening veldig lavt i forhold til de utfordringene vi står over for! Det er vanskelig å tenke seg generelle forhold som nå skal rangeres høyere i et land som Norge. Det ville ikke forundre meg om rangeringen rundt om i verden stort sett viser seg å være omvendt proporsjonal med velstandsnivået – vet du noe om det?

      1. Hei. En skulle jo alltid ønske at enda flere rangerte klimaproblemet som et enda viktigere problem. Men med tanke på hvor abstrakt og fjernt klimaproblemet oppleves, syns jeg egentlig en rangering mellom 4 og 6 (av 15 ulike saker), er ganske bra. Det som rangeres over er helt konkrete utfordringer som helse og utdanning. I tillegg kan nevnes at spørsmålet er formulert som at man skal rangere den største utfordringen «Norge står overfor», og det må en del resonnering til før man forstår at klimaproblemet faktisk er en stor utfordring – ikke bare for verden – men også for Norge.
        Du har et poeng i at frykten for klimaproblemet er større i de landene som rammes mer direkte. Eksempelvis rangerer grekerne klimaproblemet som svært alvorlig, selv om de nå befinner seg midt i en økonomisk krise.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s