Lagt ut av Er det slik at svensker og dansker ikke har det samme genet som nordmenn, kanadiere og saudiarabere? Genet som gjør oss immune mot klimainformasjon?
Psykologiske teorier blir stadig vanligere for å forstå klimaproblemet. Det ligger i vår natur å tenke kortsiktig. Derfor er det vanskelig for menneskene å løse problemer som ligger langt fram i tid, forårsaket av handlinger vi foretar i dag.
Påstanden er så enkel at den er umulig å si seg uenig i. Derfor har den ene nyhetskanalen etter den andre latt seg friste til å koke suppe på den. Enkelte forskere har til og med gjort det til sport å leve av den. En av dem er ”klimapsykolog” Per Espen Stoknes.
Denne uken var han i nyhetene igjen. I en NTB melding som sto på trykk i aviser over hele landet, hevdet Stoknes at vi mennesker lider av en slags kollektiv, kognitiv dissonans: ”Derfor snur vi ryggen til klimaproblemet” ble overskriften. Som om det var en sannhet.
At nordmenn rangerer klimakrisen som et mer alvorlig problem enn finanskrisen i Europa, ble ikke nevnt. Heller ikke at nordmen har vær stabilt bekymret for klimakrisen i mange år. Det passet ikke inn i forklaringsmodellen.
Psykologi er et interessant fag. Men når det tas i bruk for å forstå komplekse samfunnsmessige sammenhenger, er det grunn til å være på vakt. Hvordan forklarer ”klimapsykologen” at utslippene går opp i land som produserer olje, mens de går ned i land som produserer vindmøller?
Stoknes får støtte fra den amerikanske sosiologen Kari Marie Norgaard. Hun har gjort 46 dybdeintervjuer i en bygd på vestlandet, og konkluderer med at klimakunnskap ikke har noen virkning på nordmenn: ”Klimaendringene er også mest tydelig i nord. Dette gjør paradokset enda større,” sier hun.
Jeg betviler ikke Norgaards funn. Det er mulig at mange nordmenn føler avmakt i forhold til klimaproblemet. Jeg betviler heller ikke Stokknes sine generelle betraktninger om at mennesket tenker kortsiktig. En må imidlertid spørre seg hva slike generelle sannheter om menneskets natur har av betydning når vi skal forstå, og helst løse klimakrisen? Ja, mennesket har en iboende grådighet i seg. Og ja, vi har en iboende evne til å tenke kortsiktig. So what? Mennesker har også andre iboende egenskaper, som evnen til empati og en grunnleggende evne til å samarbeid for å løse problemer. Men ingen av disse psykologiske erkjennelsene kan forklare hvorfor utslippene går opp i Norge, mens de går ned i Danmark.
Hva er da årsaken til at utslippene øker så kraftig i land som Norge og Canada, mens de går kraftig ned i land som Sverige og Danmark? Er det slik at svensker og dansker ikke har det samme genet som nordmenn, canadiere og saudi arabere? Genet som gjør oss immune mot klimainformasjon? Eller kan det tenkes at årsaken heller ligger i Norge og Saudi Arabias avhengighet av olje, og Canadas avhengighet av oljesand? Kanskje er det slik at vårt lands objektive ståsted i verdensøkonomien, har konsekvenser for våre politikeres subjektive standpunkt i klimapolitikken?
Jeg tror en slik forklaring er mer plausibel. Hva et samfunn produserer og lever av, påvirker innbyggernes og ikke minst politikernes politiske holdning til klimaproblemet. Om forklaringen var rent psykologisk, at nordmenn led av en kognitiv dissonans i forhold til klimaproblemet, som andre folkeslag ikke led av, så måtte jo løsningen være å sette hele det norske folk i en omfattende gruppeterapi iscenesatt av FNs klimasekretariat? Mon tro om Stoknes vil foreslå en slik løsning og bringe den med seg til neste klimatoppmøte? Personlig tror jeg heller vi bør jobbe for å gjøre norsk økonomi mindre avhengig av oljen. Om Norge gjør seg mindre økonomisk avhengig av olje, er min tese at nordmenns «kognitive dissonans» ift klimaproblemet, også vil bli mindre.
Kronikken har tidligere stått på trykk i Dagbladet
Les mer:
– Tillitten til regjeringens klimapolitikk på bunnivå
– Dramatisk vekst i sol og vind
– Ny klimapolitikk kan skape ny industri
– Norge kjøper flere klimakvoter
Erik Martiniussen 
Jeg synes du og Stoknes burde snakke sammen. Er det ikke heller slik at dere supplerer hverandre og at den den enes perspektiver ikke utelukker den andres. Kan ikke både dine og hans kunnskaper brukes i den nødvendige mobiliseringen av folk?
Hei Elisabeth,
Og takk for tilbakemelding. Jeg tror ikke mine perspektiv utelukker Stokknes sine perspektiv.
Som jeg har skrevet i kronikken min avviser jeg heller ikke at mange mennesker nok føler avmakt i forhold til klimaproblemet. Spørsmålet er hvordan vi kommuniserer for å imøtegå den avmakten? Hjelper det da konsekvent å hevde at ”folk ikke bryr seg”? Hjelper det å framstille det som om politikerne ikke kan gjøre noe fordi, folk ikke bryr seg? Bidrar vi ikke bare til at avmakten brer seg ytterligere, om vi gang på gang hevder at flertallet av befolkningen egentlig ikke er opptatt av problemet?
Det er mulig at mange nordmenn ikke er så veldig opptatt av klimakrisen. Men det er et ubestridt faktum at et stort flertall faktisk er bekymret for klimakrisen. TNS Gallups klimabarometer har vist at nordmenn har vært stabilt bekymret for klimaproblemet gjennom flere år.
Jeg tror derfor problemforståelsen til Stoknes er feil. Han hevder hovedproblemet i dagens klimadebatt er at folk ikke er bekymret ”nok”. Jeg er uenig. Folk er bekymret, men når forskere likevel hevder at folk ikke er bekymret nok bidrar det til at avmakten sprer seg. Samtidig er det en problemforståelse som fratar politikerne ansvaret for å gjøre noe med klimaproblemet. For hvorfor skal de sloss for dels upopulære og vanskelige klimatiltak om Stoknes og andre forskere forteller dem at ”folk ikke bryr seg”?
Klimadebatten har alt for lenge vært individorientert. Det er et overfokus på at klimakrisen er forårsaket av dine og mine handlinger. Dette individfokuset gjør folk blinde for at det faktisk finnes sterke krefter i samfunnet som ikke ønsker en klimavennlig omstilling av vår økonomi og politikk.
Framfor å mase om at folk må bekymre seg enda mer for klimaproblemet, mener jeg vi som er opptatt av klimasaken heller bør peke ut de kreftene som står i veien for en offensiv klimapolitikk. Og vi må hjelpe folk å gjennomskue politikk som ikke fungerer (les klimakvotekjøp).
Min bok ”Drivhuseffekten – Klimapolitikken som forsvant”, tar for seg disse spørsmålene. Den kan bestilles for Forlaget Manifest.