Solberg kjøper flere klimakvoter

De blåblå vil bruke 520 millioner kroner på klimakvotekjøp i 2014.

Klimakvoter utpekes av den blåblå regjeringen som deres viktigste klimatiltak. I statsbudsjettet for neste år er det satt av 520 millioner kroner til kjøp slike kvoter. De blåblå oppgraderer nå også kvotenes betydning i norsk klimapolitikk i forhold til hva Stoltenberg-regjeringen gjorde. Klimakvotene skal ikke lenger bare være et tillegg til Norges internasjonale klimaforpliktelser, slik de var under den rødgrønne regjeringen. Nå skal kvotekjøpene bli del av hvordan Norge løser sine forpliktelser. Det betyr at klimakvotene regjeringen nå kjøper vil kommer som direkte erstatning for klimakutt på hjemmebane.

KYTOTO-2. I 2011 undertegnet den rødgrønne regjeringen den såkalte Kyoto-2 avtalen. Den forplikter Norge til å kutte de årlige klimagassutslippene med 30 prosent, i forhold til 1990, innen 2020. Ifølge finansdepartementet betyr det at Norge ikke har lov til å slippe ut mer enn 346 millioner tonn CO2 i perioden 2013-2020. Det kan bli vanskelig. For framskrivninger viser at norske utslipp i samme periode vil ligge på mellom 440 og 450 millioner tonn CO2 – 100 millioner tonn over målet. Det betyr at Norge må gå i gang med å kutte store CO2 utslipp fra trafikken og fra offshoresektoren. Gjør vi ikke det, vil Norge bryte sine Kyoto-forpliktelser. Men det finnes en snarvei til kutt. Og snarveien heter klimakvotekjøp. Slik kan Norge få til store utslippsreduksjoner uten å gjøre kostbare tiltak hjemme, hevdes det. Problemet er bare at slike kjøp ikke nødvendigvis fører til reelle utslippskutt.

SÅ LANGT HAR NORGE kjøpt klimakvoter i fattige land for 2 milliarder kroner. Disse kvotekjøpene ble gjort av Stoltenberg-regjeringen for å overoppfylle Norges forpliktelser i den første Kyoto-perioden. Den strakte seg fra 2008-2012. Nå går Norge inn i en ny Kyoto-periode, som varer fra 2013 til 2020. I den andre Kyoto-perioden vil Solberg kjøpe enda flere kvoter. Kvotene skal hjelpe Norge å nå sitt klimamål om å reduser utslippene med 30 prosent innen 2020. Det kan bli en risikabel øvelse. I boken Drivhuseffekten – Klimapolitikken som forsvant viser jeg hvordan kvoteprosjektene Norge har kjøpt klimakvoter fra ville ha blitt realisert uavhengig av kvotesalg. Det betyr at de norske klimapengene ikke har ført til nye klimakutt ut over de som ville skjedd uansett, men heller gått til å subsidiere allerede lønnsomme prosjekt. Store energiselskaper i Kina, som tjener gode penger på å bygge vindkraft og vannkraft, får ekstra profitt av å selge klimakvoter til land som Norge. Den rødgrønne regjeringen argumenterte med at slike kvotekjøp likevel var viktige for å bidra til å utvikle kvotemarkeder globalt. Så lenge slike kvotekjøp ble gjort som et tillegg til hjemlige forpliktelser var argumentasjonen delvis holdbar. Men når kvotekjøpene gjøres som direkte erstatning for tiltak hjemme, blir det verre. Da risikerer vi at kvotene blir en sovepute, som hindrer oss i å iverksette den nødvendige omstillingen hjemme. Det er det Solberg-regjeringen nå er i ferd med å gjøre.

ALLE NORGES NABOLAND har omfattende teknologistrategier for å kutte klimagassutslipp. Sverige og Danmark har kuttet utslippene sine med henholdsvis 16 og 17 prosent siden 1990. De har blitt verdensledende på bioenergi og vindkraft. I Norge fortsetter vi heller med å kjøpe tvilsomme klimakvoter i fattige land. Slik havner vi teknologisk på etterskudd. Når kvotemarkedene ikke fungerer, og kuttene vi betaler for har tvilsom klimaeffekt, bidrar vi heller ikke til reelle utslippsreduksjoner. Likevel har Venstre og KrF gitt den blåblå regjeringen fullmakt til å kjøpe enda flere klimakvoter fram mot 2020. I revidert statsbudsjett har regjeringen fått klarsignal til å inngå kontrakter for klimakvotekjøpt til en verdi av 2 milliarder kroner. Så lenge det ikke finnes noen garanti for at disse kvotekjøpene gir reelle utslippsreduksjoner, er det en dårlig strategi.

I WARZSAWA forhandles det nå om en ny internasjonal klimaavtale. Forhandlingene skriker etter eksempler på at en grønn omstilling er mulig. Sverige og Danmark gjør nå sitt for å vise vei. Spørsmålet er om Norge er interessert i å følge etter.

Les mer:

– CDM fungerer ikke

– Norge kjøper klimakvoter for miliarder i Kina

– Tyskland satser på fornybar energi

– 2012 ble et ekstremt klimaår

– Olje-Olas tre svarte løgner

– Skogbranner årlig fenomen i USA

– Bomskudd fra NRK

– Klimaendringene er her

– Tillitten til regjeringens klimapolitikk på bunnivå

– Klimaavtale i havn i Doha

– Ny klimapolitikk kan skape ny industri