Lagt ut av Klimakonferansen i Warszawa (Cop19) går inn i sitt siste døgn. Her er kort oppsummert de tre viktigste sakene landene krangler om.
1) Finansiering (Green Climate Fund)
Uavhengig av hvor raskt vi kutter klimagassene er det nå svært sannsynlig at temperaturen på jorden vil stige med 2 til 3 grader innen utgangen av dette århundret.
Det vil ramme mange fattige land hardt. For å hjelpe på sitasjonen har rike land lovet å bevilge 100 milliarder dollar i året, slik at fattige land kan tilpasse seg den nye virkeligheten.
Pengene kan bl.a brukes til å bygge diker, omstille landbruket eller sikre bedre varsling ved orkaner. Pengene skal også brukes til å hjelpe fattige land med å skaffe seg ny teknologi og kutte egne utslipp.
Problemet er bare at det ikke finnes noen god plan for hvor pengene skal komme fra.
Landene har blitt enige om å opprette et Grønt klimafond (GCF) som skal administrere pengene. Fondet styres av representanter for både fattige og rike land, men fondet er foreløpig tomt for penger. De fattige landene vil ha forsikringer om at pengene kommer slik de er lovet.
2) Tap og skade (Loss and Damage)
Selv om mange land kan tilpasse seg en gradvis varmere klode, er det ikke alt man kan tilpasse seg. Kimaendringene vil gi sterkere orkaner og høyere havnivå. Øyer i Stillehavet kan synke i havet, deler av Afrika kan bli rammet av permanent tørke. U-landene mener det trenges en egen FN-institusjon til å håndtere de nye klimakrisene. I-landene ser ikke det samme behovet. USA, EU og Norge er blant landene som motsetter seg å opprette en ny FN-institusjon. De mener tap og skade må sees i sammenheng med punkt 1 (finansiering til tilpassing). [Mer om Loss and Damage her]
Konflikten rundt dette betente temaet har vært sentralt her i Warszawa, og har på mange måter hindret framgang på andre områder. I denne saken står rike og fattige på hver sin side.
3) En ny klimaavtale (ADP)
Landene forhandler nå med mål om å få på plass en ny internasjonal klimaavtale innen 2015. Den nye avtalen (omtalt som ADP) skal omfatte alle verdens land, og skal regulere utslipp av klimagasser etter 2020. EU presser på for at landene skal melde inn nye klimamålsettinger i løpet av 2014. Dette for å ha tid til å summere opp de ulike landenes klimamål, og vurdere hvor langt man kommer i forhold til å nå togradersmålet. Om landens samlede målsettinger ikke er nok for å nå målet, må man forhandle i 2015 for å skjerpe målsettingene.
Andre land, som Kina, USA og India, ønsker mer tid på seg for å melde inn sine klimamålsettinger. USAs forhandlingsleder Todd Stern har sagt at USA ikke vil levere noe klimamål for perioden etter 2020, før tidligst i første kvartal 2015. Om USA får det som de vil, blir det liten tid til å evaluere målsettingene.
Det mangler også en klar prosess for å vurdere disse målenes tilstrekkelighet og rettferdighet. Fattige land mener rike land også må heve sine ambisjoner for klimakutt for perioden før 2020.
[Her er en innføring i ADP fra UNFCCC].
Kompliserende faktorer:
Det som gjør forhandlingene spesielt vanskelige er at de tre kranglene henger sammen. U-landene krever klare forpliktelser fra i-landene på punkt 1 og 2, før de vil gi innrømmelser i forhold til utslippskutt i punkt 3. I-landene på sin side vil ha klare forpliktelser fra u-landene under punkt 3, uten å love for mye på punkt 1 og 2.
Lurer du på hva klimaforhandlingene egentlig handler om? Da foreslår jeg at du tar en titt på boken min Drivhuseffekten – Klimapolitikken som forsvant, utgitt på forlaget Manifest i 3013.
Les mer:
Klimatoppmøtet i Doha (2012): Rapporter fra COP18
Klimatoppmøtet i Durban (2011): Rapporter fra COP17
Klimatoppmøtet i Cancun (2010): Rapporter fra COP16
Andre saker:
Erik Martiniussen 