Svar til professor Michael Hoel

Drivhuseffekten skaper bølger i økonomimiljøet. Nå er jeg beskyldt for å spre konspirasjonsteorier. Dette er mitt svar.

Norge har dobbelt så høye klimagassutslipp per innbygger som Sverige. Vi har langt høyere klimagassutslipp enn kullslukende Danmark. Og siden 1990 har vi hatt den største prosentvise veksten av CO2-utslipp i Europa. I boken «Drivhuseffekten – Klimapolitikken som forsvant», spør jeg meg hvorfor det er slik. Hvordan endte foregangslandet Norge opp som en av de mest klimaforurensende landene i verden?

NORSK KLIMAPOLITIKK er i stor grad basert på økonomiske effektivitetsprinsipper. Der land som Sverige, Tyskland og Danmark i større grad har lagt vekt på å utvikle ny teknologi, som kan erstatte fossil energi, har Norge heller lagt vekt på å jobbe «internasjonalt», og å kjøpe klimakvoter. Dette er mer særnorsk enn de fleste er klar over. Konsekvensen er nødvendigvis at utslippene i Norge går opp, ettersom de avskrives mot såkalte kvotekjøp i utlandet. En annen konsekvens er at vi sakker akterut i utviklingen av ny miljøteknologi og blir mer oljeavhengige. At jeg påpeker disse sammenhengene har åpenbart falt økonomiprofessor Michael Hoel ved Universitetet i Oslo (UiO) tungt for brystet. Framfor å diskutere bokens innhold, avfeier han boken som en eneste stor konspirasjonsteori, i et leserbrev i Klassekampen 2. november. Han hevder funnene i boken ikke er dokumentert og peker på at de økonomiske teoriene som han selv forfekter har stor oppslutning blant økonomer i mange land.

INGEN HAR hevdet at Hoel og hans økonomivenner har konspirert fram norsk klimapolitikk. Men at deres fagpolitiske innflytelse på den over tid har vært stor, er hevet over enhver tvil. Det er grundig dokumentert av historikerne Kristin Asdal og Yngve Nilsen (uavhengig av hverandre) [Se bl.a Asdal 2011]. Det jeg imidlertid kan dokumentere i min bok, og som er ny kunnskap, er at innflytelsen til dette fagpolitiske nettverket nok har vært større enn mange har visst. Boken viser hvordan et økonomisk kunnskapsregime, knyttet til SSB, Finansdepartementets økonomiavdeling og UiO, har fått dominere klimapolitikken helt ned til den minste enkeltsak (som spørsmålet om det skal innføres avgift på biodiesel). Samlet framstår dette kunnskapsmiljøet som så fagpolitisk ensrettet og sammensveiset, at det må kunne karakteriseres som et klimapolitisk jerntriangel. Det betyr selvfølgelig ikke at alle økonomene som arbeider i SSB og finansdepartementet er del av det samme regimet, eller at økonomene jeg beskriver konspirerer på mørke og lukkede rom. Det er heller snakk om et uformelt nettverk av folk i viktige posisjoner som ofte tenker likt, og som samlet (og over tid) har utøvd stor innflytelse på norsk klimapolitikk. I boken forfølger jeg flere viktige enkeltsaker og viser hvordan dette nettverket utøver sin administrative makt. At boken belyser disse faktorene oppleves kanskje ubehagelig for Hoel, som er en del av nettverket. Men det gjør det ikke mindre nødvendig at det blir kjent. En burde forvente mer av en kritisk tenker som Hoel, enn at han avviser det hele som en konspirasjonsteori.

HOEL HEVDER i sitt leserbrev at min bok ikke inneholder drøftelser om hva som er den mest kostnadseffektive klimapolitikken. Det er en underlig påstand. Mitt journalistiske oppdrag har nettopp vært å sammenlikne effekten av norske kvotekjøp i utlandet med effekten av å gjøre mer hjemme. Boken viser jeg hvordan den teknologiske utviklingen i Tyskland og andre land smitter over på land i 3. verden. Tysk solkraft blir lønnsom i Afrika. Å skille tiltak hjemme fra tiltak ute blir dermed svært kunstig, all den tid ny teknologi har en tendens til å spre seg. Men om vi først aksepterer økonomenes skille, og søker å måle effekten av det ene opp mot det andre, så må man som et minstekrav kunne kreve at klimakvotekjøp i utlandet gir reelle utslippsreduksjoner. For å finne svar har jeg oppsøkt norske klimakvoteprosjekt i flere land. Det jeg fant var at prosjektene Norge har kjøpt kvoter fra i det alt vesentligste ville blitt realisert uansett. Våre kvotekjøp utløser dermed ingen nye utslippskutt ut over de som uansett ville skjedd (Les mer om dette her). 25 år med klimaforhandlinger har ikke gitt verden det globale kvotemarkedet som Hoel og hans meningsfeller drømmer om. Da er det kanskje på tide å orientere teorien etter empirien, framfor å håpe at empirien med tiden vil tilpasse seg teorien.

Svaret sto på trykk i Klassekampen den 9. november.

Les mer:

– CDM fungerer ikke

– Norge kjøper klimakvoter for miliarder i Kina

– Tyskland satser på fornybar energi

– 2012 ble et ekstremt klimaår

– Olje-Olas tre svarte løgner

– Skogbranner årlig fenomen i USA

– Bomskudd fra NRK

– Klimaendringene er her

– Tillitten til regjeringens klimapolitikk på bunnivå

– Klimaavtale i havn i Doha

– Ny klimapolitikk kan skape ny industri