Lagt ut av Norge sprøyter milliarder av kroner inn i søkkrike kinesiske energiselskaper. Tilbake får vi klimakvoter uten innhold. Kan Norge leve med en klimapolitikk som ikke gir resultater?
Kjøp av klimakvoter har blitt det viktigste virkemidlet i norsk klimapolitikk. De siste fem årene har staten kjøpt 26 millioner klimakvoter fra fattige land.
Det tilsvarer halvparten av Norges årlige klimagassutslipp, og har kostet oss mer enn 2 milliarder kroner.
Argumentet for å kjøpe slike kvoter har vært at det er mer «effektivt» enn å investere penger i klimatiltak i Norge. Slik får vi større utslippsreduksjoner per investerte krone, hevdes det.
Stemmer analysen?
Jeg har brukt to år på å undersøke nettopp det. Funnene jeg har gjort er publisert i boken «Drivhuseffekten – klimapolitikken som forsvant», og er nedslående. For klimaet er gevinsten av norske kvotekjøp nærmest null. De fleste av prosjektene Norge investerer i ville blitt realisert uavhengig av norsk støtte, og er dermed ren symbolpolitikk.
Noen eksempler
I Guangdong provinsen i Kina, har staten kjøpt 254.000 klimakvoter fra en stor sementfabrikk. Det har kostet Norge rundt 20 millioner kroner. Pengene skal angivelig gå til å produsere strøm fra overskuddsvarme i fabrikken. I utgangspunktet er det et godt prosjekt.
Redusert strømforbruk reduserer kullforbruket, og der igjennom klimagassutslippene.
Men om det skal gi mening at Norge avskriver disse utslippsreduksjonene hjemme, må vi anta at prosjektet ikke ville blitt realisert uten norsk støtte. Slik forholder det seg ikke. Conch sement som eier fabrikken har nemlig startet et stort Joint venture med japanske Kawasaki Heavy Industries. De vil installere denne teknologien på alle kinesiske sementfabrikker, også de Norge kjøper kvoter fra. Årsaken til at de gjør det, er at det er lønnsomt.
Eksperter snakker om en nedbetalingstid på under to år. Og ikke nok med det. Teknologien er også lovpålagt av kinesiske myndigheter.
The Waste Heat Recovery Plant, som den kalles, er utpekt som en «nøkkelteknologi» av myndighetene i Beijing. Bedrifter som velger å ta den i bruk får statsstøtte for å gjøre det. På toppen av dette kommer de norske klimakvotepengene som en ekstra gevinst. De utløser dermed ikke nye klimakutt. Likevel har Norge kjøpt 4 millioner kvoter fra slike prosjekt.
Vindkraft lønnsomt
Tilsvarende har staten kjøpt fire millioner klimakvoter fra kinesisk vindindustri. Kina er i dag det landet i verden med mest vindkraft. Det skyldes ikke salg av klimakvoter, men en ordning der selskapene får mer betalt for strøm levert fra vindkraft enn strøm levert fra kullkraft. Det har gjort det svært lønnsomt å bygge ut vindkraft i Kina. Salg av klimakvoter kommer stort sett som en ekstra profitt. Den amerikanske energiforskeren Barbara Haya ved Berkeley-universitetet i USA har studert 80 slike klimakvoteprosjekt innenfor energisektoren i Kina og India.
Hun fant at tre av fire av prosjektene var i full drift før de var registrert som kvoteprosjekt av FNs klimakvotestyre.
Selv besøkte jeg i fjor et stort vindkraftverk i Hebei-provinsen i Kina, som Norge har kjøpt klimakvoter fra. Klimakvotekontrakten ble inngått i mars 2009. Likevel viser satellittdata fra Google Earth at kraftverket var under oppføring allerede i mars 2008. Eksemplene viser med all tydelighet at svært mange vindkraft og vannkraftverk i Kina ikke er avhengig av klimakvotesalg for å bli realisert.
Ved et veiskille
For den rødgrønne regjeringen var kvotekjøpene del av en plan om å overoppfylle Kyoto-avtalens første forpliktelsesperiode med 10 prosent. Denne perioden utløp i 2012. Norsk klimapolitikk står derfor ved et veiskille.
Vi kan fortsette Stoltenbergs kvotestrategi fram mot 2020, eller vi kan utvikle en ny politikk med større vekt på teknologisk omstilling her hjemme.
Kvotekjøp i fattige land kan fremstå som billig på papiret. Men om kvotene ikke fungerer er pengene bortkastet. Jeg vil derfor utfordre statsminister Erna Solberg og miljøvernminister Tine Sundtoft: Kan de leve med en klimapolitikk som ikke gir resultater?
Om den blåblå regjeringen vil styrke klimapolitikken, må den våge å satse mer penger på teknologiutvikling her hjemme.
Kjøp av klimakvoter i fattige land vil aldri gi det teknologiske skifte som må til for å kutte verdens utslipp med 80 prosent. I stedet trengs det store omstillingstiltak i høykostland, som kan bidra til å presse prisen på fornybar energi ned. Tyskland og Danmark er i ferd med å få det til. Kan vi håpe på at Norge følger etter?
Kronikken har tidligere vært på trykk i VG [Se link]
Les mer:
– Dramatisk vekst i sol og vind
– Norge kjøper flere klimakvoter
Erik Martiniussen 