Lagt ut av Noe er i ferd med å skje med norsk klimadebatt. Virkemidlene er til diskusjon. Det kan bety positive endringer i norsk klimapolitikk.
De siste dagene har vi fått en gryende nyttårsdebatt om norsk klimapolitikk. Det startet med en glimrende kronikk i Aftenposten av Anders Bjartnes, i Norsk klimastiftelse, der han etterlyser nye koster i Norsk klimapolitikk [Les kronikken her]. Bjartnes kritiserer det han kaller ”Stoltenbergmodellen” i norsk klimapolitikk, omtalt som en ”ovenfra og ned” modell. I stedet vil Bjartnes ha en ”nedenfra og opp” tilnærming, der teknologiske løsningene utvikles nasjonalt – eller i hvert fall nedenfra, som han skriver. Han vil bruke oljefondet for å kanaliserer økonomiske ressurser til fornybar energi.
HAN FIKK RASKT SVAR fra tidligere statssekretær i Finansdepartementet, Kjetil Lund, som mente framstillingen var feil. Lund (som blir sentral i Arbeiderpartiets nye tankesmie Agenda) skriver at det grønne skiftet ikke kommer av seg selv. Han legger vekt på at klimakvoter, prising av CO2, er det viktigste svaret vi har for å løse klimakrisen [Les Lund sitt svar her].
Og virkemiddeldebatten fortsatte på DN.no. Den 31. desember var det duell mellom meg og Høyres Stortingsrepresentant Nikolai Astrup om statens kjøp av klimakvoter fra U-land. Astrup uttalte der at om jeg hadde rett, måtte vi slutte med CDM-kjøp med en eneste gang (les saken her).
Samlet danner disse sakene inntrykk av en ny vilje til å diskutere om norsk klimapolitikk virker. Fundamentet for norsk klimapolitikk har gjennom 20 år vært CO2-prising og fleksible mekanismer. Likevel har disse virkemidlene nærmest vært skjermet for politisk debatt de siste årene. Mangelen på debatt har jeg selv forsøkt å bøte på, med utgivelse av boken Drivhuseffekten.
I den pågående debatten er jeg ikke overraskende enig med Bjartnes i at det grønne skiftet må komme nedenfra. Men jeg tror kanskje Bjartnes i sin kronikk undervurderer den ideologiske motstanden mot å endre norsk klimapolitikk, som ligger hos en del toneangivende sosialøkonomer i Norge.
FOR DET dreier seg egentlig ikke om noen ”Stoltenbergmodell”. Modellen Bjartnes kritiserer har vært grunnleggende for norsk klimapolitikk siden tidlige på 1990-tallet, uavhengig av hvem som har styrt landet. Det er en økonomisk orientert modell, utviklet av økonomer i jerntrianglet mellom Finansdepartementet, SSB og økonomisk institutt ved Universitetet i Oslo. Modellen er allergisk mot å tilrettelegge et marked for ny teknologi gjennom subsidiering. Subsidiering og tilrettelegging er nemlig ”sløsing med ressurser”. Dette er en av årsakene til at økonomer som Michael Hoel og Bjart Holtsmark (som Stoltenberg er inspirert av) er så sterke motstandere av ”Energiewende” i Tyskland. Det er for ”kostbart”. Det eneste virkemiddelet de aksepterer er CO2-prisinge. Forurenser skal betale.
NÅR DENNE MODELLEN reduseres til en ”Stoltenbergmodell,» og et spørsmål om hvor oljefondets penger skal investeres, blir den også enklere å avvise for Kjetil Lund. Han kan vise til at det grønne skrifte ikke kommer av seg selv. CO2-prising må til. Det Lund ikke sier noe om, er at 25 år med klimakvoteeksperimenter ikke har lyktes med å skape grunnlag for noe grønt skrifte. CO2-prisene blir aldri høye nok. Økonomene undervurderer de systematiske motstandene som fines i markedet og i politikken mot å få til et skifte [Les mer om dette her]. Derfor må mer tilrettelegging (kall det gjerne subsidiering) til. Teorien (modellen) og politikken må legges om i tråd med empirien, og ny teknologi hjelpes fram.
I all for lang tid har en gruppe skjulte strateger, med økonomiutdannelse, fått styre og dominere norsk klimapolitikk. Les mer om det på NRK Ytring. Hvordan havnet vi her? Jeg har skrevet mer om dette i en annen kronikk på NRK Ytring [Økonomene ødelegger klimapolitikken – les kronikken her]. Men vil du ha hele historien, og forstå hvorfor norsk klimapolitikk er så særegen og annerledes enn den er i våre Nordiske naboland, da foreslår jeg at du leser hele boken min. Den tar for seg utviklingen av norsk klimapolitikk, sier noe om hvordan vi havnet der vi er i dag, og hva som må til for å skifte retning. Boken kan du bestille her hos Forlaget Manifest – Link.
Da gjenstår bare å ønske alle en strålende nyttårsfeiring og et Godt nytt år. Måtte det bli et godt år for norsk og internasjonal klimapolitikk.
Les mer:
– Om de skjulte strategene i norsk klimapolitikk.
– Rike land har ikke gjort jobben sin.
– Dette kranglet de om på COP19
– Norge kjøper flere klimakvoter
– Norge kjøper klimakvoter for miliarder i Kina
Bestill gjerne min bok Drivhuseffekten – klimapolitikken som forsvant fra forlaget Manifest.
Erik Martiniussen 