Ansvarsfraskrivelsen

Posted by

Rike land skulle kutte i egne utslipp og hjelpe fattige land med å tilpasse seg en varmere klode. Så langt har de rike ikke gjort noen av delene.

Kommentaren er en oppsummering etter FNs klimaforhandlinger i Warszawa. Den er tidligere publisert i Verdensmagasinet X.

Filippinenes forhandlingsleder Yeb Saño satt midt i salen. Han var formelt kledd i skjorte og slips, slik det skal være når man representerer landet sitt under FNs klimaforhandlinger. Langt foran ham, helt fremst i salen, satt lederen for FNs klimasekretariat Christiana Figueres på et podium og skuet utover forsamlingen. Hun hadde en alvorlig, nesten streng mine.

I salen satt mer enn 200 delegater, representanter for alle verdens land. Det var den første dagen av klimaforhandlingene, og det Saño skulle si ville gjøre stort inntrykk på de frammøtte. Så fikk han ordet.

Nekter å kutte utslipp

Klimaforhandlingene har pågått i mer enn 20 år nå. Fra de første møtene i Rio de Janeiro i 1992 til årets møte i Warszawa nå i november , går det en rød tråd: Fra første stund har de rike landene lovet å gjennomføre klimakutt først. Det står nedfelt i FNs klimakonvensjon. Landene har et «differensiert ansvar» for klimakrisen. De som har forurenset mest, og utviklet økonomien sin på kull, olje og gass, har også et ansvar for å gå foran for å løse den.

FNs klimaforhandlinger i Warszawa var et skritt fram og to tilbake (Foto: Erik Martiniussen)
FNs klimaforhandlinger i Warszawa var et skritt fram og to tilbake (Foto: Erik Martiniussen)

I Kyoto-avtalen fra 1997 tegnet man et skarpt skille mellom rike og fattige land. De rike OECD-landene påtok seg også her å gå foran med utslippskutt. Samlet skulle de rike landene kutte sine klimagassutslipp med 5,2 prosent, sammenliknet med 1990, innen 2012. Det har de rike landene klart med et nødskrik. Men at de har klart det, skyldes i liten grad direkte utslippsreduksjoner. Det skyldes i hovedsak den økonomiske kollapsen i Sovjetunionen, og den påfølgende nedleggelsen av forurensende, sovjetisk industri. Utslippsreduksjonen dette medførte, har gjort at Kyoto-målet blir nådd. I Vest-Europa har utslippene riktignok gått noe ned, men i USA, Canada, New Zealand, Japan og Norge, er utslippene langt høyere i dag enn de var i 1990. De rike landene har langt på vei brutt løftet om å kutte egne utslipp.

Det har skapt stor frustrasjon i klimaforhandlingene. Rike land nekter å gjøre det som må til for å kutte utslippene nok, samtidig som flere og flere fattige land merker konsekvensen av klimaendringene.

Fikk applaus

Jorden er i dag 0,85 grader varmere enn den var før den industrielle revolusjon. Det har gitt sterkere tyfoner, smeltende is i Arktis, Antarktis, og på Grønland, og stigende havnivå. Jordbruksarealene i Bangladesh blir ødelagt av saltvann. Isbreene i Nepal smelter. Det er disse konsekvensene fattige land nå begynner å merke. Uken før Yeb Saño tok ordet i Warszawa, hadde tidenes tyfon rammet Filippinene. FNs generalsekretær Ban Ki-moon er en av dem som mener den var et resultat av menneskeskapte klimaendringer. Flere tusen mennesker mistet livet i katastrofen. Enda flere mistet hjemmene sine. Med tårer i øynene snakket Yeb Saño til verden om katastrofen som hadde rammet folket hans:

«Jeg snakker for de talløse menneskene som ikke lenger er i stand til å snakke for seg selv etter å ha forsvunnet i stormen», sa han fra plassen sin i konferansesalen.

«Jeg snakker for dem som har blitt foreldreløse i tragedien. Jeg snakker for dem som nå kjemper mot tiden i arbeidet for å redde overlevende og redusere lidelsene til de mange som har blitt rammet av denne ulykken. Jeg ber dere om å ta ledelsen. Og la Polen for alltid bli kjent som stedet hvor vi bestemte oss for å stoppe galskapen. Klarer menneskeheten å løfte seg til det nivået situasjonen krever av oss», spurte han (les hele talen her).

Yeb Saño fikk stående applaus fra salen. Det han hadde sagt gjorde tydelig inntrykk. Likevel tok det ikke mange dagene før kynisme og taktikkeri igjen preget klimaforhandlingene. Filippinenes delegasjon, som hadde møtt slik ydmykhet den første dagen, ble i lukkede møterom møtt med harde ansikter og strenge krav. U-landenes krav om at rike måtte holde sine utslippsforpliktelser, og reise penge til klimakutt i sør, ble avvist.

Pengene uteblir

I dag er Kyoto-avtalen mer eller mindre skrotet. Rike land vil ikke lenger «gå foran». I stedet vil de ha en ny internasjonal avtale, der alle land pålegges nesten like krav til utslippskutt.

– Siden Københavntoppmøtet i 2009 har det vært en kontinuerlig forskyvning av klimaansvaret, sier Ola S. Elvevold, klimarådgiver i Norges Naturvernforbund. Han har fulgt forhandlingene i en årrekke, og mener rike land ikke har gjort det de har lovet.

– Ansvaret for klimaproblemet skyves i større og større grad over på fattige land, sier han.

FN-forhandlingene peker nå fram mot 2015, og klimatoppmøtet i Paris. Paris er den nye deadline. Her skal landene enes om den nye, globale klimaavtalen som skal erstatte Kyoto-avtalen. Men u-landene nøler med å forplikte seg. For ikke bare har i-landene sviktet i å gå foran, de har heller ikke bevilget de pengene som skal til for å hjelpe u-landene til å møte klimakrisen.

Under klimatoppmøtet i Cancun for to år siden lovet rike land å reise 100 milliarder dollar i året innen 2020 i klimafinansiering til fattige land. Pengene er ment å hjelpe u-landene til å møte klimaendringene og kutte egne utslipp. Dette var forutsetningen for at u-landene gikk med på å inngå en ny, global avtale.

Men så langt er det ikke tegn til at en eneste krone kommer på plass. Det grønne klimafondet, som er satt til å administrere pengene som er lovet, er helt tomt. Det irriterer naturlig nok u-landene, og gjør det ikke lettere å få til en internasjonal klimaavtale.

Klimamøtet i Warszawa ble aldri det framskrittet Yeb Saño og hans meningsfeller hadde håpet på. Warszawa var framstilt som stedet der pengene skulle komme på plass. I stedet ble det arenaen for nok et løftebrudd fra i-landene. Ikke en gang en opptrappingsplan for hvordan pengene skal reises, ble man enige om.

Klimaforhandlingene er nå inne i en dyp krise. Det finnes i dag ingen internasjonale avtaler av betydning som regulerer utslippet av klimagasser. Likevel ligger håpet fortsatt i det internasjonale diplomatiet. Klimakrisen har potensial i seg til å reise dype konflikter om mat, vann og ressurser i framtiden. Skulle klimatoppmøtet i Paris havarere, slik klimatoppmøtet i København gjorde for fire år siden, vil det være tidenes nederlag for internasjonalt diplomati. Da kan klimadiplomati fort ende i klimakrig.

Les mer:

Polen bremser EUs klimaplan

– Dette kranglet de om på COP19

Norge kjøper flere klimakvoter

– CDM fungerer ikke

Norge kjøper klimakvoter for miliarder i Kina

Bestill gjerne min bok Drivhuseffekten – klimapolitikken som forsvant fra forlaget Manifest.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s