Bakterienes julekalender (15. des.): Medisinen som reddet D-dagen

Lagt ut av

I dag skal det handle om penicillin. Jepp, den første virkelige medisinen mot bakterieinfeksjoner.

Folk tror gjerne at penicillin ble oppfunnet av Alexander Flemming, men som med all stor vitenskap står det gjerne et større team bak.

Det var riktignok Alexander Flemming som oppdaget penicillin. Det gjorde han nærmest ved den tilfeldighet en varm septembermorgen i 1928.  Etter å kommet hjem fra en sein sommerferie fant han at en muggsopp hadde kolonisert et av prøveglassene sine. Det interessante var at bakteriene i prøveglasset lå døde rundt randsonen der soppen grodde.

Flemming skjønte med en gang betydningen av funnet. I dagene som fulgte, dyrket han fram en ren kultur og identifiserte soppen som del av slekten Penicillium (penselskimmel). Han fant at soppen produserte et bakteriedrepende stoff, som Fleming først kalte muggsaft, men siden døpte penicillin. Men det var svært krevende å produsere. Han oppdaget dessuten at stoffet egentlig hadde en ganske lang virkningstid, og antok at det ikke ville vare lenge nok i kroppen (in vivo) til å kunne ha noen viktig medisinsk effekt. Han la derfor penicillinet i en skuff.

Ti år seinere hadde tyskerne utviklet et bakteriedrepende middel kalt sulfonaminer. Britene kunne ikke være noe dårligere. Det var Ernst Chain, en tysk biokjemiker med jødisk bakgrunn som hadde flyktet fra Nazi-Tyskland, og Howard Florey, en australsk fysiolog med bakgrunn fra Cambridge, som skulle utvikle medisin av penicillin. I likhet med Flemming fant de at den riktige formen for muggsopp var krevende å dyrke fram. Videre var det svært vanskelig å ekstrahere det aktive antibiotikumet, penicillin, fra væske som soppen produserte. Forholdet mellom væsken og den aktive ingrediensen var 1 til to millioner. Å separere penicillinet fra resten av urenhetene var svært komplisert.

Gjennombruddet kom da en av de yngre medarbeiderne på temaet, Norman Heatley, kom opp med en metode for å dyrke fram soppen i sengepanner og siden rense penicillinet ved hjelp av vann.[1]

I mai 1939 hadde teamet produsert nok penicillin til å gjennomføre dyreforsøk. Den 25. mai 1939 ble åtte mus injisert med en dødelig dose streptokokker. Fire av musene ble deretter gitt en sprøyte hver med penicillin. Allerede morgenen etter kunne de se resultatet: De fire musene som ikke hadde fått medisin, var døde, mens de fire som hadde det, var i god behold. Chain kalte funnet «et mirakel».[2] Funnene ble publisert i Lancet i august 1940.[3]

Da funnet ble publisert var krigen allerede brutt ut. De første forsøkene på menesker ble derfor utført midt under blitz-krigen over London. Å produsere i krigsherjede England var vanskelig og det var til slutt amerikanerne som kom i gang med storskala produksjon, godt hjulpet av Florey, Chain og Heatley. Fire år seinere hadde amerikanske soldater med seg penicillin da de invaderte Normandie. Legevitenskapen hadde fått en mirakelmedisin som skulle legge grunnlaget for en helt ny ære innen medisin og kirurgi, og farmasiindustrien hadde fått et middel som gjorde at den vokste inn i himmelen. Nazistene klarne nesten å knabbe penicillinet foran nesen på britene, men det kan du lese mer om i boken min.

Ny luke i morgen


[1] Wood, J. (2010).

[2] Gaynes, R. (2017).

[3] Chain, E., Florey, H.W. m.fl.  (1940).

2 kommentarer

  1. Takk igjen. Jeg kan forresten føye til at min eldste bror Øyvin, født i 1938, fikk benmargbetennelse / osteomyelitt i 1945, og reddet benet ved at han fikk penicillin som den første i Stavanger. Jeg tror det var engelskmennene som hadde med seg.

    Dagfinn Nome

    1. Utrolig! Ja, da var han nok en av de første i Norge. Jeg mener noen norske fallskjermjegere skal ha fått det i Nord-Norge, men det kan ikke ha vært mange månedene tidligere.

Legg igjen en kommentar