Energirikdommens paradokser (Bokomtale)

85 prosent av energien i verden kommer fra fossile energikilder. Skal vi løse klimaproblemet må denne energien skiftes ut med fornybar energi. Energirikdommens paradokser viser hvordan det kan skje.

Skal vi løse klimakrisen krever det en hurtig transformasjon av verdens energisystemer. Ny, fornybar energi må i løpet av de neste førti år være den dominerende energikilden.

Det er ingen tvil om at utfordringen er stor. Aldri før har kravene om rask teknologisk omveltning vært så påkrevet. Hvordan skal vi få det til?

Politikerne må aktivt peke ut teknologier som det skal satses på, om vi skal løse klimakrisen hevder forfatterne av denne boka.

Energirikdommens paradokser (Universitetsforlaget 2011) er en bok som diskuterer disse utfordringene. Gjennom eksempler fra historien om hvordan ny teknologi har erstattet gamle teknologier, viser forfatterne hvilke muligheter som finnes. Problemet er at slike transformasjoner tradisjonelt sett har tatt svært lang tid.

Krysser faggrenser

I denne boken forklares det hvordan man kan få fortgang på prosessene, og hvilke sosiale, institusjonelle og politiske barrierer som står i veien. Boken krysser vitenskaplige grener og søker svar i flere ulike fagkretser.

Energirikdommens paradokser tar utgangspunkt i en norsk virkelighet, og er delt opp i flere ulike deler der bokens første del tar for seg forutsetninger for endring.

Statsminister Jens Stoltenberg har lenge argumentert med at en pris på karbon automatisk vil utløse ny, fornybar energi. Tanken er at energiselskapene skal betale for de kostnadene forurensningen deres påfører samfunnet. Teknologier som ikke forurenser vil dermed vinne fram av seg selv, om prisen på klimagassutslipp er høy nok.

Det høres så enkelt ut, og skal vi tro forfatterne av denne boka er det også for enkelt. For å få til en transformasjon av energisystemene er ingen lett oppgave. Det skriver seniorforsker Keith Smith om i bokens første kapittel.

- Staten må ta risiko

Smith beskriver såkalte generiske teknologier, teknologier som anvendes i store deler av samfunnet og økonomien og således er samfunnsbærende. Fossil energiproduksjon er i dag en slik teknologi.

Utberedelsen av nye generiske teknologier er kjernen i teknologiske regimeendringer, skriver Smith. Han eksemplifiserer med hvordan elektrisiteten og eksplosjonsmotoren førte til store omstillinger innen transport og industri i hele verden. En tilsvarende generisk teknologi, var digitaliseringen som skjedde i slutten av det 20. århundre.

Hva kjennetegner så spredningen av en ny generisk teknologi, og hva må til for at fornybar energi skal utkonkurrere fossil energi?

Smith mener det ikke vil bli lett. Den historiske forklaringen er at utberedelsen av en ny generisk teknologi alltid har tatt lang tid.

Historien om dampkraften er et eksempel. Det gikk mer enn 200 år fra 1600-tallets første teorier, til utviklingen av Watts dampmaskin under den industrielle revolusjon. Og det tok ytterligere 100 år fra Watts lansering, til maskinen fikk vid utberedelse i økonomien.

Dampmaskinen var ingen umiddelbar suksess. Her representert med James Watts maskin fra 1769.

Hvorfor tok det så lang tid? Var ikke dampmaskinen konkurransekraftig i møte med muskelkraft?

Nei, faktum er at det var den faktisk ikke. For maskinen kan ikke sees isolert fra resten av samfunnet. Skulle dampmaskinen lykkes trengte den kapital, infrastruktur, markeder og institusjoner som støttet utviklingen av den. Det holdt ikke å introdusere teknologien i seg selv.

Ifølge Smith at de nye teknologiene sjelden konkurransedyktige  imøte med eksisterende teknologier. Årsaken er at de gamle teknologiene har vært lenge på markedet, og dermed har hatt fordelen av lange perioder med forbedringer, ofte preget av inkrementelle endringer. Utviklingen av dagens bensinmoter er ett eksempel på det. Den er blitt mer og mer effektiv med årene.

Samtidig er det knyttet vitenskaplig usikkerhet og økonomisk risiko til de nye teknologiene. Fravær av infrastruktur, stordriftsfordeler og markeder skaper utfordringer. Derfor trenger nye teknologier hjelp argumenterer Smith. Han viser hvordan staten opp igjennom historien har brukt direkte intervensjon for å gjøre teknologier effektive. Det var staten som bidro til å fremme dampkraften, som tilrettela for utbygging av elektrisitetsnettet, og bygde veiene som bilene kunne kjøre på.

Teknologien trenger markeder

Mye av dette er kjent. Men noe av det som kanskje er enda mer interessant med denne boken, er dens perspektiv for de samfunnsmessige og sosiologiske forholdene som spiller inn på utviklingen av en ny teknologi. Dette er forhold som ofte ignoreres i nyliberal økonomisk teori.

Det sentrale begrepet de lanserer er teknologisk innovasjonssystem (TIS).

Det er professor Steffan Jacobsson fra Chalmars Tekniska Högskola i Göteborg, som lanserer dette begrepet i bokens andre kapittel.

Med TIS sikter Jacobsen både til det nettverk av aktører som er knytet til en teknologi, men også de institusjoner, selskaper og den infrastruktur som er bygd opp rundt teknologien. Jacobsen hevder at dette nettverket av institusjoner og aktører langt i fra opptrer nøytralt, men heller lojalt til den teknologi de er knytet til, og viss infrastruktur de arbeider innenfor.

Et etablert TIS blir en institusjonell og sosial hindring for teknologiskifte.

For å få til et disruptivt eller radikalt teknologiskifte holder det derfor ikke med forskning og utvikling alene, man må også etablere egne nisjemarkeder der den nye teknologien kan utvikles, og gradvis et eget teknologisk innovasjonssystem som kan utfordre det etablerte systemet.

Jacobsen beskriver godt hvordan slike systemer er utviklet tidligere, gjennom det han kaller en formativ fase og en vekstfase. Gjennom vekstfasen er det behov for reguleringer som tilrettelegger for den nye teknologien, gjerne gjennom det Jacobsen omtaler som brobyggingsmarkeder.

Ulike teknologiske innovasjonssystem lever med andre ord side om side, men nye TIS vil møte sosiale og institusjonell motstand fra et etablert TIS, noe Stoltenbergs klimakvoteteori tar lite høyde for. Sett ut i fra en norsk kontekst er det naturlig å anta at et voksende TIS innen fornybar energi vil møte motstand fra et etablert oljeindustrielt TIS.

Kampen om kraften

Teknologi- og innovasjonspolitikken er med andre ord langt fra nøytral, og bokens tredje kapittel tar seniorforsker Sjur Kasa innovasjonspolitikkens maktkamper.

Kasa beskriver hvordan interessegrupper knyttet til produksjon og bruk av fossil energi ofte er godt organisert, og nyter godt av institusjonaliserte koplinger til både politikken og forvaltningen. Et av svarene på hvorfor Norge sakker akterut i den fornybare energirevolusjonen ligger kanskje i disse maktpolitiske faktorene. Likevel er det åpenbart vært svært lite fokusert i norsk samfunnsforskning. Ikke en gang maktutredningen har på grundig vis tatt for seg oljeindustriens innflytelse på norsk politikk. Det gjør heller ikke denne boken.

Forfatterne av Energirikdommens paradokser gjøre likevel et hederlig forsøk på å drøfter hvilke andre barrierer som står i veien for fornybar kraft i Norge.

En av hovedtesen til redaktørene av boka er at Norge har overfokusert på forskning- og utvikling, og lagt for liten vekt på markedstiltak.

Ikke noe marked i Norge

Norge har satset på en såkalt gjennombruddsstrategi, hevder professor Olav Wicken, som også er en av redaktørene for boka.

Strategien bygger på en underliggende tese om at en ny revolusjonerende teknologi vil kunne overta markedet med storm, en såkalt lineær tenkning om teknologi og utvikling. Wicken argumenterer godt for at strategien er feilslått, om målet er mer fornybar energi.

Forskning på flytende havvind, saltkraft og andre nye teknologier har fått støtte, men mangelen på nisjemarkeder for å videreutvikle og kommersialisere teknologiene har gjort at de norske teknologiene har strandet.

Wicken peker også på det paradoksale i at så godt som alle politiske partier siden slutten av 1990-tallet har ønsker å øke den innenlandske kraftproduksjonen, spesielt fornybar kraft, uten at dette har skjedd. Han konkluderer med at avstaden mellom kunnskaps- og teknologiutviklingen på den ene siden, og markedspolitikken på den andre siden, gjør det vanskelig å bygge opp sterke teknologiske innovasjonssystem. Kontrasten er stor til hvordan andre Europeiske land har gått fram.

Boken tar også for seg den rollen storindustrien har spilt for det norske kraftsystemet, liberaliseringen av kraftmarkedet, og – kanskje litt på siden – et eget kapittel om utviklingen av klimapolitikken for øvrig her til lands.

Professor Olav Wicken er en av forfatterne bak boka som nå utfordrer etablert økonomisk teori. Wicken er tilknyttet Senter for teknologi, innovasjon og kultur ved Universitetet i Oslo.

Forfatterne bak denne boka har bakgrunn fra et bredt spekter av samfunnsforskningen.

Redaktørene, professor Olav Wicken, seniorforsker Sjur Kasa og stipendiat Jens Hanson, er alle tre basert ved Universitetet i Oslo sitt Senter for teknologi, innovasjon og kultur (TIK-senteret).

Og med tanke på innovasjon; Etter å ha lest denne boka mener jeg TIK er i ferd med å tre fram som et av de mest innovative samfunnsvitenskaplige forskningsmiljøene her til lands.

I avslutningen av boken leverer de tre et kraftfult argument for å øke virkemiddelbruken i klima- og energipolitikken. Forfatterne argumenterer for at teknologibygging handler om langt mer en teknologisk forskning, det handler også om systembygging.

De hevder en politikk for energitransformasjon må bryte med nyliberale økonomers prisnipp om statisk kostnadseffektivitet. De etterlyser sterkere politiske virkemidler til støtte for de teknologiene det er behov for i framtiden.

Dermed utfordrer forskerne også rådende politisk konsensus. Det er ikke mange ukene siden regjeringens klimamelding ble lagt fram. Der ble det nok en gang fastslått av Stoltenberg-regjeringen at sektorovergripende, økonomiske virkemidler(les kvotemarkedet) skal være det sentrale middel i klimapolitikken – og helst intet annet. Den grunntanken møter nå gode motargumenter fra samfunnsforskningen.

Andre bokomtaler:

Politikkens natur – Naturens politikk (Kristin Asdal 2011)

Klimaparadokset – Jens Stoltenberg om vår tids største utfordring

About these ads

Om Erik M

Jeg som skriver denne bloggen har arbeidet med klima og energispørsmål i snart 20 år, og har bakgrunn fra flere miljøorganisasjoner. I dag arbeider jeg som journalist og skriver på en bok om norsk klimapolitikk. Av utdanning er jeg statsviter, med fordypning i emnene organisasjonsteori, midtøstenkunnskap og amerikansk sikkerhetspolitikk.
Dette innlegget ble publisert i bokanmeldelser, Fornybar energi, Klima, Natur, Nyheter, olje, POLITIKK, Samfunn, solenergi, Ukategorisert og merket med , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s