Hva skjedde i Tsjernobyl?

Det ligger et dunkelt slør over Tsjernobyl-ulykken. Det er tåka som skjuler ulykkens humanitære kostnader. Hva skjedde egentlig i Tsjernobyl?

960x — Sarkofagen rundt Tsjernobyl ble bygd for å vare i 30 år

Underrapportering av dødsfall, manglende helseundersøkelser blant dem som ble rammet av katastrofen, og systematisk hemmelighold av helseinformasjon, er blant påstandene som florerer. FN og det internasjonale atomenergibyråets (IAEAs) manglende vilje til å undersøke påstandene, har ikke bidratt til å lette på sløret. Snarere tvert i mot.

25 år etter Tsjernobyl varierer dødstallene fortsatt fra et titalls døde, til 200.000 døde. Nå er en ny atomulykke i ferd med å bre om seg i Japan. Samtidig har Statens Strålevern påpekt at en atomulykke i Sellafield vil ha store konsekvenser for Norge. Erfaringene fra Tsjernobyl tyder på at IAEA ikke er det rette organet for å etterforske helseeffektene av slike ulykker.

Jeg mener derfor det er behov for en permanent, internasjonal kommisjon, som kan hjelpe til å kartlegge helseeffektene når en stor atomulykke inntreffer. Med sin uavhengighet i atomspørsmål, og egeninteresse av å beskytte seg mot radioaktivt nedfall, er kanskje Norge det rette landet til å reise en slik sak? Tør du ta utfordringen Jonas?

800.000 unge menn og kvinner var i månedene etter Tsjernobyl-ulykken med på å rydde opp i de radioaktive kaoset katastrofen skapte. De ble satt inn for å grave tunneler under reaktorbygget, til å samle inn høyradioaktivt avfall, til å spyle gatene for støv og til å bygge den sarkofag som siden har sikret Europa mot ny forurensing fra Tsjernobyl. 25 år etter går ryktene om invaliditet og dødsfall blant arbeiderne som deltok. Likevel er det aldri blitt foretatt noen systematisk helsekontroll av dem.

I årene etter Tsjernobyl ble mer enn 300.000 mennesker evakuert fra de mest forurensede områdene. Likevel finnes det ingen systematisk undersøkelse av hvordan ulykken påvirket deres helse heller. Fortsatt lever flere hundretusen mennesker i Ukraina og Hviterussland i områder forurenset med radioaktivt cesium. Statistikken viser at folkehelsen er elendig, men FN har ikke løftet en finger for å finne ut om den radioaktive forurensingen er årsaken.

Det var natt til den 26. april 1986 at atomkraftverket i Tsjernobyl praktisk talt eksploderte. Enorme mengder radioaktiv cesium, jod ble strontium sto som en sky opp fra reaktoren, og spredte seg med vinden over hele Europa. Innbyggerne i nabobyen Pripyat, var de første som ble utsatt for stråling. Likevel gikk det 30 timer, før de 43.000 innbyggerne ble evakuert. Tre døgn seinere ble resten av verden informasjon om hva som hadde skjedd. Da hadde radioaktivt avfall allerede regnet ned over store deler av Hviterussland, Polen, Norge og Sverige. I dagene etter ulykken døde raskt 28 arbeidere, av akutte stråleskader. De hadde forsøkt å stanse brannen i kraftverket. I ukene som fulgte ble store mengder sand og bly dumpet over reaktoren, for å isolere det farlige avfallet. Samtidig snudde vinden over kraftverket. Mens innbyggerne i millionbyen Kiev forberedte seg på feiringen av 1. mai, drev den radioaktive skyen fra Tsjernobyl inn over den ukrainske hovedstaden. Men i stedet for å be folk holde seg innendørs, oppfordret sovjetmyndighetene alle til å delta i 1. mai arrangementet. Tusenvis av mennesker strømmet ut i gatene for å se på paraden. Ingen undersøkelse er siden gjort for å se hvordan utslippene fra Tsjernobyl kan ha påvirket helsen deres.

Det er ingen tvil om at Tsjernobyl-ulykken var katastrofal for den Sovjetiske økonomien. 18 milliarder dollar skal oppryddingsarbeidet ha kostet. Men hva var de menneskelige kostnadene? I tråd med Mikhail Gorbatsjovs glasnostpolitikk bestemte Sovjetunionen seg i 1986 for å spille med åpne kort. En kommisjon ledet av Valeri Legasov, et anerkjent medlem av det sovjetiske vitenskapsakademiet, ble nedsatt for å undersøke alle konsekvenser av ulykken. Rapporten hans ble lagt fram i et lukket møte i regi av IAEA i 1986. Konklusjonen var at 40.000 mennesker ville dø av kraft som følge av Tsjernobyl, et tall Legasovs vestlige kolleger avviste kontant. Lenge anerkjente IAEA kun 56 dødsfall som følge av Tsjernobyl. Mens leger i Ukraina og Hviterussland rapportere om eksplosiv vekst i alle kreftformer, valgte atomenergibyrået å fortie sannheten. Legasov selv, som hadde arbeidet så hardt med å avdekke konsekvensene, tok sitt eget liv på dagen to år etter Tsjernobyl-ulykken, bare 51 år gammel.

Først i 2005 kom nye og oppjusterte tall fra Verdens helseorganisasjon (WHO). I samarbeid med IAEA konkluderte WHO nå med at i hvert fall 4000, kanskje 9000 mennesker ville dø av kreft som følge av Tsjernobyl. Dag og Tid hadde nylig en reportasje om dette. Men selv disse tallene kan vise seg å være alt for lave. For WHO gjennomførte aldri noen selvstendig helseundersøkelser, hverken av dem som ble evakuert fra Pripyat i dagene etter ulykken, eller de mange hundre tusen menneskene som var med på opprydningsarbeidet. Heller ikke innbyggerne som i dag bor i forurensede områder i Hviterussland og Ukraina, har fått noen systematisk helseoppfølging. Når det gjelder den første gruppen, folk som hjalp til under opprydningsarbeidet, mener russiske regjeringskilder at minst 20.000 allerede har dødd som følge av Tsjernobyl. Ifølge organisasjonen, leger mot atomkrig (IPPNW) er 90 prosent av de som deltok i opprydningsarbeidet (740.000 mennesker) i dag invalidisert eller uføre. Mange av dem enda ikke fylte 50 år. Tsjernobyl-arbeidernes egen organisasjon hevder 60.000 av dem har dødd, som følge av strålingen de ble utsatt for. Undersøkelser viser også at gruppen har en økt risiko for blodkreft og alvorlige hjerte og karsykdommer. Sammenhengen er anerkjent av WHO, men aldri undersøkt nærmere.

Hva så med dem som bor i de forurensede områdene i Hviterussland og Ukraina? I årene etter Tsjernobyl har leger i Minsk og i Kiev stadig rapportert om kraftig økning i alle typer kreft. Det er også rapportert om en alarmerende økning i misdannelser, og i årene etter ulykken, mange tilfeller av spontanabort. I Gomel i Hviterussland lever mennesker på grønnsaker forurenset av radioaktivt cesium-137. Folkehelsen er dårlig. Likevel er det ikke gjort noen internasjonale forsøk på å kartlegge hvordan strålingen påvirker befolkningens helse. WHO kalkulerte i sin studie fra 2005/2006 med at 4000 av dem vil kunne dø av kreft, som følge av de forhøyede stråledosene. Men selv om WHO anerkjenner at den økte strålefaren kan medføre fare for dødelig kreft, vet man mindre om hvorvidt det giftige ceciumet på annen måte kan svekke befolkningens helse og immunforsvar. Tilbake står enkeltstående undersøkelser som viser sammenhenger, men ingen overordnede internasjonale studier. Et eksempel på en slik studie er Yury Bandazhevsky sin forskning fra Gomel, som viser hvordan cesium oppkonsentreres i menneskers muskler og hjerte.. En tysk undersøkelse har på sin side vist en kraftig økning i antallet barn født med Downs i Berlin i etterkant av ulykken i Tsjernobyl. (kilde)

De institusjonene som burde ha satt i verk undersøkelser, WHO og IAEA, har valgt å ikke gjøre det. Kritikere mener nå atomenergibyrået aldri burde ha vært involvert i helseundersøkelsene. Sponset av internasjonal atomindustri, og med et mandat om å spre atomkraft som energikilde, mener organisasjoner som Greenpeace at IAEA hverken har kompetanse eller nødvendig legitimitet til å gjennomføre slike studier. Måten IAEA raskt skjøt ned den russiske granskningsrapporten i 1986, kan tyde på at de har rett. At det heller ikke ble nedsatt noen kommisjon for å følge opp helsen til arbeiderne som deltok i opprydningsarbeidet, kan tyde på det samme. En gruppe parlamentarikere i Europaparlamentet har tatt til orde for at IAEA i framtiden bør holde seg unna alle helseundersøkelser knyttet til Tsjernobyl (Link).

Tallene på hvor mange som har omkommet som følge av Tsjernobyl varierer enormt. Hva som blir det endelige tallet får vi sannsynligvis aldri få svar på, og det er vanskelig å se at IAEA har bidratt vesentlig til å oppklare det. Sikkert er det i hvert fall at befolkningene i de rammede områdene har måttet leve i stor usikkerhet.

Nå står vi overfor en ny kjernekraftkatastrofe i Japan. Igjen har arbeidere utsatt seg selv for store stråledoser for å hindre spredning av dødelig, radioaktivt materiale. Igjen er det IAEA som kontrollerer informasjonsstrømmen fra kraftverket, sammen med operatøren TEPCO. Begge organisasjonene har konsekvent underrapportert ulykkens omfang.

Basert på erfaringene fra Tsjernobyl er det gode argumenter for at mer uavhengige eksperter bør sendes til Fukushima. Radioaktive utslipp, enten de kommer fra atomkraftverk eller andre kilder, har så lang levetid, og så stor evne til å spre seg i miljøet, at det åpenbart er behov for en permanent internasjonal kommisjon til å hjelpe til i krisesituasjoner. Dette bør være en kommisjon bestående av helsefaglig personell, med kompetanse til å overvåke og kontrollere utslipp og deres virkning på mennekser og miljø. Norge, med sin nærhet til Sellafield og Kola atomkraftverk, bør selv ha interesse av en slik kommisjon. Kanskje er Norge, med sin uavhengighet i atomspørsmål, også det rette landet til å reise et slikt spørsmål i FN? Tør du ta utfordringen Jonas?