Lagt ut av Spår dobbel strømpris etter tysk atombeslutning, sto det å lese på VG-nett mandag. De var ikke det enest mediet som advarte mot Tysklands historiske vedtak om å stenge atomkraften.
”Panikkartet” og ”uheldig” var ord som mandag ble tatt i bruk, for å karakterisere det tyske vedtaket om å stenge ned sin atomkraft. Både NRK-Dagsrevyen, og VG og Dagbladet på nett, rapporterte at besluttningen ville ha store konsekvenser for norske strømkunder. Helt fra den pensjonerte sivilingeniøren Hans Haakon Faanes, kalte vedtaket ”beklagelig”, på radio om morgenen, til Dagsrevyen hadde skremmende oppslag om dobbelte strømpris, på kvelden, ble vedtaket harselert over. Få la vekt på de tretti år med folkelig, politisk kamp ligger bak det historiske beslutningen. Hundretusenvis har protestert over hele Tyskland de siste månedene.
For det er et historisk vedtak Tyskland nå har gjort. Aldri før har et land avviklet en energikilde gjennom et politisk vedtak, slik Tyskland nå gjør. Industri- og kapitalkrefter har kjempet i mot, men folket ville det annerledes. Etter at De Grønne i april vant delstatsvalget i konservative Baden-Württemberg, og feide til side 60 år med konservativt CDU/CSU-styre, måtte til og med forbundskansler Angela Merkel gi etter. Og Merkel sin beslutning er neppe panikkartet. Den er gjort etter grundige politiske og økonomiske overveielser, og etter råd fra et eget ekspertpanel.
Likevel er det ikke bare norske medier som nå vender Tyskland ryggen. Bellonas Jonas Helseth uttalte til NTB at han trodde vedtaket kunne føre til ”økte CO2-utslipp”. Den populære klima-forfatteren Mark Lynas, som har skrevet flere anerkjente bøker om klimaspørsmål, er enn annen. I flere artikler i NewStatesman har han argumentert for at atomkraften kan løse klimakrisen. Argumentet er enkelt; atomkraft erstatter kullkraft. Vi kjenner det igjen fra debatten her hjemme om gasskraft.
Jeg har ingen problemer med å forstå Lynas sitt argument, eller Bellona-Helseth sin frykt. Jeg deler deres bekymring for de menneskeskapte klimaendringene, men er uenig med Lynas i at atomkraften er en løsning på problemet. For det første er det en energikilde som krever kontinuerlig overvåking og kontroll for at avfall ikke skal komme på avveie. Atomkraft kan ikke bygges ut i land der det er konflikter eller der konflikt truer. Samtidig er det nettopp i land i den 3. verden der demokratiene enda ikke er stabile, at energietterspørselen øker mest. For det andre er avfallet farlig, og må beskyttes i flere tusen år. Hvilket land i verden kan garantere for total stabilitet og kontroll over et avfall i så mange år? Når vi i tillegg vet at atomkraften er dyr og til tider farlig, mener jeg det finnes bedre alternativer.
Men dette er likevel ikke mitt hovedpoeng. Det største problemet tror jeg er at Lynas her undervurderer betydningen av det folkelige engasjementet som nå har funnet sted i Tyskland. For skal vi få fjernet kull og olje fra energisektoren, er det nettopp slike bevegelser, som den som nå har vært mobilisert i Tyskland, vi trenger. Jeg tror Lynas, og andre klima-opptatte, heller bør bygge videre på det Tyskland nå har fått til, framfor å rive det ned. Tyskland har i dag de beste rammebetingelse i verden for fornybar energi. En av årsakene er nettopp det folkelige engasjementet mot atomkraft. Myndighetene har rett og slett blitt tvunget til å se seg om etter alternativ. Dette har ført til at landet i dag har over 30 prosent av vindkraften i verden! 17 prosent av Tysklands energiforsyningen er allerede fornybar, og ifølge tyske miljømyndigheter arbeider nå 350.000 mennesker i sektoren. Og fornybar revolusjonen i Tyskland har så vidt begynt. Den konservative regjeringen sikter nå mot at 40 prosent av energiforsyningen skal være fornybar innen 2020, og 85 prosent innen 2050. Det er ambisiøse mål!
Å kalle dagens vedtak om å stenge tysk atomkraft for ”panikkartet”, blir derfor i beste fall prematurt. Få land har hatt en så grundig og gjennomgripende debatt om hvilke energipolitiske veivalg man skal ta enn Tyskland. Allerede da Gerhard Schröder i 2002 ble kansler, for en regjering bestående av Sosialdemokrater og De grønne, besluttet man å stenge atomkraften. Den gang var vedtaket langt mer kontroversielt enn det er i dag. De grønne ble nærmest ble nærmest beskyldt for politisk kupp. Atomstoppen ble siden utsatt til 2036, av Angela Merkel og hennes konservatrive CDU-regjering. Men man skal være klar over at heller ikke Merkel ville bygge ny atomkrafte. Spørsmålet har derfor hele tiden vært når, og ikke om Tyskland skulle fase ut atomkraften. Og industrien i Tyskland har hatt mange år på å tilpasse seg den kommende endringene. At Merkel nå framskynder atomstoppen er derfor ikkke så oppsiktsvekkende, som det blir framstilt som her i Norge. Denne gangen er datoen satt til 2022, ett år seinere enn det som ble satt som frist av Schröder og De grønne i 2002. Her er det nok heller norske medier, framfor tyske politikere, som har fått panikk.
Et stort flertall av den tyske befolkningen har sagt i fra. De ønsker ikke å leve med den risikoen det er å ha atomkraften gående i enda mange år. Det er en beslutning jeg mener det står respekt av. Mange mener atomstoppen nå vil få konsekvenser for kratprisen her til lands. Årsaken er at vi, spesielt vinterstid, importerer kraft fra Tyskland. Men å be tyskerne fortsette å leve med farlig atomkraft, for at vi her på berget skal kunne dusje varmt gjennom hele vinteren, mener jeg blir rimelig hult. I hvert fall om man samtidig nekter å godta at det bygges kraftkabler over en og annen fjord, eller et vindkraftverk på et og annet skjær. Tyskland kommer åpenbart til å gjøre sitt for å erstatte sin atomkraft med fornybar energi. Enten må vi lære å leve med det, eller så må vi godta noen flere vindkraftverk også her i Norge.
Les mer:
Merkel skaper forutsigbarhet med å stenge tysk atomkraft
Erik Martiniussen 