Lagt ut av Stadig flere kritiserer det tyske vedtaket om å fase ut atomkraft. Få er klar over at atomkraft skulle fases ut uansett.
Over to sider i Dagens Næringsliv, den 10. Juni, får Statols Barbara Judge, kritisere det tyske vedtaket om å stenge atomkraft. Hun omtaler vedtaket som ”galskap”. Andre karakteristikker som har stått på trykk de siste ukene er ”panikkartet” og ”uheldig”. Men vedtaket i Tyskland er langt i fra panikkartet. Utfasing av tysk atomkraft har vært tysk politikk i snart ti år. Spørsmålet har ikke vært om man skulle fase ut atomkraft, men hvor raskt det skulle skje. Da Gerhard Schröder i 2002 ble kansler, for en regjering bestående av Sosialdemokrater og De grønne, besluttet man å stenge atomkraften innen 2021. Atomstoppen ble siden utsatt av Angela Merkel og hennes konservatrive CDU-regjering, til 2036, men er nå altså framskyndet igjen til 2022. Merkel er med andre ord med på å feie til side den eventuelle tvil som har vært om tysk kraftpolitikk, og er dermed med på å skape forutsigbarhet framfor tvil. Å kalle det tyske vedtaket om å utfase atomkraft for ”galskap”, blir derfor rimelig prematurt. Tysklands atompolitikk har vært kjent lenge, og både tysk industri og næringsliv har allerede hatt mange år til å tilpasse seg den.
Mange mener imidlertid at vedtaket likevel er dumt ut i fra en klimahensyn. En som mener det er aftenpostens økonomiredaktør, Ola Storeng, som kritiserte vedtaket på kommentarplass. Jeg deler Storengs frykt for de menneskeskapte klimaendringene, men tror likevel ikke en framskynding av atomstoppen i Tyskland har spesiell betydning verken for kraftmarkedet i Europa eller for klimaet. Tvert i mot tror jeg Merkels vedtak skaper mer forutsigbarhet og legger til rette for en raskere utbygging av andre energikilder. De som har vært i tvil om det vil være marked for ny energi i Europa, vil nå være trygge på at de kan investere. Det er også med på å legge press på politiske myndigheter for ytterligere å forbedre rammevilkårene for fornybar energi.
Det er ikke Merkel som har fått panikk, men heller energianalytikere av Judge sitt kaliber. De frykter nemlig for at politikerne skal blande seg mer inn i energipolitikken. For skal vi løse klimaproblemet er det nettopp denne type politiske vedtak det vil være behov for. Judge forstår antakelig at om Tyskland lykkes med å fase ut atomkraft, kan andre land bestemme seg for å fase ut andre energikilder. Det vil skape kraftige motreaksjoner fra kull- og oljelobby.
Tyskland ligger langt framme på fornybar energi. 17 prosent av Tysklands energiforsyningen er allerede fornybar, og 370.000 mennesker jobber nå i fornybarsektoren (Kilde). Den konservative regjeringen sikter nå mot at 40 prosent av energiforsyningen skal være fornybar innen 2020, og 85 prosent innen 2050. Det er ambisiøse mål. Et stort flertall av den tyske befolkningen har sagt klart i fra om at de ikke ønsker å leve med den risikoen det er å ha atomkraften. Det er meninger markedet og myndighetene nødvendigvis må ta hensyn til, enten de anser folks meninger for kalkulerte eller følelsesstyrte. I norske medier har det nærmest blitt framstilt som om tyskerne nå vil ta fra oss varmen i vinterstua vår. Det er et rimelig navlebeskuende perspektiv, all den tid vi i Norge ikke vil ha atomkraft selv. Tyskland kommer åpenbart til å gjøre sitt for å erstatte sin atomkraft med fornybar energi. Enten må vi lære å leve med det, eller så må vi godta noen flere vindkraftverk også her i Norge.
En forkortet versjon av dette innlegget sto på trykk i Dagens Næringsliv den 17. juni.
Les mer:
Urettferdig kritikk av Tyskland
Erik Martiniussen 