Anmeldelse: Den sjette utryddelsen

Posted by

 

Menneskenes oppfinnsomhet er i ferd med å skape en masseutryddelsen. Kan den samme galskapen redde oss fra den? Jeg anmelder De sjette utryddelsen, av Elizabeth Kolbert.

static1.squarespace.com
Kolberts bok er som en thriller. Spennende, medrivende og rystende

For vel 13.000 år siden krabbet et menneske for første gang inn i Grotto des Combarelles, i dagens Sør-Frankrike. Inngangen var smal, ufremkommelig og trang. Innenfor var det stummende mørkt. Å gå videre var galskap. Forræderske hull, smale ganger og bratte fjellvegger lurte i mørket. Likevel fortsatte mennesket videre. Flere hundre meter inn i fjellet gikk mennesket. Det satte livet på spill. Så hvorfor gikk mennesket inn? Var det kreativitet, spiralisert, nysgjerrighet, eller ren og skjær galskap som motiverte det?

Spørsmålet stilles av Elizabeth Kolbert i hennes Pulitzer Pris-vinnende bok «Den sjette utryddelsen». De siste 40 år er halvparten av verdens dyr utryddet. Antallet arter stuper så raskt at forskerne snakker om den største masseutryddelsen i klodens historie. Havet forsures, korallene forvitrer, regnskogen brenner ned. I boken beskriver forfatter og journalist Elizabeth Kolbert hvordan menneskene er i ferd med å snu opp ned på hele kloden. Der verdenshavene før skilt arter og planter fra hverandre, bringer menneskene dem nå sammen. I USA dør millioner av flaggermus som følge av en smittsom sopp, introdusert med ballastvann fra Europa. På samme kontinent er fire milliarder kastanjetrær utryddet av pyntetrær tatt med fra Europa. I Kina spiser en menneske-introdusert bille opp millioner av løvtrær, mens menneske-introdusert mygg og maur har tatt plassen fra unike fuglearter, planter og snegler på Hawaii. På toppen av det hele kommer nå den globale oppvarmingen og presser allerede sårbare økosystemer ut over stupet. Regnskogene brenner ned, Arktis smelter.

Elizabeth Kolbert stiller ingen diagnoser. Som den drivende dyktige journalisten hun er, utforsker hun heller fenomenet. Hun besøker korallrev utenfor kysten av Australia, unik regnskog i Peru, og finner geologiske spor etter tidligere masseutryddelse på Island og i Italia.

De siste 500 millioner år har det skjedd fem store masseutryddelser. Den mest kjente av dem skjedde for vel 65 millioner år siden, da en stor komet slo ned over Yukatan halvøya i dagens Mexico. En ildstorm drev over jorden og drepte nesten alt liv, før en påfølgende tsunami og en endetidsvinter tok livet av det meste som var igjen. Nå mener altså forskerne at menneskene er i ferd med å utløse noe tilsvarende. Endringene vi skaper, er så store at de setter spor i millioner av år.

Dagens masseutryddelse er unik, i den forstand at den er forårsaket av en egen art. Årsaken er den samme galskapen som brakte de første menneskene inn i Grotto des Combarelles. Den samme kreativiteten og utforskertrangen som ga oss jordbruket, elektrisiteten og mobiliteten, truer nå hele klodens eksistens. Vår generasjon mennesker lever lengre og mer komfortable liv enn noen generasjon før oss. Det ironiske er at det samme levesettet er i ferd med å utrydde nesten alle menneskets artsfrender. Hva skjer med menneskene da?

Kolberts bok er som en thriller. Spennend, medrivende, lettlest og tidvis fornøyelig. Med tanke på alvoret i materialet, er det svært godt gjort. Hvert kapittel er en egen fortelling. På finurlig vis guider hun oss fram til fortidens masseutryddelser og finner parallellene til det som skjer i dag. Det er rystende lesning. Kredd til nyopprettede Mime forlag, som har fått oversatt og utgitt boken på norsk.

Finnes det da håp? Kan utviklingen snus? Kolbert gir ikke noe svar i sin bok. Men håpet ligger paradoksalt nok i den samme kreativiteten, den samme evnen til å samarbeide og den samme galskapen som har brakt oss til kanten av stupet. Evnen til å føle empati og jobbe for kollektive løsninger, er unikt for menneskene. Den har skapt jordbruket, økonomien og samfunnet vi lever i. Kan de samme egenskapene nå brukes til å redde det vi har igjen av liv på jorden? Jeg tror det.

Det er mindre enn 30 år siden vitenskapen fult ut forsto årsaken til at dinosaurene forsvant. Enda kortere tid er det siden vi beskrev og forsto de andre masseutryddelsene. Kunnskapen det gir oss, setter dagens artsutryddelse i et helt nytt perspektiv. Geologene snakker om menneskenes tid som en egen geologisk epoke. Samtidig er masseutryddelsen som klimaendringene, et kollektivt problem. Det er et problem som må løses i fellesskap. Da må det også forstås i fellesskap. Elizabeth Kolberts bok er et viktig bidrag i så måte. Men skal vi hindre den sjette masseutryddelsen, redde livet på jorden og i siste instans vår egen sivilisasjon, må det handels raskt. Jeg har ingen illusjoner om at Paris-avtalen, som legger fundamentet for internasjonalt klimasamarbeid i tiår framover, har avgjørende betydning i så måte (Les mer om avtalen her). Men den er symbolsk viktig, fordi den peker i en kollektiv retning. Nesten 200 land er nå enige om å avslutte den fossile tidsalder. Mennesker over hele verden har krevd handling av sine ledere. At lederne svarer kollektivt, bør inspirere sivilsamfunnet til å kreve mer.

Da menneskene hadde funnet veien inn i Grotto des Combarelles, fylte de veggene med kunstverk. Kampen for å overleve i denne kalde hulen, i århundrene etter siste istid, må ha vært knallhard. Likevel valgte menneskene altså å bruke tid på å skape kunst. Nå lever ikke menneskene i noen naturtilstand lenger. Vi lever i et globalt samfunn som krever reguleringer, massebevegelser og kollektiv handling. Det er å håpe at den samme dristigheten og det vågemotet som brakt oss inn i Grotto des Combarelles også kan bringe oss ut igjen.

Andre bokanmeldelser: 

  • Energirikdommens paradokser. En bok som på fortreffelig vis forklarer hvordan verdens fossile energiressurser kan erstattes med fornybare (Universitetsforlaget).
  • Tallenes grep om miljøpolitikken. Kampen om tall og fakta har blitt miljøpolitikkens omdreiningspunkt. Det fastslår professor Kristin Asdal i sin bok. Gjennom historiske eksempler, helt tilbake til etterkrigstidens industrialisering, viser Asdal linjene fram til dagens miljøpolitiske stridstema. (Universitetsforlaget 2011).
  • Klimaparadokset. (Aschehoug 2010). Hvordan vil statsminister Jens Stoltenberg løse klimakrisen? Det er tema for journalist Kjetil Bragli Alstadheim sin nye bok Klimaparadokset. Gjennom en avtale med forlaget Aschehoug har han fått en unik mulighet til å intervjue Stoltenberg om klima- og energispørsmål.

One comment

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s