Lagt ut av Vi trenger en energipolitikk som legger til rette for ny teknologi.
Norge bruker milliarder av kroner på å utvikle fornybar energi, uten at det bidrar nevneverdig til det grønne skiftet. Årsaken er at forskningspolitikken og energipolitikken ikke spiller på lag. Mens energiforskningen forfølger en gjennombruddsstrategi, med mål om å utvikle radikalt nye teknologier, premierer støttesystemet for fornybar energi etablerte teknologier som vindkraft på land og småskala vannkraft. Vi har dermed et støttesystem for forskning på fornybar energi som ikke spiller på lag med støttesystemet for utbygging av fornybar energi.
Hundrevis av millioner i forskningsstøtte går tapt. Eksemplene er mange. Hydra Tidal i Harstad bygde tidevannskraftverk for 100 millioner. I fjor ble kraftverket hugget opp. I Verdal utviklet Blaaster Energy en banebrytende vindturbin for offshore vindkraft. Den kom aldri i serieproduksjon og for to år siden gikk selskapet konkurs. Flere forsøk på bølgekraft har mislyktes.
I Tyskland, Danmark og Kina er tenker man annerledes. Ny teknologi kommer raskere i produksjon. En kraftleverandør som velger å bygge offshore vindkraft, vil eksempelvis få mer betalt for strømmen sin, enn en leverandør som bygger ut vindkraft på land. Systemet premierer entreprenørskap og dristighet. Resultatet er forbløffende. Fornybarselskapene fra disse landene har blitt konkurranseledende. Turbinavdelingen til storselskapet Siemens hadde i fjor ordrebøker på hele 12 milliarder euro. Danske Vestas hadde ordrebøker på 17 milliarder. Bestillingene renner inn fra hele verden. I Tyskland jobber det nå flere mennesker innenfor fornybar industri, enn det jobber mennesker i norsk oljeindustri.
Norsk industri er godt posisjonert for å ta en plass i dette markedet. Vi har en verftsindustri med høy kompetanse på offshore installasjoner. Vi har kabelselskaper, elektroselskaper og turbinkompetanse. I tillegg har vi modige entreprenører og selskaper med vekstpotensial innenfor solenergi. Men skal vi lykkes, er det behov for å bygge brobyggingsmarkeder, markeder der teknologien kan vokse og bli konkurransedyktig. Dette er noe annet enn pilotanlegg for testing av teknologi som vi i dag støtter. Det er flere måter å etablere slike markeder på. Det kan gis skattefordeler, slik det er gjort for elbiler i Norge, eller det kan gis økonomiske incentiver for offshore vind, slik de gjør i Danmark og Tyskland.
I fjor ble det investert 250 milliarder dollar internasjonalt i fornybar energi utenom vannkraft. Fornybart er i eksplosiv vekst. I denne situasjonen foreslår altså regjeringen å avvikle hele støttesystemet for utbygging av fornybar energi i Norge, de grønne sertifikatene, i 2021. Skjer det, vil Norge være det eneste landet i Vest-Europa som står uten støttesystem for fornybart. Det vil være et skritt i feil retning. Dagens støttesystem er ikke optimalt. Systemet favoriserer moden utenlandsk teknologi, heller enn banebrytende norsk. Det har mer fokus på utbygging av billig energi, enn utbygging av ny teknologi. Men framfor å legge ned systemet, mener vi det er bedre å legge det om.
Samtidig må forskningspolitikken bli mer realistisk. Framfor å forfølge en gjennombruddstrategi, med mål om å skape radikale nye teknologier, bør det satses mer på en inkrementell tilnærming. Forskjellen på de to strategiene kan illustreres i hvordan Danmark og USA la opp sin tidlige vindkraftutvikling. USA vektla å skape radikale nye designer som de mente var nødvendig for å bli konkurransedyktige i framtiden. Man avventet det store teknologiske gjennombruddet. Men strategien var mislykket. I stedet var det Danmark som ble internasjonalt ledende på vindkraft, gjennom en strategi for inkrementell utvikling og bruk av vindkraft. I dag leverer Danmark turbiner til hele verden.
Det er på høy tid at Norge får et støttesystem for fornybar energi som spiller på lag med energiforskingen. I dag bruker vi milliarder av kroner på å subsidiere utbygging av landbasert vindkraft i Sverige, samtidig som hundrevis av millioner kroner i forskningsstøtten går tapt i norske selskaper som aldri får fotfeste i produksjon. Derfor bør Norge utvikle et støttesystem som er mer i tråd med det europeiske. Bare slik kan vi få en ordning som legger til rette for at våre fremste energiforskere, gründere, og utbyggere spiller på lag. Slik kan Norge ta del i det voksende fornybarmarkedet internasjonalt og samtidig skape grønne arbeidsplasser hjemme. Sertifikatordningen bør ikke legges ned, men legges om.
Kronikken har tidligere stått på trykk i DN.
Les mer:
– Flott reportasje i NRK om spillerommet for miljøteknologi i Norge.
Erik Martiniussen 