Lagt ut av Ola Borten Moe serverer tre løgner om klimapolitikken i Morgenbladet. Rasmus Hansson mislykkes dessverre med å arrestere ham.
Denne ukens miljøduell i Morgenbladet mellom Olje-Ola og Rasmus på loffen er underlig lesning. I utgangspunktet burde den være spennende. På den ene siden en oljeminister mer oljekåt enn noen før ham. Til tross for advarslene fra industrien vil Ola Borten Moe øke norsk utvinningstempo ut over dagens rekordhøye produksjon, han vil stenge av støtten til ny fornybar energi innen 2020, og han vil åpne stadig nye områder for leting etter kull, olje og gass – det være seg på Svalbard, i Barentshavet, eller i de sårbare naturområdene rundt Jan Mayen.
På den annen side Rasmus Hansson, Miljøpartiets førstekandidat i Oslo, som vil avvikle norsk olje og gassproduksjon helt og holdent i løpet av 20 år. To klare ytterpunkt. Likevel blir det ikke spennende å lese. Årsaken er at Moe får operere fritt med halvsannheter og upresisheter uten at utfordrer Hansson arresterer ham.
Olje-Ola er dreven retoriker. For å få debatten inn på sitt eget spor er det viktig for ham å bryte ned miljøbevegelsens bilde av Norge som klimasinke. Han starter smart nok med å snakke om at Norge har mye fornybar energi fra vann og fortsetter med en kategorisk avvisning av at norske utslipp går opp. Han sier det flere ganger: «Norske utslipp går ned!».
Dette stemmer ikke med mitt bilde av virkeligheten. Har ikke norsk oljeaktivitet gått i været de senere år, og kjøres det ikke mer bil her til lands enn noengang før? Kan det stemme at utslippene går ned? Jeg er spent på hva miljøforkjemperen Hansson svarer: «Det er et uomtvistelig faktum at de går ned», svarer Hansson. Leste jeg rett? Begge ytterpunkt mener norske utslipp går ned? Rart. Er påstanden sann?
En rask sjekk av dataene fra Statistisk Sentralbyrå viser at de langt på vei tar feil. De totale norske utslippene er økt med 5 prosent siden 1990, CO2 alene har økt med nesten 30 prosent siden 1990, og også det siste året (fra 2011 til 2012) har utslippene gått opp i alle viktige sektorer. Utslippene fra veitrafikken går opp, det samme gjør utslippene fra offshoreindustrien, fastlandsindustrien og fra flytrafikken. Hvordan kan de to da hevde at norske utslipp går ned? Svaret finner vi på Vestlandet. Her står to gasskraftverk bom stille. De er ulønnsomme og har stanset produksjonen. At utslippene gikk kraftig opp da disse kraftverkene åpnet for noen år siden, er knapt noe argument for at norske utslipp «går ned». De kan startes igjen når som helst, og utslipp i andre sektorer går altså jevnt og trutt opp. Vi kan notere at Olje-Olas påstand egentlig er en halvsannhet, om ikke en klar løgn.
Jeg er ikke overrasket over at Moe vrir og vender på fakta. Mer overraskende er det at Hansson ikke arresterer ham. I stedet gir han Olje-Ola (som tydelig opererer på dypt vann) en utstrakt hånd: Norge er også «blant de snilleste» innenfor de internasjonale klimaforhandlingene, sier han. Jasså? Hva med u-landenes samlede krav om at rike land må kutte mer på hjemmebane? Hva med at Norge i mer enn 20 år har vært den fremste forkjemperen for fleksible mekanismer og kvotehandel som gjør at Olje-Ola med god samvittighet kan bore helt til Nordpolen? Jeg noterer 2-0 til Borten Moe.
Men Moe er ikke ferdig. Han fortsetter å male bildet av Norge som foregangslad: «Fram til 2020 skal vi investere 200 milliarder» i fornybar energi. Det høres utrolig ut. 200 milliarder kroner? Hvor har han dette tallet fra?
De siste årene har bevilgningene til fornybar energi i Norge ligget på rundt 2 milliarder kroner i året.[1] I tillegg gis det omtrent 300 millioner til forskning på fornybar energi gjennom Norges forskningsråd. Det gir en årlig bevilgning på 2,3 milliarder i året. Om Moe ikke planlegger enorme økninger i bevilgningene i årene som kommer, betyr det vel 16 milliarder kroner til fornybar energi fram mot 2020. Det er penger, men et godt stykke unna 200 milliarder. Selv om vi inkluderer de pengene som du og jeg betaler av egen lomme (altså ikke statlige overføringer) gjennom grønne sertifikat, når ikke støtten til fornybar energi halvparten av de 200 milliardene Moe snakker om.
Så hvordan har han da kommet fram til det ekstremt høye tallet? Olje-Ola redder seg unna ved at han inkluderer alle investeringene som er planlagt for å ruste opp og bygge ut det gamle kraftnettet her til lands fram mot 2020. Her er det behov for store investeringer, men dette skyldes et enormt etterslep i vedlikehold og kan knappest regnes som en investering i fornybar energi. Og selv om vi inkluderer alle disse pengene kommer vi ikke helt opp i 200 mrd. Olje-Ola sitt fornybar regnestykke er med andre ord ganske kreativt og egentlig en kraftig overdrivelse. Løgn nummer 2.
Hvordan svarer Hansson på dette? «Du vil gjerne ha ros for at vi investerer 200 milliarder i fornybar energi. Og du skal faktisk ha ros for å ha vært en pådriver for fornybar satsingen». Olje-Ola: «Takk, takk». 3-0 til Moe.
Etter å ha ryddet av veien argumentet om at Norge er en klimasinke, kan Moe flytte fram sine posisjoner. Nå utfordrer han miljøsidens kroneksempel på god klimapolitikk: Tyskland sitt Energiewende. Landet som for bare få år siden var helt avhengig av forurensende kull og atomkraft har bygd ut fornybar energi i forrykende tempo. Vind, sol og vann representerer nå mer enn 20 prosent av energiforbruket i Tyskland. En formidabel omveltning for en så stor industrinasjon. Men ifølge Moe er satsingen feilslått. «Utslippene [i Tyskland] går opp. Ikke ned!», sier Moe.
Kan det stemme? Har Tysklands satsing på fornybar energi vært et gedigent mageplask? Stemmer det at fornybarsatsingen fører til økte utslipp? Studerer vi utslippstallene til Tyskland er svaret et rungende «Nei». Tyskland sine klimagassutslipp er redusert med 25 prosent siden 1990, og med 8 prosent siden 2005. Riktignok har de økt med marginale 0,9 prosent fra 2011 til 2012, men det skyldes stengte atomkraftverk heller enn feilslått fornybarpolitikk. Jeg noterer meg løgn nummer 3 fra Borten Moe.
Olje-Olas kommentar? «Hvordan Tysklands økte utslipp kan framstilles som en suksess og et eksempel til etterfølgelse, det skjønn itj æ». Så leser han da også statistikk slik fanden leser bibelen.
Til sammenlikning har «foregangslandet» Norge hatt den høyeste prosentvise veksten i CO2-utslipp i Europa siden 1990 (målt i CO2-alene). Tyskland har verdens mest vitale vind- og solindustri, med flere ansatte enn hva Norge har i hele sin olje- og gassindustri. I Morgenbladets duell aksepterer likevel Hansson premisset til Olje-Ola om at utslippene i Tyskland øker: «… du har vel ingen forventning om at nedgangen i CO2-utslippene i verden bare kommer til å gå linært nedover», svarer han.
Duellen i Morgenbladet blir for meg et symbol på den forvirrede norske klimadebatten. Den er ikke faktaorientert og den baserer seg på dogmer og myter plantet av vår egen oljeindustri. Når selv de argeste miljøforkjemperne ser ut til å ha akseptert dem, er det ikke lett å komme videre.
Et av de mest avgjørende spørsmålene i norsk olje- og klimadebatt handler om det ekstremt høye oljeutvinningstempoet. Hvilke konsekvenser har det for annen industri i Norge? Kan vi gjøre noe med de ekstremt høye utslippene offshore? Et annet viktig spørsmål er om vi skal åpne enda flere felt. Bør Norge bli enda mer olje og gassavhengig? Framfor å diskutere hvordan vi kan gjøre Norge mindre oljeavhengig, handler duellen i Morgenbladet om hvorvidt Norge skal slutte å eksportere gass helt og holdent (også fra felt som allerede er åpnet). Det siste er det vel knapt noen som mener.
Er man sønn av en statsminister er det visst ok med omtrentligheter. Olje-Ola girer opp klimadebatten med mange halvsannheter. Det er på tide at noen tar ham på ordet. Godt valg.
Les mer:
– Skogbranner årlig fenomen i USA
– Norge kjøper klimakvoter for miliarder i Kina
– 2012 ble et ekstremt klimaår
– Tyskland satser på fornybar energi
– Tillitten til regjeringens klimapolitikk på bunnivå
– Ny klimapolitikk kan skape ny industri
[1] Dette er penger som bevilges gjennom ENOVA.
Erik Martiniussen 
Det som forundrer meg alltid i denne debatten er at når det snakkes om Norske utslipp så snakker man bare om det vi selv forbruker. Det samlede utslippet er gått enormt opp med tanke på at den oljen og gassen vi eksporterer faktisk brennes i andre land – vi er med andre ord som «langere» fritatt ansvar for dette?!? Likeså har norsk kjøpekraft virkelig skutt i været og det er jo slik at for hver dings vi anskaffer så involverer det ofte en lang utvinning og produksjons syklus med tilhørende utslipp. Vår appetitt for nye biler og dingser har ingen ende… det er dette vi kaller velferd. Ny mobil hvert år – ny tv hvert 5. år…
Mange har også tendensen til å trekke «men Kina forurenser mer enn oss» kortet og da pleier jeg å spørre «hvorfor kjøper du ting Made in China da hvis du vet at de er produsert på kullkraft?» Ansvarsfraskrivelsen er skjult i våre kollektive handlinger i hvordan vi har bygget opp det globaliserte og kapitalistiske samfunn. Som Jørgen Randers sier, Nordmenn er lure, de installerer sparepærer og så drar de på en ekstra shoppingtur til til London for pengene de sparte.